1980-tallet: 481 – 490. plass

490 Terror Train (1980)

En kameleon av en maskert psykopat terroriserer et privatchartret tog stappfullt av festglade ungdommer på nyttårsaften. Det er utgangspunktet for denne erketypiske amerikanske slasheren lansert midt i subsjangerens gullalder.

Med Jamie Lee Curtis plassert midt i blodbadet er det utvilsomt at «Terror Train» spiller videre på den innflytelsesrike «Halloween»-suksessen skapt av John Carpenter. «Terror Train» er riktig nok ikke helt på samme nivå, men er mer enn et anstendig forsøk og innehar en rekke fine og innovative sekvenser ombord på toget. Her er det mye bra locationbruk – noe som trolig må tilskrives fotograf John Alcott som skaper en dunkel og klassisk horrorramme for den klisjéfylte historiefortellingen med litt for mange idiotiske plotthull, men som i sin kontekst likevel fungerer overraskende bra. Underholdende mer enn irriterende? Ja visst!

489 Empire of the Sun (1987)

På høyden av Steven Spielbergs karriere i andre halvdel av 80-årene, utkom «Empire of the Sun» til sannsynligvis enorme forventninger, basert på en bestselgende roman av J.G. Ballard, og må i det perspektivet sies å være mildt mislykket. Filmen er riktignok for velgjort til å bli dårlig, men har likevel ikke øyeblikkene som gjør den minneverdig. Kanskje foruten en pur ung Christian Bale som åpenbart var et funn i hovedrollen, og som på mange vis holder oss noenlunde interessert gjennom 140 lange minutter.

Som en Hollywood-parfymert fremstilling av krigens brutale påvirkning på et naivt barnesinn, er filmen velfungerende nok. Seks Oscar-nominasjoner, alle i mindre kategorier, gjenspeiler imidlertid hvordan filmen verken traff publikum eller kritikere i det omfang man nok hadde sett for seg. Ekstra bittert var det trolig at britenes tematisk beslektede «Hope and Glory» endte opp med gjevere Oscar-nominasjoner, som for beste film (selv om jeg personlig foretrekker Spielbergs film langt over den middelmådige Boorman-filmen). Jeg klarer likevel ikke løsrive meg fra tanken om at dette er en forspilt mulighet til å lage noe virkelig storslått og varig. For det blir aldri emosjonelt medrivende nok, selv om alt ligger til rette for det. Det er en potensielt gripende historie om barn her, fremragende spilt av Christian Bale, men skildret uten de store høydene vi kjenner Spielberg for. At John Williams’ musikk er noe av det mest intetsigende han har gjort for Spielberg, er muligens symptomatisk. Velskapt og severdig, men hult og mindre minnerikt.

488 The Church / La Chiesa (1989)

Michele Soavi jobbet tett med Dario Argento gjennom hele 80-tallet, både som co-regissør på mesterverksrekken «Tenebre», «Phenomena» og «Opera», samtidig som han lagde dokumentarportrettet «Dario Argento’s World of Horror», mens han selv regisserte «The Church» i 1989 etter manussamarbeid med nettopp Dario Argento. I praksis er filmen tredje del i Demoni-serien som ble satt i gang av Argento i samarbeid med Lamberto Bava i 1985. Men offisielt er den ikke det, da Umberto Lenzi lagde «Demoni 3» i 1991. Vel, uavhengig av det tydelige slektskapet til «Demoni»-universet, er «The Church» et selvstendig stykke horrorverk som omfavner det gotiske, barokke og virtuouse slik bare italienske horrorfilmskapere på 80-tallet kunne gjøre det.

Soavi åpner med storslagne scener fra middelalderen med en massakre der kvinner mistenkt for å være hekser blir levende begravd, før man bygger en gigantisk katedral over den samme jorda. Soavi hopper etter hvert frem til 1980-tallet, og bygger narrativt sakte opp mot et crescendo som egentlig først oppstår en time inn i filmen, da de okkulte kreftene siver opp fra katedralens grunnvoller, og menneskene som er innesperret i katedralen må kjempe for livet.

«The Church» er mer langdryg enn nødvendig den første timen. Til tross for dynamiske kameraføringer og en filmskaper som jobber beundringsverdig med å fremheve den voldsomme katedralen i bildene, er det bemerkelsesverdig lite som skjer. En ung Asia Argento stikker seg frem der hun tilfører en fin, men mystisk tilstedeværelse for Soavi å ty til. Soundtracket, med bidrag fra Phillip Glass, Goblin og Keith Emerson, holder også bra nivå. Det er mye som er ekstremt fornøyelig med «The Church», men når den også er en anelse forglemmelig, er det fordi det spektakulære, ikoniske, sjokkerende eller uventede heller ikke inntreffer.

