1980-tallet: 611 – 620. plass

620 Nightmare City (1980)

Den italienske zombiefilmen «Nightmare City» tar på grotesk vis for seg med et knippe ekstremt udelikate voldsscener, noe som ikke er uventet for de som er kjent med Umberto Lenzis preferanser. Filmen starter med at et militærfly må nødlande, hvorpå flyet viser seg å inneholde en horde zombier – skapt av radioaktivitet – som løper (ja, her løper faktisk zombiene) mot alt de ser av mennesker for å omskape de til nye zombier i en plan om å overta verden.

Lenzi gjør «Nightmare City» til en exploitation-zombiefilm som virker mest opptatt av å iscenesette groteske drap, men samtidig innehar filmen flere sekvenser som også er engasjerende og godt regissert som rendyrkede spenningsøyeblikk. Særlig i midtpartiet oppleves filmen som tidvis involverende på vegne av figurene, i hvert fall i enkeltsekvenser. Som helhet klarer aldri Lenzi å skape noe solid fundament for karakterene eller historiefortellingen, og filmen må derfor lene seg på en knippe løsrevne øyeblikk som til gjengjeld er veldig fornøyelige. Og for tilhengere av zombie/exploitation/euro-trash-horror er «Nightmare City» obligatorisk.

619 Porky’s (1981)

«Porky’s» er muligens gudfaren av sexfikserte tenåringskomedier, enkelt bundet sammen av episodiske blikk på tenåringsgutters banaliteter og slibrige oppførsel overfor det motsatte kjønn. Mange har kritisert Bob Clarks film for å ha lagd en kjønnsdiskriminerende og ekstremt plump komedie som bygger opp under et håpløst kvinnesyn. Men platthetene er så gjennomskuelige og skildringene så karikerte at det burde være mulig å anerkjenne «Porky’s» som en harmløs komedie som tilber stereotypier for underholdningens ufarlige skyld. Innimellom finnes tross alt scener i «Porky’s» som er morsomme og til en viss grad gjenkjennelige.

Bob Clark evner også å bruke filmens 50-tallssetting til å innlemme en fin nostalgisk atmosfære som ytterligere ufarliggjør tenåringsguttenes sprell som om det var en slags kulturarv. Kombinasjonen av velklingende nostalgi og en relativt frisk håndtering av et ungdommelig sexperspektiv, representerte sannsynligvis et behov som på begynnelsen av 80-tallet lokket flere generasjoner inn i kinosalene og gjorde «Porky’s» til en uventet kommersiell suksess. Gjennom dét ble også Bob Clarks filmsuksess en viktig inspirasjonskilde for senere sexfikserte 80-tallskomedier, og genererte også to egne oppfølgere (av langt mindre betydning og trolig kvalitet).

618 Firestarter (1984)

«Firestarter» er en klassisk Stephen King-spesialitet, men en filmatisering forfatteren selv mislikte. I utgangspunktet var John Carpenter tiltenkt jobben som regissør, men Carpenter ble vraket etter at «The Thing» floppet og Mark L. Lester ble hyret som erstatter. Om Lester ikke har samme kapasitet som Carpenter, er han for så vidt en habil og kanskje til og med undervurdert sjangerfilmskaper. I «Firestarter» har han et følsomt håndlag med skildringen av far og datter, som begge må rømme fra myndighetenes ivrige agenter som forfølger dem på grunn av deres hemmelige superkrefter. Lester håndterer også det grafiske, tidvis ganske voldelige, til godkjent.

Om ideen til grunn for konseptet ligner på andre King-plott, dog kanskje enda mer filmen «The Fury» av Brian De Palma, er filmspråket her likevel betydelig mindre virtuost og spennende som filmverk sett opp mot især De Palmas verk. «Firestarter» blir underveis noe monoton og småkjedelig, men interessen holdes noenlunde oppe av en sterk rollebesetning – fra den unge (men ikke helt overbevisende) Drew Barrymore i hovedrollen, til David Keith, Martin Sheen og George C. Scott – sistnevnte i en herlig skurkerolle. Selv om tolkningene innimellom også er av vaklende kvalitet, føles det nesten som tilsiktet fordi filmens handling og atmosfære lener seg mot et uhøytidelig b-filmlandskap.

