1980-tallet: 541 – 550. plass
550 The Last Metro / Le Dernier Métro (1980)
«Le dernier métro», eller «The Last Metro», er ikke den første Truffaut-filmen jeg trekker opp av hatten om jeg blir spurt om å fremheve personlige Truffaut-favoritter. Det romantiske krigsdramaet som utspilles i et okkupert Paris på begynnelsen av 40-tallet, er mer filmkunstnerisk konservativt enn vitalt og artistisk formidlet.
Men det er likevel en soliditet forbundet med verket, som gjør den lett å anerkjenne – enten det er for fotoarbeidet til Néstor Alemendros eller Catherine Deneuves tilstedeværelse. I Truffauts mangefasseterte og innflytelsesrike filmografi, står imidlertid «The Last Metro» igjen som et halvveis vellykket og nokså forglemmelig mainstream-prosjekt.
549 Hamburger Hill (1987)
Tre store amerikanske Vietnam-filmer utkom i 1987: «Platoon» av Oliver Stone, «Full Metal Jacket» av Stanley Kubrick og «Hamburger Hill» av John Irvin. Sistnevnte har definitivt opptatt minst plass i nyere filmhistorie, og har et sekundært kunstnerisk ambisjonsnivå. Samtidig er det et kunstnerisk grep i det å underordne visualitet og fortellerkraft ved å iscenesette krigens kaostilstand med fragmentariske, ofte usammenhengende sekvenser av krigsskildringer. Men dette strukturløse troverdighetsgrepet gjør også at filmen blir både mindre håndgripelig og sanselig.
På plussiden foreligger et sterkt manus og skuespill som bidragsytende til filmens autentiske holdning. Velgjort til fingerspissene, men sjeldent veldig minneverdig.
548 Just One of the Guys (1985)
«Just One of the Guys» er en slags 80-tallskrysning av «Tootsie» og tiårets mange sex- og tenåringskomedier, ispedd litt klassisk farse. På godt og vondt. Vi treffer en High School-elev som mener å ha et skrivetalent som blir neglisjert av lærerne fordi hun er jente, ikke gutt. Derfra kommer ideen om å kle seg ut som gutt, bytte skole og alt vil bli så mye enklere. Det blir det naturligvis ikke, snarere tvert i mot. Det absurde premisset skaper i stedet grobunn for både forviklingskomikk, men også glimtvis et mer subtilt drama om kjønnsroller forkledd som oppvekstkomikk.
Likevel, «Just One of the Guys» er mer uoriginal enn den er original, og mer komedie enn den er en skarp kjønnsrollekommentar. Men det er ikke noe feil med det, for regissør Lisa Gottlieb skaper en fin og sympatisk tone, og kanskje har også hennes kvinnelige perspektiv bidratt positivt for hovedrolleinnehaver Joyce Hyser som gjør en fremragende figur som jente/gutt – ja, hun er til og med nokså troverdig (innenfor filmens vidstrakte rammer for hva som kan passere for «troverdig»), og innehar samtidige den nødvendige komiske timingen.
Filmens tydelige komiske alibi er derimot Billy Jacoby i rollen som den slitsomme og konstant kåte lillebroren med gutterommet tapetsert av toppløse Playboy-plakater, og samspillet/dynamikken mellom Hyser og Jacoby ligger tett i kjernen av hva filmen er. I den forbindelse er det også påfallende å observere filmens totale fravær av foreldrefigurer, som et tydelig og vellykket grep. Dette er ikke en historie de er en del av.
«Just One of the Guys» har ikke nødvendigvis gått ut på dato, og er fremdeles fornøyelig å omgi seg med i halvannen time, men av ulike årsaker har den ikke tilsvarende holdbarhet som eksempelvis flere av John Hughes’ beslektede tenåringskomedier fra samme epoke.
547 Roadgames (1981)
Hitchcock-fantast Richard Franklin har selv beskrevet «Roadgames» som en slags «Rear Window på hjul». Det er med andre ord snakk om en nokså utilslørt hyllest av horrormesteren, hvor det kan tilføyes enkelte elementer enda mer assosiert med amerikansk 70-tallsexploitation og italiensk giallo.
