1980-tallet: 591 – 600. plass

600 Edge of Sanity (1989)

I Gérard Kikoines versjon av Dr. Jekyll og Mr. Hyde forandrer Jekyll personlighet til å bli ingen annen enn Jack the Ripper. Dette konseptet, satt til et viktoriansk og nattlig London der en sadistisk Anthony Perkins vandrer rundt i de mørke gatene som Jack the Ripper, skaper utvilsomt noen spennende og slibrige rammer for «Edge of Sanity». Dessverre klarer ikke filmen helt å etablere noen nevneverdig spenningskurve, eller utforske elementer under den forstyrrende fasaden. Derimot er «Edge of Sanity» forsøksvis interessant som en atmosfærisk og lekende filmfortelling fanget av en luguber tv-filmestetikk á 80-tallet som heller ikke går av veien for å tilbe ekstremvold og nakenhet.

599 Black Moon Rising (1986)

Selveste John Carpenter har ført pennen bak historiefortellingen i actionthrilleren «Black Moon Rising» fra 1986. Regiarbeidet ble imidlertid overført til ukjente Harley Cokeliss som, under produksjonsselskapet til Roger Corman, har lagd en severdig sjangerfilm på åpenlyst begrenset budsjett. Hovedrollen spilles sterkt av Tommy Lee Jones, før sin storhetsperiode, mens Linda Hamilton dukker opp som en interessant motpart. Plottet, skrevet av Carpenter, vikler seg bort i meningsløse tråder etter en lovende åpning der Tommy Lee Jones’ figur introduseres som en slags moralsk rettskaffen kriminell som jobber på lag med FBI, men som vikler seg bort i større problemer.

«Black Moon Rising» tilhører segmentet av 80-tallsproduserte action/thrillere preget av datidens middelmådige standarder for actionscener i en tv-filmlignende produksjon. Innenfor disse kjedelige begrensningene, gjør likevel Harley Cokeliss mye ut av råmaterialet, og viser seg som en habil fagarbeider på dette nivået. Det er derimot ingen tvil om at det er Tommy Lee Jones’ tilstedeværelse som løfter dette til faktisk å bli tidvis fengende og severdig.

598 The Blob (1988)

Først en innrømmelse: Jeg har ikke sett originalfilmen fra 1985 som «The Blob» er basert på. Denne filmen føyer seg for øvrig inn i en rekke av 80-tallsproduksjoner som fant inspirasjon i Hollywood-baserte science fiction-produksjoner fra 1950-tallet, hvor David Cronenberg sannsynligvis var viktig og banet vei da han gjorde stor suksess med «The Fly» (1986). «The Blob»-remaken (som dels er skrevet av Frank Darabont!) kom ut to år senere, og er som ventet langt mer uhøytidelig og banal enn Cronenbergs «The Fly», og selv om det anti-autoritære budskapet kanskje presenteres i vel overtydelige vendinger, skal 50-tallsutgavens moralprekener etter sigende være nedtonet, heldigvis.

Regissør Chuck Russells interesse har åpenlyst ligget i å utnytte datidens spesialeffektfortrinn, og han dyrker derfor det monstrøse i et utall sekvenser som bobler over av kreativitet – alltid med et glimt i øyet. Overdrivelsene og den grenseløse uhøytideligheten gjør også «The Blob» til en slags parodi, der den med et nåtidsblikk ikke fremstår som veldig slitesterk i kantene.

597 Garde à vue / The Grilling (1981)

En advokat (Michel Serrault) beskyldes for å ha voldtatt og drept to unge jenter, og bringes inn til avhør av en hensynsløs politietterforsker (Lino Ventura) som er sikker på at vedkommende er skyldig, mens en mer stillfaren detektiv (Guy Marchand) sitter observerende i bakgrunn.

«The Grilling» forblir for det meste av tiden i avhørsrommet og forsøker å bygge spenningen opp rundt dramaet, nerven og avsløringene som oppstår under dialogvekslingen. Regissør Claude Miller holder tempoet lavt og tillater skuespillerne å bære filmen på naturalistisk måte, noe de til de grader også gjør. Selv om det også er en viss klaustrofobisk og svettende thrilleratmosfære over intimiteten som skapes inne i avhørsrommet, fremstår likevel «The Grilling» som en litt intetsigende, pratsom kriminalfilm med en uspennende tv-filmestetikk.

