1980-tallet: 571 – 580. plass

580 The Park is Mine (1985)

Tommy Lee Jones spiller en desillusjonert Vietnam-veteran som beleirer Central Park i New York med våpen og bomber, og ber folk holde seg ute av parken i 72 timer. Politiet, mediene og politikere sliter med å forholde seg til den uavklarte situasjonen som fremstår som et terrorangrep og som eskalerer i vold, men det viser seg til Vietnam-veteranen ikke ønsket annet enn å fremme et slags humanistisk budskap.

«The Park is Mine» er spyttet ut av sin samtid, og det føles utenkelig at en lignende film kunne blitt lagd i dag. Som filmverk er dette kanskje en fattigmanns «Rambo» i medikoker tv-filmdrakt; en stereotypisk iscenesettelse av en fremmedgjort Vietnam-veteran i disharmoni med et urbant amerikansk samfunn på 80-tallet, akkompagnert av et smått halvhjertet – men likevel fengslende nok – soundtrack av Tangerine Dream. Men til tider er konseptet skamløst underholdende å se på, og Tommy Lee Jones er dyktig som få.

579 Sound and Fury (1988)

Tilhørende en slags europeisk tradisjon av grim sosialrealisme, skildrer Jean-Claude Brisseau omveltningene til en ung gutt idet han flytter til et nytt nabolag hvor han sliter med å tilpasse seg, samtidig som han må forholde seg til et familieliv med en fraværende alenemor. På skolen havner han i såkalt feil miljø, og snøballen blir tidlig rullende i feil og fatal retning for den unge gutten.

«Sound and Fury» oppleves både innholds- og formmessig som en slags forløper til de suksessfulle Dardenne-brødrenes senere bravader, like mye som den trekker veksler på Ken Loachs forutgående sosialrealistiske skildringer av barn som offer av en ubarmhjertig storbyvirkelighet og opprevne arbeiderklassehjem. Brisseaus usentimentale portrettering er stødig levert, samtidig som filmen med jevne mellomrom tilføres kunstnerisk næring i form av flere stilistisk drømmeaktigte tablåer med erotiske overtoner – der det uttrykkes en form for ungdommelig lengsel og vitalitet i hovedpersonens subjektive blikk på verden rundt seg. «Sound and Fury» er kanskje ikke alltid vellykket som filmfortelling eller så fundamentalt egenartet som den utgir seg for å være – men likefullt er det en konstant interessant filmopplevelse å ta del.

578 36 Fillette (1988)

Tittelen, «36 fillette» henspeiler på en kjolestørrelse som den 14 år gamle jenta i hovedrollen er i ferd med å vokse fra, idet hun forventningsfull inntrer og oppdager en ny fase i livet; seksualiteten. Og få kontemporære filmskapere har lykkes i å vie sin undring mot seksualitetens vesen like konsentrert, fengslende og periodevis kontroversielt som franske Catherine Breillat. «36 fillette» ligger i så måte nærmere konvensjonene; i form av å være en klassisk oppvekstskildring av en ungjentes seksuelle oppvåkning forsterket av en miserabel hjemmesituasjon, etter sigende en delvis biografisk fortelling. Men Breillats kliniske sexskildringer med intime iscensettelser av fjortenåringens forhold til en eldre mann, gjør opplevelsen blandet. På den ene siden erfarer jenta en spennende manipulerende kraft i sitt unge, seksuelle vesen som gir henne et seksuelt maktovertak. På den andre siden tvinges en naturgitt usikkerhet og sårbarhet frem av mangelen på seksuelle erfaringer og uskyldheten som ligger, eller burde ligge, i den unge alderen.

Breillats valg av realisme over poetiske tilnærminger med hensyn til filmens uttrykk, skaper autentiske rammer og en nærhet som også hjelper frem historiens emosjonelle sider. Likevel er presentasjonen også filmens mest iøynefallende svakhet. Til tross for et åpenbart sparsommelig budsjett, ser filmen påfallende stusselig og uspennende ut som rendyrket filmverk, med et klart uutnyttet potensial for større dynamikk i filmspråket.

577 The Promising Boy (1981)

Jugoslaviske «The Promising Boy» følger den 24 år gamle Slobodan; i begynnelsen en respektabel medisinstudent og kjæreste som forholder seg til spillereglene under sine formative år i det tidlige 80-tallets Beograd. Men når han har sex med en annen jente og blir oppdaget av kjæresten, smeller hun til hodet hans med en åre, hvilket fungerer som en katalysator for filmen og protagonistens forandring.