Franklin henter imidlertid aldri det absolutt ypperste fra noen av inspirasjonskildene, men koker det sammen til en ålreitsmakende smørje som tidvis er ganske underholdende og filmatisk interessant å hvile cineastøynene på, men som underveis også har noen tempo- og skuespillerproblemer – til gjengjeld blir vi bydd på selveste Jamie Lee Curtis!
546 Slugs (1988)
Jeg er antakelig over snittet disponert for å reagere på vemmeligheten i lavbudsjettsskrekkfilmen «Slugs». For i takt med den regntunge norske sommeren, dukker det hvert år opp en uhorvelig mengde brunsnegler (også kalt mordersnegler) som invaderer gressplenen i hagen. Idet jeg står krumbøyd over de slimete skapningene en fuktig sommerkveld for å klippe i stykker hundre av dem, bare for å oppleve at det kommer like mange tilbake kvelden etter, er det ikke fritt for at tankene vandrer til den eksepsjonelt motbydelige «Slugs» – en film der sneglene på ekstremt makabert vis går tar livet av beboerne i en amerikansk småby.
Som trusselbilde i en horrorfilm fungerer altså disse skapningene effektivt – og særlig fordi filmskaperne ikke gjør sneglene større og mer fryktinngytende i sitt vesen enn hva de er. Filmen for øvrig følger subsjangerens klassiske spor (ledet an av «Haisommer»): Det er kun én som forstår hva som egentlig foregår, mens de andre beboerne fnyser av de ville påstandene. «Slugs» er akkurat så grotesk, blodig og vill som billige dyrkeskrekkfilmer kan våge å være. Like typisk lider den av svakt skuespill, enda verre dialog og håpløs musikk. Men det er fortsatt både underholdende og skremmende, iallfall for meg.
545 Come Back to the 5 & Dime Jimmy Dean, Jimmy Dean (1982)
Den første av Robert Altmans prosjekt som forente teater og film på 80-tallet, var «Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean» basert på et teaterstykke han selv instruerte på Broadway. Det er en enkel iscenesettelse: En James Dean-fanklubb møtes til gjenforening 20 år etter Hollywood-ikonets død. Forsamlingen deler minner med nostalgi, men ikke fri for temperament – gradvis bikkende over i selvransakelser og diverse avsløringer mens kvelden skrider frem.
Først og fremst er dette en showcase for skuespillerne, deriblant Karen Black, Kathy Bates og Cher som briljerer i et interessant sammensatt ensemble. Altman tillater seg også å være så virtuos han med utgangspunkt i det lukkede teaterstykket, og skaper med hjelp av skuespillerne en medrivende dynamikk og rytme som gjør at det dialogtunge dramaet bølger frem uten at det verken blir for lavmælt eller voldsomt. Filmens minst spennende egenskap blir paradoksalt nok det tekstlige, der materialet dessverre ikke åpnes opp eller engasjerer veldig. Til slutt står ikke «Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean» igjen som annet enn et småinteressant sidespor i Altmans filmografi, men det gjør den jo langt i fra fri for kvaliteter.
544 Iceman (1984)
Et forskerteam finner og gjenoppliver et forhistorisk menneske som har ligget nedfrosset i 40.000 år, og en ambisiøs ung antropolog jobber iherdig for å bli kjent med «ismannen». Gradvis utvikles et forhold mellom de to, som også står i motsats til forskerne som ønsker å dissekere ham for nærmere studier. Timothy Hutton (antropologen) og John Lone («ismannen») leverer tilsynelatende genuine portretter som gir en emosjonell inngang til en tematisk fortelling om dødelighet og menneskehetens universelle egenart.
«Iceman» virker likevel i overkant enkel og banal – og en film med et uforløst potensial, både rent filmisk (regiarbeidet ved Fred Schepisi fremstår som ganske uspennende), men hovedsakelig fordi den er unødig overtydelig og repeterende i form og innhold. På en annen side, er «Iceman» likevel et sympatisk science-fiction-bekjentskap av 80-tallet. Passende nok har den som filmverk også overlevd tiden frem til i dag ganske så greit.
