1980-tallet: 641 – 650. plass

650 Eyewitness (1981)

«Eyewitness» ble i Storbritannia utgitt under tittelen «The Janitor» som egentlig er mer beskrivende for filmen enn originaltittelen. I åpningen ser vi en mektig vietnamesisk forretningsmann med tvilsomme koblinger bli funnet drept i en leilighet i et Manhattan-kontorkompleks der filmens hovedfigur, spilt av William Hurt, jobber som vaktmester. Når en tv-journalist, spilt av Sigourney Weaver, mistenker at han kan ha informasjon om drapet, så blir de begge to viklet inn i skuddlinjen av en kriminell operasjon – men det er aldri slik at hovedfiguren faktisk har vært et øyevitne. Uansett, filmen bygger intrigene og spenningskurven langs dimensjonen av forholdet mellom de to, der hun vil ha informasjon av ham, mens han trekkes mot henne av helt andre grunner.

«Eyewitness» er på mange måter et stødig filmprosjekt, ikke minst fordi den er fylt opp av sterke skuespillerkrefter som James Woods, Christopher Plummer og Morgan Freeman, i tillegg til Sigourney Weaver og William Hurt. Dessverre føles imidlertid sistnevnte lite passende, og derfor lite overbevisende, i vaktmester-hovedrollen, og det er især James Woods i en mindre rolle som psykisk slitt Vietnam-veteran som er best foran kamera. Filmens klareste ankepunkt er likevel hvordan den veksler mellom å være et relasjonsdrama, en sosialrealistisk skildring og forsøksvis en thriller spunnet rundt uklarhetene ved et drap – men uten å fungere veldig tilfredsstillende på noe. Det kan virke som filmskaper Peter Yates, eller manuset, nærmest bevisst unngår å trekke filmen i thrillersporet den først setter opp – som om det finnes ambisjoner her som isteden blir en bremsekloss eller setter filmen ut av kurs mot hva som faktisk kunne blitt spennende. Isteden søkes det ut mot sidene, til underutviklede karakterer i miljøet og sideplott som ikke fører til fengslende slutninger. Det er synd, for filmarbeidet og de involverte partene i «Eyewitness» for øvrig rommer nok av kvalitet.

649 Liquid Sky (1982)

«Liquid Sky» er…. annerledes. I russiske Slava Tsukermans kultfilm har aliens ankommet orda på jakt etter heroin, men finner med interesse ut at den menneskelige orgasmen utløser tilsvarende kroppslige mekanisme som heroin. Vi møter en kokainavhengig, biseksuell modellkvinne på en nattklubb som ligger med det meste som rører seg – og som blir et yndet objekt for romvesenene som suger ut hjernen fra menn i orgasme-øyeblikket.

Bilde- og lydteppet preges av høylytt new-wave-musikk i en svettende nattklubbsetting som gir assosiasjoner til alternative undergrunnsklubber i Berlin tettpakket av androgyne skapelser med outrerte kostymer og frisyrer, og en særlig liberal holdning til seksualitet og dop. Alt kastes inn i en filmatisk miksebolle, og det som oppstår er et fascinerende fargespill med en sjelden neonblinkende kraft og audiovisuell spinnvillhet. Det er også en form for brokete poesi her et sted, og man kan beundre det åpenlyst inspirerte fotografarbeidet.

Filmen er likevel ganske tydelig preget av et lavt budsjett, og er mer vulgær enn sexy og mer psykedelisk enn behagelig drømmende. Interessant nok utkom filmen før AIDS-oppmerksomheten slo til, og må derfor ses som en eventuell utilsiktet metafor for hvordan hensynsløs seksuell aktivitet fører til døden. Filmen er heller ikke uten humor, som tydeligst eksemplifisert med en eksentrisk tysk ufo-forsker som lusker i kulissene og forsøker å nøste opp i hva som skjer med mennene som sporløst forsvinner etter sex. Metthetsfølelsen i møte med den ekshibisjonistiske, urbane undergrunnsverdenen av dop og sex, blir imidlertid nesten kvelende på et tidspunkt, og filmen er utvilsomt altfor lang med sine nesten to timer. Samtidig som det er veldig lett å forstå dens appell og kultfilmstatus.

648 The Young Master (1980)

Da «The Young Master» kom ut i 1980 hadde Jackie Chan allerede slått gjennom som mainstream-skuespiller i Hong Kong gjennom «Snake in the Eagle’s Shadow» og «Drunken Master» sent på 70-tallet. Det var dog med «The Young Master» han høynet statusen til et nytt nivå, fratok Bruce Lee box-office-rekorder og sementerte seg selv som den definitive filmstjernen i Hong Kong.

