1980-tallet: 491 – 500. plass

500 The Presidio (1988)

Sean Connery har en aura over seg som gjør ham i stand til å løfte en ellers medioker film til å bli severdig. Den auraen får han bruk for i den Peter Hyams-regisserte thrilleren «The Presidio» som ikke treffer de store høydene.

Connery spiller en militærveteran som motvillig må samarbeide med en lokal politibetjent (Mark Harmon) i etterforskningen av et militærrelatert drap i San Francisco. Samtidig utvikler politibetjenten et romantisk forhold til Connerys datter (spilt av Meg Ryan), og Hyams bruker vel så mye tid på å skildre relasjonene mellom de tre hovedpersonene, som han bruker tid på å nøste opp i drapsmotiv og medfølgende korrupsjonsgrums.

Som klassisk politithriller leverer «The Presidio» først og fremst gjennom Sean Connery, men også ved Jack Warden som beriker filmen med en sterk og ikke uviktig birolleprestasjon. Hyams vet også å utnytte San Francisco som lokasjon, og gir oss noen voldsomme biljaktsekvenser nedover de bratte bygatene som vi har sett i utallige filmer tidligere, men som fortsatt tilfører en viss underholdningsverdi. Men verken som et menneskelig relasjonsdrama, eller som politithriller, har «The Presidio» den nødvendige nerven eller pulsen. Og kombinasjonen er ganske flat, og til slutt meningsløs.

499 Jagged Edge (1985)

80-tallet var en slags storhetstid for den amerikanske erotiske thrilleren. «Jagged Edge» står som en slags forløper til «Basic Instinct», begge ført i pennen av Joe Eszterhas. Men regissør Richard Marquand er mildt sagt ingen Paul Verhoeven, og «Jagged Edge» blekner i egen blodfattighet sammenlignet med det ikoniske mesterverket «Basic Instinct».

Filmen er strengt tatt verken spesielt spennende eller erotisk, men på sine lettbeinte premisser er det en fornøyelig tv-filmaktig produksjon med fremragende rolleprestasjoner av Glenn Close, Jeff Bridges og Robert Loggia (som faktisk ble Oscar-nominert for sin rollefigur).

498 Sea of Love (1989)

Al Pacino på høyden av karrieren gjør «Sea of Love» alene severdig. Her spiller han en politietterforsker som forsøker å nøste opp i en flokete drapsgåte, noe som fører han inn i et samarbeid med en annen etterforsker (spilt av John Goodman), og noen uortodokse metoder for å komme til bunns i mysteriet – som etter hvert, i høyeste grad, også involverer en seksuelt tiltrekkende og potensiell femme fatale i Ellen Barkins skikkelse.

Forelskelsen, eller besettelsen, blender hovedfiguren, men ikke filmens publikum som må forholde seg til et nokså slapt og forutsigbart manusarbeid, som regissør Harold Becker likevel klarer å styre på noenlunde rett spor, med et visst nivå av engasjement og nerve, men mest av alt på grunn av førsteklasses skuespill.

497 Windows (1980)

«Windows» skulle bli den legendariske filmfotografen Gordon Willis’ første og siste film som regissør. Og det er godt mulig «Windows» effektivt avslørte Willis’ manglende talent i registolen, for dette er uomtvistelig ingen stor film. Når det er sagt så kan jeg lett trekke frem flere filmatisk tiltalende elementer i den stemningsskapende psykologiske thrilleranretningen knyttet til seksuell besettelse og voyeurisme, men det er fremdeles synd at Willis er blitt overlevert et såpass slapt og uspennende manus, som det føles han tyner ut alt som finnes av saftighet fra.

For visuelt er filmen en deilig reise gjennom Gordon Willis’ katalog med fotografiske spor fra «Gudfaren» såvel som «Annie Hall». Fra den mørklagte, men neonbelyste åpningsscenen som introduserer oss for filmens hovedperson gående mot et statisk kamera i en inspirert tagning på nesten to minutter, forstås det at «Windows» er hevet et godt stykke over det jevne visuelle uttrykket. Når bildene utfylles av et musikkspor komponert av selveste Ennio Morricone, burde den audiovisuelle biten være optimal. Og selv om den avdøde italieneren ikke leverer blant av sine mest minneverdige temaer, tilfører musikken en passende stemning til et filmlandskap som jo også ligger tett opp mot mye av hva Morricone har vært assosiert med, fortrinnsvis gjennom italiensk film.

