1980-tallet: 601 – 610. plass
610 A Room with a View (1985)
«Et rom med utsikt», basert på romanen av E.M. Forster, høstet på midten av 80-tallet tre Oscar-priser og var nominert til langt flere. Og som et klassisk, romantisk dramaverk som klamrer seg til en overbevisende scenografi som uttrykker begynnelsen av forrige århundre, er «Et rom med utsikt» bortimot så perfeksjonert og fri for synlige feilskjær som mulig.
James Ivory har aldri vært av klodens mest interessante filmskapere, men hans stødige filmhåndverkerhånd sørger for å gjøre det dialogtunge dramaet relativt levende, til tross for figurgalleriet og kulissenes iboende stivhet. Særlig er Helena Bonham-Carter lysende, der hun i rollen som unge Lucy plutselig må forholde seg til menn mer frigjorte og lystne enn hun er vant til. Samtidig er det i ettertid få sekvenser, øyeblikk eller fragmenter ved «Et rom med utsikt» som gjør filmen spesielt minneverdige; der materialet og Ivorys tilsynelatende trygghetssøkende filmarbeid på et vis også blir dens hemsko, og senker i hvert fall mitt engasjement for den noen hakk.
609 Atlantic City (1980)
De første sekundene av «Atlantic City» gir oss et pirrende, voyeuristisk blikk på en bryststruttende Susan Sarandon, sett utenfra gjennom et vindu. Nå høres dette ut som åpningen av en snuskete Brian De Palma-thriller, men «Atlantic City» etableres raskt som noe veldig annet.
I regi av den franske mesteren Louis Malle formes nemlig «Atlantic City» som en mer inderlig og karakterdrevet kjærlighetshistorie, der samspillet mellom Susan Sarandon – som Malle på denne tiden hadde et forhold til, og de to hadde allerede jobbet sammen på «Pretty Baby») – og legendariske Burt Lancaster havner i fokus. Begge høstet Oscar-nominasjoner for sine tolkninger; førstnevnte som «misfornøyd servitrise som ønsker å jobbe i casino, og sistnevnte som «vemodig eldre mann som lokkes til gangstervirksomhet på tampen av livet». Underveis rører de ved hverandres liv, men dynamikken i dramaet som oppstår blir aldri så emosjonell og kraftfull av jeg blir genuint berørt. Derimot er skuespillerprestasjonene av upåklagelig høy kvalitet, og det småtrege tempoet gir oss også tilstrekkelig med tid sammen med figurene. Kanskje er «Atlantic City» en av Louis Malles største og mest populære filmer, men i retrospekt er den også av hans mest uspennende, både som fortelling og filmuttrykk.
608 Ghostbusters (1984)
«Ghostbusters» eksemplifiserer 80-tallets trang til sjangerblanding av komedie og skrekkfilm på beste/verste vis, og har som film kanskje ikke tålt tidens tann veldig godt. I likhet med mange beslektede produksjoner fra samme epoke, lever «Ghostbusters» hovedsakelig i et slags nostalgivakuum. Når denne nostalgien i mitt tilfelle er nokså fraværende, foruten noen vage minner av å bli skremt over noen spøkelsesøyeblikk, huskes den mest for konseptet, Bill Murray og den ikoniske kjenningsmelodien. Etter å ha sett filmen opp igjen, er det lett å forestille seg at man kan begeistres over filmens sprudlende lekenhet, det oppfinnsomme konseptet og kjemien i skuespillet.
«Ghostbusters» er sjarmfull, og i perioder underholdende. Men gjensynet bekreftet også at filmens kvaliteter overhodet ikke er tidløse, og det må en viss velvilje og forestillingsevne til for virkelig å omfavne filmen som genuint god og underholdende.
607 Göta kanal (1981)
Klassisk svensk folkekomedie som er sett både helt og delvis på tv-skjermen relativt hyppig over flere tiår. Filmen ble en formidabel kassasuksess på kino i 1981, rett i kjølvannet av «Selskapsreisen»-suksessen, men uten å være like hysterisk morsom.
