1980-tallet: 511 – 520. plass

520 The Star Chamber (1983)

Michael Douglas spiller en idealistisk dommer som mentalt sliter med å håndtere saker i retten der åpenlyst skyldige forbrytere slipper løs på grunn av juridiske feilskjær fra påtalemaktens side. På et tidspunkt innlemmes han i en hemmelig klubb, «Star Chamber», der et utvalg dommere møtes for å planlegge hvordan de på egenhånd kan sørge for straff og rettferdighet for de verste forbryterne som unngår domfellelse. Den alltid stødige Hal Holbrook spiller veterandommeren og mentoren til Douglas’ karakter, og blir en katalysator for vår protagonists handlinger som på et tidspunkt overskrider nye grenser. Både Douglas og Halbrook er fremragende, og egentlig også filmens mest vesentlige beholdning. Filmen for øvrig er nokså gjennomsnittlig, dog oppløftende lite datert estetisk og tematisk – og fungerer like godt som tidtrøyte i dag innenfor den ofte underholdende politi- og konspirasjonsfilmsjangeren.

Det er likevel en følelse av uutnyttet potensial her; konseptet er mer fengslende enn utførelsen, og det mistenkes at en kapasitet som Sidney Lumet eksempelvis kunne fått mye mer ut av det samme materialet enn hva Peter Hyams har gjort. Siste halvdel generelt, og slutten spesielt, holder egentlig ikke mål – men Michael Douglas og Hal Halbrook gjør det de kan for at helheten likevel henger ganske godt sammen, også kvalitativt.

519 Almanac of Fall / Öszi almanach (1984)

Ungarske Béla Tarrs betydningsfulle posisjon i kontemporær europeisk kunstfilm, en posisjon han særlig befestet med «Sátántangó» og «Werckmeister Harmonies» på henholdsvis 90- og 00-tallet, henter dels næring i 1984-produksjonen «Almanac of Fall». Filmen utspilles som saktekrypende bilder av livssvette mennesker i slags eksistensiell tilstand, med et formspråk preget av en ubehagelig kameranærhet til de pregede ansiktene, og en nesten heslig sammensmeltning av et distinkt blått, grønt og brunfarget fotografisk uttrykk. Sammen med et veldig dialogmettet materiale, blir det få pusterom når Bela Tarr også stenger alt handlingsrom innenfor veggene av en døende manns leilighet.

Det er likevel som om det eksistensielle samtalene insisterer på vår oppmerksomhet, like mye som Tarr driver fokuset over på filmens uttrykk. På en annen side merkes det at Tarr ennå ikke helt har oppdaget den totale visuelle formidlingskunsten i seg. Når det er sagt; med retrospektive brilleglass på nesa, er det innlysende å se filmen som et essensielt steg på veien mot det visuelt selvsikre og mer filmpoetisk storslagne i de fortryllende, lange tagningene som skulle karakterisere den ungarske filmkunstneren i fortsettelsen.

518 Humanoids from the Deep (1980)

Over til noe helt annet.

En bortgjemt amerikansk fiskelandsby blir åsted for monstrøse hendelser etter at en overivrig biolog foretar eksperimenterer med genmodifiserte laks før fatale miljøkonsekvenser inntreffer. «Humanoids from the Deep» har en story som plantet i 50-tallet, dog med et uttrykk som bærer på en tydelig slasher-estetikk, hvor det underveis også spottes inspirasjonselementer fra sjanglederne «Jaws» og «Alien».

Manuset diskuterer forsøksvis baksiden av genmodifisering av mat (forut for sin tid), der konsekvensene her ikke er saktegående utvikling av kreft, men snarere monsterskapninger som henfaller til bestialske drap og voldtekter på lokalbefolkningen. Interessant nok er «Humanoids from the Deep» regissert av en kvinne, Barbara Peeters, som trakk seg fra innspillingen idet produsent og lavbudsjettshorrorguru Roger Corman krevde å spille inn flere sekvenser der humanoidskapningene rev av jenteofrenes klær for å kunne meske seg enda mer i spekulativ nakenhet og blod. I den settingen må også Rob Bottins’ makeup-effektarbeid fremheves, noe som sikkert gjorde at han senere ble plukket opp som vital samarbeidspartner for både for Paul Verhoeven og John Carpenter. Det er for øvrig en del uventet talent involvert i skapelsen av «Humanoids from the Deep», og det er særlig lett å identifisere den mystikk-klingende musikken fra James Horner. Klippen er ved Mark Goldblatt, som senere vokste til å bli en av de mest betydelige actionfilmklipperne i Hollywood utover 80- og 90-tallet (blant annet kjent for «Terminator»-filmene og «True Lies» for James Cameron samt Michael Bays «Armageddon» osv.).

