1980-tallet: 561 – 570. plass
570 Witchboard (1986)
Ouijabrett-horrorsjangeren har funnet nytt liv på 2010-tallet, men man kan like gjerne spole tilbake til 80-tallet for å oppdage den forholdsvis bortgjemte «Witchboard» som et fornøyelig bekjentskap. Filmen, som er skrevet og regissert av Kevin Tenney («Night of the Demons»), er preget av å være en lavbudsjettsproduksjon med et rimelig usselt tv-filmaktig uttrykk. Men innenfor åpenbart begrensede rammebetingelser setter Tenney opp filmens premiss effektivt, om enn noe omstendelig.
En ganske lang dialogsekvens under en litt laber fest i filmens åpning, som munner ut i at et ouijabrett bringes på bordet, fungerer i grunn utmerket som invitasjon inn i filmens merkverdige univers og figurgalleri. De overnaturlige elementene håndteres med stoisk ro, men på et viss sklir filmens fremmedelementer inn under huden. Derimot er forsøket på å integrere mer mellommenneskelige subplott relativt mislykket, mye fordi skuespillernivået er lavt og manuset tilsvarende såpeopera-aktig rundt disse relasjonene. Men jevnt over er «Witchboard» en lavmælt, underholdende skrekkfilm som ikke skriker av originalitet, men som – fordi den egentlig legger opp til å kunne bli en slasherfilm, bare for å ta andre vendinger – heller ikke forsvinner som en i mengden av 80-tallets skrekkfilmer.
569 Dead & Buried (1981)
I et lite lokalsamfunn der alle kjenner alle blir turistene som kommer til stedet drept én etter én, bare for å gjenoppstå som om ingenting hadde skjedd kort tid etter.
«Dead & Buried» er en såkalt britisk «video nasty» fra 80-tallets britiske undergrunn av horrorfilmer, ført i pennen av Dan O’Bannon og Ronald Shusett med «Alien» i bagasjen. Regissør Gary Sherman er imidlertid ingen Ridley Scott, mildt sagt. «Dead & Buried» er likevel rikelig ladet med atmosfæriske tablåer (mye tåke og mørklagte lokasjoner) som lukter av velgjorte, klassiske horrormotiver, og åpningen gir noen forfriskende antydninger til spennende iscenesettelser av drapsperspektiver. Landskapet er i det hele tatt malt i en fargetone og med et innhold som bringer assosiasjoner til John Carpenter, hvor Sherman også evner å skape en viss «suspense» i de mange spøkelses- og zombieaktige innstillingene. Et utradisjonelt og relativt underholdende bidrag i horrorkatalogen!
568 Daniel (1983)
«Daniel» er basert på en bok som forteller historien om Julius og Ethel Rosenberg som i USA på 1950-tallet ble dømt og henrettet for å ha bedrevet spionasje til fordel for Sovejetunionen ved å utlevere amerikanske atombombehemmeligheter. Tittelen «Daniel» henspeiler på parets sønn, som i denne settingen er en fiksjonsfigur, og hans streben etter å finne frem til sannheten.
Filmatiseringen er gjort av selveste Sidney Lumet, og prosjektet har noen tematiske likhetstrekk med «Running on Empty» som Lumet gav seg i kast med noen år senere. I tilfellet «Daniel» struktureres historiefortellingen over ulike tidsplan, og filmens store problem blir å koble barndomsskildringene fra den idylliske fremstillingen av venstreradikalismen på 1930-tallet, til den virkeligheten som Daniel og hans søster gjennom foreldrenes aktivisme må forholde seg til i voksen alder. På den andre siden er Sidney Lumet alltid god til å skape spennende dynamikk av familieskildringer, gjerne innenfor en thrillerkontekst, og innimellom er også «Daniel» på sporet av intenst, gode skildringer spunnet rundt familiesfæren. Timothy Hutton er også godt castet i hovedrollen, selv om heller ikke han evner å løfte «Daniel» opp blant Sidney Lumets beste verk.
