1980-tallet: 651 – 660. plass

660 Streets of Fire (1984)

Walter Hills rock ‘n’ roll-fabel «Streets of Fire» bader i fortidens farvann av femtitallets motorsykkelfilmer. Det meste handler om å ikle universet røff maskulinitet; ukompliserte action-tablåer, bil/motorsykkelscener og renskåret pulp-dialoger i en mørk og gritty, men neonbelyst erkeamerikansk urbanitet. Og i dette filmiske universet bryr ikke Walter Hill seg om å skape rom for godt skuespill, interessante figurer eller en medrivende historiefortelling.

Filmen ble ingen umiddelbar hit, og det som var ment som første del av en planlagt trilogi, falt følgelig i grus. Tilbake står et interessant, men haltende eksperiment som i sitt voldsomt eksessive uttrykk bikkende over i det smakløse, har opparbeidet en slags – fortjent nok – kultstatus.

659 Bells (1982)

Terroren ligger i telefonrøret i Michael Anderson canadiske lavbudsjettsskrekkfilm «Bells» (som også kan gå under tittelen «Murder by Phone»). Ofrene er de som svarer på noen spesifikke telefonoppringninger, der den ukjente avsenderen sender ut signaler som får mottakeren til å skjelve og spytte blod før hele kroppsmassen eksploderer til en bestialsk død.

Åpningsscenen, med en jente som sprenges til døde når hun løfter av røret i en ringende telefonkiosk, er thrillerhåndverksmessig sterkt iscenesatt og etablerer effektivt et uhyggelig fengslende konsept. Etter en pulsoppjagende etablering, dras imidlertid tempo drastisk ned, og helheten reduseres til en medioker tv-estetisk etterforskningsthriller uten vesentlig nerve eller atmosfære.

Richard Chamberlain gestalter den etterforskende hovedrollefiguren på autopilot, mens Sara Botsford er hakket mer minneverdig i det som utspilles som en lite troverdig og involverende romanse mellom de to. «Bells» er ingen «Scanners» fordi Michael Anderson (mest kjent for «Logan’s Run») vitterlig ikke er noen David Cronenberg. Istedenfor å rendyrke en uhøytidelig skrekkfilmsjargong i kjølvannet av noen veldig effektive og sterke åpningsminutter, blir «Bells» snarere en anelse uinteressant – rett og slett fordi trangen til å rotfeste de absurde hendelsene i en alvorspreget og konvensjonell form ikke slår helt heldig ut. Et par spektakulære sekvenser som smaker nettopp litt av David Cronenberg, og da særlig filmens innledning, rettferdiggjør likevel listeplassering.

658 The Punisher (1989)

Lenge før Frank Castle ble spilt av Thomas Jane (mot John Travolta) i forglemmelige «The Punisher» fra 2004, før Ray Stevenson spilte samme figur i «Punisher: War Zon» i 2008, og før Jon Bernthal portretterer ham i den mer populære tv-serien, var det ingen annen enn Dolph Lundgren som først ga sitt olme steinansikt til tegneseriefiguren allerede tilbake i 1989. Dette var den første virkelige Marvel-filmproduksjonen lagd for kino, men ble ingen entydig suksesshistorie. Heller ikke for regissør Mark Goldblatt som stanset sin korte regissørkarriere allerede her, men som siden har gjort seg bemerket som særdeles habil klipper på flere muskuløse produksjoner for blant andre James Cameron, Paul Verhoeven og Michael Bay.

Hva angår «The Punisher» bedrives det sjelden stor filmkunst her. Som sjangerfilm av den typen man rev ut av videohylla på begynnelsen av 90-tallet med en actionhelt på fremsiden, er det like gjennomsnittlig intetsigende og generisk som mistanken burde tilsi, men ikke uten underholdningsverdi. Universet er mørkt og skittent, der konfliktene og figurene settes opp mot hverandre som utilslørt gode eller onde (der sistnevnte gjerne er japanske). Det er ikke veldig dynamisk, men «The Punisher» serverer 80-tallsaction til beinet, på godt og vondt.