Der «Selskapsreisen» var en parademarsj i komiske, eller bare lakoniske, keitete skråblikk på den skandinaviske ferieinstitusjonen, kommer de latterfremkallende scenene med lengre intervall i «Göta kanal». Men i rettferdighetens navn har også «Göta kanal» større ambisjoner utover komediegrep enn «Selskapsreisen», og byr på noen – omstendighetene tatt i betraktning – imponerende actionsekvenser til sjøs. Skuespillet er for øvrig stødig og sympatisk, replikkene ofte treffsikre, men helheten er likevel ikke så morsom og fullendt som man kunne håpe. Derfor når filmen heller ikke de samme maritime filmkomediehøyder som treffes i «S.O.S – en selskapsreise» som kom på slutten av samme tiår.
606 Wise Guys (1986)
Den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert trykket i sin tid gangster-komedien «Wise Guys» til sitt bryst i en panegyrisk anmeldelse. Filmen nyter imidlertid ingen stor status i dag, og i hvert fall ikke blant de av oss som rangerer Brian De Palma som en av de virkelig store filmskaperne. I kontekst av De Palmas filmografi fremstår «Wise Guys» som et nesten uinteressant og kuriøst innslag – ikke bare fordi den er forholdsvis mislykket (les: lite morsom) som komedie, men også fordi filmen mangler en tydelig filmisk signatur. Det siste er ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning De Palmas posisjon som stilistisk orientert auteur, selv om det hovedsakelig har vært uttrykket i en thrillersjanger.
De Palma er imidlertid ikke helt ukjent med komediefaget heller, og det var faktisk der han startet karrieren. Men der både «Greetings» og «Hi, Mom!» fremstod som typisk imperfekte, men friske, eksperimentelle og tidvis underholdende lavbudsjettsproduksjoner, har «Wise Guys» åpenlyst et større kommersielt apparat bak seg, noe som virker som en bremsekloss. Danny DeVito og Joe Piscopo spiller smått enerverende i hovedrollene, men førstnevntes tilstedeværelse er likevel blant filmens beste kort. Det interessante er at det føles å ligge en brukbar fortelling begravd i manuset, og som hadde tjent på å bli bearbeidet som et rendyrket gangsterdrama foruten komedien. Denne fornemmelsen løftes også idet Harvey Keitel gjør en bunnsolid entré i en vital birolle. Men «Wise Guys» er fra åpningen klar på hva den forsøker å være; i en tidlig sekvens vinker De Palma til sine gode venner Martin Scorsese og Robert De Niro, når Danny DeVito og hans sønn imiterer Travis Bickle fra «Taxi Driver» foran speilet. Men ideen om å etablere «Wise Guys» som et komisk speilbilde av Scorseses gangsterfilmer, kollapser dessverre når filmen knapt oppleves som morsom. Men for all del, som en del av De Palma-filmografien føles det fortsatt essensielt få med seg dette.
605 The Keep (1983)
Hva? Har Michael Mann laget en science fiction-skrekkfilm med handling fra 2. verdenskrig? Jeg må innrømme at det tok merkelig lang tid før jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne filmens eksistens. Men det er kanskje likevel til å forstå: «The Keep» er utvilsomt et merkelig utskudd i Manns oversiktlige filmografi, og den har i tillegg blitt bevisst bortgjemt i den forstand at filmen ikke er å oppdrive på DVD (den er dog tilgjengelig på amerikansk Netflix). Det hører også med til historien at Michael Mann selv ikke har ønsket å få filmen DVD-lansert.
På den andre siden er også den labre oppmerksomheten litt overraskende: Filmen kan tross alt skilte med solide navn som Ian McKellen, Gabriel Byrne og Scott Glenn på rollelisten – og det er et spennende konsept. Filmen baserer seg på en idé om at et uforklarlig vesen holdes innestengt i en festning i de rumenske fjellene, og at nazistene lokker det frem når de slår leir der under 2. verdenskrig. Historien er basert på en roman av Paul Wilson som også har medvirket på filmmanuset – men det er en lite vellykket bearbeidelse som gjør historiefortellingen kaotisk og lite involverende. Derimot er det lett å fornøye seg over flere spennende audiovisuelle tendenser i den eventyraktige estetikken som rammer enn de mørkfulle og rurale omgivelsene. Og den karakteristiske musikken fra Tangerine Dream, som både kan være enerverende og stemningsskapende samtidig. Michael Mann har siden starten prioritert audiovisualitet. Det gjør han også i «The Keep», men uten den ekstraordinære finessen som kan overvinne et svakt manus og fravær av nerve i filmfortellingen.
604 Evil Dead II (1987)
«Evil Dead II» skummer ikke fløten av forgjengerens uventede kultsuksess, men tar i stedet opp hansken for å bli et selvstendig og unikt overflødighetshorn av et filmverk.
