1980-tallet: 671 – 680. plass

680 Maximum Overdrive (1986)

«Maximum Overdrive» var første og siste gang Stephen King selv satte seg i registolen, da han vel var på høyden av karrieren som forfatterleverandør for Hollywood på midten av 80-tallet. I lys av flere adaptasjonssuksesser fremstod det kanskje som logisk som neste steg at han selv skulle gjøre en filmatisering av eget verk. I ettertid har han derimot uttalt at det var en gedigen feilvurdering.

Nå er riktignok ikke «Maximum Overdrive» merkbart mindre vellykket som regiverk sammenlignet med de mest mediokre King-adaptasjonene fra 80-tallet, men så ligger det også en historiefortelling til grunn for «Maximum Overdrive» som gjør den vanskelig å adaptere til annet enn en uhøytidelig b-film. Det handler om en komet som passerer jorda og som påvirker alle maskinene til å leve sitt eget liv.

Filmen fokuserer på en gruppe mennesker som bruker en bensinstasjon som tilholdssted mens trailerne utenfor forsøker å drepe alle som beveger seg ut, som om det var en zombie-film. Et godt stykke på vei er både ideen og den enkle gjennomføringen ganske underholdende. Emilio Estevez har en viss karisma foran kamera, mens flotte Laura Harrington gjør et fordelaktig inntrykk som hans romantiske motpart. Men etter hvert går det mer trått, og Stephen King har tydelige problemer med å sy sammen en engasjerende filmatisk historiefortelling. Når filmen også visuelt er så flat som det er mulig å bli, er det ikke til å komme fra at «Maximum Overdrive» også blir litt uinteressant.

679 Lola’s Secret (1984)

«Lola’s Secret» er en befriende nedstrippet og på mange måter et klassisk thrillerverk som i sin grunnleggende natur ikke er fjernt fra hva Alfred Hitchcock perfeksjonerte i sin tid.

Plottet involverer i all hovedsak tre personer og baserer seg på noen fundamentale, erkeklassiske thrilleringredienser: begjær, drap og utpressing. «Lola’s Secret» er imidlertid langt mer banal og enkel enn den er sofistikert og smart. Den kjipe produksjonen gir assosiasjoner til thriller-lagd-for-tv-formatet, mens det suppleres riktig nok med noen erotiske softcore-elementer i dunkel belysning for å piffe opp atmosfæren. Filmen er for all del vaklende, men ikke uten sjarm eller underholdningsverdi, og sniker seg inn på lista kanskje mye grunnet en subjektiv sjangersvakhet.

678 New Year’s Evil (1980)

Som idé for en slasherfilm har «New Year’s Evil» utvilsomt livets rett, uten at gjennomføringen er veldig spektakulær.

En tv-programleder for et nedtelling-til-nyttår-show blir oppringt direkte av en anonym seer som proklarerer at han vil begå et drap hver time frem til klokka tolv – og ved midnatt skal han ta livet av programlederen. Det er utgangspunktet for en kamp-mot-klokka-thriller med konvensjonelle slasher-motiver som sjeldent blir virkelig spennende eller spektakulære, men som er såpass formeltro og sjangerbevist at underholdningsverdien er fullt ut veldig akseptabel.

677 Angel’s Egg (1985)

Oshii Mamorus anime «Angel’s Egg» flyter over skjermen som en insisterende animé-kunstfilm uten ønske om å finne en umiddelbar, narrativ begripelig kurs. Men filmen er langt på vei en velskapt billedlig konstruksjon: Særlig iøynefallende er de stiliserte og fargerike bakgrunnsbildene som fremheves av filmens lavmælte og subtile skildring i forgrunnen. Til sammen uttrykkes et fascinerende postapokalyptisk univers – og en sannsynlig allegoritung filmfortelling som med sin langsomhet og bisarre linjer river og sliter i publikums tålmodighet – og som endelig mister mye av sin energiske og fengslende kraft på en reise som føles lenger enn den er.

Heldigvis har filmen kun en varighet på knappe 70 minutter, noe som føles som en nødvendighet, men som også gjør den både overkommelig og på sitt vis: Berikende.

