1980-tallet: 661 – 670. plass

670 Dykket (1989)

Med actionthrilleren «Orions belte» fra 1985 ble det bevist at man også kunne lage habil sjangerfilm her i landet. Suksessen banet nok mye vei for «Dykket» som er regissert av britiske Tristan de Vere Cole (mannen bak den engelske versjonen av «Orions belte»).

I likhet med «Orions belte», er strukturen og virkemidlene i «Dykket» velkjente, men med en tydelig norsk forankring i tematikk og miljø som likevel skaper en forfriskende dimensjon. Her tas vi med til Nordsjøens havbunn, der to norske dykkere skal foreta et kort rutinedykk før de skal reise til fastlandet for en etterlengtet ferie. Men oppdraget blir naturligvis ikke så problemfritt som først antatt.

Som en kappløp-mot-tiden-thriller er «Dykket» ikke så intenst oppjagende og spennende som potensialet kanskje tilsier, men den svettefremkallende klaustrofobien kjennes virkelig på kroppen, både uttrykt gjennom regi og hovedrolleinnehaver Bjørn Sundquists energiske portrettering. Særlig sterk er den litt underspilte og subtile skildringen av hvordan de involverte menneskene, på land og under havets bunn, tar innover og forholder seg til hva utfallet sannsynligvis blir. Musikken ved Geir Bøhren og Bent Åserud er også sterkt oppbyggende for nettopp denne følelsen, uten at de her er i nærheten av å skape ikoniske melodilinjer som i «Orions belte». Filmen savner derimot noe dynamikk, både i historiefortellingen og visuelt. Men filmens konsentrasjon om dramaet under vann, og ideen om gjengivelsen av et klaustrofobisk mareritt, er i seg selv en befriende kvalitet – og gjør filmen minst like vellykket som Erik Skjoldbjærgs senere «Pionér» som hentet inspirasjon fra nettopp «Dykket».

669 Harry and the Hendersons (1987)

«Harry and the Hendersons» er en av flere filmfavoritter fra barndommen som burde få lov til å forbli et positivt minne, uten å bli dratt opp til et smått unødvendig gjensyn der noe av illusjonen ubønnhørlig knuses. Fascinasjonen skyldtes i mye skapelsen av Bigfoot-karakteren, der et imponerende og fortjent Oscar-vinnende sminkearbeid aldri overskygger at figuren samtidig uttrykker en genuin personlighet det skapes følelser for. Denne konstruksjonen er like imponerende i dag, men er i seg selv likevel ikke nok til at filmen kan anses som en sementert klassiker i sitt segment, slik som den antatte inspirasjonskilden «E.T».

Den første halvtimen er riktignok veldig fornøyelig; der Bigfoot-karakteren skal gjøre seg kjent med den amerikanske kjernefamiliens hjem, og John Lithgow etableres som en Chevy Chase-lignende karikatur av en farsfigur. Men på et tidspunkt forvitrer mye av komedien, og da sklir «Harry and the Hendersons» ut i mindre oppslukende retninger, uten egentlig å finne tilbake til magien som ble skapt i filmens første halvtime.

«Harry and the Hendersons» ble unnfanget av Steven Spielbergs produksjonsselskap Amblin, og føyer seg naturlig inn i rekken av selskapets mange vellykkede familiefilmer av 80-tallet. Men i den rekken mangler også «Harry and the Hendersons» noe av den helhetlige kvaliteten som de aller beste av selskapets filmer hadde, og som derfor gjør filmen mindre relevant å trekke frem i dag.

668 Vanishing Act (1986)

«Vanishing Act» er en ganske snedig konstruert thriller i tv-filmformat. Plottet og thrillermekanismene slekter umiskjennelig på Alfred Hitchcock, men det filmatiske ambisjonsnivået matcher ikke samme mesterstørrelse.