Lundgren leverer en brutal, stivbeint og monoton tolkning som Frank Castle. Men det er også en superheltskikkelse som i Lundgrens fysikk blir en figur med iboende, fryktinngytende autoritet, dog spilt med et mumlende og apatisk spill som tilfører få nyanser. Fra byens grumsete undergrunn holder han base avsondret fra både politiet og samfunnet for øvrig – der han som hevnstyrt vigilant innimellom søker turen opp til bybildet for å rydde bort de skyldige som besudler samfunnets orden. På politihuset er det imidlertid enkelte sjeler som fortsatt tror Frank Castle lever anonymisert som «The Punisher», figuren som de siste årene har likvidert et hundretalls innbyggere. Dette er drivkraften i dramaet som bærer relativt forutsigbart frem mot et litt seigt klimaks, men det er også noe enkelt og røft over helheten.

657 Spellbinder (1988)

«Spellbinder» fra 1988 er etter sigende tilnærmet umulig å få tak på i fysisk format, rett og slett fordi sterke krefter innenfor Scientologi-kirken ønsker å holde filmen skjult. Nåværende sektmedlem og John Travoltas bedre halvdel, Kelly Preston, spiller her nemlig den forførende og tidvis totalnakne hovedrollefiguren med overnaturlige, heksekrefter i et satanistisk univers.

Som filmverk tåler imidlertid «Spellbinder» for så vidt dagens lys, selv om den har noen åpenlyse b-filmskavanker og tilkortkommenheter. Aller tydeligst er «Spellbinder» vaklende og lite stram i selve historiefortellingen, eller i klippingen, der scener og handlingsforløp kommer med en rykk-og-napp-følelse. Det visuelle arbeidet fremstår heller ikke så gjennomarbeidet som man kunne ønske, tidvis med en grell belysning, der potensialet jo er høyt for estetiske filmgrep rundt et satanistisk filmunivers. Likevel er det som «Spellbinder» har en lettere trolsk tiltrekningskraft. Storyen om den unge advokaten som redder en kvinnelig skjønnhet på gata fra en ubehagelig episode med en fremmed mann, men hvor det åpenbart er «noe» som ikke stemmer, er det fengslende startpunktet. Derfra er «Spellbinder» en film som gransker fristelsens potensielle bakside, der Timothy Daly spiller vår uheldige protagonist som uunngåelig fanges av Kelly Prestons farlige skjønnhet.

656 The Island (1980)

Michael Caine spiller en journalist som ønsker å finne ut hva som egentlig har skjedd med de mange som har forsvunnet de siste årene i Bermuda-triangelet. Den nysgjerrighetssøkende journalisten tar med seg sin unge sønn og reiser ut til det samme området, hvor de opplever å bli overrumplet av primitive pirater og tas til fange på en øy i det karibiske hav.

Den første halvtimen av «The Island», frem til Caine og sønnen havner i piratenes fangenskap, har en kryptisk og spennende atmosfære over seg, ikke helt ulikt «Haisommer». Som maritim skrekkfilm mister imidlertid «The Island» grepet når den kaster loss fra den psykologiske og atmosfæriske havnen, og begir seg ut i et farvann av karikerte pirater i et slags voldsomt eventyrunivers som virker mer uinspirert og kaotisk enn det er spennende. Og det er i all hovedsak et svakt manus som vanner ut filmens positive tendenser, og den gjenværende kvaliteten blir da Michael Caines tilstedeværelse, en stemningsfull etablering og kun et knippe velkomponerte tablåer i den nokså frenetiske siste timen.