543 Mala noche (1986)
Gus Van Sants debutfilm er kanskje like kjedelig som å se maling tørke – men hvilken maling! Det utpreget artistisk-romantiske fotouttrykket smeltes elegant inn i en sjarmerende lavbudsjettsproduksjon (spilt inn for 25 000 dollar, alt hentet fra regissørens egen lomme), der Gus Van Sant på karakteristisk vis er mest opptatt av å fotografere billedskjønne unge gutter i nærbilder, og la kamera fange inn det som i omgivelsene tar seg godt ut på film. Alt i drømmende svart/hvitt foto, men på dette tidspunktet i karrieren; hakket mer rufsete enn i senere produksjoner, det vil si mer til felles med «Drugstore Cowboy» eller «My Own Idaho» enn «Elephant» og «Paranoid Park».
At jeg knapt føler noe for filmens karakterer, er selvsagt et betydelig minus, all den tid det ligger en intensjon utover billedlig forføring i filmen. Like fullt må «Mala Noche» fremheves i kraft av å være et interessant førstebekjentskap med det som skulle bli en betydelig auteur.
542 Special Effects (1984)
«Special Effects» er en thriller innpakket som mørk voyeurisme som stinker mer av Abel Ferrara enn den dufter av Alfred Hitchcock eller Brian De Palma. Det er uansett i det grumsete kjølvannet bak det trekløveret at Larry Cohen manøvrerer «Special Effects» med ustødig hånd.
Eric Bogosian debuterer i rollen som en filmregissør som nettopp har svidd av 30 millioner dollar på et havarert filmprosjekt. Kort tid etter oppsøkes han av en ung skuespillerinne som går til sengs med ham for en rolle i hans neste film, hvorpå han i affekt dreper henne i senga – foran kamera. Dermed får han også inspirasjon for sin neste film, idet han setter i gang med å lage en lavbudsjettsfilm basert på det samme drapet. Han overtaler drapsofferets enkemann til å spille drapsmannen (!) mens det kvinnelige drapsofferet spilles av en ung kvinne som er prikk lik offeret, begge spilt av Zoe Lund.
De som har sett Abel Ferraras «Ms. 45» kjenner allerede til Zoe Lunds badass-karisma, og hun uttrykker i tillegg her en småhypnotiserende gåtefullhet. Men det er likevel Larry Cohen som stikker frem brystkassa fra regissørstolen og krever oppmerksomhet med et suggerende filmarbeid, som dels er deilig visuelt mettet og forvirrende. Forsøket på å problematisere filmkunstnerens latente skyggesider og fiksjonen som blir et slør over virkeligheten, blir ikke kommunisert så sterkt som potensialet tilsier. «Special Effects» blir en merkverdig røre av drap, sex og galskap – som innimellom er briljant, men som over tid faller ut av rytmen.
541 Brubaker (1980)
Det dvelende tempoet, og smått blasse og sosialrealistiske uttrykket i «Brubaker», påminner sterkt om en filmisk 70-tallsestetikk – vel vitende om at filmen nok ble innspilt nettopp på slutten av 70-tallet (lansert i 1980). Robert Redford portretter, med autoritet og karisma, fengselsdirektøren Henry Brubaker som kjemper for å reformere de usle forholdene i fengselet og korrupsjonskulturen som råder bak murene.
Regissør Stuart Rosenberg, mest kjent for den langt bedre «Cool Hand Luke» på 60-tallet, tilfører ingen originalitet eller overraskelser til materialet. Kanskje med unntak av en inspirert etablering hvor Redford introduseres som en stille og observerende fange, før han avslører at han er den nye fengselsdirektøren med ambisjon å forbedre forholdene for de innsatte. «Brubaker» er solid spilt, men Redford gjør sannsynligvis denne tolkningen på autopilot, der han karakteristisk uttrykker et etisk og politisk budskap gjennom tittelfigurens perspektiv. Filmen er likevel lite drivende og smått energifattig, mens Rosenberg er mest opptatt av å snakke seg gjennom scenene. Historien er heller ikke tilstrekkelig rik eller godt nok skrevet til å forsvare den to timer lange spilletiden, som til slutt føles minst tjue minutter for lang.