1980-tallet: 531 – 540. plass

540 Bagdad Café (1987)

Et korpulent tysk kvinnemenneske raser ut av bilen etter en krangel med ektemannen idet de streifer gjennom amerikanske ørkensletter på ferietur. Kort tid etter står hun på dørterskelen til et avsidesliggende motell i kombinasjon med café. Hun ber om et rom for natta, men blir værende der mye lenger – fordi det er noe ved forholdene der som ikke tillater henne å dra videre. Gradvis blir hun like mye en del av «Bagdad Cafe» som «Bagdad Cafe» blir en del av henne.

Filmen, som også er lansert under tittelen «Out of Rosenheim», knirker i kantene mens historien vagger sakte og forunderlig fremover. Filmens iboende snålhet kommer både til uttrykk gjennom prøvende kameravinklinger og fravær av konvensjonell dramaturgi, men enda mer gjennom den småabsurde miljøskildringen og dens opptatthet av merkverdige portretteringer, der Marianne Sagebrecht har en heftig tilstedeværelse som hovedkarakter.

«Bagdad Cafe» er vakkert og godt skrevet, men ikke egentlig morsom. Heller ikke den skjeve, visuelle humoren er utpreget morsom. Etter hvert blir «Bagdad Cafe» groende fast i sitt eget absurde univers, og filmen lukker seg stadig mer enn den åpnes opp i spennende retninger, til tross for et gjennomført antikonvensjonell og uforutsigbart uttrykk.

539 Broadcast News (1987)

«Broadcast News» er skrevet og regissert av James L. Brooks som på dette tidspunktet fortsatt kunne sole seg i Oscar-glansen av «Terms of Endearment». Men dette er noe ganske annet – for «Broadcast News» er en romantisk, men bitende komedie ispedd avmålt samfunnskritikk i en nesten forutseende mediebeskrivelse.

I utgangspunktet innehar filmen flere likhetstrekk med Sidney Lumets mesterverk «Network», men Brooks’ tilnærming er enklere både i form og tematisk behandling. Derimot er «Broadcast News» ganske så fornøyelig i sin underholdende skildring av medielivets fasetter av selvhøytidelighet, overfladiske verdier, etiske dilemmaer og dynamiske personkonflikter. Dialogen flyter fint, uten at det foregår på Aaron Sorkin-nivå, mens skuespillerne henger godt med.

Likevel, filmen føles i overkant forenklet og naiv i sin litt for langdryge fortelling, og filmspråklig har den lite spennende å by på. Og det selv om den har Fassbinder/Scorsese-fotograf Michael Ballhaus med på laget.

538 Duvar (1983)

De fleste har nok et forhold til den omdiskuterte skildringen av tyrkiske fengselsforhold i den intense 70-tallsthrilleren «Midnight Express» fra Alan Parker. Langt færre har trolig et forhold til den tyrkiske fengselsfilmen «Duvar» som er skrevet og regissert av Yilmaz Güney. Den kurdiske forfatteren, skuespilleren og filmskaperen bringer også en annen troverdighet til materialet gjennom å ha tilbragt deler av 1960- og 70-årene i nettopp tyrkisk fengsel. I 1974 ble han dømt til 19 år bak murene etter å ha skutt og drept en statsadvokat, men Güney lyktes i å rømme fra fengsel i 1981 og flyktet da til Frankrike. Det var i Frankrike han lagde sin siste spillefilm, «Duvar», før han døde av kreftsykdom kort tid etter.

Filmen omhandler hvordan en gruppe barn og tenåringer behandles med fysisk avstraffelse, seksuelt misbruk og systematisk undertrykkelse i fengselsinstitusjonen, personifisert med én ondsinnet fengselsbetjent. Güney virker kanskje mer opptatt av å eksponere publikum for nedverdigelsen i seg selv, snarere enn å diskutere tematikken eller strukturere en historie omkring figurene. Men det episodiske blikket filmen har på tenåringenes traumatiske fengselsopplevelser er langt fra kvalitetsløst, selv om man skulle ønsket en sterkere identifikasjonskraft til de som utsettes for grusomhetene. For selv om Güney kommer ubehagelig nær på mange episoder underveis, virker han mindre opptatt av å komme nær på menneskene i portrettet. Derfor blir det også åpenbart at det neppe har vært filmskaperens prosjekt å la oss forstå og føle med menneskene i portrettet. Men derimot utøve en slags kunstnerisk provokasjonsrolle i de bildene han ønske å eksponere oss for.