655 Flowers in the Attic (1987)

Forfatter V.C. Andrews gjorde stor kommersiell suksess med boka som lå til grunn for 1987-filmatiseringen «Flowers in the Attic» (boka er senere blitt filmatisert på nytt i 2012 med Heather Graham og Ellen Burstyn) – en produksjon som etter sigende ble gjenstand for en rekke kompromisser ettersom en lang rekke produsenter søkte innflytelse. Det medførte blant annet at flere alternative slutter ble spilt inn, noe som kan forklare den nokså tonedøve avslutningen i den foreliggende versjonen.

Regissør Jeffrey Bloom står uansett kunstnerlig ansvarlig for det som utvikles til å bli en flat og uinspirert formulert skrekkfilmhistorie. Plottet omhandler fire barn som blir innelåst på et loft i besteforeldrenes digre herregård, der moren tilsynelatende har sviktet dem i sin grådige jakt på å bli gjeninnskrevet i testamentet før den syke faren dør. Louise Fletcher har en fryktinngytende tilstedeværelse som den strenge bestemoren, der hun kanaliserer litt den samme holdningen som i «One Flew Over Cuckoo’s Nest», mens skuespillet for øvrig er tilsvarende mediokert som filmen for øvrig. Riktignok kan man føle konturene av et mer saftfullt og intrikat horrormateriale, men i den endelige versjonen finner man altså bare sporene av det makabre, incestiøse og de mørke skildringene som skal ha gjennomsyret kildematerialet. Dessverre har det i stor grad forduftet under adaptasjonsprosessen.

654 Planes, Trains, and Automobiles (1987)

Jeg vokste for så vidt opp med mange av 80- og tidlig 90-tallskomediene med John Candy. Men har etter hvert også vokst fra dem. «Planes, Trains and Automobiles», der John Candy spiller mot Steve Martin, står imidlertid igjen som den beste og fineste i bunken.

I retrospekt tilskriver jeg gjerne regissør John Hughes mye av æren for filmens tidløshet, da Hughes på sedvanlig vis har klart å tilføre en genuin omtanke, varme og robuste figurer til et konsept som i utgangspunktet kan fremstå som enkelt og banalt. Komedien livnærer seg naturligvis også på den komiske timingen, like mye som de undervurderte skuespillerkvalitetene i Steve Martin og John Candy som filmens diametralt motsatte hovedrollepar. Det er en lun og oppfinnsom komedie som hever seg over de fleste klisjeer, men som akkurat ikke er morsom nok – eller slutter tilfredsstillende nok – til å høynes blant Hughes’ eller 80-tallets aller beste i sitt slag.

653 Dark Night of the Scarecrow (1981)

Formen i horror-verket «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje både konservativ og uspennende, og filmen legger sånn sett aldri skjul på å være en produksjon for tv-formatet. Landskapet foran kamera påminner også om en middels Stephen King-adaptasjon skapt for tv på 80-tallet – og foruten Charles Durnings tilstedeværelse, er skuespillerkalibret på samme middelmådige kvalitetshylle.

Larry Drake, mest kjent for «L.A. Law», spiller en tilbakestående karakter i slutten av 30-årene som har et slags vennskap med et jentebarn på et lite sted i tykkeste Amerika. Drake leverer muligens et portrett som bikker mot komisk effekt, og som etterlater en viss bismak, men uten at det blir problematisk når det plasseres i en film som tviholder på sitt særegne, merkverdige toneleie. Det kommer særlig til syne allerede i åpningen som setter premisset; en besynderlig, men effektiv iscenesettelse, der jentebarnet blir angrepet av en hund og Bubbie forsøker å redde henne. Omgivelsene leser imidlertid hendelsen annerledes, og Bubba får gjennomgå når lynsjestemningen i landsbyen eskalerer. Historiefortellingen føles hele tiden konstruert og derfor også forutsigbar og omstendelig. Samtidig skapes det et rom som på fordelaktig vis gjerne prioriterer stemningsskapende tablåer fremfor billigkjøpte skvetteøyeblikk, og det kunstneriske (eventuelt økonomisk motiverte) valget med å unnlate blod og grusomheter på skjermen, men trekke kamera unna, virker til det bedre. Flere scener holdes det likevel for lenge i, og filmen føles lenger enn den er – på godt og vondt. «Dark Night of the Scarecrow» er kanskje lenge forutsigbar, men har et bevegelsestempo og prioriteringer underveis som skiller den tydelig fra samtidige og sammenlignbare slasherproduksjoner, helt frem til en overraskende tilfredsstillende slutt.

