1980-tallet: 621 – 630. plass

630 48 Hrs. (1982)

Etter en lang og problematisk tre-produksjonsfase, endte den Walter Hill-regisserte actionkomedien «48 Hrs.» opp som en av de store kommersielle filmsuksessene i 1982. Filmen introduserte også et bredt publikum for en ung og energisk komiker ved navn Eddie Murphy  som da var i begynnelsen av 20-årene og kom rett fra «Saturday Night Live». Og når Murphy først entrer filmens handling etter drøye 20 minutter, kommer det meste til å handle om nettopp han – i rollen som den rappkjeftede halvdelen i en «buddy cop»-duo som for øvrig består av den slitne ringreven Nick Nolte.

«48 Hrs.» er egentlig ikke skrevet med en nevneverdig morsom penn og består også av få rendyrkede komiske sekvenser. Suksessen må nok derfor i stor grad tilskrives nettopp Murphys entusiastiske rolleutnyttelse, sammen med Walter Hills økonomiske fortellerkraft som holder en stødig og konsis kurs gjennom 95 minutter. Heldigvis er også Walter Hill mer opptatt av det han kan, nemlig å iscenesette actionscener snarere enn å utbrodere komedieelementene – selv om man uansett får en påtrengende følelse av at «48 hrs.» ikke nødvendigvis har blitt en bedre film med årene.

629 Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland (1989)

«Sleepaway Camp III: Teenage Wasteland» ble spilt inn direkte etter den første oppfølgeren, og fortsetter handlingen ett år etter den forrige leirmassakren. Den psykopatiske Angela (Pamela Springsteen) har forsvunnet sporløst, før hun nå infiltrerer en sommerleir som arrangeres for å forene fattige og rike barn. Ideen er god og tilfører en viss dynamikk til subsjangerens stereotypier. Filmen for øvrig fortsetter i samme toneleie som toeren, som fravek den mørkere originalutgaven med å innta en utpreget humoristisk tongue-in-cheek-holdning, uten denne oppfølgeren er like treffsikker.

Figurgalleriet fremstår dessuten som lite karismatisk, inklusiv Pamela Springsteen som ikke kommer helt frem bak en kjedelig forkledning som ung, fattig, rusavhengig tenåringsjente. På dette tidspunktet i filmserien har imidlertid myten om Angela blitt interessant i seg selv, og deri ligger mye banal og god underholdningsverdi. Filmen har også noen ganske spektakulære sekvenser, som når Angela heiser en av ungjentene til toppen av en flaggstang, for deretter å slippe snoren til hun deiser i bakken. Det er likevel udiskutabel at «Teenage Wasteland» er den minst vellykkede av de tre 80-tallsfilmene i franchisen.

628 The Falcon and the Snowman (1985)

John Schlesninger er absolutt anerkjent som filmskaper, men ofte tenker jeg at han likevel er noe undervurdert. Allerede på 1960-tallet utfordret han den britiske kjøkkenbenkrealismen med den oppfinnsomme og fornøyelige «Billy Liar», før han sørget for sin første Oscar-nominasjon med «Darling» og skapte stor furore med sin første amerikanske produksjon gjennom den dristige og fantastiske «Midnight Cowboy». På 70-tallet lagde han også sylskarpe thrillere som «Marathon Man» og «Sunday Bloody Sunday», og med «The Falcon and the Snowman» fra 1985 følger han opp thrillersporet med den kalde krigen som tematisk bakteppe.

Manuset er ved en debuterende Steven Zaillian, som senere skulle bli en fremgangsrik manusforfatter i Hollywood, mens Sean Penn og Timothy Hutton leverer sterke rolleprestasjoner. Filmen er også best når den fokuserer på forholdet mellom de to hovedfigurene spilt av Penn og Hutton, mens det skurrer i klippearbeidet og fraværet av reell nerve i historiefortellingen tapper thrillermaterialet for energi. I ettertid fremstår «The Falcon and the Snowman» som en litt anonym thrillerøvelse sett i forhold til Schlesingers tidligere bravader, hvor det her virker som han bare innimellom bryr seg om å ha hånden godt om rattet.

627 Time Bandits (1981)

«Time Bandits» er, som det meste annet signert Terry Gilliam, en underlig blanding av elementer som sammen danner noen merkverdige filmatiske univers. Det er alltid interessant å se på, men jeg må innrømme at fascinasjonen ofte stanser der, og at jeg sjeldent blir bergtatt og for alvoret revet med av helheten. Det er også tilfelle med det besynderlige 80-tallseventyret eller science-fiction-komedien «Time Bandits».

