1980-tallet: 501 – 510. plass
510 The Slumber Party Massacre (1982)
«Slumber Party Massacre» er et deilig stykke renskåret amerikansk slasher. Filmen, som interessant nok er regissert av en kvinne (Amy Holden Jones), og som derfor også er blitt gjenstand for en ekstra feministisk tolkning, leverer upretensiøst det den skal, og som publikum forventer: Karakterintroduksjonen gjøres med en lang dusjscene som dveler med de nakne jentekroppene, forventningene til en planlagt ungdomsfest (i dette tilfellet tenåringsjenter som er hjemme alene og skal ha pysjamasfest), en drapsfigur som lurer i buskene, og den gradvise, blodige nedslaktingen av ofrene. Alt er på plass, og det fungerer urovekkende bra.
Strukturelt har filmen et tydelig avtrykk av «Halloween». Drapsmannen gjøres kjent for oss umiddelbart, og spenningen ligger aldri i å bygge opp mot en avsluttende avsløring. Isteden handler dramaet og spenningsnivået om iscenesettelsen, som i likhet med nettopp «Halloween» bruker den amerikanske forstaden som tydelig setting, med en truende skikkelse som terroriserer nabolaget som skuer faren fra vinduene. «Slumber Party Massacre» kan naturligvis ikke true «Halloween», men er av de klart mest velgjorte og underholdende etterligningene.
509 Shogun Assassin (1980)
«Shogun Assassin» er en filmadaptasjon av den episke manga-serien «Lone Wolf and Cub», og i praksis består den av segmenter fra en serie japanske samuraifilmer fra 1970-tallet, som er klippet sammen til én spillefilm. Filmen ble på 1980-tallet forbudt både på norske kinoer og video, men har gradvis opparbeidet en popkulturell kultstatus, og særlig fått drahjelp av Quentin Tarantino som refererte eksplisitt til «Shogun Assassin» i «Kill Bill: Vol. 2».
Filmen omhandler en samurai-kriger som gjennom hele livet har vært trofast underlagt en shogun, før kona hans blir drept av ninjaer på oppdrag fra samme shogun. Samurai-krigeren og hans unge sønn må derfor flykte, men er fast bestemt på å returnere i en blodig hevntokt. «Shogun Assassin» er fortalt og skildret gjennom øynene til sønnen, og på et underliggende nivå fungerer også filmen som en følsom far-sønn-skildring. Samtidig er det en litt haltende, episodisk struktur over historiefortellingen (en naturlig konsekvens når filmen er et eneste stort kompromiss og en forenklet kortversjon av en større filmserie), noe som gjør det tidvis vanskelig å hekte seg på det indre dramaet. Derimot er det lett å se Quentin Tarantino og hans fanskare fascinasjon for de mest iøynefallende kvalitetene; en stilistisk gjennomført, blodstinkende voldsballett med en håndfull spektakulære voldsscener.
508 An American Werewolf in London (1980)
Det går nesten en time inn i «An American Werewolf in London» før filmens hovedfigur endelig transformeres til en varulv. Uten at det er et problem. Regissør John Landis, som kom fra de kommersielle komediesuksessene «Animal House» og «The Blues Brothers», er isteden opptatt av å gjøre første halvdel til å etablere et virkelighetsnært univers omkring den sympatiske hovedfiguren. Og i motsetning til de forutgående varulvfilmprosjektene som «The Howling» eller «Wolfen», er Landis rundere i kantene og mer bevisst på å tegne en humoristisk innledning til det fryktinngytende klimakset.
Å blande skrekk og humor er som regel en feilslått oppskrift på det meste – men John Landis lykkes langt på vei med å skissere en gjestfri, og småhumoristisk, lakonisk stemning i forkant av skrekkscenene, samtidig som de velgjorte effektscenene i seg selv (heldigvis) ikke blir en del av komedien. «An American Werewolf in London» har glimt i øyet, og er noe så sjeldent som en velgjort og brukbart underholdende skrekk-komedie.
507 Colpire al cuore (1983)
Et lite omtalt italiensk drama jeg hovedsakelig ble trukket til ved Jean-Louis Trintignants tilstedeværelse, en av sin generasjons store skuespillere. Den Gianni Amelio-regisserte filmen er en politisk ladet fortelling, utsprunget fra en drapshandling formodentlig begått av den venstreradikale terroristgruppen Røde brigader. Mer enn et politisk dokument over Italias terrorproblemer i 70- og 80-årene, utvikles filmen til en intelligent og utforskende skildring av forholdet mellom far og sønn som settes på prøve.