487 Child’s Play (1988)

«Child’s Play» ble en av de store kultfilmfenomenene i videokassettformat på 80- og 90-tallet. Selv husker jeg godt det gyselige coverbildet av Chucky som et barndomsmareritt, og jeg bet på skremselspropagandaen fra de som hadde utsatt seg for filmen, noe som gjorde at jeg styrte unna den i hele oppveksten. Og med årene har det egentlig aldri føltes viktig å oppsøke «Child’s Play», inntil jeg unngåelig kastet meg over den i forbindelse med denne 80-tallsgjennomgangen. Det ble et fornøyelig og ukomplisert møte med en skrekkfilm uten veldige ambisjoner, men som effektivt setter opp et premiss og et stemningsleie den holder seg tro mot.

Filmens fortelling anvendes aldri til å stikke dypt under overflaten, og filmen baserer seg i all hovedsak på veltestede sjangergrep. Men fraværet av genuin originalitet var kanskje ikke like merkbart da som nå, og verdien av «Child’s Play» har nok alltid ligget i hvordan regissør Tom Holland maksimerer konseptet til å bli en effektiv, skremmende horrorhistorie. For bak en litt forutsigbar og småirriterende dramaturgi, ble selv en voksen «Child’s Play»-jomfru noenlunde tilfredsstilt av filmens underholdningsforsøk.

486 The Bounty (1984)

Produsert av den mektige italienske produsenten Dino De Laurentiis og regissert av australske Roger Donaldson, er «The Bounty» av 1984 nok en gjenfortelling (den femte i rekken) av historien om hvordan kaptein Bligh (i denne versjonen spilt av Anthony Hopkins) mister skipet på vei til Tahiti i form av et mytteri hvor den yngre førstestyrmannen, her spilt av Mel Gibson, overtar styringen.

Hopkins skuespillerkapasitet er filmens fremste kvalitet, da han tilfører en ektefølt kompleksitet til en rollefigur som typisk er blitt tolket mer ensidig – her er han i hovedtrekk en skikkelse drevet av stahet og ærgjerrighet, ikke nødvendigvis ondskap. Det er også interessant å se hvordan yngre versjoner av fremtidige karakterskuespillere fra øverste hylle, som Daniel Day-Lewis og Liam Neeson, får glitre i biroller om bord. Men foruten Hopkins intense nærvær som kaptein Bligh, er filmen også oppbyggende for Mel Gibsons karriere med et karisma-medrivende skuespill som gjennom «The Bounty» bidro til å sementere en stjerneskuespillerstatus, selv om den faktiske skuespillerprestasjonen her blekner i samspill med Hopkins. Donaldsons håndlag med materialet kan for øvrig fremstå som smått teatralsk, men innimellom glitrer «The Bounty» som en intens og filmteknisk spektakulær eventyrthriller til sjøs skapt på faktisk bunn. Og det blir sjeldent feil når Vangelis tilbyr et musikalsk bakteppe, selv om de sobre og tristhetsfremkallende melodilinjene her ikke er av hans mest minneverdige.

485 Extremities (1986)

Farrah Fawcett spiller en yngre kvinne som blir offer for et grovt voldtektsforsøk, før hun klarer å komme seg unna overgriperen. Noen dager senere, i sitt eget hjem, blir hun oppsøkt av den samme mannen som tar seg inn i huset hennes. Men hevnen er bittersøt.

«Extremities» er en del av rape-revenge-filmtradisjonen, men uttrykket er egentlig aldri spekulativt, ekstremt voldelig eller seksualisert. Det er et drama som kokes på svak varme, der Fawcett gir et overraskende kraftfullt portrett av den sårbare kvinnen som velger å slå tilbake. Hennes motspiller er overgriperen, spilt med nedtonet aggressivitet av en sterk James Russo. «Extremities» er helt avhengig av deres samspill, da dramaet også baseres på et teaterstykke som gir karakterene all oppmerksomhet i en realistisk innpakning. Filmen lykkes også langt på vei som et intenst og konsist kammerspill, som engasjerer omkring ubehageligheten, og som tidvis også er spennende. Samtidig setter produksjonen klare begrensninger, og historien innbyr ikke til nevneverdige oppdagelser. Med en spilletid på knappe 90 minutter er likevel «Extremities» overhodet ingen bortkastet tidsinvestering.

484 Prison on Fire / Gam yuk fung wan (1987)

Ringo Lam har regi på den Hong Kong-baserte fengselsfilmen «Prison on Fire», og han holder lite tilbake i gjengivelsen av det som er en ekstremt brutalisert og ubarmhjertig fengselsskildring. Lam behersker unektelig actionfilmfaget, og planter i «Prison on Fire» en eksessiv voldsbruk som blir en del av filmens estetiske uttrykk. Lam er ikke utpreget opptatt av å bygge en spennende historiefortelling i «Prison on Fire», men i fraværet av et medrivende plott er det likevel konstant engasjerende å følge kamera som kretser omkring karakterene og det ublide fengselsmiljøet.

