1980-tallet: 581 – 590. plass

590 Dune (1984)

Det var den chilenske kultfilmmesteren Alejandro Jodorowsky som først skulle adaptere den populære og episke sci-fi-romanen «Dune» av Frank Herbert. Da Jodorowskys ambisiøse prosjekt havarerte, landet imidlertid adaptasjonen i David Lynchs hender. Men i ettertid er det chilenerens urealiserte visjon som er blitt mystifisert og gjort legendarisk, hvorpå Lynchs versjon har fått ettermæle nærmest som en skamplett i mesterens filmografi – som et historisk mislykket sci-fi-prosjekt. Og det er lett å være nedlatende på vegne av «Dune», som er narrativt klønete sammenvevd, samtidig som den fremstår som selvhøytidelig, stiv og livløs. Når dette toppes med noen veldig enkle og flaue effektsekvenser, mens det legges på intetsigende 80-tallspop fra Toto som bakgrunnsstøy, ligger det aldri rette for at «Dune» skal bli en behagelig eller givende filmopplevelse.

Det skal sies at jeg kom sent til bords for å smake på «Dune», mye fordi advarslene om dens mislykkede vesen var såpass entydig og sterk. Kanskje var det de lave forventningene som likevel gjorde at jeg umiddelbart satte pris på den rendyrkede visuelle tonen som settes tidlig. Og når jeg også tidlig forstod at jeg aldri ville evne eller interesse meg nok til å koble meg på noen av elementene i historiefortellingen, ble det likevel mulig å sette pris på det storslåtte visuelle kalibret som et isolert element. Selv om «Dune» slår noen betydelig sprekker også som et mer rendyrket visuelt sci-fi-eventyr, er det flere fordelaktige elementer i kameraføring, kostymering og scenografi som virker appetittvekkende for seg selv.

589 Of Unknown Origin (1983)

«Of Unknown Origin» fra 1983 sies å være av Stephen Kings favorittfilmer, og det gir en grei pekepinn på hvor vi skal. De første minuttene er for så vidt en anelse Spielberg-aktig i en fin, etablerende familieskildring. Men ganske snart, når filmen rister seg løs, er dette i stor grad sentrert rundt familiefaren – spilt av Peter Weller (altså, Robocop) – i en manisk kamp mot en kjemperotte som terroriserer ham i den nyrenoverte leiligheten mens familien for øvrig har reist bort.

Regissør George P. Cosmatos hadde en akseptabel 80-tallskarriere, og som i Stallone-kollaborasjonene «Cobra» og «Rambo: First Blood Part II», fristes han sjelden til å flette inn komikk, selv når premisset og situasjonen strekkes mot det ekstreme. «Of Unknown Origin» har et uttrykk, og spilles, isteden med mørkhet og desperasjon – men innehar sekvenser som likevel er underholdende, tett mot det morsomme.

Mye av grunnen til at filmen fungerer såpass greit ligger i skuespillet, og ikke minst ansiktet, til Peter Weller som aldri levner tvil om at dette er alvor. Men også fotoarbeidet fremstår som inspirert med noen spennende kameravinkler, og de mest intense scenene fungerer særlig godt. «Of Unknown Origin» er likevel ikke av epokens beste eller mest ikoniske sjangerproduksjoner, dog åpner du likevel toalettlokket med en viss forsiktighet og økende puls de første dagene etter å ha sett denne.

588 Top Secret! (1984)

Utropstegnet i tittelen av «Top Secret!» er beskrivende for den sketsjebaserte sammenstillingen av scener som utgjør helheten i en film der det spinnes videre på suksesstråden fra «Airplane!». Trioen bestående av Jim Abraham samt brødrene David og Jerry Zucker satte med disse to verkene standarden for en parodihumortype som de senere fulgte opp med «The Naked Gun» og «Hot Shots!», også med suksess.

I «Top Secret!» er settingen et agent- og krigsfilmunivers som latterliggjøres, og hvor komedien streifer ustanselig innom bananskallhumor og banaliteter like mye det bys på øyeblikk av metabasert og innimellom subtil, og gjerne selvironisk humor. Val Kilmer innehar hovedrollen som en Elvis-inspirert rockestjerne med viss karisma, en figur som vikler seg inn i en slags krigskonflikt på europeisk jord.

«Top Secret!» fremstår kanskje som mer utviklet og filmatisk gjennomarbeidet enn «Airplane!», blant annet med spektakulære actionsekvenser på anstendig sjangerfilmnivå, og har også en bredere plattform for å drive komedie. Det føles også som en egen verdi å oppleve Val Kilmer gjøre et tydelig gjennombrudd. Fordi filmen er mindre konsentrert enn «Airplane!», er den imidlertid også en mer flyktig og uryddig filmopplevelse, der man i større grad får tid til å undre seg over veivalgene og «logikken» i det løse parodiplottet. Høydepunktene er uansett særdeles morsomme, og selv om skuldertrekkene kanskje er flere, så lever tross alt parodikomediene for de korte, ubetalelige øyeblikkene.

