1980-tallet: 631 – 640. plass

640 Gandahar (1987)

«Gandahar» forteller om en fremtidsbasert, paradisisk sivilisasjon et sted i verdensrommet som en dag blir offer for et laserangrep fra ukjent hold. En av beboerne sendes ut på oppdrag for å finne ut mer om trusselen, hvor han snart møter på et samfunn av deformerte skapninger som han først antar er fienden, men som i realiteten viser seg å være bivirkninger av deres sivilisasjons bioteknologiske eksperimenter. Nå søker de mot hverandre i en felles kamp mot et større og farligere fiendebilde.

Filmen er basert på en science fiction-roman av Jean-Pierre Andrevon, og skulle bli det siste spillefilmprosjektet til den franske animatøren René Laloux – som oppsiktsvekkende nok samarbeidet med krefter i diktaturregimet Nord-Korea i produksjonen. I den engelskspråklige versjonen (som dessverre er den jeg har sett), er imidlertid produsentmogul Harvey Weinstein kreditert som regissør, etter at han angivelig klippet hemningsløst i Laloux’ verk (han skal særlig ha fjernet mange nakenscener) og tilsatte ny musikk. Det forklarer sikkert delvis også den internasjonale filmversjonens ustødige kurs, og mildt sagt sprikende utforskning av det ambisiøse materialet som presenteres. På knappe 80 minutter klarer ikke «Gandahar» å etablere en reell spenningskurve, til tross for at den åpenbart forsøker å være minst like fortellende som sanselig og stemningsfull. Etter hvert som historiefortellingen gradvis mister kursen, blir det likevel hva man ser – de visuelle kvalitetene – som må bære «Gandahar». I det bildet er filmen både åpenlyst datert med en litt flat og blass animasjon, men samtidig med en renhet som gjør bildene beroligende å hvile øynene på.

639 Miracle Mile (1988)

«Miracle Mile» er et interessant og ganske fornøyelig innslag i katalogen over 80-tallsfilmer spunnet rundt datidens skjelvende atombombefrykt. Skildringen av paranoia i anslaget er over gjennomsnittet svettende iscenesatt når filmens hovedperson mottar en kryptisk telefonsamtale om at verdens ende er nær, og slutten – som jeg regner med må ha vært omdiskutert – er uhyggelig virkningsfull. Det store kjøttstykket som er filmens midtparti er derimot ekstremt ujevnt i sin noe klønete sjangermiks av rendyrket thriller, katastrofefilm, cheesy komedie og en mildt engasjerende kjærlighetshistorie som forsøksvis binder det meste sammen. Skuespillet er dessuten ganske håpløst, og effektene bærer noe uheldig preg av budsjettsbegrensninger.

Når det er sagt er det flere nokså fenomenale underholdningsøyeblikk i «Miracle Mile», selv om den kjølige åpningen og bekmørke finalen representerer noe helt annet, og tross alt er det jeg husker best.

638 Savage Streets (1984)

«Savage Streets» er en småslibrig vigilante-/rape-revenge-film, tydelig inspirert av «Death Wish», med en fantastisk Linda Blair som slår tilbake mot bøllene som gjengvoldtar hennes stumme lillesøster. Scenografien, musikken og estetikken er gjennomgående stygg og cheesy, mens regissør Danny Steinmann setter opp de nødvendige arketypene i historien uten særlig flid. Men filmens uanstendighet er også dens appell, og «Savage Streets» er ikke ueffen som et urent underholdningstilskudd.

Vurdert som et rent exploitation-verk er ikke «Savage Streets» nevneverdig dristig i symbiosen av vold og sex, men disse elementene ligger hele tiden og ulmer under overflaten, med en klar følelse av at kameraet føres som et opphissende blikk over filmens tenåringsensemble. Men det er lite i «Savage Streets» som egentlig oppleves som problematisk, og som historiefortelling er den tettpakket konstruert innenfor trange rammer diktert av ungdommene den omhandler. Og selv om et tynt manus ikke bringer noe nytt til bordet, og majoriteten av skuespillerne bikker over i et karikert overspill, er «Savage Streets» bevisst i sitt eget element, og den får i stor grad til det den prøver på.