Filmen fikk for øvrig en re-make i 2000 (det vil si; basert på samme bok) med Morgan Freeman, Gene Hackman og Monica Bellucci – en film som i likhet med Claude Millers versjon aldri kommer til å kreve særlig plass i det kollektive filmminnet.

596 Omen III: The Final Conflict (1981)

Damien har nå rundet 30 år, blitt en av verdens mektigste menn som sjef over Thorn-imperiet, og sågar utpekt som amerikansk ambassadør i Storbritannia – rollen som hans adoptivfar hadde i den første filmen. Han er nå bevisst på hvem han er – og hva han vil. Kampen mellom det gode og onde høynes derfor, især når Damien opplever å få sine Antkrist-styrker svekkes i møte med Kristus’ nylige tilbakekomst.

Det føles som om enda mer står på spill i den overraskende gode tredje filmen i «Omen»-serien, som også kan oppleves som mer svettefremkallende og effektiv som horrorskildring enn forgjengeren – og som har en historiefortelling med sterkere grad av iboende nerve idet det nå bygges opp mot den endelige konflikten, det onde vs. det gode.

«Omen III: The Final Conflict» ble først lansert kun under tittelen «The Final Conflict», noe som kan få illustrere at filmen også kan fungere helt uavhengig av forløperne. Likevel, etter en stemningssterk oppbygning med introduksjonen av en framragende Sam Neill i et temposterkt og engasjerende premiss, blir manusarbeidet i siste akt løst med lettvinte og forutsigbare grep som ikke lever helt opp til forventningene. «The Final Conflict» er på ingen måte like helstøpt, elegant og ikonisk som det originale 70-tallsmesterverket «The Omen», men er likevel langt bedre enn man kunne forvente at den skulle være.

595 Children of the Corn (1984)

«Children of the Corn» har gitt næring til flere oppfølgere enn det som kan telles på én hånd, uten at jeg har følt behov for å bevege meg videre fra den første. Den har jeg til gjengjeld sett et par ganger. Filmen åpner sterkt, og overraskende brutalt. Åpningsscenen på kafeen der barna første gang går til angrep på de voksne, er makabert, men uhyggelig effektivt iscenesatt som en umiddelbar etablering av et skrekkfilmunivers. Det er i det hele tatt veldig mye som fungerer knirkefritt innledningsvis, som de foruroligende sekvensene som ligger bak Peter Horton og Linda Hamiltons biltur og ankomst til det avsidesliggende stedet Gatlin i tjukkeste Nebraska. Det er ingen voksne å se, og de gjenværende barna har etablert en religiøs sekt som ofrer mennesker i maisåkrene.

Filmens etablerende historiefortelling har klare likhetstrekk med kultskrekkfilmen «Who Can Kill a Child?» fra 1976. Men i den sammenligningen blekner ganske raskt «Children of the Corn», som etter en lovende åpning faller sammen både sjangermessig og kunstnerisk, før den til slutt innlemmes i den litt tvilsomme tv-film-katalogen over billige Stephen King-adaptasjoner.

594 The Border (1982)

«The Border» gir oss en strålende Jack Nicholson i en befriende underspilt og subtil rolletolkning av en skyldbetynget grensevakt som stasjoneres ved El Paso på grenseovergangen mellom Mexico og USA. På grunn av økonomiske problemer fristes han til lettvint korrupsjonsgevinst ved å samarbeide med sin kollega, spilt av Harvey Keitel, som legger til rette for at illegale innvandrere får krysse grensen til USA. Når samvittighet senere påvirkes av umoralen i det som foregår, vikles grensevakten inn i intrikate og potensielt farlige dilemmaer når han forsøker å gjøre urett rett.

Foruten sterke rolleprestasjoner fra ringrevene Nicholson og Keitel, er imidlertid «The Border» totalt sett nokså anonym og forglemmelig i sitt filmiske vesen – da den også bare delvis evner å være engasjerende på vegne av de moralske kvalene som oppstilles for oss. Tony Richardsons regihåndverk er stødig nok, men tilfører ikke filmen en sårt tiltrengt dynamikk til historiefortellingen.