Talia Shire er for øvrig godt castet i hovedrollen, men heller ikke hun er bedre enn manuset hun utstyres med. «Windows» floppet på kino og ble tatt av plakaten etter kort tid, fikk dårlig omtale, rasket med seg fem Razzie-nominasjoner (inkludert verste film og regi) og ble gjemt bort og tilnærmet utilgjengelig inntil den ble lansert på DVD og Blu-ray i 2017 (Selv så jeg den noen år før dette da den var tilgjengelig i laber kvalitet på YouTube).

496 The Black Cat / Gatto nero (1981)

Edgar Allan Poe førte novellen «The Black Cat» i pennen midt på 1800-tallet, og over hundre år siden er historien blitt gjenstand for opptil flere filmatiseringer. I 1981 gav den italienske horrormesteren Lucio Fulci seg i kast med materialet, i form av en veldig fri adaptasjon med giallo-ikonet Mimsy Farmer i hovedrollen.

Fulcis versjon er på den ene siden grenseløst uoversiktlig, og i perioder ganske kjedelig. I andre øyeblikk er den derimot velfungerende som stemningsfull grøsser med karakteristisk Fulci-morbiditet. Men aller best er «The Black Cat» i de partiene der den ufortrødent spiller på sine audiovisuelle kvaliteter – det vil si summen av enkelte kamerakjøringer, Sergio Salvatis inspirerte fotoarbeid og ikke minst den fabelaktige Pino Donaggio-musikken som er særlig toneangivende i filmens første halvdel. Manusmessig har filmen derimot massive hull, noe som også kommer til uttrykk i en del tempo- og flytproblemer i den filmiske historiefortellingen. Til slutt er nok «The Black Cat» hovedsakelig mat for spesielt interesserte eller Lucio Fulci-komplettister (eventuelt Mimsy Farmer-komplettister, som forhåpentligvis også eksisterer).

495 Forbrydelsens element / The Element of Crime (1984)

Den visuelle formidlingsevnen demonstrert i «Forbrytelsens element» kan ikke bestrides, og filmen innhentet da også en teknisk pris under filmfestivalen i Cannes i sin tid.

I retrospekt er det ikke særlig overraskende at Lars von Trier i sitt debutverk så kunstnerisk uforbeholdent forholder seg til sin kunstneriske inspirasjonskilde Andrey Tarkovksy, idet han fyller filmen i et ekspresjonistisk hav av gulfarger som trigger en hypnotiserende billedlig opplevelse. Filmens vesen er noe uhåndgripelig i sin abstrakte og fremmede dystopi – gjennomskinnende av total kunstnerisk kompromissløshet og et snev av arroganse. Bak den suggerende kraften i den virtuose estetiske presentasjonen, blir likevel filmens totalitet mindre interessant. Som kunstnerisk eksperimentøvelse er «Forbrytelsens element» naturgitt fascinerende, og særlig interessant ettersom den markerer startpunktet til en av de absolutt mest toneangivende filmkunstnerne i Europa de siste tiårene. Likevel er det en film jeg neppe vil søke tilbake til, dersom det ikke er for å oppleve den i noen brøkdeler av filmens totale lengde. For der «Forbrytelsens element» i sin helhet etter hvert blir søvndyssende, er den visuelt fantastisk kapittelvis.

494 La bande des quatre / The Gang of Four (1984)

«Gang of Four» benevnes gjerne som en oppsummering av Jacques Rivettes filmskapervirke; det er en lang og omstendelig film (nesten tre timer) der Rivette uttrykker en kjærlighetserklæring til teatret, samtidig som han baker inn en klassisk spenningshistorie som bevisst holdes ufullendt. Utfallet er forunderlig og utfordrende, og ikke alltid like engasjerende. Plottet omhandler fire skuespillervenninner som deler et hus i Paris mens de øver til en oppsetning under en krevende instruktør, spilt av Bulle Ogier (kjent fra flere av Rivettes filmer). Samtidig blir de hver for seg oppsøkt av en mann som forteller mystiske historier om en tidligere leieboer. Men mysteriet fungerer mer som enn avledningsmanøver eller en gnist som aldri slår opp i flammer, og blir svevende som et litt uhåndgripelig element på siden av det som er en lagvis identitetsskildring.