«The Promising Boy» er derfra og ut en merkverdig fremstilling av Slobodans trang til å innta nye perspektiver og behov for å definere seg selv som et individ fri fra verden. Det sender ham ut i en forunderlig indre reise som også gjenspeiles i det ytre, der fri sex og alternativ musikk dyrkes som uttrykk for en løsrivelse fra systemet – og der det samtidig blir umulig ikke å se filmen i lys av datidens sosialistiske, kommunistiske samfunn som trigget en opprørstrang. «The Promising Boy» er ingen helstøpt fabel, og knapt nok utpreget rebelsk eller oppsiktsvekkende. Derimot er det en småmorsom og ganske sjarmerende/kuriøs historie med et alternativt bakteppe og energisk skuespill.

576 Bull Durham (1988)

Baseballfilmer er en svoren amerikansk øvelse, som ikke alltid vil kunne forårsake like sterk resonans hos et norsk publikum. Regissør og manusforfatter Ron Shelton har dramatisert «Bull Durham» som en romantisk komedie, og et trekantdrama, spunnet rundt intrigene som oppstår når en baseballveteran (spilt av Kevin Costner) skal innordne seg i en ny klubb. Der finner også den yngre og vitale Tim Robbins seg, mens Susan Sarandon er kvinnen som kommer mellom dem.

«Bull Durham» er innimellom en forfriskende komedie, ikke minst gjennom et tydelig gjennomarbeidet og snedig manus – noe Ron Shelton også høstet Oscar-nominasjon for. Det foregår også et forrykende samspill mellom trekløveret Costner, Sarandon og ikke minst Robbins. Men filmens kanskje morsomste øyeblikk, er utilsiktet i en tidlig replikkveksling, der Kevin Costner fremfører en lengre tirade som avsluttes med «I believe Oswald acted alone» (noe han tre år senere uttrykte veldig andre meninger om i «JFK»).

575 Bloodsport (1988)

Som muskelfleksende actionskuespiller kunne Jean-Claude Van Damme neppe blitt Hollywood-stjerne i en annen epoke enn 1980- og 90-tallet. Mens Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger banet vei som muskuløse actionikoner, og hongkongske kampsportfilmer fikk voksende popkulturell innflytelse i vesten post Bruce Lee, virket Van Damme skreddersydd som gallionsfigur i den hollywoodske symbiosen av østlig kampsport- og vestlig actionfilm.

«Bloodsport» ble i 1988 det store internasjonale gjennombruddet, og selv om den også avslørte belgierens haltende skuespillerreportoar, har det keitete skuespillet snarere blitt et varemerke mer enn en irriterende svakhet. «Bloodsport» fordrer heller ikke de helt store skuespillerprestasjonene. Filmen er generisk av natur, der Van Damme settes inn i en klisjéfull historiefortelling som deltaker i en hemmelig asiatisk martial art-turnering hvor han skal kjempe til ære for en tidligere trener som ligger for døden. Den søtladede plottetableringen er erketypisk, men velfungerende premiss for enhver idrettsfilm. Og «Bloodsport» handler egentlig bare om å få Jean-Claude Van Damme inn i kampsportarenaen, i en imponerende kampsportdemonstrasjon, innpakket i deilig filmisk patos. Van Dammes skuespillerreportoar er begrenset, men i de tiligste filmene kompenserte han sterkt med en gutteaktig og keitete sjarm. «Bloodsport» var filmen som satte belgieren på Hollywood-kartet, og som fortsatt står som en av de friskeste amerikanske martial art-filmene som er lagd.

574 A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (1987)

Denne gang er det en ung og sjarmerende Patricia Arquette som jages i drømmeverden av skarpfingrede Freddy Krueger. Inn i miksen får vi også Heather Langenkamp tilbake som Nancy, som såvidt overlevde i originalfilmen, og som nå er psykiater med drømmeterapi som spesialistfelt.

I større grad enn den første oppfølgeren, er «Dream Warriors» en naturlig forlengelse av originalverket, både narrativt og i tone. Det er trolig også mye av grunnen til at fansen gjerne fremhever treeren over toeren i Elm Street-serien. Selv setter jeg imidlertid omtrent like mye pris på forgjengerens forfriskende «annerledeshet» som gjenkjenneligheten av originalverket som syder i «Dream Warriors». Samtidig er det her også en fornemmelse av at det tekniske, effektarbeidet, har hatt en heldig utvikling, og når dét kombineres med minst et par idérike og spektakulære sekvenser, så blir det lett å sette pris på helheten også. Selv om denne også, naturligvis, er et godt stykke bak Wes Cravens fantastiske originalfilm.

