1980-tallet: 471 – 480. plass
480 Bloody Moon / Die Säge des Todes (1981)
«Bloody Moon» er en tyskprodusert slasher/giallo regissert av det spanske kultfilmikonet Jesus Franco. Skuespillerne er tilsynelatende både spanske og tyske, men på Blu-ray er filmen kun tilgjengelig i en forferdelig engelskdubbet versjon.
Franco har tydeligvis latt seg inspirere av John Carpenters banebrytende «Halloween». Men selv om oppskriften er kjent, er Jesus Franco både befriende og irriterende slurvete i sin gjengivelse der han hiver på sin merkelige krydderblanding uten å smake det til underveis. Nå skal det sies at «Bloody Moon» likevel tilhører den snillere kategorien av Franco-produksjoner, for eksempel når det kommer til nakenhetsfetisjering, selv om drapsscenene er på høyden med det mest grufulle slashersjangeren har å by på – noe som topper seg med en notorisk sagsekvens som i den nylanserte Bluray-utgaven har kommet inn i sin helhet etter å ha blitt ofret av sensuren i tidligere utgaver. For øvrig ligger filmens fremste kvaliteter i det visuelle – ikke bare fordi Jesus Franco posisjonerer kamera rundt attraktive unge jenter, men også fordi «Bloody Moon» har et levende og fargerikt visuelt uttrykk. De fleste scenene ser virkelig bra ut, og ved et par anledninger klarer også Franco å bygge suspensefulle sekvenser som fungerer utmerket, til tross for at han hemningsløst kaster rundt seg med ukritisk mange skrekkfilmklisjeer.
Filmen kommer også med en særpreget, atmosfærisk bakgrunnmusikk som fungerer godt, selv om dette visstnok var en nødløsning fra Jesus Franco som i utgangspunktet skulle få Pink Floyd med på laget. Det er mye som fungerer veldig dårlig i «Bloody Moon». Men selv om det er umulig ikke å registrere alle de pinlige svakhetene i manuset, de logiske bristene og den unødvendige lange rekken av sjangerklisjeer, er «Bloody Moon» mer enn holdbar «eurosleaze» for oss som (dessverre?) også setter pris på dens slags smakløsheter.
479 Never Say Never Again (1983)
Sean Connery uttalte etter «Diamonds Are Forever» at han var ferdig med James Bond. Tolv senere gjorde han imidlertid et oppsiktsvekkende comeback som agent 007, derav den flåsete tittelen «Never Say Never Again». Selv om filmen vurderes som en uoffisiell del av Bond-katalogen (fordi den ikke eies av Eon Production), fremstår likevel sluttproduktet som et helstøpt Bond-verk, til tross for at den tradisjonelle åpningssekvensen over Bond-temaet savnes.
Men regissør Irvin Kershner, som kom fra «Star Wars Episode V: The Empire Strikes Back», leverer likevel solide basisvarer fra James Bond-sortimentet i det som også er en remake av «Thunderball» fra 1965. Her er spenningsfylte sekvenser i eksotiske lokasjoner, vakre og sensuelle kvinneskikkelser i Barbara Carrera og Kim Basinger, samt effektive bad-guy-skikkelser i Max von Sydow og Klaus Maria Brandauer som er heldig rotfestet i en passe virkelighetsnær Bond-setting. Sean Connerys inntreden kan heller ikke undervurderes, der han på fordelaktig vis portretterer en aldrende og sårbar agenttilværelse i et Bond-univers hvor «larger than life»-uttrykket sameksisterer fint med en uttrykt menneskelighet.
478 Dead of Winter (1987)
«Dead of Winter» er et klassisk kammerspill av en thriller, dels Hitchcock-inspirert, men uten nevneverdig originalitet (dog med et velment glimt i øyet). En kvinne (Mary Steenburgen) blir oppdaget av en mistenkelig oppildnet agent, som overbeviser henne om å bli med på en reise til et avsidesliggende hus for å prøvespille til et filmprosjekt. Etter at hun kommer frem, oppdager hun gradvis at noe er feil, og at agenten og hans eldre medsammensvorne – som er bundet til rullestol – sannsynligvis har andre hensikter enn å gjøre henne til filmstjerne.