Chow Yun-Fats karismatiske bidrag må naturligvis heller ikke undervurderes som en viktig bestanddel, og nærværet hans gir filmen et emosjonelt driv som ellers ikke ville vært der. «Prison on Fire» er ikke uredd for sjangerklisjeer, men er så stilistisk gjennomført og jevnt over underholdende at det meste svelges.

483 Karate Kid (1984)

Det er lenge siden jeg har sett Karate Kid, men nostalgien strømmer på nå som jeg tenker tilbake på den. Filmens ikoniske status er uomtvistelig, likeså dens kvaliteter som hjertevarm, erkeamerikansk coming-of-age-drama og underdog-historie med veldokumentert universell appell.

Regissør John G. Avildsen hadde allerede med «Rocky demonstrert» at han på mesterlig vis kunne lage emosjonelt medrivende og underholdende filmer knyttet til det å lykkes i sport mot alle odds. Mange av de samme mekanismene er til stede i «Karate Kid», og i likhet med i «Rocky» bygger Avildsen opp dramaet til sitt crescendo gjennom skildringen av et rørende forhold som settes på prøve, her mellom Pat Moritas legendariske Mr. Miyagi og Ralph Macchios Daniel-san aka Karate Kid. Morita ble sågar nominert både til Oscar og Golden Globe for en rolletolkning som i ettertid er blitt like ikonisert som filmen selv. «Wax on. Wax off».

482 China Girl (1987)

«China Girl» er en leken lettvekter i Abel Ferrara-filmografien, men likevel ikke helt blottet for kvaliteter eller underholdningsaspekter. De verste segmentene lider av grell 80-tallsestetikk som tatt ut av skrekkelige musikkvideoer, men bak det rufsete uttrykket finnes også en banal, men sjarmerende Romeo & Juliet-historie satt til 80-tallets urbane New York. Han er en italienskættet pizzabaker i Little Italy, mens hun er kinesisk kvinne bosatt i Chinatown, hvor han er uønsket.

“Nothing matters but you and me”, sier han til henne mens hun smeltes av hans naivitet og gutteaktige sjarm. Skuespillet er langt under pari, men det kler for så vidt den utpregede lavbudsjettsrammen. Andre regigrep underveis, og en historie ladet med overraskende emosjonelt kaliber, gir en payoff. Det er flere friske scener her, som en nær dialogtom åpningssekvens på ti minutter, hvor etableringen gjøres av musikk og stemningsbilder (en fabelaktig diskotekscene hvor de to møtes første gang), avsluttet med et koreografert gjengopprør i teatralsk setting. Lydbildet domineres selvsagt av tidsriktig synth, noe som i min bok beriker mer enn det ødelegger for den totale filmopplevelsen.

481 Taps (1981)

En amerikansk kadettskole blir besluttet nedlagt av myndighetene, og de unge elevene responderer med å beleire skoleområdet med våpen, og fremsette krav om at driften må opprettholdes. Timothy Hutton spiller den unge, nyutdannede kadettmajoren som tar styringen over den oppildnede elevmassen, og som nekter å samarbeide med politiet på andre siden av de massive gjerdene. En debuterende Sean Penn og en ung Tom Cruise er også å finne i sentrale roller, men begge havner i skyggen av den ofte undervurderte Hutton, som kraftfullt og nyansert portretterer et idealistisk og ungt persons problematiske autoritetsmøte. I innledningen er dessuten veteran George C. Scott lysende og karismatisk i rollen som skolens general og elevenes forbilde.

Selv om flere av de sterkeste scenene i «Taps» finner sted nettopp i oppbygningen – med skildringen av ungdommenes samspill under skolens regime – er dette forløpet samtidig ganske langtekkelig fortalt. Når situasjonen først eskalerer, blir «Taps» derimot en slags high concept-film, som blir i overkant opptatt av å konstruere en historie som på «Fluenes herre»-vis skal gi oss økt innsikt i menneskehetens natur. Det handler om å skissere hvordan unge mennesker i en gitt setting er latent til å omdanne teori til potensielt betenkelige, praktiske handlinger. Men denne konstruksjonen blir også smått gjennomsiktig, og ikke konstant engasjerende over to timer. Derimot er Harold Becker en kompetent filmskaper, som greier å skape en emosjonell tyngde bak flere scener, samtidig som det bys på et knippe velgjorte, actionfylte klimaks. Den totale underholdningsverdien blir dermed likevel akseptabel.