676 1958 (1980)

Oddvar Bull Tuhus lagde på 1980-tallet en ungdomsskildring-trilogi, der «1958» var den første som ble etterfulgt av «Fifty-Fifty» og ikke minst «Hockeyfeber». Som tittelen avslører, er dette en reise tilbake tid, hvor Tuhus på nostalgisk og romantisk – men også sårt vis – omfavner 1950-tallets aura i distinkte miljø- og personskildringer knyttet til et knippe ungdommer som vokser opp med rock, romantikk og vennskap på Sinsen i Oslo.

En av manusforfatterne bak filmen er den senere legendariske tryllekunstneren Tore Torell, men her er realismen i førersetet og magien bevisst fraværende. Uttrykket er røft og nakent, og legger seg stilistisk opp mot en amerikansk filmtradisjon av klassiske 50-tallsskildringer med en rytme og estetikk som gir eim av Elvis og James Dean.

I tilfellet «1958» er det umulig ikke å bli forstyrret av skuespillerne som halter seg forbi dialogen, som muligens er tidsriktig, men som overhodet ikke er tidløst levert. Det er likevel seanser i filmen, særlig noen genuine portretter av ungdommelige erkjennelser knyttet til kjærlighet og svik, som har kvaliteter som overskygger svakhetene.

Filmen blir værende på lista som en representasjon for hele trilogien, hvor «Hockeyfeber» vel egentlig er den mest fremtredende.

675 The Last Starfighter (1984)

Barn og ungdommer som forsvinner inn i diverse spill- og science-fiction-univers, er ikke min favorittsubsjanger forbundet med 1980-tallet. «The Last Starfighter» har heller ikke tålt tidens tann veldig godt hva gjelder spesialeffektbruk, der hovedfiguren ender opp i en utenomjordisk verden som estetisk minner om et lite vakkert arkadespill.

De beste elementene ved «The Last Starfighter» er de som utspilles i jordnære omgivelser omkring et erkeamerikansk trailer park-miljø, men der figur- og miljøskildringen er sympatisk og ganske spennende, både hva gjelder utvikling av ungdommelig romanse og familieepisoder etter inspirasjon fra Steven Spielberg. Hoveddelen av filmens spilletid foregår imidlertid i den alternative virkeligheten, som sjeldent ser bra eller spennende ut, og der eventyrhistorien bare delvis engasjerer. Redningen blir en sjarmerende og småmorsom sjargong, som også involverer et sympatisk skuespillerpar i Lance Guest og Catherine Mary Stewart. Men som filmverk er avtrykket etter «The Last Starfighter» av mindre størrelse.

674 Hell Night (1981)

Tom DeSimone har regien på «Hell Night» fra 1981, som bokstavelig talt starter med et skrik, og som ender i et blodbad. Manuset er skrevet av Randy Feldman som senere på 80-tallet gjorde enda større suksess med «Tango & Cash», men som her setter opp en klassisk slasherfilm innenfor rammene av en hjemsøkt-hus-horrorfilm.

Det er fire hormonsprengte studenter, to gutter og to jenter, som må overnatte i et legendeomtalt hjemsøkt hus som innvielse i collegesamfunnets bror- og søsterskap. «Hell Night» har noen atmosfæriske kvaliteter, der det såkalte Garth House insisterer på å bli en sentral karakter i filmen i seg selv. Med skjulte rom og korridorer, mystiske lyder og en skremselsfull historie om skjebnen til tidligere eiere, etableres en tone lik tidligere amerikanske spøkelsesfilmer. Men med handlingen foregående nattestid inne i et hus som kun opplyses av lysestaker og måneskinn gjennom vinduene, blir iscenesettelsen ofte i overkant mørklagt uten at det tilfører en estetisk verdi. «Hell Night» er sterkest når den slipper kamera innpå figurene, og særlig på Linda Blair som er et naturlig midtpunkt i gjengen. Slasher-øyeblikkene i andre halvdel er også velgjorte, og målt nettopp som slasher er «Hell Night» absolutt severdig, men overhodet ikke i toppsjiktet.

673 Twisted Obsession (1989)

Det er alltid en viss fornøyelse knyttet til det å oppleve Jeff Goldblums karakteristiske og kroppslig eksentriske vesen på film. Man kan muligens hevde at der stanser også gleden i møte med «Twisted Obsession», og det vil ikke være helt usant.

