1980-tallet: 521 – 530. plass
530 Contraband (1980)
Lucio Fulcis eneste poliziotteschi (populær italiensk subsjanger kjennetegnet av hardkokt og voldelig krim med et politietterforskende perspektiv som hadde sin storhetstid i 70-årene) er egentlig en makaber skrekkfilm forkledd som poliziotteschi om organisert kriminalitet i italiensk mafiastyrt underverden. For Fulcis manglende evne, vilje eller kanskje tålmodighet til å bygge opp et plott- og karakterdrevet thrillerfundament, faller sammen til fordel for noen forstyrrende og ultravoldelige forløsninger som river deg ut av den forsøkte virkelighetsbeskrivelsen.
Men «Contraband» er, til tross for sitt uinspirerte manus, egentlig en uhyre underholdende film. Det er tross alt få som kommer unna med, og iscenesetter pervers vold som Fulci, i en kombinasjon av stilsikkerhet, fetisjisme og absurditet. «Contraband» har et par enkeltscener som alene gjør den listeverdig.
529 Half Moon Street (1986)
Sigourney Weaver er skreddersydd til rollefiguren i den (milde) erotiske thrilleren «Half Moon Street», hvor sensuell eleganse gnisser mot skarp intelligens. Hun spiller en underbetalt midtøstenekspert som, like mye av kjedsomhet over sitt akademiske a4-liv som lyst etter mer penger, begynner å jobbe som eksklusiv eskortepike ved siden av. Én av hennes klienter viser seg å være en Lord fra overhuset i parlamentet, spilt av Michael Caine, som er dypt involvert i en Midtøsten-avtale. De to innleder et forhold som både er romantisk/seksuelt og intellektuelt fundamentert, hvor regissør Bob Swaim – i en for øvrig gjennomsnittlig filmatisk presentasjon – livnærer seg på samspillet mellom de to mesterne foran kamera.
Det lugger underveis i historiefortellingen med en følelse av en brokete klippejobb i bakkant, men det er også tilløp til virkelig atmosfærisk berikende thrillersekvenser innimellom, og ikke minst en skuespillerkjemi som gjør helheten over snittet engasjerende å bivåne.
528 Besökarna (1988)
Når filmen åpner med en helikopterfilmet sekvens som viser en bil kjørende ensomt langs grisgrendt natur over musikk til forveksling lik Stanley Kubricks «The Shining», og det inni bilen sitter en familie på vei for å bo i et gammelt hus i et avsidesliggende strøk, er assosiasjonene forhåpentligvis kalkulert fra filmskaperens side. Likeså fallhøyden. Men etter å ha ristet av seg inntrykkene av filmens åpningsnikk, er det noe ganske annet som etter hvert forløses i svenske «Besökarna» (på norsk kjent under tittelen Ukjent leieboer).
Selvsagt er «Besökarna» klassisk horror hvor fremmede lyder og snikende spøkelser driver en familie til vanvidd, men det er også en film som tar seg tid til å integrere en merkverdig bitende humor i historien – hvorav ikke alt føles hundre prosent beregnet. Kanskje også fordi dialogen og uttrykkene leveres med påfallende amatørskap, til tross for at flere av skuespillerne senere har vokst seg til anstendighet innenfor svensk filmindustri. Hovedrollen gestaltes for eksempel av Kjell Bergqvist, i ettertid kanskje mest kjent som politibetjent Kolberg i 90-tallets «Beck»-filmer. Johannes Brost, her i rollen som en eksentrisk spøkelsejeger, har i nyere tid gjort seg bemerket med hovedrollen i «Avalon» som han vant Gulbaggen for. Men i «Besökarna» blir han en latterlig overspillende figur som dessverre er sterkt medvirkende til at filmen etterhvert blir mer ufrivillig komisk enn spennende, som en slags uheldig skandinavisk lavbudsjettskrysning av «Poltergeist» og «Ghostbusters».
«Besökarna» har for all del sine øyeblikk, særlig i den oppbyggelse første akten, men også med innslag av stikkende alternativ humor (introduksjonen av Johannes Brosts karakter er fantastisk morsom). Filmen banet også vei for en slags Hollywood-karriere for regissør Joakim Ersgård, men som der har forblitt stampende i uinteressant middelmådighet. «Besökarna» er i det minste ikke uinteressant eller uten egenart. I dag er kanskje dens største problem at tiden har løpt fra den.