587 The Survivor (1981)

Det er vanskelig å tenke seg at M. Night Shyamalan ikke har sett «The Survivor», eller i det minste lest boka av den britiske horrorforfatteren James Herbert som filmen bygger på.

Robert Powell spiller en pilot som på mirakuløst vis overlever en særdeles brutal flystyrt uten en skramme. Han husker ingenting av ulykken, men får raskt en mistanke kastet over seg, og preges av indre uro og skyldfølelse over det som har hendt. Powell leverer en underspilt rolleprestasjon som kanaliserer noe fremmed, men med et ekstremt intenst og smått mystisk blikk, som kan påminne om Michael Keaton uten komiske undertoner. Castingen og tolkningen sklir uproblematisk inn i det «Twilight Zone»-aktige universet som henfaller tungt til atmosfæriske iscenesettelser av uforklarlige elementer. Her er hallusinasjoner, spøkelser, en klarsynt kvinne og en prest (for øvrig spilt av Joseph Cotten, fra bl.a. «Citizen Kane», i sin aller siste rolle) salig blandet i et plott i skjæringspunktet mellom nåtidens virkelighet og «den andre siden».

Fotoarbeidet til Oscar-vinnende John Seale gir et grovt og mørk blikk over et filmunivers som kan gi assosiasjoner til det han gjorde på «The Hitcher», og Brian May (ikke gitaristen i Queen, men filmkomponisten mest kjent for sine musikalske bidrag til «Mad Max») leverer et ganske minneverdig score som underbygger filmens stemningsskapende sjel. Regien er ved David Hemmnings – utvilsomt mest kjent som skuespiller i Antonioni-mesterverket «Blow-up» (men også for Dario Argentos «Deep Red») – og er kanskje filmens svakeste punkt. Hemmings klarer ikke å slå spikeren helt inn fra registolen; en rytmisk svikt i maskineriet gir en litt knirkete lyd til helheten. Etter en sterk og spektakulær filmstyrtsekvens tidlig i filmen, som er filmisk imponerende iscenesatt, er dessverre den resterende drøye timen svært ujevnt fortalt.

586 American Pop (1981)

Ralph Bakshi etablerte seg allerede på 1970-tallet som en vital alternativ filmrøst som spesialiserte seg på animasjons-/tegnefilmer i sjangersegmentet for et voksent publikum, der han nok er mest kjent for den animerte tolkningen av «Ringenes herre» fra 1978.

Tre år senere gjorde han i 1981 sin neste film: «American Pop». Her benytter Bakshi den såkalte rotoskoping-teknikken (scenene spilles inn med skuespillere for deretter å bli gjenskapt med penn på et tegneark), med den effekt å puste mest mulig reelt liv og realistiske bevegelser inn i det animerte figuruniverset. Fokuset på de animerte, menneskelige bevegelsene forsterkes av en bakgrunn som er flat og livløs, som malerier. Atmosfæren bygges omkring fire generasjoner av musikere som kanaliserer, gjennom musikk som et kulturelt fellesbånd, en amerikansk musikkarv. Men historiefortellingen er overfladisk, på grensen til banal. «American Pop» blir derfor sjeldent substansielt spennende, ei heller gripende eller voldsomt underholdende, men derimot fortsatt imponerende og forbløffende bare i kraft av den særegne estetikken i animasjonen.

585 Is-slottet (1987)

Per Blom er beviselig ingen Andrey Tarkovsky. Men det det er like fullt befriende å oppleve «Is-slottet», filmatiseringen av Tarjei Vesaas’ roman; et kompromissløst kunstprosjekt som nettopp strekker seg mot et slikt filmisk landskap. Den nedstrippede og natursøkende scenografien iblandes en forsiktig, poetisk fotohåndtering. Resultatet er et tandert uttrykk som gjenspeiler den uskyldige sårheten som ligger i møtet mellom historiens to 11 år gamle jenter.

«Is-slottet» er mer søkende enn virkelig kraftfull, tidvis i overkant keitete og stivt presentert. Men i sine fineste øyeblikk formidles også emosjonelt gripende og visuelt fortryllende sekvenser.

584 River’s Edge (1986)

I kontrast til de fleste tenåringsdramaene fra 80-tallet som hadde en amerikansk uskyldighet i seg, er det noe langt mørkere og mer kompromissløst over «River’s Edge» av Tim Hunter. Filmen baserer seg på virkelige hendelser om en tenåringsgutt som kveler kjæresten og dumper liket ved en elv, for deretter å skryte av det til vennene. Etter at vennene blir med på å begrave liket, får en av dem samvittighetskvaler og vil varsle politiet. Derfra iverksettes en vond kjedereaksjon av hendelser som fortelles med iskald realisme.