At Chan er/var en bedre kampsportutøver, og faktisk også skuespiller, enn historieforteller tydeliggjøres av et manus- og regiarbeid (begge utført av Jackie Chan) som i beste fall er sjarmerende, forvirrende fortalt. På et tidspunkt mister man oversikten og interessen over plottets utvikling, men den tekniske og koreograferte iscenesettelsen av de mange kampscenene er så imponerende at man kan svelge de åpenlyse filmfortellende svakhetene. At Jackie Chan er direkte krampeaktig umorsom når han ustanselig forsøker å være klovneaktig eller slapstick-humorist i hver sekvens, kan jeg også fint akseptere og avskrive som en kulturell betingelse. Samtidig er filmens skjevheter og svakheter såpass fremtredende at det på bortimot 110 minutter (den internasjonale versjonen) blir i meste laget, der de forrykende kampscenene ikke kan stanse helheten fra å bli en smule falmet.

647 The Killing Time (1987)

Kiefer Sutherland ankommer en småby i California under falskt navn og med skjulte hevnmotiver. Han får jobb i det lokale politiet, der han blir kollega med Beau Bridges som på sin side nyter et sidesprang med kona til en av byens mektigste menn. Dette vikles etter hvert sammen i et ganske forutsigbart og blodfattig thrillerplott, selv om det er tilløp til noen inspirerte sekvenser særlig i filmens første akt.

Kiefer Sutherland var allerede som tyveåring tilnærmet perfeksjonert for den iskalde, typiske bad guy-rollen. Det er imidlertid her den godslige Beau Bridges som utvikles til historiefortellingens egentlige hovedperson. Dessuten dukker Michael Madsen opp i en ganske uvesentlig birolle, bare for å forsvinne ut av storyen uten nærmere forklaring. Det er et snev av «Fargo»-vibber over filmens ånd, i den forstand at regissør Rick King inntar et uuttalt komisk perspektiv i skildringen av småklønete, enkle landsbybeboere som etter beste evne planlegger et perfekt drap. Men «The Killing Time» tilhører uomtvistelig en annen kvalitetsgalakse sammenlignet med Coen-brødrenes mesterverk – dog er det fortsatt et visst spenningsmoment og en underholdningsverdi som ikke gjøre de 90 minuttene til en totalt verdiløs tidsinvestering.

646 Deranged (1987)

Det er fristende å kategorisere «Deranged» fra 1987 som fattigmannsutgaven av det psykologiske horrormesterverket «Repulsion». Tiden har også vist at filmens regissør med fortid fra pornobransjen, Chuck Vincent, aldri ble en filmskaperstørrelse i samme galakse som Roman Polanski.

Når det er sagt så er det flere inspirerte sekvenser i «Deranged», der Vincent utnytter leiligheten – der omtrent hele handlingen finner sted – med forsøksvis spennende kamerabruk for å meisle frem en ekkel, klam paranoia-stemning av et kvinnemenneskes dragning mot galskapen. Det lykkes han greit med, til tross for et mindre spennende karakterportrett, og en helhet som egentlig aldri blir veldig oppslukende. Likefullt et passe interessant bidrag til 1980-tallets katalog av amerikanske thriller/horror-verk!

645 Big Trouble in Little China (1986)

«Big Trouble in Little China» gjenforente John Carpenter med Kurt Russell, og det uhøytidelige actioneventyret ble oppsiktsvekkende nok langt bedre mottatt av kritikerne enn den foregående Carpenter/Russell-konstellasjonen som var «The Thing» (!) fire år i forveien. Ettertiden har nok rokket ganske fundamentalt i den opprinnelige oppfatningen av styrkeforholdet mellom disse to produksjonene, vel vitende om at mange fremdeles har et kjært kultforhold til «Big Trouble in Little China».

Uansett, filmen ble en kommersiell nedtur og blir i retrospekt sett på som Carpenters siste store Hollywood-produksjon. Den er også et godt stykke unna å være en personlig Carpenter-favoritt, og i min bok kanskje hans minst spennende 80-tallsproduksjon. Likevel er det, selvsagt kvaliteter her. Det føles å være en iboende underholdningskraft i det «Indiana Jones»- og tegneserie-aktige universet som åpnes i et slags parallelt Chinatown-univers i filmen. Carpenter kaster oss som en ball gjennom et uforutsigbart og ytterst merkverdig univers. Likevel blir filmens fortellende mønster en anelse repeterende, da den tross alt ikke rommer så veldig mye mer enn overdådige og heseblesende jaktscener, og reduseres til slutt egentlig til en halvgod komedie.

644 Heartbreak Ridge (1986)

Da Clint Eastwood i 2008 portretterte en aldrende grinebiter av en krigsveteran i sin egen svært fornøyelige «Gran Turino», kunne det ligne på en pensjonert utgave av den temperamentsfulle krigsveteranen Tom Highway i «Heartbreak Ridge». Men allerede her er han i grunn på randen av en bitter tilværelse pensjonist; Eastwood spiller en erfaren militærskikkelse som skal trener opp en ny generasjon soldater klare for krigshandlinger.

«Heartbreak Ridge» forholder seg tematisk forutsigbart til klassiske kultur- og rollekonflikter i skildringene av den autoritære lederfigurens håndtering av en lite disiplinert gruppe av unge soldater. Det ligger opplagt en underholdningsverdi i Eastwoods karikerte rolletolkning og den spydige dialogvekslingen som gjennomsyrer filmen, men mange repetisjoner og klisjeer påkaller etter hvert et metningspunkt, og filmens avslutning er også ganske haltende.