637 Prison (1987)

Det er fristende å betegne Renny Harlin som en noe overvurdert Hollywood-filmskaper, som riktignok leverte «Die Hard 2» og noen sjangerstødige actionfilmer utover 90-tallet, men som siden har mistet grepet fullstendig og blitt stadig mer irrelevant.

Karrieren ble imidlertid påbegynt allerede på 1980-tallet, og i debutfilmen «Prison» er det mye som foregår foran kamera. Klassiske, amerikanske fengselfilmmotiver blandes med atmosfærisk skrekk, med massive fotografiske strøk av blåfarge, i en tydelig filmatisk tekstur som tilber mye damp og røyk i bildene. Det er ikke alltid like pent å se på, ei heller spennende utover den audiovisuelle filmøvelsen. Men det er utvilsomt et helhjertet og energisk debutantprosjekt, som også gjør det lett å forstå hvorfor Harlin fikk muligheten til å gjøre «A Nightmare on Elm Street 4». Dessuten er dette første virkelige bekjentskap med Viggo Mortensen, hvis tilstedeværelse løfter «Prison» enda et par hakk.

636 Fletch (1985)

Vi skriver 1985 og Chevy Chase var fortsatt morsom. Jeg fristes til å mene at Chase faktisk var blant de absolutt morsomste amerikanske komikerne på 80-tallet, og «Fletch» står som en av hans bedre. Her snus et relativt lite originalt kriminalfilmutgangspunkt til komisk effekt mye takket være Chase. Den tynnslitte storyen har flere hull som tettes igjen av komikerens evne til å lage stor komedie av sine karakteristiske lavmælte vittigheter – men også noen ekstremt fornøyelige øyeblikk som kommer av Chases verbale utbrudd som lukter av improvisasjon. Dette er hans one-man-show, også som eksponent for fysisk komedie. Men som filmverk er «Fletch» aldri imponerende, og den siste halvtimen greier også det middelmådige manuset å kvele mye av friskheten til Chase.

635 Legend (1985)

Det mest bemerkelsesverdige med «Legend» er at Ridley Scott lagde den etter og ikke før «Alien» og «Blade Runner». Der de to sistnevnte er selvskrevne og fullendte mesterverk i science-fiction-segmentet, fremstår «Legend» mer som et spennende, men ufullendt forsøk på å nærme seg noe – uten at hånden rekker helt bort. Foruten et fantastisk produksjonsdesign, blir «Legend» stående på en mer spinkel sammensatt konstruksjon både tematisk, emosjonelt og som helhetlig filmverk. Ridley Scott evner ikke å skape engasjement omkring kampen mellom det gode og onde, ei heller knyttet til eventyr-universets enhjørninger, gnomer, alver, djevler og menneskefigurer (inkludert en ung Tom Cruise i sin siste rolle før det totale gjennombruddet i Tony Scotts «Top Gun») som kaver rundt i de spektakulære bildene. For ja, «Legend» er et spektakulært skue, selv om det audiovisuelle heller ikke er like finslipt som i Scotts aller beste verk. Men det er uansett langs den dimensjonen «Legend» gjør seg fortjent til en viss anerkjennelse.

Som de fleste Ridley Scott-produksjoner har også «Legend» etter hvert blitt lansert i en utvidet director’s cut-utgave, som i dette tilfellet varer i 113 minutter mot originalversjonens drøye minutter. Jeg har kun sett 90-minuttersversjonen, og tar derfor klokelig forbehold om at «Legend» i sin endelige form er noen detaljer bedre.

634 The Company of Wolves (1984)

Jeg har aldri blitt direkte bergtatt av noe Neil Jordan har lagd, dog beundrer jeg irens ofte kraftfulle og tydelige visuelle ambisjoner som filmforteller. «The Company of Wolves» er definitivt av hans mest stilistiske øvelser. Men den prangende eventyrestetikken fremstår på sitt verste som noe grell og billig, dog er filmen i andre øyeblikk direkte forførende å hvile øynene på. Viljen til å utforske de seksuelle undertonene i rødhetteuniverset er spennende, men utførelsen er litt mindre dristig og spennende enn hva det kunstneriske ambisjonsnivået åpenlyst strekker seg mot.