Filmen har den samme iboende filmiske energien som originalen, men slår fra seg på en noe annen måte. Sam Raimi går over-the-top i en vemmelighetsorgie som bader like mye i blod som i ustanselig tongue-in-cheek-humor og latterlige one-linere. Det er her Bruce Campbell klyver frem som kultfigur i rollen som Ash, som en personifisering av filmens overdrevne og fysiske lynne. Men selv om Sam Raimi igjen regisserer med tydelig entusiasme og pasjon for prosjektet, ender «Evil Dead II» opp som i overkant mettende og repeterende, særlig i annen akt. I sine beste øyeblikk er filmen naturligvis grenseløst fornøyelig, samtidig savnes den underliggende uhyggen og lavbudsjettsfinessen fra forløperen.
603 Better Off Dead (1985)
John Cusack spiller, i sin første hovedrolle, en High School-elev som mislykkes i flere håpløse selvmordsforsøk etter at kjæresten slår opp med ham til fordel for kapteinen på skolens skilag. Kort tid etter blir han imidlertid involvert i livet til en søt fransk utvekslingsstudent som flytter inn i nabolaget. I dette bildet ligger det plottmessige utgangspunktet for en forsøksvis vri på den 80-tallstypiske amerikanske tenåringskomedien. Originalitet tilføres med bruk av animasjonsinnklipp og en utstrakt quirky/absurd komedie, som klarest kommer til uttrykk via et særdeles eksentrisk rollegalleri som flankerer John Cusacks keitete tenåringsportrett.
«Better Off Dead» er regidebuten til Savage Steve Holland, og visstnok løselig basert på hans egne opplevelser, og Holland/Cusack fulgte opp samarbeidet allerede året etter med «One Crazy Summer». Tilfellet «Better Off Dead» er bare halvveis vellykket, sjeldent mer enn småmorsom og tidvis sjarmerende. Først og fremst er den proppfull av en debutfilmskapers entusiasme, energi og originalitetstrang. Men faktisk er «Better Off Dead» best når den legger seg tett opp mot den hjertevarme, komiske tenåringsskildringen som assosieres med John Hughes’ filmer, og blir ditto mindre engasjerende når den bevisst flyter ut av denne normen og forsøker å være noe helt annet, men uten at den egentlig har nok å by på.
602 Enemy Mine (1985)
Det smått alternative og glemte science fiction-dramaet «Enemy Mine» er sentimentalt fortalt og strengt tatt ganske langtekkelig. Men filmen består også av flere fine passasjer, der den hviler tungt på tilstedeværelsen til de to skuespillerne i front – Dennis Quaid og Louis Gossett Jr. – som bygger hverandre sterke i et stødig og genuint følsomt samspill.
I en utenomjordisk setting, som ikke er fryktelig spennende visuelt engasjerende, får Wolfgang Petersen sjeldent anledning til å flekse actionmusklene han både før og senere gladelig har demonstrert. Isteden er det mye close-ups og dialogtungt fokus på Quaids menneskefigur, og Gosset Jr. som bak en forferdelig maske skal forestille et utenomjordisk vesen, som i utgangspunktet er definert som menneskets fiende. Historien om hvordan de to gradvis finner hjelp, forståelse og innsikt i hverandre, er for så vidt tidvis rørende, men bryter aldri ny mark. Til slutt har kanskje ettertiden gitt «Enemy Mine» en rettmessig, litt bortgjemt plassering i science-fiction-historien.
601 Chan is Missing (1982)
To taxisjåfører saumfarer San Franciscos Chinatown-gater på jakt etter Chan som har forsvunnet med 4000 dollar som tilhørte dem. Det som umiddelbart gir inntrykk av å være en spenningsutløsende historie om å finne Chan, blir i stedet en film som dypest sett handler om å finne ut hva det innebærer å være kinesisk-amerikansk i et urbant og moderne USA.
Wayne Wangs debutfilm, som er skutt i svart/hvitt på 16mm for angivelig 22 000 dollar, er nemlig et slentrende blikk på livet og kulturen som omgir menneskene i Chinatown – om identitetssøken, kulturell tilpasning og generasjonskløfter. Og veldig lite om den savnede Chan. På sine knappe 75 minutter er «Chan is Missing» mer interessant enn fengslende, noe Wayne Wang for meg først skulle bli med den betydelig bedre «Smoke» på midten av 90-tallet.