«Humanoids from the Deep» har mange svakheter, eller skjevheter, og det er lett å se det problematiske i hvordan den skamløst henfaller til en vulgær orgie av blodige vemmeligheter og seksualiserte monsterdrap uten et subtilt øyeblikk. Men det er samtidig en ærlig produksjon som oppfyller hva den lover, verken mer eller mindre.

517 Poltergeist (1982)

«Poltergeist» åpner i klassisk Steven Spielberg-terreng. I en typisk amerikansk forstadsgate bor en idyllisk kjernefamilie med tre barn. Det settes en lett tone umiddelbart med en uanstrengt familieskildring rundt frokostbordet. Men samtidig er det noe som skurrer – som når den unge datteren i huset sitter og stirrer hypnotisk på tv-apparat uten signaler og kommuniserer med noe ukjent. Måten dette settes opp på er spennende løst, og «Poltergeist» fortsetter en stund som en mystisk, subtil horrorfilm. Scenene der møbler og redskap i huset begynner å forflytte seg uten berøring, er effektivt og enkelt fortalt. Det overnaturlige ses alltid gjennom øynene til de ulike familiemedlemmene, og på dette tidspunktet hviler filmen seg lite på spesialeffektene.

Men etter en stemningsfull første time, blir «Poltergeist» i den siste timen langt mer voldsom i uttrykket, før den henfaller seg totalt til sine 80-tallspregede spesialeffekter. Herfra og ut kastes vi, nærmest bokstavelig talt, over i en annen dimensjon. Og i det spranget faller jeg også ut av historiefortellingen, og mister mye av det engasjementet som den første timen etablerte i meg. «Poltergeist» er utvilsomt et barn av Spielberg, som både skrev manus og produserte filmen, men som overlot regiarbeidet til Tobe Hooper («The Texas Chainsaw Massacre»). Den første timen innehar også alle de kvalitetene som forbindes før Spielberg, og det er i retrospektiv fristende å gi ham æren for det, og samtidig Tobe Hooper skylden for at det dessverre flyter over i alle retninger den siste timen.

516 Glory (1989)

Noen filmer er så medrivende at man i øyeblikket blir totalt oppslukt av historiefortellingen, men samtidig så konvensjonelle at man i ettertid vanskelig kan fremkalle de ekstraordinære eller konkrete minnene knyttet til filmen. Edward Zwicks melodramatiske krigsfilm «Glory» tilhører for meg den arten. Det er liten tvil om at verket er både velartikulert, og besitter en formidlingsevne av stoisk autoritet i skuespillet til Morgan Freeman og Denzel Washington (med Matthew Broderick som en positiv overraskelse), samtidig som Zwick skaper noen virkelig storslåtte krigsskildringer fra slagmarken akkompagnert av James Horners svulstige musikk.

Det er med andre ord en kalkulert stødighet over «Glory», men nettopp derfor er den heller ikke noe enestående filmverk. Derimot skal man aldri undervurdere den selvstendige verdien som tross alt ligger i en så velskapt og emosjonelt treffsikker episk filmopplevelse.

515 My Dinner with Andre (1981)

Et enkelt men samtidig vanskelig konsept for filmskaping: På en restaurant møtes to middelaldrende menn som ikke har sett hverandre på flere år. Med en tilsynelatende simpel tokameraproduksjon i regi av selveste Louis Malle settes filmen opp som én scene, foruten en kort introduksjon som følger den ene karakteren på vei til restauranten assistert av voice-over.