Vi befinner oss i et snødekket Rocky Mountains-landskap, og blir kjent med en mann idet han oppsøker det lokale politiet for å melde at kona hans – som han er på bryllupsreise med – har forsvunnet. Kort tid etter får han beskjed om at kona er funnet og befinner seg hos en lokal prest. Problemet er bare at han ikke kjenner igjen kvinnen, spilt av Margot Kidder, som insisterer på at hun er hans kone. Dette besynderlige plottet vris til en blanding av komisk effekt, som tydeligst illustreres i skuespillet til Elliott Gould som politimannen, og mystisk spenning som pirrer nysgjerrigheten. Hvordan det hele henger sammen avsløres først i sluttminuttene som presenterer en intrikat og fornøyelig plot-twist, som er verdt ventetiden på drøye 90 minutter. Som filmverk er «Vanishing Act» relativt ubetydelig, og underveis er den heller ikke konstant spennende/engasjerende. Men med en iboende særegen tone karakterisert av usagt komedie og et Hitchcock-aktig plott, så blir det likevel et fornøyelig, lite bekjentskap.

667 Shocker (1989)

Da «Shocker» ble lansert i 1989, var det virkelig ytterst på halen av det amerikanske slashervesenet som hadde slått seg løs på amerikansk film fra 70-tallet og utover 80-årene. Wes Craven hadde naturligvis selv vært en viktig eksponent for subsjangeren, og i «Shocker» forsøker han å bygge videre på mange av de samme ingrediensene som fantes i suksessen «A Nightmare on Elm Street». Filmen ble imidlertid ingen suksess, verken kommersielt eller kunstnerisk, og blir nok av mange typisk kategorisert og avskrevet som nettopp et uinspirert biprodukt av «A Nightmare on Elm Street». Det er forståelig, men også i overkant slemt og lettvint.

«Shocker» er ladet med sine kvaliteter, og særlig er den første drøye halvtimen frisk der den stemningsfullt etablerer og balanserer en uhyggelig horroratmosfære med en komisk undertone. Innimellom er det rasende underholdende, men på et tidspunkt mister Craven evnen til å balansere filmens elleville konsept og tåpelighetene tar overhånd. Som bad-guy blir karakteren Horace Pinker presentert, spilt av Mitch Pileggi (som senere skulle gjøre seg mer bemerket i rollen som Walter Skinner i «The X-Files»), i forsøk på å skape en ny Freddy Krueger, men han blir egentlig aldri etablert som en genuint fryktinngytende eller spennende figur. Wes Craven har åpenbart mange ideer som skal settes ut i livet her, og det er sjeldent noe å innvende på skrekkmesterens kameraføringer og lekenhet. Men «Shocker» er dessverre, til tross for en lovende første akt, et lite stykke unna å være hundre prosent vellykket.

666 White Nights (1985)

Taylor Hackfords «White Nights» omhandler en profesjonell danser som under den kalde krigen bedro Sovjetunionen til fordel for USA, men som etter en nødlanding i Sovjetunionen blir oppdaget og tatt til fange av KGB.

«White Nights» åpner sterkt med en lang og spennende koreografert ballettsekvens som avløses av en intens skildret nødlandingssekvens om bord på et fly. På samme måte avsluttes filmen med en energisk og medrivende fluktsekvens, hvor hovedfiguren og hans medhjelpere forsøker å rømme fra sovjetisk fangenskap til amerikansk ambassadejord. På den andre siden er «White Nights» lite engasjerende i det vide rommet mellom begynnelse og slutt, og med en spilletid på 2 timer og 15 minutter, blir det merkbart problematisk.

Hovedrollen spilles av Mikhail Barysjnikov, som først og fremst er en berømt sovjetisk-amerikansk danser, dernest skuespiller. Barysjnikovs dansekompetanse utnyttes til det fulle av Hackford, som gir god plass til lange ballettsekvenser, hvilket også bidrar til en viss særegenhet med autentisk tilsnitt. Samtidig er hovedfiguren, portrettert av Barysjnikov, såpass grunn at et mediokert og ganske uttrykksløst skuespill tolereres. Ensemblet for øvrig er solid foranket i karakterskuespillere som Helen Mirren, Isabella Rossellini, Gregory Hines og Jerzy Skolimowski. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at materialet er ganske seigt og lite effektivt sammensatt, og i retrospekt er det totalt sett ikke eksepsjonelt minneverdig.