527 The Funhouse (1981)
Det er noe amerikansk-mytisk over settingen i «The Funhouse». Tobe Hoopers film utspiller seg i kulissene av et omstreifende tivoli, som er et slags kulturelt og myteomspunnet åsted i oppveksten til mange amerikanere. Et knippe tenåringer finner ut at de skal gjemme seg i et spøkelseshus inne i tivoliet og overnatte (og ha sex) der. Men etter at de blir vitne til et merkverdig drap, snus stemningen på hodet og tenåringene må i dødsangst forsøke å komme seg unna en bestialsk drapsfigur som regjerer i spøkelseshuset.
Det er kanskje ikke et kvalitetsstempel for en skrekkfilm/slasher, men «The Funhouse» fungerer best innledningsvis; presentasjonen av figurgalleriet og den atmosfæriske tilnærmingen i oppdagelsen av tivoliet og kjemien mellom ungdommene, har en spennende glød. For når «The Funhouse» først slår opp i flammer, brenner den ukontrollert til alle kanter. Og da blir filmen lidende, litt på samme måte som Tobe Hoopers fantastiske oppbygning i den litt senere «Poltergeist», ved at iscenesettelsen av historiefortellingens dramatiske vendinger ikke står i stil med foranledningen eller forventningene. Til tross for velgjort kameraføring og filmisk interessante tendenser mot slutten, blir «The Funhouse» stående igjen i det litt middelmådige midtsjiktet av 80-tallets mange slashere.
526 The Osterman Weekend (1983)
Sam Peckinpahs siste krampetrekning er kanskje et mindre betydelig kapittel i den kompromissløse regissørlegendens rufsete og innholdsrike karriere, men likefullt er den langt fra verdiløs, og definitivt bedre enn sitt rykte. Muligens fordi det vanskelig kan gå veldig galt når man filmatiserer en spionthriller ført i pennen av Robert Ludlum, og slipper til kompetente skuespillere som Dennis Hopper, Rutger Hauer, John Hurt, Burt Lancaster og Craig T. Nelson. Da er det naturligvis ekstra synd at Peckinpahs signatur er utydelig skrevet over et verk som fremstår som unødvendig pratsom, og savner de eksplosive øyeblikkene og energiske actionscenene som Peckinpahs beste verk bryter ut i.
Den lurvete produksjonen (foto, klipp, musikk) står i stil med det halvveis havarerte prosjektet, som likevel må med på listen fordi den innimellom er på sporet av spenningsskapende øyeblikk, og fordi det tross alt er Sam Peckinpahs siste produksjon.
525 Coming to America (1988)
Et nylig gjensyn med en barndomsfavoritt av en film både bekreftet og avkreftet dens status. «Coming to America» av John Landis er klart mindre uredd og rappkjeftet enn hovedrolleinnehaver Eddie Murphy ble banebrytende kjent for å være i humorsjangeren på 80-tallet. Her spiller han rollen som prinsen av det fiktive afrikanske landet Zamunda som ankommer USA for noen siste uker i fri utskeielse før han skal giftes bort i et storslått arrangert bryllup i hjemlandet.
Landis bygger historien simpelt opp etter en eventyrkonstruksjon som finner søt varme i en forutsigbar kjærlighetshistorie, og trekker mye av humoren opp av Eddie Murphys talentfulle komiske timing samt et knippe genuint morsomme sekvenser av kulturkollisjoner. «Coming to America» er senere kanskje mer kjent for å ha sparket i gang Murphys iver etter å portrettere multiple karakterer i én film, noe han senere ikke har gjort like fiffig, subtilt og morsomt som nettopp her. Filmen for øvrig durer av sted som en sjarmerende og småmorsom maskin, og selv om det humper litt underveis, er det ikke snakk om de store skadene.
524 Looker (1981)
Michael Crichton er trolig mest anerkjent for sitt forfatterskap innen sci-fi-sjangeren, men har en variert bakgrunn. På 90-tallet fikk han et slags universelt gjennombrudd da han på samme tid toppet boklistene med «Disclosure», tv-listene med «ER» («Akutten») og box-office-listene med Spielberg-filmatiseringen av «Jurrasic Park». Men Crichton hadde også en småinteressant epoke som filmskaper på 70- og 80-tallet; med et tydelig prosjekt om å lage realistiske og samfunnsadvarende sci-fi-filmer spunnet rundt tvilsom kapitalistisk utnyttelse av teknologiske fremskritt. Dette kjennetegnet ihvertfall både den ujevne, men fornøyelige «Westworld» (1974), og ikke minst den ganske så eminente paranoia-thrilleren «Coma» (1978).