I den nesten to timer lange samtalen avkles to personligheter idet dialogen dreies fra selvopplevde historier og tanker til en samtale om livets mer essensielle problemstillinger. På den ene siden av bordet den strebende og deprimerte New York-fastlåste skribenten med dårlig økonomi. På den andre siden en diametralt motsatt personlighet i en verdensvant, eventyrlysten og positiv sjel. Samtalen er innsiktsfull, tidvis spennende og uunngåelig medrivende i den forstand at publikum tvinges til å tolke eget liv i lys av karakterenes universelle livsrefleksjoner.

På sine knappe premisser er «My Dinner with Andre» forsåvidt en bragd av en film. Men personlig faller jeg tidvis ut dialogen og finner den ikke alltid spesielt relevant eller interessant. Når det dernest ikke er noe filmisk spennende å trekke oppmerksomheten mot, blir opplevelsen utpreget subjektivt betinget av hva man selv bringer inn og får ut av filmen. For meg ble det en blandet opplevelse, dog utvilsomt en anbefaling.

514 One Deadly Summer / L’été meurtrier (1983)

Som en småfrekk og sexy fransk thriller burde «One Deadly Summer» være mer smaksrik og pirrende enn den faktisk er. Men for all del; Isabelle Adjani er naturligvis praktfull i enhver rolle som et sensuelt, for ikke å si seksuelt, utagerende vesen med psykologiske problemer bikkende over i besettende galskap. Rolletolkningen i «One Deadly Summer» er riktignok ikke like sjelsettende og rystende god som den hun demonstrerte i «Possession», men vi skal sånn noenlunde til samme mentale landskap. Regiarbeidet ved Jean Becker, sønn av den mer berømte Jacques Becker, er utstudert og sjangerkryssende. Dels erotisk thriller, dels innbitt hevndrama, men mest av alt en slags gresk tragedie bundet sammen av en arthouse-aktig filmatisk tilnærming til materialet.

Det lettfattelige plottet snus og vendes på med ulike narrative grep, der utgangspunktet er en perspektivlek etter inspirasjon fra «Rashomon», men resultatet blir hakket mer frustrerende enn fascinerende. Becker blir i overkant opptatt av de strukturelle virkemidlene, og filmen trekker ut i det unødig dvelende, der den tross alt skinner aller sterkest den den rendyrker sin slibrige thrillernatur.

513 A Prayer for the Dying (1987)

«A Prayer for the Dying» ble i sin tid slaktet av Roger Ebert som gav den én fattig stjerne, hovedsakelig fordi han mente den ganske utidig utnyttet den betente og voldelige nordirske konflikten som et ullent bakteppe for å lage en substansløs og urealistisk actionthriller. Det hører også med til historien at regissør Mike Hodges og hovedrolleinnehaver Mickey Rourke i ettertid har tatt avstand fra verket etter at den utover i produksjonen tok en annen retning enn hva de ønsket.

Det er likevel flere kvaliteter ved filmen. Særlig er skuespillet bunnsolid, noe som er mindre overraskende med et ensemble bestående av Liam Neeson, Alan Bates og Bob Hoskins i tillegg til en veldig opplagt Mickey Rourke. Sistnevnte spiller en IRA-terrorist som ved en feil ender med å bombe en skolebuss i Nord-Irland. Han rømmer til London i håp om å viske ut fortiden, men blir her funnet av en lokal gangsterboss (fremragende spilt av en flamboyant Alan Bates) som vil at han skal utføre et nytt oppdrag. I retur skal vår protagonist få tildelt pass og trygg utreise fra landet.

Manusarbeidet er verken eksepsjonelt dyptpløyende i utforskningen av de moralske kvalene den streifer forbi, ei heller er historiefortellingen særlig originalt utbrodert. Derimot synes det at Mike Hodges har noen filmspråklig spennende kvaliteter, hvilket ikke burde være overraskende ettersom han stod bak 70-tallets mest innflytelsesrike britiske krimfilm i den ikoniske «Get Carter». I tilfellet «A Prayer for the Dying» hentes også visuelle elementer tydelig fra det overlegne 70-tallsverket i form av en nedtonet, kald og sliten realisme, mens fotoarbeidet spiller aktivt på noen gufne, særegne britiske bakgrunnsbilder som bidrar til den ubehagelige stemningen. At «A Prayer for the Dying» er svakt skrevet og inntar en viklende retning er ganske åpenlyst, og det ville vært interessant å se den endelige versjonen til Mike Hodges som aldri fikk se dagens lys. Men samtidig er den foreliggende versjonen underholdende og habil nok på sin måte.