593 Roger & Me (1989)

Da Michael Moore entret dokumentarfilmscenen på tampen av 1980-tallet med «Roger & Me» var det med en forfriskende innfallsvinkel og metode som umiddelbart slo an bredt. Moore hadde laget en dokumentarfilm som traff og opprørte folket: Uten bruk av «talking heads», men som en tilsynelatende representant for «folk flest» gikk han til konfronterende angrep på General Motors ved eier Roger Smith for deres beslutning om å legge ned flere bilfabrikker i Flint, Michigan med det resultat at over 30.000 mistet jobben. Moore oppsøkte familier som hadde fått livene sine ødelagt i kjølvannet av arbeidsledigheten, og skildret et lokalsamfunn (der han selv kom fra) som var destruert på grunn av maktens grådighet representert i Roger Smith. Dette har som kjent blitt Moores varemerke, men effekten må ha vært enda større ved lanseringen av «Roger & Me», da Moore på det tidspunktet fremdeles fungerte som en troverdig representant for grasrota i møte med makteliten, og metodikken han brukte fortsatt var nyskapende.

Som formidlingskunst er det vanskelig å undervurdere «Roger & Me». Filmen er strålende oppbygd, kommunikasjonen er sylskarp og effekten av virkemidlene er intet annet enn dokumentarfilmhistorie. Selv vil jeg nok fremheve den senere «Bowling for Columbine» som filmen der Moore perfeksjonerte den samme metoden, men det viktige og banebrytende startpunktet kom i 1989.

592 Lucas (1986)

Det har hengt en mørk sky over «Lucas» siden Corey Feldman i 2013 utga en biografi hvor han uttalte at den avdøde vennen og barnestjernen, Corey Haim, skal ha blitt seksuelt misbrukt under innspillingen av «Lucas», og hvor anklagen senere er blitt rettet direkte mot filmens største stjerne. Det til side; som film er «Lucas» et hjertebankende tenåringsdrama som på ukomplisert vis lar det vokse frem ektefølte emosjoner i skildringen av den første kjærligheten, og i enda sterkere grad: det å havne på utsiden.

Lucas, spilt av Corey Haim, er en utilpass og venneløs fjortenåring. Han er smart, men ikke nødvendigvis sosialt intelligent. Han vokser også opp uten trygge rammer i hjemmet, er mye overlatt til seg selv og egen nysgjerrighet, og er en outsider på skolen. Men så flytter en ny jente til byen, og Lucas opplever sin første forelskelse . Og fordi det er sommerferie får han mulighet til å bli kjent med henne før skolens ubarmhjertige virkelighet venter for å plassere dem ulikt i hierarkiet, der hun ventelig isteden blir kjæreste med en populær fotballspiller og ditto uoppnåelig for Lucas.

Filmen fortelles med et sjarmerende outsider-blikk om en oppvekstvirkelighet med elementer de fleste av oss kan finne sannhet i, og er stedvis både rørende og morsom. Det er imidlertid ingen grensesprengende originalitet eller stort ambisjonsnivå her (uten at det er påkrevd), men dens filmatiske nøkternhet og observasjonsblikk, har også bidratt til at «Lucas» aldri oppleves som egentlig datert, men snarere universell og tidløs. Likevel er den noen hakk mindre fullendt og skarpere enn noen av tiårets største triumfer i samme sjanger, dog fortjener «Lucas» som film en større anerkjennelse enn den virker å ha fått.

591 Tango & Cash (1989)

«Tango & Cash» var sannsynligvis veid og målt etter sikre suksesskriterier før den slapp ut i 1989. Med Kurt Russell og Sylvester Stallone side om side i en gjennomkommersiell, actionfylt politi-buddy-film, kunne det nesten ikke slå feil.

Filmen har ingen ambisjoner om å sette en ny standard på noe vis, men tilpasser seg effektivt velkjente sjangermønstre. Og da regissør Andrey Konchalosvkiy forsøkte å tillegge filmens uttrykk en litt mørkere tone enn det produsentene satte pris på, ble han etter hvert erstattet av en riktignok ukreditert Albert Magnoli. På samme måte som produksjonsselskapet byttet klipper etter å ha sett den opprinnelige versjonen. Men alt det til side: «Tango & Cash» oppleves som velsmurt action-underholdning med passelig høyt tempo, spennende historiefortelling, gjennomgående glimt i øyet og med en endeløs strøm av one-linere – samtidig som den aldri har kapasitet og særegenhet til å krabbe ut av skyggen til «Lethal Weapon»-filmene. Likevel tilhører «Tango & Cash» i høyeste grad toppsjiktet av 80-tallets ukompliserte actionfilmer som dessverre virker å ha utgått på dato (men som da er desto morsommere å gjenoppdage).