«River’s Edge» er en samfunnsspeilende portrettering av «problembarn» i den forstand at de er tydelige produkter av en amerikansk suburbiabakside, preget av vanskelige oppvekstsvilkår og fraværende foreldre. Tim Hunter utforsket noe av det samme landskapet i den Disney-produserte ungdomsfilmen «Tex» fra samme tiår (som havnet rett utenfor topp 750), men det risses i overflaten på en ganske annen måte her. Derimot er filmen tidvis trang å trenge emosjonelt inn i, og skuespillet vaklende – inklusiv prestasjonene til Keanu Reeves, Crispin Gloover og til dels Eric Roberts. Derimot er Dennis Hopper strålende, i samme år som han skapte en av tiårets mest ikoniske karakterer i «Blue Velvet».

Tim Hunter forlot på sin side filmarbeidet i kjølvannet av den oversette «River’s Edge», og har i stedet blitt en viktig stemme i fremveksten av kvalitetstunge amerikanske tv-serier som regissør på episoder av alt fra «Twin Peaks» til «Carnivalé», «Deadwood», «Breaking Bad», «Mad Men», «Dexter» og «Hannibal» m.fl.

583 Dream Lover (1986)

Med et knippe betydningsfulle 70-tallsthrillere som «Klute», «The Parallax View» og ikke minst «All the President’s Men» på samvittigheten, kludret Alan J. Pakula det litt mer til utover 1980-tallet. Den psykologiske thrilleren «Dream Lover» holder heller ikke helt samme klasse, men er likevel et spennende bekjentskap og ikke minst en interessant retningsmarkør i kjølvannet av den trygge kritikersuksessen «Sophie’s Choice».

Pakula er imidlertid ingen Brian De Palma eller David Lynch – referanser som lyser opp når materialet i «Dream Lover» legges under lupen – og ei heller Dario Argento, som assosiasjonene også tidvis svever forbi i flere iscenesettelser. Pakula ser ut til å ha en spennende destinasjon for det visuelle uttrykket, men kommer aldri helt i mål med å bearbeide konseptet til en virkelig gjennomarbeidet, atmosfærisk og suggerende thriller. Dels fordi historiefortellingen er så lite gnistrende, og dels fordi produksjonen virker noe halvhjertet og uten den nødvendige pasjonen. Det er ekstremt synd, for det er tross alt mulig å trekke ut flere saftfulle biter av verket. Eksempelvis har Pakula byttet ut Gordon Willis til fordel for Sven Nykvist som fotograf, og svensken bidrar sterkt med sitt bergmanske fotoarbeid som særlig påminner om «Hviskninger og rop», og som gir en spennende fargelegging av det tvetydige universet. Kristy McNichol er også sterk i hovedrollen, selv om hun etter hvert drukner i et ganske meningsløst og uspennende plott. Alt i alt; veldig severdig, masse potensial, men også en smule ubetydelig.

582 Made in Britain (1982)

Under Storbritannias beinharde Thatcher-regime har 16 år gamle Trevor allerede levd flere av sine formative år i et samfunn gjennomsyret av økende fattigdom, arbeidsledighet og sosial frustrasjon.

Den 75 minutter lange tv-filmproduksjonen «Made in Britain» er et karakterportrett av Trevor levendegjort av en debuterende Tim Roth. Selv om Alan Clarks rastløse filmspråk med bruk av steadicam blir et veldig tilstedeværende stilistisk grep, er det likevel Roths intense og nyanserte skuespill som utgjør den virkelig store verdien i «Made in Britain». Som en motsats til stereotypien av skinheads som uintelligente bråkmakere, er filmens protagonist velartikulert og karismatisk, noe som naturligvis gjør effekten av konfrontasjonene i filmen mer interessante. Selv om den episodiske fremstillingen av et sosialt kompleks problem ikke nødvendigvis gir nye svar eller perspektiver, er filmen presis og god nok i hva den er; en naturalistisk skildring av et ungt menneske i opposisjon til samfunnsstrukturer som har slått feil.

581 Stripes (1981)

Bill Murray spiller i «Stripes» en misfornøyd taxisjåfør som på et tidspunkt gir opp jobben uten egentlig å ha noen plan for hva han skal gå til. Samtidig slår kjæresten opp med ham. Harold Ramis spiller kameraten som livnærer seg på å undervise immigranter i engelsk, men som egentlig ikke fikser jobben. På impuls bestemmer deg seg for å verve seg til militæret, men forstår ikke egentlig hva de går til. Det er premisset som etablerer «Stripes» som en komedie basert på «fish out of water»-episoder, der storyen og vitsene som oftest er både platte og forutsigbare, men der talentene til særlig Bill Murray og John Candy – i rollen som en, naturligvis, overvektig rekrutt – er for synlige til at «Stripes» faller i grus. Dessuten er de første 20 minuttene også ganske morsomt skrevet/etablert, inntil den militære settingen og den i overkant gutteaktige humoren tar et litt krampeaktig tak på helheten.

For Ivan Reitman blir «Stripes» stående igjen som en slags mellomfilm, direkte etter gjennombruddsfilmen «National Lampoon’s Animal House» og den påfølgende «Meatballs» på slutten av 70-tallet, og tre år før han gjorde «Ghostbusters».