567 The Kiss (1988)
To amerikanske søstre som vokser opp i Afrika på 1960-tallet blir revet fra hverandre. I filmens nåtid lever den ene søsteren et fredfullt familieliv med barn og kone i trygge forstadsomgivelser i USA. Den andre søsteren har på sin side gjort stor suksess i moteverden som modell. Når førstnevnte en dag omkommer i en grufull bilulykke, oppsøkes den sørgende enkemannen og datteren av modellsøsteren som kommer for å tilby sin hjelp. Men ganske snart aner i hvert fall datteren at den tilsynelatende sjarmerende tanten har alternative hensikter med oppholdet. Hun ønsker nemlig å overføre en slags afrikansk forbannelse til den unge datteren, via en slimete og katteaktig demon. Det er bakteppet for en overraskende velspilt, fornøyelig og sexy voodoo-thriller som tematisk og atmosfærisk slekter på eksempelvis «Cat People» og «Angel Heart» fra samme epoke.
Høydepunktet er en scene i filmens midtparti, der en av datterens venninner får et mildt sagt ublidt og veldig blodig møte med en rulletrapp som vikler seg inn i halskjedet hennes. Dessverre er ikke helheten like fantastisk, med en dramaturgi som blir gradvis mindre effektiv i siste halvdel, frem til en over-the-top-finale av en sluttsekvens. Men for all del; underveis er «The Kiss» både pirrende og fornøyelig i de beste partiene.
566 Celia (1989)
Ungjenta Celia hjemsøkes av mareritt om grusomme monstre kort tid etter at en kommunistvennlig familie flytter inn i nabolaget deres i Australias utkant på 1950-tallet.
Det er en uutslettelig tristhet som manifesteres i Celias kropp og sjel, og filmens jordnære presentasjon av jenta bidrar til verkets ubehag mer enn den visuelle presentasjonen av den mørke eventyrverdenen i jentas underbevissthet. Barneskuespilleren bak Celia, Rebecca Smart, er fantastisk dyktig, men plasseres samtidig i et filmatisk miljø der en eventyraktig horrortilnærming ikke blir hundre prosent vellykket integrert i historiefortelligen, slik at «Celia» mister litt flyt gjennom dens ulike stemningslag som kunne løftet helheten ytterligere.
565 True Confessions (1981)
Robert De Niro og Robert Duvall spilte begge i 70-tallets amerikanske hovedverk: «Gudfaren del II». Forventningene må derfor ha vært store da skuespillerne skulle gjenforenes, og for første gang spille mot hverandre, i «True Confessions» av Ulu Grosbard. Nedturen må ha vært tilsvarende overveldende, fordi «True Confessions» er i all ærlighet en ikke veldig vellykket produksjon. Grosbard mister tråden i forsøket på å formidle både emosjoner og fortellerstruktur fra et komplekst materiale. Utfallet er strebende og i kontrast til de velkomponerte, stilsikre tablåene som trolig må krediteres mesterfotograf Owen Roizman. Skuespillet er som ventet stødig, men også en smule distansert, slik filmen for øvrig også kan oppfattes.
«True Confessions» sikrer seg mot irrelevans i sitt kunstnerisk anlagte filmspråk med fine fotoinnstillinger, så vel som bare gjennom tilstedeværelsen til Robert De Niro og Robert Duvall i samme bilderamme. Kanskje får man mer ut av filmens grunnhistorie ved et gjensyn?
564 Purpurfargen / The Color Purple (1985)
Steven Spielberg er seg selv lik i «Purpurfargen». Med sin sedvanlig bredkonstruerte pensel maler han frem en episk historie som syder av emosjoner når to mørkhudede søstre rives fra hverandre under slaveriet i USA på begynnelsen av 1900-tallet.
Spielberg formelig bader det sentimentale dramaet i vakre sørstatsbilder, mens han samtidig maner frem de sterkeste sidene i skuespillernes følelsesregister. Filmen gjorde umiddelbart stor suksess, sanket til sammen 11 Oscar-nominasjoner – og banet sågar vei for at skuespiller Oprah Winfrey fikk lande sitt eget talk-show, hvilket resulterte i skapelsen av medieverdens mektigste kvinne.