«Looker» tilhører samme landskap, idet Crichton tar for seg plastisk kirurgi-eksperimentering i en futuristisk setting (filmen har tydelige likhetstrekk med Lucio Fulcis fornøyelige «Una sull’altra»). Men gjennomføringen er mildt sagt kaotisk. På sitt beste, som i en ypperlig giallo-pastisj av en åpningsscene, fremviser «Looker» en delikat, sexy stilsikkerhet. Men etter hvert mister Crichton totalt fotfeste med noen latterlige plottgrep og enda verre actionsekvenser. Midt i all latterligheten er det likevel såpass med severdige glimt og iboende underholdning at halvtimen ilag med «Looker» ikke føles helt bortkastet.
523 A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master (1988)
Det oppstår selvfølgelig en uunngåelig slitasje i en sjangerbasert franchise når man kommer til film nummer fire. Det gjelder også for «A Nightmare on Elm Street 4: The Dream Master», men styrt av et oppfinnsomt regiarbeid ved Renny Harlin er resultatet langt bedre og friskere enn man kunne fryktet. For vår finske venn ble det stilistiske, lavbudsjettsbaserte spøkelsesgrøsset i «Prison» en port som åpnet opp en Hollywood-karriere som eskalerte herfra. Filmen utkom også sent på 80-tallet, da slashersjangeren befant seg på kanten av stupet, men likevel ble «A Nightmare on Elm Street 4» en stor kommersiell suksess ved kinolansering, men uten at den senere har klart å få egentlig fotfeste som et betydningsfullt verk innenfor sjangeren. Den kommersielle suksessen kan også ha handlet om noe så enkelt som den grenseløse, popkulturelle populariteten omkring Freddy Krueger-figuren, og Renny Harlin vet å vie mye (for mye) plass til den ikoniske antagonistens ofte cheesy tilstedeværelse her. Både denne og forgjengerne er ofte på sitt beste når Krueger er tydeligere plassert i periferien.
Uansett, «A Nightmare on Elm Street 4» er en høyinteressant audiovisuell skrekkfilm, muligens et knepp mindre historiefortellende fullendt og skremmende enn forgjengerne (ei heller ikke med seriens beste eller mest karismatiske skuespillere), men desto mer spennende i konstruksjonen av velgjorte set pieces med et imponerende, nesten tidløst effektarbeid i forgrunn. Det er tydelig at Harlin har fått relativt frie tøyler og leker seg tidvis eksperimentelt innenfor Elm Street-universet. Resultatet er at han både viderefører franchisens kjente motiver, som gjerne kan oppleves som tretthetsfremkallende og gjentagende på dette stadiet, men søker også nye territorier, især visuelt.
522 TRON (1982)
Da jeg kjøpte min første store flatskjerm for cirka ti år siden var «Tron» den første filmen jeg dyttet i DVD-spilleren. Motivasjonen lå naturligvis i håpet om en storslått visuell filmopplevelse, og ikke minst endelig å oppdage en sci-fi-klassiker jeg inntil da hadde bortprioritert å se.
Men forventningene ble aldri helt innfridd, og jeg knyttet aldri noen sterke bånd til «Tron» den kvelden. Hovedsakelig fordi historiefortellingen, dialogen og universet opplevdes som uinteressant og tidvis søvndyssende – i en så sterk grad at den riktignok imponerende visuelle formidlingen ikke ble slående nok alene til å gjøre meg virkelig oppglødd. Følelsen av tomhet og fravær av følelser og spennende tankegods bak den teknologiske fasaden, reduserte «Tron» til noe langt mindre enn den spektakulære og visjonsrike filmen jeg så for meg. Samtidig er det vanskelig ikke å anerkjenne «Tron» nettopp på det teknologiske plan, som et for så vidt betydningsfullt sidebidrag til 80-tallets fyldige katalog av vesentlige og innflytelsesrike sci-fi-verk.
521 The Princess Bride (1987)
Jeg så faktisk «The Princess Bride» først i voksen alder, til en reaksjon av blandet begeistring og
skuffelse. Romantiske komedier satt i eventyrverden har aldri vært min favorittsubsjanger, men regissør Rob Reiner er en av få som i gode øyeblikk har evnen til å uttrykke noe fra hjertet selv innenfor rammene av en gjennomkommersiell Hollywood-produksjon vanligvis assosiert med påklistret sentimentalitet og dvaske klisjeer.
«The Princess Bride» er utvilsomt et friskt pust – men ikke friskt nok. Eller rettere sagt: Ikke morsom nok.