512 Cat Chaser (1989)

Kombinasjonen av velartikulert, hardkokt krimlitteratur fra Elmore Leonards penn og det skitne filmspråket til den kompromissløse undergrunnshelten Abel Ferrara, fremstår i teorien som veldig spennende. Men med fasiten i hånda med hensyn til Ferraras foreløpige filmografi, er det lett å se et mønster der newyorkeren har fungert best når han har kunnet hente næring fra egen avgrunn eller aller helst fra manusforfatter Nicholas St. Johns koksmørke ideer.

I tilfellet «Cat Chaser» er det derfor ikke veldig overraskende at Ferrara sliter med å sjonglere Leonards mange plottvister på en veldig elegant måte. Rett og slett fordi skittenhet snarere enn eleganse er Ferraras fortrinn som filmskaper, og i «Cat Chaser» er han derfor på sitt beste i utbroderingen av en erotikkmettet og luguber atmosfære som hviler over det kaotiske plottet. Det skal sies at Ferraras originale versjon var på hele tre timer, før filmstudioet krympet den endelige versjonen til halvparten, blant annet ved å fjerne det mest eksplisitt seksuelle som en scene der Kelly McGills angivelig ligger med en pistol stikkende inn mellom beina uten at Ferraras kamera utøvde diskresjon.

Det er vanskelig å vurdere eller anbefale en film som åpenbart har blitt maltraktert så sterkt som «Cat Chaser», og Ferraras versjon har vist seg umulig å oppdrive. Men det er en tilstedeværende energi i regiarbeidet og dialoger som ikke gjør en 90 minutter lang investering helt verdiløs.

511 Field of Dreams (1989)

I USA er den følelsesladde, erkeamerikanske baseballfilmen «Field of Dreams», med sin religiøse klangbunn, naturligvis høyt aktet – og i sin tid nominert til Oscar for beste film. Det er lett å forstå, samtidig som filmen klart er vanskeligere å svelge fra kulturell distanse. Og for meg er «Field of Dreams» matinémateriale for tv, men like fullt et helhjertet forsøk på å gjenskape en slags hverdagslig magi etter næring fra Frank Capras klassiske og like erkeamerikanske feel-god-dramaer fra en annen tid. Blant annet forsøker regissør Phil Alden Robinson underveis å hekte seg på den tematisk beslektede 1950-tallsklassikeren «Harvey» (som en av figurene ser på tv i en scene), men uten at «Field of Dreams» befinner seg på samme nivå. Derimot kunne man knapt funnet en mer egnet skuespiller enn Kevin Costner til å gestalte hovedrollefiguren – en skuespiller som på mange måter ble en arvtager for James Stewart gjennom 1980-årene; en hollywoodsk superstjerne, men med en samtidig naturlighetsappell som skapt til å portrettere den gjengse amerikaneren. I «Field of Dreams» personifiserer han den moderne familiefaren som er i ferd med å gi tapt for sine drømmer og ambisjoner. Men en dag hører han en hviskende stemme fortelle at han må bygge en baseballbane på åkeren. Når baseballbanen er ferdig bygd, kommer avdøde baseballhelter tilbake for å spille, men bare Costner og familien kan se dem.

«Field of Dreams» handler om det umulige som kan bli mulig, om betydningen av å tro, følge drømmene, om menneskelige relasjoner, verdier og forholdet mellom far og sønn. Alt er fint skildret, passe sentimentalt, og innimellom smått rørende. Men den virkelighetsoverskridende skildringen presenteres også med for lange prekener, og bikker i perioder over i det platte og intetsigende. Til slutt blir filmens uhåndgripelige idé likevel formidlet med overdreven håndgripelighet, og dermed en smule uinteressant.