665 Cocoon (1985)

«Cocoon» er Ron Howards litt glemte, familievennlige science-fiction-film, som på midten av 80-tallet ble målt til suksess både kommersielt og av kritikere. Filmen kretser rundt en gruppe Florida-baserte eldre som får smaken på ungdommelighet og fristes til evig liv når de eksponeres for det som viser seg å være aliens i menneskeforkledning.

«Cocoon» fremstår ikke nødvendigvis som veldig datert, og det virker betimelig at den sågar sanket Oscar-statuett for spesialeffektene, der bruken heldigvis ikke tar overhånd. Howard holder historiefortellingen på et jordnært nivå, noe som også tillater det aldrende skuespillerensemblet å briljere, anført av veteran Don Ameche som vant Oscar for sin birolleprestasjon. Veldig morsom er imidlertid ikke «Cocoon», og forsøket på å tematisere menneskets trang til evig liv utforskes halvhjertet og ebber ut i det uforløste. Howard er dessuten i overkant opptatt av å skape sentimentalitet, og helheten blir omtrent like seig å svelge som den er fornøyelig der og da.

664 Cocktail (1988)

En god cocktail består gjerne av gode råvarer der ingrediensene foredles med omhu til en balansert smak. Bartenderens rolle er således avgjørende, og overført til film vil det være regissørens ansvar å lage en god cocktail, eller film da. Men tilfellet «Cocktail» fra 1988 smaker nok kanskje mer av en kommersiell, ferdigblandet cocktail enn av noe mer spennende – og kanskje derfor ble den også rimelig populær blant massene, mens filmkjennerne gjerne rynket litt på nesa.

Den australske regissøren Roger Donaldson har heller aldri vært noen utpreget kunstner, snarere en litt udefinerbar filmskaper som har leflet med et knippe halvveis gode produksjoner, uten egentlig å lande en veldig imponerende filmografi over tid, og ei heller uten å ha noen virkelige mesterverkslignende høydepunkt underveis. «Cocktail» er uansett av hans mest berømte, men ikke nødvendigvis skarpeste, forsøk. Godt hjulpet av tilstedeværelsen til Tom Cruise mot høyden av karrieren, men også på grunn av et velkomponert og glatt underholdningsdriv, ble «Cocktail» en publikumssuksess.

De siste 10-15 årene har jeg riktignok bare sett fragmenter av «Cocktail» etter å ha streifet tilfeldig innom visning på lineær tv, men slukte den naturligvis noen ganger i sin helhet da den var en populær gjenganger på diverse tv-kanaler gjennom 90-tallet. Derfra huskes et glinsende uttrykk, innimellom preget av en koreografert musikkvideo-estetikk og amerikansk coolness som bare Tom Cruise i kombinasjon med en utpreget 80-tallslook kunne tilby. Men jeg husker den også som en litt svett filmopplevelse, og med et romantisk sideplott som i andre halvdel kjører filmen mot en kjedeligere og mer klisjefull kjærlighetssti.

663 Somewhere in Time (1980)

Christopher Reeve spiller rollen som en moderat suksessfull tekstforfatter for teaterscenen, hvor han etter en forestilling på mystisk vis får overlevert et gammelt lommeur av en eldre dame, uten at det forklares nærmere. Det hele blir ikke mindre mystisk, eller latterlig, når han etter hvert oppdager at kvinnen som ga ham lommeuret var en gammel skuespillerstjerne fra begynnelsen av 1900-tallet. Eller når Reeve ved hjelp av hypnose reiser tilbake i tid fra nåtiden (70-tallet) til 1912 for å hengi seg i en forhåpentlig gjensidig lidenskap med den samme kvinnen, for øvrig spilt av Jane Seymour.