Den Fernando Trueba-regisserte adaptasjonen av romanen «The Mad Monkey» (som filmen også går under som alternativ tittel) har nemlig klare kvalitative begrensninger, men er samtidig ikke et totalt uinteressant skue. Bak den sjarmerende vittigheten som Goldblum bringer inn i karakterportrettet, byr «Twisted Obsession» på et stilistisk orientert regiarbeid som referer til klassisk film noir, og som i hvert fall innimellom treffer notene. Goldblum spiller en manusforfatter som nettopp er blitt forlatt av kona, og som via sin agent – spilt av Miranda Richardson – begir seg ut i et filmprosjekt med en besynderlig regissør, hvor han raskt distraheres inn i et seksuelt forhold til regissørens unge og attraktive søster (spilt av Liza Walker) som kommer i veien for den kreative prosessen.

Filmen bykser seg litt klønete frem i skjæringspunktet mellom psykologisk drama, erotisk thriller og film noir i et fotografisk, blåfarget avtrykk som påkaller en drømmende, illevarslende atmosfære. Innveid i dette hviler en Lolita-lignende skildring i marerittforkledning, men verken psykologien i dette eller thrilleraspektene ved historiefortellingen blir nevneverdig pulsoppjagende. At filmen er sett i middelmådig VHS-kvalitet på YouTube reduserer naturligvis seeropplevelsen, men samtidig føles så lugubre seerforhold som det helt rette for en film som «Twisted Obsession».

672 Wanted: Dead or Alive (1986)

På et tidspunkt i oppveksten slukte jeg det meste av Rutger Hauers actionfilmer fra 1980- og 90-tallet. «Wanted: Dead or Alive» var blant favorittene.

Et ferskt gjensyn var imidlertid litt mindre oppløftende; som en forsøksvis revitalisering av den westernbaserte 50-tallsserien med samme tittel (med Steve McQueen som hovedrolleinnehaver), blir dette egentlig sjeldent mer opplevelsesrikt enn en gjennomsnittlig og relativt pregløs 80-tallsactionfilm. Rutger Hauer har naturligvis en barsk aura over seg som en forhenværende CIA-agent og nåværende dusørjeger, mens KISS-ikon Gene Simmons er derimot enerverende i et kaotisk portrett av en arabisk terrorist. Foruten enkelte scenografiske tendenser som i gode øyeblikk kan påminne om en urban Michael Mann-estetikk, er filmen jevnt over lite sofistikert presentert – og desto mer datert i det grovkornete uttrykket og de forholdsvis intetsigende, eksplosive actionsekvensene. Derfor blir også Rutger Hauers karismatiske bidrag snarere filmens redning enn prikken over i’en.

671 Ladyhawke (1985)

Det kan aldri bli nok Rutger Hauer…

1980-tallet var også tiåret da Hollywood oftere enn senere viet middelalderen fokus som lokasjon for lettbeint underholdning i den da utbredte eventyrfilmsjangeren.

I regi av produktive Richard Donner ble ikke «Ladyhawke» noen umiddelbar suksess, men Donner befestet sin posisjon senere samme år med «The Goonies», og ikke minst gjennom «Dødelig våpen»-filmene kort tid etter. Tilfellet «Ladyhawke» har i større grad forsvunnet fra radaren, men byr også i retrospekt på pur eskapismeunderholdning som holdes lettlikelig og uproblematisk i formen. Innrammingen i form av selveste Vittorio Storaros fotoarbeid er upåklagelig; de naturgitte omgivelsene, og sparsom effektbruk, gjør filmens ytre til et organiskfølende blikkfang. Foran kamera er også Matthew Broderick fint utvalgt som komisk alibi, her i rollen som lommetyven Gaston, som først klarer å rømme fra fengsel og nærstående halshugging, men med jaktende fengselsvakter i hælene. Etter hvert introduseres vi også for en av 80-tallets tøffeste menn på film i Rutger Hauer, og en av 80-tallets vakreste i Michelle Pfeiffer. Til tross for et tidløst stykke fint fotoarbeid, bærer «Ladyhawke» som helhet likevel preg av å være datert og tilhørende en annen tid, på godt – men også litt vondt.