Det kan naturligvis ikke holdes mot filmen, men like fullt er det en kjensgjerning at veldig få i dag trekker frem «Purpurfargen» som et vesentlig filmverk, ei heller i Spielbergs imponerende filmografi. I om lag én time fremstår riktig nok verket som nokså godt skrevet og fortalt, men gradvis faller potensialet for virkelig driv og nerve ut av historiefortellingen – i takt med Spielbergs filmspråklige hang til en overdreven understrekning i enhver scene.
«Purpurfargen» blir i det hele unødig insisterende i formen, og særlig er den siste timen er problematisk. Innimellom, og særlig i filmens første akt, er det derimot lett å se konturene av en regissør med ideer og gjennomslagskraft som er på vei mot den storheten som skulle komme.
563 Streamers (1983)
Selv om filmen på alle måter er «liten» er det utvilsomt en autoritet innbakt i «Streamers». All den tid regissøren heter Robert Altman, er kanskje ikke det merkelig. Det er lett å assosiere Altman med større og ambisjonsrike ensemblefilmer – det er tross alt produksjonene hans tilhørende den kategorien som har definert ham som mesterregissør. Imidlertid har Altman gjort mye forskjellig, som nettopp på 80-tallet med både «Secret Honor» og «Streamers» – begge mindre produksjoner basert på teaterstykker med en sterk politisk bunn.
«Streamers» tar for seg rasisme og homoseksualitet blant soldater som venter på å reise til Vietnam. Den interessante og ikke minst viktige tematikken presenteres i en dialogtung kontekst som er velskrevet. Men som filmuttrykk savnes dynamikk og nerve i samspillet mellom karakterene, der brakken med soldatene som eneste location gir en klaustrofobisk og ekkel ramme. Men som også gir meg som publikum et snev av brakkesyke fordi samtalene i det pregløse rommet gjør meg mer apatisk enn Altman nok tilsiktet.
562 Retribution (1987)
På 1980-tallet var det tydeligvis rom til å lage konseptuelle horrorfilmer basert på ganske uortodokse science fiction-ideer, og gjerne på lavt budsjett. Den godt gjemte «Retribution» er én i mengden, og på sine premisser er den et underholdende bidrag, til tross for en sterk «cheesy» 80-tallsatmosfære.
Filmens hovedperson overlever på mirakuløst vis et selvmordsforsøk, etter at han i filmens åpningsscene hopper utfor taket på en høy bygning. Etter at han kommer til hektene igjen, merker han likevel at det er noe som skurrer. Når han sovner, blir han hver gang besatt til å utføre bestialske drap, uten at han kan stanse det. Mye av filmens styrke ligger i Dennis Lipscombs spennende tolkninger av hovedfigurens personlighetsskifter, fra det stille og nerdete til det utagerende djevelske. «Retribuion» er en solid og fengende b-film som lett vil underholde horror-entusiaster med en svakhet for 80-tallet.
561 Barfly (1987)
Det er som om regissør Barbet Schroeder trekker seg bevisst ut av egen film, og isteden lar Mickey Rourke og Faye Dunaway – som henholdsvis Henry Chinaski og den like fordrukne Wanda – få utfolde seg naturlig i de nedstrippede, mørke og slitne landskapene som er med på å skape stemningen i Charles Bukowskis semi-biografiske «Barfly». Men det er heller ikke et grep som skal undervurderes, særlig ikke ettersom Rourke og Dunaway begge er fremragende. Samtidig er «Barfly» ugjestmild og tung i form og innhold. Skildringen av to skjebners sammenfallende liv, der alkoholen er oljen som smører forholdet, tillater få lyspunkter.
Det finnes heller ikke et overordnet plott som styres av dramaturgiske grep for å holde oss engasjert i utviklingen. «Barfly» er snarere innstendig og illeluktende til stede i øyeblikkene, som hovedsakelig finner sted i baren, der det drikkes konstant og slåss hyppig. Til slutt er det mest av alt en tidvis fengslende dialog, og særlig Mickey Rourkes skuespill, som gjør det hele interessant.