På klassisk Rivette-vis består «Gang of Four» av lange og, tilsynelatende, delvis improviserte dialogscener. Dette gjør at filmen oppleves som «fri» samtidig som det er noe metodisk over helheten. Høydepunktet er en sekvens i midtpartiet, der Rivette gir skuespillerne rom til å utfolde seg mens de improviserer i de ulike rollene i en rettssak. Disse minuttene fungerer som et fornøyelig og humoristisk avbrekk, i en film som for ofte blir i overkant tåkelagt og ugjennomtrengelig.

493 Eight Men Out (1988)

«Eight Men Out» er en film basert på romanen «Eight Men Out: The Black Sox and the 1919 World Series», utgitt i 1963, som tar for seg den store «Black Sox»-skandalen i amerikansk baseballhistorie. Her ble seks utøvere tilknyttet Chicago White Sox avslørt i kampfiksing da de samarbeidet med gamblere og tapte med vilje mot penger under World Series i 1919. John Sayles har selv omskrevet boka til filmmanus og hatt regi, men virker å ha slitt med presentasjonen av materialet. «Eight Men Out» er gjort til en tungfordøyelig film, uten klare spenningsmomenter, men heldigvis fylt av sterke skuespillere som kniver om oppmerksomheten.

Sayles’ film er et naturlig ensembleverk, og fraværet av hovedrollefigurer er én av flere utfordringer som forårsaker det som kan oppleves som ufokusert. Sayles antyder likevel en særlig interesse for tre av figurene, spilt av D.B. Sweeney, John Cusack og David Strathairn, hvor sistnevnte (en altfor undervurdert skuespiller, rent generelt) står frem som filmens aller sterkeste kort. Gode støttespillere er også Michael Lerner, John Mahoney, Charlie Sheen og Michael Rooker (Sayles spiller for øvrig selv en gravende journalist). Men skarpe skuespillerprestasjoner og noen velgjorte baseballsekvenser til tross, «Eight Men Out» er og forblir en smågrå amerikansk «leksefilm» for de mest interesserte, og ingen virkelig betydelighet for oss andre.

492 L’amour braque / Mad Love (1985)

Den polske kunstfilmhelten Andrzej Zulawski setter umiddelbart tonen for en i overkant frenetisk, men alltid fascinerende film. Åpningsscenen viser et voldelig bankran utført av menn bak masker du kjenner igjen fra Andeby. Karaktergalleriet fremstår som ADHD-diagnostiserte tilfeller høye på kokain – og som tilskuer til reisefølget slites man gradvis ut. Heldigvis er Zulawskis formspråk ikke like hyperaktivt, men det er ofte vanskelig å få oversikt og innsikt i hva som foregår.

«L’amour braque» krever utvilsomt mer enn én gjennomgang, men til tross for audiovisuelle kvaliteter, er jeg usikker på om jeg noen gang vil orke. For øvrig gjør Zulawski oss oppmerksom på at filmen er inspirert av Dostojevskis kanoniserte litteraturverk «Idioten».

491 Stand and Deliver (1988)

Historier om inspirerende lærere som omvender problematiske skoleklasser, kan fort bli ganske intetsigende dersom klisjeene blir bærende, og det er lite inspirasjon å finne i selve filmskapelsen. «Stand and Deliver» har et ganske blast uttrykk som påminner om en medioker tv-filmproduksjon, og henter det meste av sin kvalitet ut fra skuespillerprestasjonen til Edward James Olmos, som sågar høstet Oscar-nominasjon for den innbitte lærertolkningen.

Som et ufarlig, inspirerende feel-good-drama basert på virkelige hendelser, er «Stand and Deliver» nokså velfungerende. Historieformidlingen er effektiv, men filmen klarer ikke å skildre verken elevenes dyptloddende problemer, eller det interne miljøet mellom ungdommene, på veldig overbevisende vis. Derfor er filmen først og fremst levende i øyeblikkene, og deretter relativt fort glemt.