617 Gorillas in the Mist (1988)

Michael Apted har regi på det biografiske dramaet «Gorillas in the Mist» om zoologen Dian Fosseys nærstudie av sjeldne gorillaer i Rwanda på 1960-tallet. Sigourney Weaver leverer, som ventet, en sterk hovedrolletolkning – og det dristige samspillet med gorillaene gav henne også en oscarnominasjon.

Filmen for øvrig oppleves som noe overfladisk og uengasjerende fortalt (oscarnominasjonen for beste manus er ikke helt forståelig). Michael Apted og fotograf John Seale bruker derimot de mektige naturomgivelsene for alt det er verdt, men kulissene kan likevel ikke puste nok liv til «Gorillas in the Mist» som filmverk. Litt for ofte føles det hele mer som en flott fotografert, men tydelig manipulert tv-produksjon av en naturfilm – men hvor Sigourney Weavers nærvær til en viss grad likevel gjør oss involvert i filmdramaet.

616 Demons (1985)

Lamberto Bava har fått drahjelp av Dario Argento som medforfatter og produsent på denne halvgode 80-tallsslasheren. Premisset og oppbygningen er kanskje det mest fornøyelige. En maskert mann inviterer tilfeldig forbipasserende til åpningen av en ny kino. Mens publikum hyler av tilgjort skrekk over den billige horrorfilmen på lerretet foran dem spunnet rundt Nostradamus’ profetier, blir de snart skrikende av genuin dødsangst idet kinosalen terroriseres av mennesker som forandres til dødstørste demoner. Derfra og ut er «Demons» utelukkende en film som handler om mennesker som desperat forsøker å rømme fra en blodrød slagmark av en kinosal, mens det dundres tungt på med heavy metal over en grafisk ekstravaganse i vold og jævelskap av vekslende filmisk kvalitet.

Det er ganske underholdende, men også ganske ensidig og forglemmelig, tross alt.

615 The Fantasist (1986)

Det skulle ta regissør Robin Hardy hele 13 år å følge opp debutfilmen, horrorkultverket «The Wicker Man», med «den vanskelige andrefilmen». «The Fantasist» utkom i 1986 og ble, mildt sagt, aldri verken en umiddelbar suksess eller et snikende kultfilmobjekt for ettertiden. Til det er helheten for blek og fattig på minneverdige øyeblikk.

Filmens toneleie er ikke veldig forskjellig fra den mytiske og visuelt sobre «The Wicker Man», og Hardy graver igjen i en perversitetsdyrkende mark av undertrykt seksualitet som vokser mot overflaten. Men det er ingen ikoniske øyeblikk, sterke figurer eller stemningsmettede bilder i «The Fantasist». Filmen selges veldig forlokkende med et cover som avbilder en vakker kvinne ikledd sexy neglisje med en bloddryppende kniv i hånden. Men historien om den Dublin-baserte læreren som blir gjenstand for en psykopats besettelse, følger ikke opp antydningene om et sexy thrillermateriale. Riktignok utnyttes den irske settingen ganske fint fotografisk, både urbant og ruralt; likevel oppleves uttrykket totalt sett som blodfattig – mest sannsynlig fordi historiefortellingen fremstår som hjelpeløs. Til slutt er det ikke veldig sjokkerende at Robin Hardys karriere gikk i stå.

614 Power (1986)

Med Sidney Lumets innsiktsfulle drama om tv-journalistikken i 70-tallsmesterveket «Network» i bakhodet, er det lett å bli skuffet over den litt senere «Power» der samme regissør tar for seg politikkens mediespill.

Richard Gere spiller en uslåelig politisk strateg som sørger for at over 80 prosent av sine klienter går seirende ut av valgene de stiller til. Filmens blikk på det hensynsløse politiske maktspillet der ingen detalj overlates til tilfeldighetene i komponeringen av en perfekt politisk kampanje, er fascinerende nok i seg selv. Men dessverre er dramaturgien underutviklet, og det svake plottet gjør at tematikken ikke får den gjennomslagskraften som eksempelvis «Network». Gene Hackman, J.T. Walsh, Denzel Washington og Julie Christie, i tillegg til Richard Gere, sørger for at «Power» er forankret i solide rolletolkninger – noe som også er et varemerke for Lumet. Men her blir ingen av figurene særlig mer enn brikker i et emosjonsfattig maktspill, noe som også bidrar til å gjøre filmopplevelsen en smule intetsigende.