Samtidig skapes en viss spenningskurve av de bakenforliggende hemmelighetene, men som likevel er en katalysator for et karakterpsykologisk drama. Og ja, Jean-Louis Trinignant er tvers gjennom enigmatisk som farsfigur.
506 WarGames (1983)
80-tallet var tiåret der amerikanske filmskapere var særlig fascinert over ideen om at vanlige amerikanske tenåringer kunne hacke seg inn på militære datasystemer og sette verden i ubalanse med noen tastetrykk. «WarGames» av John Badham er av de mest typiske eksemplene. I denne verdenen krysses også flere av de dimensjonene som stod høyt i kurs i filmbyen på denne tiden: en gryende frykt for datateknologi og kunstig intelligens, kald krig-paranoia, og en fortelling med barn som står opp i kamp mot autoritære voksenfigurer. I denne settingen er Matthew Broderick arketypisk castet som uskyldig tenåringsnerd (tre år før han virkelig sementerte filmstjernestatusen i «Ferris Bueller’s Day Off). Han hacker seg først, relativt harmløst (i den store sammenheng), inn på skolens datasystemer for å forbedre egne karakterer. Kort tid etterpå finner han, uten egentlig å oppsøke det, veien inn i militærets teknologiske krigsprogram med nøkkelen til å kunne utløse atomkrig – og vips, blir alvorlighetsgraden en helt annen. Selv om han selv tror det hele er et spill, er han i virkeligheten i ferd med å igangsette tredje verdenskrig. Dette er utgangspunktet for et tenåringsdrama/komedie som en lettere variant av Sidney Lumets fantastiske «Feil-Safe».
Kombinasjonen av humor, keitete ungdomsromantikk og alvorlige moralske overtoner kommer fint frem i et effektivt manus – som faktisk ble Oscar-nominert i sin tid, sammen med lyd og fotografi. Det er likevel ikke til å komme utenom at «WarGames» sett i nåtid fremstår som datert på flere nivåer, og dens trekke-på-smilebåndet-kvaliteter handler like mye om nostalgi som filmatisk treffsikkerhet. Det som likevel fremdeles står igjen som en sannhet, er at man aldri kan si helt sikkert hvem som er mottakeren i kommunikasjon online.
505 Veiviseren (1987)
«Veiviseren» er en norsk-samisk nasjonalskatt av en film, og regissør Nils Gaup sanket som kjent Oscar-nominasjon for beste ikke-engelskspråklige film for verket. I realiteten er «Veiviseren» en ganske banal historiefortelling om kampen mellom det gode og det onde. Som filmkonstruksjon er den også enkel og kortfattet sammensatt på knappe 80 minutter. Derimot er produksjonsverdien fremragende, og filmen er dramaturgisk effektiv. Gaup viser seg som en stødig formidler av følelser knyttet til handlinger, og av menneskenes iboende nærhet til naturen, som også utnyttes som en billedlig kvalitet.
Men mest av alt er «Veiviseren» en konsentrert sjangerfilm som dyrker action, kjærlighet og spenningsjagende øyeblikk i en alternativ setting – og det er strengt tatt der filmens reelle verdi ligger.
504 Dead Calm (1989)
Phillip Noyces videofavoritt «Dead Calm» fra 1989 lanserte en praktfull Nicole Kidman for et stort publikum og skulle sende australske Noyce ut i en habil Hollywood-karriere.
«Dead Calm» gir oss en trio av mennesker i et psykologisk terroriserende båthelvete, men som en langt mer mer popocornvennlig versjon enn Roman Polanskis mesterverksdebut «Kniven i vannet». Fortellingen bades her på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: «Dead Calm» er en genuint medrivende thriller, gjennomsyret av solid filmhåndverk og sjangerforståelse, og utvilsomt en film som utnytter sin location til fulle.
503 Leviathan (1989)
Der «Alien» er indrefileten av moderne science-fiction-filmer, blir «Leviathan» et «first price»-produkt som forsøker å etterligne den mer smakfulle originalretten. Men selv om produksjonsnivået og kvaliteten utvilsomt er ett eller to hakk lavere, er ikke sluttproduktet nødvendigvis dårlig. Og «Leviathan» er absolutt blant de beste og mest spennende prosjektene i kjølvannet av «Alien». For ikke å glemme «The Abyss», som i likhet med «Leviathan» tross alt foregår i undervannsomgivelser.