Seks dverger tar med seg en liten gutt på reise gjennom ulike tidsepoker, der han møter alt fra Napoleon til Robin Hood, og vi blir værende med som svimle passasjerer på lasset. «Time Bandits» har naturligvis humoristiske fellestrekk med «Monty Python», og er sågar skrevet av Gilliam i samarbeid med Michael Palin, der sistnevnte også figurerer foran kamera. Det samme gjør John Cleese (som Robin Hood), men også kapasiteter som Sean Connery og Ian Holm. Gilliam har selv titulert «Time Bandits» som første film ut i en slags «fantasi-trilogi» som han fullendte med «Brazil» og «The Adventures of Baron Munchausen» i løpet av samme tiår (disse kommer vi tilbake til senere på listen).

«Time Bandits» er tidvis fornøyelig og flott å se på. Men like ofte er den bare fjollete og ganske grell. Men mest av alt er den en ganske typisk Terry Gilliam-produksjon som oser av gjennomført scenografi og uforutsigbarhet på alle nivåer.

626 Hope and Glory (1987)

John Boormans filmskaperkarriere er mangfoldig og interessant, og mange vil trekke frem det personlige krigsdramaet «Hope and Glory» som et høydepunkt, ved siden av «Deliverance». Sett i lys av filmens umiddelbare suksess, gode mottakelse og dryss av Oscar-nominasjoner, er det forståelig. Det er også noen fine kvaliteter her. For Boorman lykkes i å integrere en interessant eventyrlyst og komikk i skildringen av hvordan en 9 år gammel gutt opplevde blitzregnet over London under 2. verdenskrig. Boorman er heller ikke interessert i å tilnærme seg krigens overhengende brutalitet og tragedier, og er trofast mot det personlige perspektivet.

«Hope and Glory» er semi-biografisk i den forstand at filmens hovedperson, spilt av en god Sebastian Rice-Edwards, kanaliserer Boormans egne barndomsopplevelser av krigens herjinger i Storbritannia. Å skildre krigens ubarmhjertigheter gjennom et barns øyne, har etter hvert blitt en nesten forslitt innfallsvinkel. Når det også er en øvelse som både før senere har blitt mestret enda bedre av andre, ligger trolig noe av årsaken til filmens lite potente etterliv i det. Og selv om Boorman har høstet lovord for det tekniske arbeidet med filmen, og sanket inn Oscar-nominasjoner både for scenografi og fotoarbeid, er det nettopp de sidene av produksjonen som det rykker ved for min del. Fotoarbeidet og særlig scenografien fremstår som for utstudert, pent og pyntelig oppsatt til å bli en troverdig og realistisk innramming. Dermed føles det ut som vi er til stede på et filmsett, og ikke i blitzregnet over London. For meg blir det filmens underfundighet, og «det britiske stemningsbildet», som blir det mest verdifulle.

625 Local Hero (1983)

Et liten skotsk kystsamfunn blir avmerket på kartet av et amerikansk oljeselskap med planer om å etablere et nytt oljeraffineri. Lederen for selskapet, storslått spilt av Burt Lancaster, sender en undersått med et skotskklingende navn i forveien for å legge til rette for en avtale. Vel fremme ved den postkortvennlige skotske småbyen oppdager han umiddelbart at den verdenen han har kommet til har noen helt andre kvaliteter enn det hektiske, amerikanske bylivet han kom fra. Oppdagelsen av et naturlig og ukomplisert samfunn åpner opp for nye perspektiver, samtidig som han må forholde seg til noen mildt sagt forunderlige og uforklarlige hendelser.

«Local Hero» kommer med noen flotte totalbilder av skotsk natur som avbilder stedets postkortkvaliteter, samtidig som kamera også omfavner dets innbyggere med kjærlighet. Bill Forsyth har skrevet og regissert «Local Hero» etter kjente britiske noter. Skildringen er lun, tålmodig og småmorsom – på tilbakeholdent vis. Komposisjonen trekker veksler på så vel Powell og Pressburger som Frank Capra, der Forsyth nokså vellykket blander idealisme og humanistisk realisme med anstrøk av magi. En følelse av ektefølt varme og omtanke legges med tykke lag over historien, men det savnes gnist, motstand eller spenningsmomenter til at det blir reelt medrivende. Den siste timen tenderer mot det langdryge, og filmens tv-filmproduksjonskvaliteter nuller etter hvert ut de fotografvennlige omgivelsene. Musikken ved Mark Knopfler (Dire Straits) er for øvrig god.

624 The Morning After (1986)

Jane Fonda husker ingenting fra kvelden før. Når hun våkner i en fremmed seng med en fremmed mann som ligger død med en kniv ut av ryggen, bryter hun forståelig ut i panikk. Hva skal hun gjøre? På flukt fra politiet vikler hun seg derimot inn i et romantisk forhold til en eks-politimann, spilt av Jeff Bridges, og gradvis blir filmen mer opptatt av deres samspill enn å nøste opp i mysteriet.