537 The Moon in the Gutter / La lune dans le caniveau (1983)

De som bruker “stil over substans” som en entydig negativ kritikk, uten ytterligere problematisering, må styre unna dette. I Jean-Jacques Beineix’ film er stil hevet det meste, og under overflaten finner jeg fint lite substansrikt, og knapt et tau å gripe fast i til å geleide meg gjennom det voldsomme universet foran øynene mine.

Dette er udiskutabelt en utfordrende filmreise å ta del i, men også berikende (vil jeg anta) for den som virkelig åpner sanseapparatet. Selv er jeg i en slags mellomposisjon, da jeg underveis fant meg mer imponert enn oppslukt, tidvis fallende av lasset og lite involvert. Men jeg kan ikke legge beundringen helt til side, for selv om den tidvis drukner i sin egne kunstneriske fortreffelighet (altså, bikker over i å bli uspiselig pretensiøs), er komposisjonene såpass pene og interessante at filmen uansett gir meg tilstrekkelig verdi.

536 Århus by Night (1989)

Nils Malmros er kjent for å legge igjen mye av seg selv i filmene – og i «Århus by Night» gjør han det veldig eksplisitt. Malmros forteller om en ung og idealistisk filmskapers første virkelige spillefilmprosjekt, som i realiteten er en gjenfortelling av Malmros egne minner knyttet til arbeidet med «Drenge» fra 1977.

Filmen har en litt slentrende stil, som inviterer oss inn i et veldig lukket filmskapermiljø av idealisme, ambisjoner og vennskap – som av Malmros skildres med både sørgmodighet og humor. Den danske filmskaperen har hele tiden virket å være inspirert av Francois Truffaut, og «Århus by Night» er i så måte hans metafilmsvar på franskmannens «Natteffekt».

Aller best er Malmros når han bygger stemninger rundt observasjoner av unge mennesker som gjør det unge mennesker gjør, og «Århus by Night» ligger tett på det han gjør best. Samtidig er det en film med et smalere nedslagsfelt enn de universale oppvekstdramaene han hadde hatt stor suksess med tidligere på 80-tallet. «Århus by Night» er i større grad en filmøvelse som retter seg innover, og som virker å kommunisere mot et cinefilt publikum som evner å interessere seg like sterkt for dette som for de rene, sterke menneskeportrettene i «Kundskabens træ» og «Skønheden og udyret».

535 Koyaanisqatsi (1982)

«Koyaanisqatsi» byr umiddelbart på pustberøvende bilder av endeløse ørkensletter og digre juv som bugner frem av en voldsom, tilsynelatende menneskeurørt natur. Godfrey Reggios film er en krystallklar hyllest til naturens vakkerhet, men også en advarsel om dens sårbarhet. De dvelende, billedskjønne naturbildene krysses gradvis med kontrastfylte segmenter som viser en natur som korrumperes av menneskeheten.

«Koyaanisqatsi» er befriende enkel, både i budskap og virkemidler. Men det er også noe naivt over filmen, som bikker over i sentimentale strømninger når Phillip Glass’ monumentale musikk, som eneste lydbruk, slår inn på toppen av det majestetiske fotoarbeidet. Som audiovisuell filmøvelse er «Koyaanisqatsi» unik og uovertruffen, og musikken alene er verdt tiden det tar å se filmen. Samtidig er det også en smått uheldig gjenklang av tomhet i ekkoet av de utstuderte bildene.

534 When Father Was Away on Business / Otac na sluzbenom putu (1985)

Emir Kusturicas filmer kanaliserer alltid et brennende engasjement. Det er også tilfelle med «When Father Was Away on Business», som var Kusturicas første internasjonale suksess: En trist, men også håpefull hverdagshistorie som finner sted under den politiske omveltningen i etterkrigstidens Sarajevo, hovedsaklig sett gjennom et barns uskyldige blikk.

Regiarbeidet gjennomsyres av en glødende lidenskap til stedet, menneskene og samfunnet. Selv om det gråtriste østeuropeiske bakteppet ikke uttrykkes på noen filmatisk spennende eller fotografisk betagende måte, er det likevel vanskelig å angripe filmen for det. Filmens ubestridelige kvaliteter resulterte da også i intet mindre enn Gullpalmen i sin tid.