633 Razorback (1984)

Før suksessen med «Highlander» (som jeg har holdt utenfor denne lista), men etter at han regisserte videoen til «Video Killed the Radio Star» av The Bangles som var den første musikkvideoen som ble vist på MTV, hadde Russell Mulcahy regi på den lavbudsjetterte australske horrorfilmen «Razorback».

Filmen åpner med at et gigantisk villsvin-lignende vesen nærmest river ned et hus og griper med seg barnebarnet til en forfjamset bestefar som sitter barnevakt. Bestefaren forsøker å forklare hva som skjedde, uten at noen tror på ham, og episoden hjemsøker ham resten av livet. En del år senere blir en kvinne angrepet av et lignende vesen i det samme området, og bestefarsfiguren blir etter hvert oppsøkt av hennes enkemann som kommer for å nøste opp i hva som foregår. «Razorback» åpner ganske stramt og stemningsfullt, men sklir etter hvert ut i tidvis latterlige overdrivelser samtidig som det dveles for mye med stereotypiske lokale landsbygdtullinger. Men det er også positive side ved «Razorback». For eksempel kommer historieetableringen med noen fordelaktige «Haisommer»-elementer som blir en god inngang til, og det er en fin geografisk utnyttelse av de australske landområdene i fotoarbeidet, noe som sammen med filmens litt snåle oppsyn gjør det hele litt eksotisk.

632 Under the Volcano (1984)

Det er 1930-tallets Mexico: Innbyggerne feirer «De dødes dag» samtidig som en aldrende og nyskilt britisk konsul fordrukkent vandrer fra pub til pub. Det er den klassiske historien om en selvmedlidende mann som drukner et liv av skuffelser i uante mengder alkohol på den til fullstendig fortapelse. I denne rollen er Albert Finney briljant, slik gode skuespillere ofte finner anledning til å briljere i tungt alkoholiserte rollefigurer.

Filmen er basert på en bok av Malcolm Lowry og regisseres av den klassiske tungvekteren John Huston. Men følelsen av at det dialogtunge materialet med sine symboler og tekstlige budskap passer bedre mellom to permer enn som film, blir påtakelig idet Huston ikke fullt ut evner å gjøre «Under the Volcano» relevant eller interessant i et rendyrket filmperspektiv. Dermed blir filmens fremste beholdning utvilsomt den alltid dyktige Albert Finney i en rolle skreddersydd for innlysende karakterskuespillerkunst.

631 Lock up (1989)

Sylvester Stallone spiller en ydmyk mønsterfange som snart har sonet ferdig det som presenteres som en urettferdig dom, og han kan knapt vente med å slippe ut slik at han kan gjenoppta jobben sin som bilmekaniker og gifte seg med kjæresten. Men en djevelsk ond fengselsdirektør, naturligvis spilt av Donald Sutherland, har en annen agenda. Av uvisse årsaker, som etter hvert viser seg å være veldig personlige, vil fengselsdirektøren gjøre alt for å nedverdige og holde Stallone bak murene så lenge som mulig.

Manuset og intrigene i «Lock Up» er av ganske banal karakter, men regissør John Flynn pirker borti vår rettferdighetsoppfattelse på et vis som skaper litt engasjement på vegne av Stallones muskuløse, men likevel litt tafatte figur. Stallones begrensede uttrykksrepertoar fungerer greit i den enkle «uskyldig dømt»-rolletolkningen, men det er Donald Sutherland – skuespilleren som er født til å gestalte iskalde bad guy-portretter – som stjeler de fleste scenene. «Lock Up» påminner for øvrig også om at Tom Sizemore, som her debuterer, på et tidspunkt var en lovende skuespiller. Som sjangerfilm eller filmuttrykk generelt, har imidlertid ikke «Lock Up» holdt seg veldig godt. Det jeg fra videospilleren tidlig på 90-tallet hadde stor glede av, fremstår i dag fortsatt ikke som kjedelig – men derimot som et stykke klisjefullt actionføleri som tiden egentlig har løpt fra.