573 Beverly Hills Cop (1984)

Jeg tror ikke det går en uke uten at jeg ubevisst tar meg i å plystre på temaet fra «Beverly Hills Cop». Det er i all hovedsak også det jeg har tatt med meg fra filmens innhold, til tross for at jeg hadde et nært forhold til den i tidlig pubertetsalder. Men dette var også tiden da Eddie Murphy var genuint morsom, og rollen som Axel Foley føltes skreddersydd for talentet – ekstremt energisk og treffende komisk timing, uten å bikke over i det overanstrengte.

Som politifilm husker jeg «Beverly Hills Cop» som langt mer morsom enn spennende, der suksessen hovedsakelig må tilskrives det komiske funnet som en gang var Eddie Murphy.

572 Alien Nation (1988)

«Alien Nation» har et spennende konsept, men er ikke noen fantastisk spennende film av den grunn. Vi befinner oss i nær fremtid, det vil si på begynnelsen av 1990-tallet i dette tilfellet, og ca. 300 000 menneskelignende romvesener (såkalte «newcomers») har landet på jorden i et slaveskip. De blir værende på jorden og med årene blir de integrert i det vanlige samfunnet. I denne verdenen spiller James Caan en politimann i Los Angeles som ser sin politipartner bli skutt og drept av en «newcomer». Den temperaments- og fordomsfulle Caan-figuren, som allerede i utgangspunkt avskydde de menneskelignende romvesenene for å forsøple samfunnet, får kort tid etter utdelt en ny partner som selvfølgelig viser seg å være en «newcomer». Den nye partneren spilles av Mady Patinkin, som for øvrig er ganske ukjennelig, tilslørt av en ganske grell ansiktsbasert makeup som er filmens b-filmaktige kostymering av romvesenene.

Ideen som ligger til grunn for filmen, skapt av Rockne S’Obannon (som senere gjorde stor suksess med sci-fi-serien «Farscape»), er fengslende nok. De menneskelige fordommene og mislykkede integreringen av romvesenene, er naturligvis en metafor på immigrasjonsutfordringer og vestens blikk på minoriteter, som ikke akkurat er blitt noen mindre aktuell faktor å ta for seg siden 80-tallet. Den tematiske håndteringen er imidlertid ikke veldig spennende, ei heller er det særlig nerve i historiefortellingen som tidlig utvikles til en relativt standard «buddy cop»-film forkledd som en forsøksvis original science-fiction-fabel. Derigjennom kryper filmen seg også tettere opp mot eksempelvis «Dødelig våpen»-universet, og selv om det sterke samspillet mellom Caan og Patinkin har en viss glød, er manuset rett og slett ikke veldig morsomt. Fotoarbeidet til Adam Greenberg er også en fin kvalitet i mange nattlige LA-avbildninger som tilfører et atmosfærisk tilsnitt av sliten urbanitet, fra samme mann som i samme tiår ga oss visuelt sterke bilder i filmer som «The Terminator», «The Big Red One» og «Near Dark» (og som på 90-tallet toppet det hele med «The Terminator 2», som han også ble oscarnominert for).

571 Conan – the Barbarian (1982)

«Conan the Barbarian» var Arnold Schwarzeneggers definitive gjennombruddsrolle, og filmen står også fjellstøtt som 80-tallets mest betydningsfulle sverd og sandal-verk. John Milius’ regiarbeid kretser om mektige vistaer og en frodig scenografi som kamera velvillig sveiper over i storslåtte totalbilder.

Selve historiefortellingen baseres på det klassiske hevnmotivet; åpningsscenen fra barndommen hvor Conan ser foreldrene bli likvidert av den fryktinngytende krigeren Thulsa Doom (fremragende spilt av James Earl Jones), og gutten som vokser opp som slave i krigerens fangenskap, og opparbeider en enorm fysikk som til slutt brukes som våpen i en ubarmhjertig hevntokt. Det er en svettende maskulinitet over hvert sekund av «Conan the Barbarian». Men dessverre er ikke historiefortellingen like svettefremkallende og spennende forløst. «Conan the Barbarian» sliter etter hvert med fremdriften og blir derfor en anelse monoton og stillestående i lengden.