643 Night of the Pencils (1986)

Fra militærjuntaens maktovertagelse i 1976 og frem til diktatorets endelikt i kjølvannet av Falklandskrigen i 1982, mistet flere titalls tusen argentinere livet. Mange ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og siden har de aldri vært sett. Man anslår at over 10 000 argentinere i denne perioden sporløst forsvant.

Men ingen kunne forutse omfanget og konsekvensene av juntaens maktspill: fagbevegelsene ble erklært ulovlige, pressen ilagt munnkurv, og enkeltpersoner i sivilsamfunnet forfulgt. Kort fortalt ble uønskede elementer – politiske motstandere og andre opposisjonelle krefter i samfunnet – forsøkt jaget bort, i verste fall eliminert. Uten forklaring ble mennesker arrestert og fjernet fra samfunnet. Den argentinske filmproduksjonen «Night of the Pencils» forteller én historie. Om seks unge studenter på 16-17 år som, fordi de demonstrerte høylytt for billigere busstransport, endte i fengsel som torturobjekter for juntaen. Det er en brutalt nærgående skildring av simpel maktmisbruk. Totalt meningsløst, provoserende, trist og smertefullt. Men filmen har også en noe amatørpreget, olsenbanden-aktig fremtoning av konfliktene som hemmer det autentiske i en veldig realismeforsøkt fremstilling av virkeligheten.

642 8 Million Way to Die (1986)

«8 Million Ways to Die» ville neppe vært regissør Hal Ashbys førstevalg som sin siste film, selv om Ashby – som på 70-tallet var en av de mer innflytelsesrike amerikanske filmskaperne – allerede var på tydelig karrierenedtur utover 80-tallet. Mye lå imidlertid til rette for at dette kunne ha blitt veldig bra. Manuset ble opprinnelig skrevet av Oliver Stone, før det ble forkastet og blant annet omskrevet av Robert Towne (manusforfatteren bak «Chinatown»), og Ashby spilte etter hvert inn scener med stor grad av improvisasjon. Etter siste innspillingsdag overtok imidlertid studioet styringen og Ashby ble kastet ut. Ikke uventet endte det med at filmen floppet, men ikke dermed sagt at den er uten kvaliteter. Fotoarbeidet til Stephen H. Burum, mest kjent for sitt mangeårige og spennende samarbeide med Brian De Palma, kunne kanskje vært enda mer spektakulært, men det gir en livlig og frisk inngang til historien. På et vis lander filmen i et estetisk krimlandskap som Michael Mann gjerne okkuperte med storhet på 80-tallet, men Ashby besitter ikke helt samme finesse og engasjement for å utforske det rent audiovisuelle. Isteden snur han ofte historiefortellingen innover, mot hovedfiguren spilt av Jeff Bridges, som er en tidligere politimann som må rehabiliteres for alkoholmisbruk etter å ha mistet både familie og politijobben. Men selv fra utsiden vikles han igjen inn i en kriminell LA-basert undergrunnsverden av prostitusjon, vold og narkotika.

Om skuespillet ikke er uinspirert (Bridges er solid), er karaktertegningen noe slapp og lettvint utført, mens Alexandra Paul (senere mer kjent for «Baywatch» enn noe annet) gjør en enda mindre minneverdig prestasjon som luksusprostituert. Derimot er en ung, og på dette tidspunktet uprøvd Andy Garcia, perfekt som narkobaron i en karismatisk og underholdende over-the-top-tolkning. «8 Million Ways to Die» er en rotløs film, som ikke er veldig bevegende eller engasjerende, verken som krimfortelling eller i portretteringen av en tidligere politimann som plages av skyldfølelser og vil finne en ny mening i livet. Men Jeff Bridges og Andy Garcia er gode, og det finnes et knippe velgjorte sekvenser som smaker godt på tungen der og da.

641 The Fan (1981)

«The Fan» må ikke forveksles med Tony Scotts 90-tallsthriller med samme tittel. I den mer umeritterte Ed Bianchis «The Fan» fra 1981 (hans neste spillefilm kom først i 1991) spiller praktfulle Lauren Bacall en tidligere populær Hollywood-skuespiller som nå står overfor sin Broadway-debut, men som samtidig opplever å bli trakassert av en i overkant ivrig fan som etter hvert overskrider grensen for besettelse.

Filmen har noen veldig fine stemningspartier; på mange måter frembåret av den karismatiske Lauren Bacall, men i første halvdel vel så mye for de audiovisuelle kvalitetene. Det er et delikat og thrilleratmosfærisk musikkbidrag som presenteres av komponist Pino Donaggio under fortekstene, og det visuelle har en heldig lightsmak av gialli i innledningen. Etter den lovende åpningen forsvinner imidlertid mye av saften ut av verket litt for fort, og «The Fan» utvikles til en langt mer anonym og tørrlagt thriller som kun reddes av et par filmisk-inspirerte enkeltøyeblikk der regissøren våger å male med sin bredeste pensel.