«The Morning After» er ikke av mesterregissør Sidney Lumets stolteste øyeblikk. Filmen er nokså grunn og konvensjonell, men mange scener er stemningsfullt oppsatt og Lumet kliner til med noen lange tagninger som opphøyer helheten. Jeff Bridges kommer inn fra sidelinjen som en stødig sparringspartner for Jane Fonda, som faktisk ble nominert til Oscar for denne rollen. Og tross alt er hun også filmens sterkeste kort.

623 The Accused (1988)

Filmens regissør, Jonathan Kaplan, har de siste tiårene i all hovedsak jobbet bak kamera på en rekke middels gode tv-serier. Det er også en umiskjennelig tv-visualitet over spillefilmen «The Accused», som både ved lansering og i ettertid først og fremst har blitt tilskrevet oppmerksomhet for Jodie Fosters opprivende, sterke rolleprestasjon som et voldtektsoffer som må kjempe en bitter rettsakskamp for rettferdighet. At Foster gir ansikt til et offer, og en kvinne, som man ikke umiddelbart nødvendigvis sympatiserer med, gjør involveringen mer utfordrende, men dramaet desto rikere.

I dramatiseringen av de etiske spørsmålene ligger en nyansert behandling av en stadig aktuell problemstilling knyttet til hvordan publikum forholder seg til voldtekt. Historiefortellingen er muligens forutsigbar og relativt uspennende filmatisk løst, men Jonathan Kaplan demonstrerer en kalkulert, effektiv formidlingsevne – som til slutt også omfatter en nokså sterk og ubehagsfremkallende gjenfortelling av gjerningen, der Jodie Fosters Oscar-vinnende tolkning igjen biter seg fast som uhorvelig sterk.

622 Rambo: First Blood Part II (1985)

Der «First Blood» etablerte John Rambo som en amerikansk krigshelt utsatt for urettferdigheter som utgangspunkt for en engasjerende actionfilm, er det andre hensyn som ligger til grunn for oppfølgeren «Rambo: First Blood II». Som Vietnam-veteran blir han her løslatt fra fengsel og sendt tilbake til Vietnam for å løslate amerikanske krigsfanger. Og i den sør-asiatiske jungelen våkner for alvor beistet i Rambo, og plutselig agerer han som den ubarmhjertige drapsmaskinen i samsvar med mytene som ble skapt – men knapt vist – i forgjengeren.

Som filmikon ble John Rambo unnfanget i «First Blood», men det er først her at Sylvester Stallone gjør Rambo til en av filmhistoriens mest berømte representanter for en udødelig og voldsforherligende actionfigur. Men som filmfortelling blir det i overkant fattig på kontekst; manuset av Sylvester Stallone og James Cameron inneholder ikke knagger av følelser eller tanker å henge drapsmotivene på. Konsekvensene er en ganske monoton portrettering av det som ligner en psykopatisk drapsmaskin i jungelen, der heller ikke mesterfotograf Jack Cardiff klarer å holde tritt med voldstempoet med å tilføre særlig fotografisk kvalitet. Derimot er det svulstige og fengende musikksporet fra Jerry Goldsmith heftig tilstedeværende, kanskje i overkant. «Rambo: First Blood II» eksemplifiserer i grunn den klassiske oppfølgertabben: helheten blir ikke nødvendigvis bedre av å forsterke og overdrive antatte suksesskriterier, snarere tvert imot. Men underholdende, jo da, det er det.

621 Adventures in Babysitting (1987)

Chris Columbus’ debutfilm, «Adventures in Babysitting», føles umiddelbart beslektet og sannsynlig inspirert av «Ferris Bueller’s Day Off» som kom året før. Samtidig fraviker manuset den typiske John Hughes-formelen; dette er ikke en historie om en outsiders tilhørighetskamp eller trøblete kjærlighetssøken, selv om åpningsminuttene indikerer det. «Adventures in Babysitting» har en mørkere smaksnyanse, og kan minne mer om en familievennlig, eventyrinnpakket utgave av Martin Scorseses «After Hours».

Vi følger den sjarmerende tenåringsbarnevakten, spilt av nydelige Elizabeth Shue, som må ta med seg de to barna hun skal passe på til byen på kveldstid for å hjelpe en venninne i nød. Det utvikler seg til et bisart og farlig urbant kveldseventyr for barnevakten og barna, og Chris Columbus gis anledning til å ta i bruk sin kreative kompetanse for denne typen situasjoner, slik han senere perfeksjonerte i «Home Alone». Dessverre er «Adventures in Babysitting» mer ujevn og når aldri samme høyder, særlig fordi scenene som skal binde dramaet sammen er av vekslende underholdningskvalitet. De klare høydepunktene er Elisabeth Shues fremtreden, særlig i den dansende åpningssekvensen, og et særdeles stødig utvalgt soundtrack.