613 The ‘Burbs (1989)

Hvem er de ustelte og bleke naboene som bor i det nedslitte nabohuset i den ellers idylliske amerikanske forstaden, og som aldri er å se utendørs? Bortsett fra når de graver hull i hagen på nattestid. Hva skjuler denne Addams-lignende familien? For naboene skaper situasjonen en blanding av frykt og nysgjerrighet, der en entusiastisk Tom Hanks bruker feriedagene på å finne ut av naboenes potensielle mørke hemmeligheter. De små og trivielle sekvensene av forstadslivets hverdagsligheter spiller kanskje på klisjeer, men utgjør en fornøyelig etablering av rammehistorien. Men veldig morsomt blir det aldri, hvilket er smått problematisk fordi Joe Dante primært ønsker å lage komedie av materialet.

Tom Hanks er opplagt og gutteaktig sjarmerende, som han ofte var i komediene han gjorde på 80-tallet, mens Bruce Dern nok er morsomst som nabolagets iderike og handlekraftige Vietnam-veteran. Corey Feldman er også energisk til stede i mange sentrale sekvenser, mens Carrie Fisher figurerer mer i bakgrunnen. Likevel, «The ‘Burbs» har – som flere av Joe Dantes 80-tallsverk – gått litt ut av tiden, og har aldri vært tilstrekkelig morsom eller original til å bli relevant som en virkelig betydningsfull 80-tallsfilm.

612 Moonstruck (1987)

«Moonstruck» bader i måneskinnets romantikk som et larger-than-life-drama som hyller alt det italienske, og som mest av alt promoterer Cher i hovedrollen som den gifteklare Loretta. Først takker hun ja til et frieri når det lubne italienske kjærestealibiet, spilt av Danny Aiello, går ned på kne i en restaurant. Når han må reise hjem til Italia for å pleie sin syke mor, blir hun igjen for å forberede bryllupet, og oppsøker forlovedens bror (Nicholas Cage) som hun kort tid etter innleder et romantisk forhold til.

«Moonstruck» sopet i sin tid med seg flere Oscar-statuetter, deriblant til Cher for beste kvinnelige hovedrolle. Hennes tilstedeværelse på skjermen er udiskutabel, men rolletolkningen byr likevel ikke på de største utfordringene. Manuset av John Patrick Shanley ble også belønnet med Oscar, og er kanskje filmens fremste attributt. Teksten er levende og poengtert, men kommer også under huden på de temperamentsfulle figurene i den melodramatiske og italienskkarikerte storfamilien. I sine beste øyeblikk kan «Moonstruck» faktisk minne om Woody Allens 70-tallsfabler og romantiske komedier fra samme by. Norman Jewisons filmspråk er imidlertid betydelig mindre sofistikert, og han sliter med å få komedien gjennom det finmaskede italienske filteret som etter hvert også blir ganske kvelende.

611 Octopussy (1983)

Det er nok mange som blir lettere beklemt når Roger Moore både ikler seg gorilla- og klovnekostyme og hyler Tarzan-rop underveis i «Octopussy», hans nest siste film som James Bond. Selv retter jeg heller fingeren mot et spenningssvakt manus som filmens hovedproblem – og med en spilletid på godt over to timer virker «Octopussy» som minimum en halvtime for lang (en kritikk som for øvrig kunne vært rettet mot de fleste Bond-filmer). De fleste vil likevel enes om at «Octopussy» vant den interne Bond-kampen i 1983 mot det uautoriserte Bond-combacket til Sean Connery i «Never Say Never Again» som ble lansert samme år, uten at det var noen stor konkurranse å vinne.

Regissør John Glen er her best når han regisserer de rendyrkede, klassiske Bond-sekvensene, som en spektakulær flysekvens over fjelltopper med James Bond på vingene, eller biljaktscener gjennom trange og eksotiske smug i India. Derimot er «Octopussy» godt under middels målt etter andre viktige Bond-barometre; bad-guy-rollen er for eksempel fordelt på to nokså pregløse skurkeskikkelser, mens kvinnene ledet an av Maud Adams ikke utstråler den nødvendige graden av sensualitet og mystikk som det legges opp til. Når musikken også tilhører de svakeste i Bond-katalogen, føles dessverre «Octopussy» litt som et pliktløp, og mindre som en film man virkelig ønsker å oppsøke på nytt.