652 Nothing Underneath (1985)

Visstnok ble selveste Michelangelo Antonioni først forespurt om å regissere «Nothing Underneath», men oppdraget landet Isteden i Carlo Vanzinas mindre meritterte hender. Han har forvaltet et thrillermateriale til å påminne ganske sterkt om et middels Dario Argento-sammenskrudd giallo-verk, men sluttproduktet er overraskende blodfattig og langt fra så sleazy som man skulle tro.

Filmen spinner rundt kulissene i den italienske toppmodellbransjen med Milano som setting, og tittelen peker på en tomhet og overfladisk holdning til hva som ligger under det modellene uttrykker foran kamera – i tillegg til det mer åpenlyse om at kvinnene har lite eller ingen klær under de korte skjørtene. Vel, mysteriet oppstår idet én av modellene forsvinner, og hennes tvillingbror kommer til Milano i frykt, fordi han mener å ha sett – med telepatiske evner – at hun skal ha blitt drept. Kort tid etter blir flere andre modeller funnet drept. Filmen nyter naturligvis en viss fordel av å kunne omgi seg med en angivelig modellelite, og Vanzina tillater seg å dvele litt ved estetikken i dette miljøet, uten at det blir grenseløst sensuelt i selve filmskapelsen. Den danske supermodellen Renée Simonsen får etter hvert en sentral rolle, uten å gjøre seg bort, mens sjangerveteranen Donald Pleasance tilfører kredibilitet i rollen som aldrende politietterforsker. I bakgrunn høres konturene av Pino Donaggio-musikk (blant annet kjent for sitt samarbeid med Brian De Palma), men det lave lydnivået på DVD-versjonen gjør at det aldri klarer å fargelegge filmen. «Nothing Underneath» er et slentrende og helt kurant innspill til den sene giallo-perioden, men uten tydelige høydepunkter. (Filmen fikk dessuten en oppfølger som også utkom på 80-tallet, «Too Beautiful to Die», som jeg dessverre ikke har sett.)

651 Clownhouse (1985)

Det er med en ikke-ubetydelig bismak man i det hele tatt setter seg til rette for å se «Clownhouse». Hvorfor? Fordi filmens regissør, Victor Salva, ble dømt for å ha seksuelt misbrukt den da 12 år gamle hovedrolleinnehaveren, Nathan Forrest Winters, under filminnspillingen.

Men det til side: Det er ingen tvil om at Victora Salva kan film (noe han også senere fikk vise med den undervurderte «Powder» i 1995). Det gjøres tydelige visuelle grep for å skape en underliggende creepy atmosfære på vei mot et mer klassisk horror-klimaks: Tre brødre (hvor den eldste spilles av en ung Sam Rockwell) fanges i et stort hus der de blir jaget av tre psykopater utkledd som klovner. Filmen er på sitt sterkeste i første halvdel, hvor det settes opp en Stephen King-lignende setting, men innenfor inspirerte filmiske rammer på et høyere nivå enn flere av samme tiårs middelmådige King-adaptasjoner. Men der Salva har et tydelig blikk for kameraposisjoner, bruk av locations og fortellertempo, hemmes helheten også av å være noe substansløs og lite spektakulær. Kanskje oppleves også filmens snikende uhygge ubevisst gjennom kjennskap til det forferdelige som ikke er en del av filmen, men som det tross alt er vanskelig å distansere seg fra når man først ser den.