I praksis er altså verdensrommet skiftet ut med vann, uten at det har betydning for dramaet som uansett utspilles i klaustrofobiske, lukkede rom. Det er også de aspektene som regissør George P. Cosmatos («Rambo») utnytter best. Selv om oppbygningen ikke har det atmosfæriske, svettepiplende nærværet som i «Alien», er «Leviathan» også effektivt satt opp. Spenningsmomentet i hva den ukjente trusselen består av, er vellykket utbrodert med en gradvis, dramaturgisk vellykket opptrapping. Skuespillet er også sterkt, der Peter Weller, Richard Crenna og faktisk Daniel Stern står for de mest innbitte prestasjonene. Cosmatos lykkes også i å dyrke en lite selvhøytidelig tone, men samtidig være alvorlig nok innrettet til at premisset selges med overbevisning, ikke minst fordi man åpenbart ikke har tatt lett på effektarbeidet. Originalt er det ikke, men verdien av å gjenskape en velutprøvd oppskrift skal aldri undervurderes i et underholdningsperspektiv.
502 Endless Love (1981)
Jeg har ikke lest boka av Scott Spencer som ligger til grunn for Franco Zeffirellis filmatisering «Endless Love», men har registrert at adaptasjonen ikke akkurat ble applaudert av publikum i sin tid. Ei heller anses «Endless Love» som et stort filmverk løsrevet fra opphavsmaterialet. Historien om ung og besettende kjærlighet som settes på prøve når jentas familie etter hvert stenger dørene for den 17 år gamle forelskede gutten, har en universell appell, og det er naturlig å tenke på Shakespeares «Romeo & Juliet». Zeffirelli fikk også sitt regigjennombrudd med nettopp en adaptasjon av «Romeo & Juliet» i 1968, og burde således være rett mann til å bearbeide «Endless Love», som han kom til via den populære tårepersen «The Champ». Men dessverre lider «Endless Love» av manusproblemer og tilhørende urytmisk klipping som bidrar til en historiefortelling som rykker litt umusikalsk fremover, og som tidvis gjør det vrient å forstå motivasjonene bak figurenes handlinger og følelser. Når motoren i «Endless Love» vitterlig også er følelsesapparatet, oppstår en ikke ubetydelig rusk i filmens maskineri. Zeffirellis visuelle håndtering er også ujevn, men på sitt beste syder filmen av en romantiserende og sensuell stemning gjennom Zeffirellis poetiskførende kamerablikk, en sterk fargebruk – og ikke minst den gjentagende bruken av Diana Ross og Lionel Ritchies tittelspor – som virkelig understreker filmens melodramatiske og romantiske lynne.
«Endless Love» er sterkest i første halvdel; i skildringen av ungdommelig og blind kjærlighet, med en strålende Brooke Shields som ungt blikkfang. Idet melankolien og mørket gradvis senker seg over historiefortellingen, blir filmen mindre tydelig og fast, før man til slutt mister mye av engasjementet for de to skjebnene. Mer trivielt enn viktig, er det for øvrig å spotte en debuterende Tom Cruise i en liten rolle, og James Spader i en litt større rolle som Brooke Shields søster.
501 Stranger than Paradise (1984)
Jim Jarmuschs betydning for utviklingen av amerikansk uavhengighetsfilm på 1980-tallet er umulig å overdrive, og «Stranger than Paradise» står som et essensielt referansepunkt og en av hans aller viktigste og mest bejublede verk. Selv har jeg alltid hatt et litt distansert og avmålt forhold til Jarmuschs prosjekt, men tidvis blendes også jeg av den kalkulerende stilsikkerheten i noen av hans langsomme long-takes foregående i nydelig svart/hvitt. Det finnes flere slike sekvenser i «Stranger than Paradise», og de virker langt sterkere enn summen av de mange «quirky» karakterøyeblikkene som Jarmusch samtidig er så glad i å dyrke.
Samtidig er skuespillerne åpenbart komfortable og forstår den avslappende improvisasjonstilnærmingen. Men selv om skuespillerne fanger de utstuderte figurene med fint presisjonsnivå, er det vanskelig å koble seg på dem, og jeg forblir sittende på utsiden hvor jeg i all hovedsak nyter fotoarbeidet til Tom DiCillo.