«Somewhere in Time» er noe så eiendommelig som et ganske selvhøytidelig sentimentalt drama spunnet rundt et science-fiction-plott ført i pennen av Richard Matheson (som er mest kjent for å ha skrevet tv-serien «The Twilight Zone»). I dette romantiske/sci-fi-dramaet svinger derimot pendelen ustanselig mellom en latterlighet som i det ene øyeblikket gjør den ganske så fornøyelig, bare for å virke uutholdelig irriterende i det neste. Filmens musikk, produksjonsdesign og sågar hypnotiske stemning er imidlertid akkurat så tiltalende at verket vipper over i det behagelige hjørnet som et kuriøst, interessant filmbekjentskap.

662 White of the Eye (1987)

Det sies gjerne at Donald Cammell tok livet sitt som en direkte følge av at hans siste spillefilm, «Wild Side» fra 1995, ble maltraktert i klipperommet etter instruks fra en sensurivrig produsent. Før den tid hadde Cammell lagd fire spillefilmer, hvor det udiskutable høydepunktet var det gåtefulle übermesterverket «Performance» der Cammell delte manus- og regissørarbeidet med Nicolas Roeg. Fordi sistnevnte fikk en langt mer tiljublet karriere som filmkunstner i ettertid, har det også blitt vanlig å tilskrive Roeg hovedæren for «Performance», mens det i virkeligheten var Donald Cammell som skal ha vært den mest drivende for akkurat det prosjektet.

«White of the Eye» er derimot helt og holdent Cammells verk. Og det er et verk som med skjærende stemme skriker etter oppmerksomhet, og som bør få det. Ikledd en ganske heslig tv-filmestetikk er «White of the Eye» en ujålete b-filmproduksjon i thriller/horrorsjangeren, men en visuelt selvbevisst sådan. Cammell låner for eksempel tydelige elementer fra italienske giallo-produksjoner i måten kamera føres inn i drapssekvenser, mens den marerittaktige og forstyrrende atmosfæren males frem som et eksperimentelt speilbilde av David Lynch. «White of the Eye» er et skjevt, horroraktig avant-garde-prosjekt som prioriterer «style over substance», noe som ikke nødvendigvis er feil. Men som helhetlig verk blir filmen gradvis mer problematisk enn engasjerende. Både skuespillet og fortellerevnen har tydelige mangler ved seg, og filmens fravær av indre logikk blir på et tidspunkt et større problem enn gleden over de filmatiske krumspringene som først virker så fascinerende, men som kanskje ikke holder løpet ut.

661 The Rainbow (1988)

The Rainbow av Ken Russell er en slags prequel til hans «Woman in Love» fra 1969 (som jeg ikke har sett) basert på romaner av D. H. Lawrence. Her finner handlingen sted på starten av forrige århundre, der vi kastes ut i en forholdsvis klassisk coming-of-age fortelling om ungjenta Ursulas yrende frihetslengsel og seksualoppdagelse på tvers av kjønn. Litterært fremstår hun trolig som en modernistisk kvinnefigur, men det aspektet preger aldri Russells filmatisering som er overraskende rund i kantene. For det er en uvanlig dempet Russell som skildrer denne kvinnelige oppvåkningen i en utstudert historisk kontekst som gir lite nerve til fortellingen.

Det er for så vidt interessant å se Russells filmiske håndtering av noe mer konvensjonelt enn han vanligvis assosieres med. For selv om filmen har sin anselige dose nakenscener, er Russell nesten oppsiktsvekkende lite snuskete i skildringen av den seksuelle frigjøringen (inkludert lesbesex) som ligger potent i materialet. Jevnt over ligger filmens fremste kvaliteter i et ganske stemningsfullt fotoarbeid, og i skuespillet hvor den alltids særegne David Hemmings er spesielt gnistrende.