533 Death Watch (1980)

Bertrand Taverniers «Death Watch» har en spennende idé med et konsept forut for sin tid. I en fremtid der livstruende sykdommer nærmest er utryddet, får en kvinne (Romy Schneider) beskjed om at hun har fått en dødelig sykdom. På andre siden av legekontoret, bak et speil, sitter en kynisk tv-produsent (Harry Dean Stanton) og observerer hvordan kvinnen tar i mot beskjeden av legen, for å vurdere om han kan lage en reality-serie om hennes siste dager. Hun takker nei til et lukrativt tilbud fra tv-produsenten, og blir kort tid etter kjent med en mann (Harvey Keitel), men er intetanende om at han egentlig er ansatt i samme tv-kanal og har et kamera implantert bak øynene som overfører bildene rett til tv-selskapet og ut til folket.

«Death Watch» er basert på en roman av David Compton, men har klare tematiske fellestrekk med de mer kjente verkene fra Philip K. Dick som også tar for seg virkningen mellom mennesket og ny teknologi i en futuristisk setting. Videre er det naturlig å referere til senere filmer som «The Truman Show», «Minority Report» og «Children of Men», uten at «Death Watch» er like sterk som noen i det nevnte trekløveret. Og ikke bare fordi de umiddelbare høydepunktene er færre som følge av Taverniers filmspråklige måtehold og dvelende tempo. Melodramaet som utvikles er heller ikke veldig engasjerende, og den ruskete plottutvikling blir til en viss grad skjemmende for de spennende sci-fi-tendensene. Men det er likevel fascinerende å se hvordan filmen så treffende tegner et bilde av menneskeliv som søker til en tv-virkelighet som substitutt for mangelfulle egenopplevelser og følelsesliv, som en ikke ubetydelig relevans til dagens mediebilde, hvor øyeblikkene ikke lenger synes å eksistere uten at det er filmet med en smarttelefon.

«Death Watch» har også noen nydelige, lavmælte lange tagninger i en subtil futuristisk setting satt til Glasgow. Dessuten har Tavernier hatt en heldig hånd med rollebesetningen i sin første engelskspråklige film, hvor særlig Harvey Keitel og Romy Schneider er gode. Sistnevnte, som spiller den døende kvinnen, døde tragisk nok selv av hjerteinfarkt få år etter filminnspillingen.

532 The Adventures of Baron Munchausen (1988)

Terry Gilliam er seg selv lik i denne fantasy-komedie-filmatiseringen som løselig baseres på den tyske eventyreren Hieronymus Carl Friedrich Freiherr von Münchhausens ekstraordinære bravader som først ble ført i pennen på slutten av 1700-tallet, og siden vært gjenstand for en rekke gjenfortellinger og adaptasjoner.

Gilliam har co-skrevet og regissert «The Adventures of Baron Munchausen», og med en tydelig artistisk-ambisiøs intensjon med hensyn til detaljrikdom og eksess av kulisser og spesialeffekter, hvilket også påførte prosjektet en voldsom økonomisk produksjonskostnad og generell uro. Materialet som ligger til grunn er uansett som skapt for Terry Gilliams satiriske og outrerte blikk – og den forhenværende Monty Python-hjernen spinner velvillig på de mest fargerike trådene i dette forunderlige eposet, som innimellom er briljant, men som helhetlig også fortoner seg som overlang og en smule krampaktig.

531 Phantom of Death / Un delitto poco comune (1988)

I kjølvannet og skyggen av «Cannibal Holocaust», lagde den kompromissløse Ruggero Deodato i 1988 den slasher- og gialloaktige «Phantom of Death». Italiensk horrorfilm ble liksom ikke det samme utover 80-tallet som storhetstiden på 60- og 70-tallet, og Deodato tilfører heller ikke sjangeren mye friskt blod i «Phantom of Death» – en film omhandlende en pianist som plutselig får en besynderlig sykdom som gjør at han eldes i høyt tempo, noe som virker uheldig inn på hans mentale tilstand, og gjør ham til en seriemorder som vanskelig lar seg identifisere av politiet.

«Phantom of Death» er ingen klassisk giallo, i den forstand at morderen tidlig gjøres kjent for oss. Men den åpenbare lavbudsjettsproduksjonen, de usannsynlige plottvendingene, fokuset på kvinnelig skjønnhet, og bestialske drap og kreative kameraføringer, knytter likevel filmen tett til den italienske subsjangeren.

Stødige skuespillere som Michael York og Donald Pleasence er importert til produksjonen, uten at noen av dem glimrer, mens giallo-dronningen Edwige Fenech gjør et positivt bidrag. Filmen er derimot ujevnt komponert. Mens katt-og-mus-leken mellom politi og gjerningsmann tidvis er veldig engasjerende og spennende løst, avsløres etter hvert manuset som intetsigende, og idet tempoet senkes til et lite velfungerende psykologisk portrett inn mot siste akt, går luften noe ut av skrekkballongen.