Brorparten av filmens handling finner sted i det digre huset, hvor spenningen er forsøkt innbakt i en mystikk skapt av både stedet og vertskapets uklare intensjoner. «Bonnie and Clyde»-regissør Arthur Penn er imidlertid mest opptatt av å dyrke det beste i skuespillerne, og den teaterlignende scenografiske tilnærmingen forutsetter også at de tre hovedfigurene leverer, og engasjerer, for at filmen skal lykkes. Og heldigvis er skuespillet sterkt. Det skorter likevel for mye på troverdigheten underveis. Selv om sjangeren krever at enkelte lettvinte løsninger svelges, hadde et mer gjennomarbeidet manus vært i stand til å utrydde mye av det som skurer, og som bidrar til unødig irritasjon. Men for all del, «Dead of Winter» er stort sett fornøyelig og ukomplisert underholdende.
477 Outland (1981)
«Outland» er Peter Hyams westernfilm fortalt i et science-fiction-univers, uten at filmen nyttiggjør seg fullt ut av den spektakulære settingen. Fra første innstilling etableres «Outland» som et verk med tydelig visuell fremtoning. Riktignok tar det ikke mange minuttene før man gjenkjenner filmens produksjonsdesign som mistenkelig likt «Alien». Den møysommelige scenografiske utformingen som gir oss et futuristisk, mørkt og industrielt fremtidsbilde fra innsiden av et romskip, har mer enn tilfeldige likhetstrekk med det banebrytende og sjangerdefinerende produksjonsdesignarbeidet på Ridley Scotts klassiker som utkom få år før «Outland». Sannsynligvis var det også nettopp «Alien» som i det hele tatt muliggjorde «Outland», som strengt tatt ikke krever noe av science fiction-settingen. Akkurat dét gjør filmen både litt mer fattig enn den kunne ha vært, men på en annen side; kanskje også hakket mer interessant. Uansett har det for filmens status vært helt avgjørende, nettopp fordi det er gjennom det visuelle rammeverket at «Outland» virkelig glitrer. Det understrekes allerede fra første scene at ambisjonsnivået legges høyt for den visuelle presentasjonen, som selv om den låner hemningsløst fra «Alien», ikke føles som noen blåkopi.
Filmen tar underveis helt andre historiefortellende retninger, og skaper en identitet for seg selv. Intet mesterverk, men en interessant fotnote i sci-fi-filmhistorien.
476 Death Wish II (1982)
«Death Wish» fra 1974 åpnet med en grulfull scene der et leilighetsinnbrudd endte med at Paul Kerseys (Charles Bronson) kone ble drept og datter voldtatt. Resten av filmen er en klassisk vigilante-historie, som for så vidt er innskrevet i filmhistoriebøkene.
Oppfølgeren fra 1982 spiller på de samme strengene: Charles Bronson har forlatt New York til fordel for Los Angeles, men opplever på nytt at noen bryter seg inn i huset deres, noe som denne gang resulterer i at datteren gjengvoldtas før hun dør (på veldig morbid vis) når hun forsøker å rømme fra gjerningsmennene. Med det utgangspunktet tar Charles Bronson opp hansken på nytt, og inntar byens skyggesider i en ublid jakt på personene som stod bak, fremdeles like tillitsløs til politi- og rettsvesen.
Der «Death Wish» utvilsomt var konstruert som en rape-revange-film og bar på noen tvilsomme motiv og holdninger, kom den delvis unna kritikk ved å dekke seg til bak et samfunnskommenterende skjold. «Death Wish II» oppleves egentlig mer som en «reboot» eller «remake» snarere enn oppfølger, og med samme regissør bak spakene (Michael Winner) er det nesten litt besnærende hvordan den hemningsløst kaster seg ut i en illeluktende gryte av enda mer frastøtende voldsscener, uten å være opptatt av å kontekstualisere innholdet i like stor grad. På den ene siden gjør det «Death Wish II» åpenbart mer problematisk enn forgjengeren (den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert ble f.eks. indignert nok til å gi filmen null stjerner i sin tid). Men på den andre siden bidrar også Winners exploitatioin-dyrking til at «Death Wish II» i sin uhyrlighet blir enda mer dramatisk og effektiv som filmfortelling, og den tillater for alvor Charles Bronson å dyrke sin persona som den ukuelige Paul Kersey. «Death Wish II» er overhodet ikke like verdig og godt skrevet som forgjengeren, men det er en uredd, skitten og derfor potent oppfølgerfilm.
475 The Hit (1984)
Når man åpenlyst vender ryggen til en håndfull britiske gangstervenner som sendes i fengsel mens man selv reiser til Spania for å leve en anonym tilværelse, kan det ikke komme som noen stor overraskelse at noen hevnlystne sjeler etter hvert finner deg. Det gjør det nok heller ikke for Terrences Tamps rollefigur som plutselig oppsøkes av fortiden på fredfull spansk jord. Stamps reaksjon, og møtet med de uberegnelige kjeltringene som har fått i oppgave å plukke ham opp – spilt av John Hurt og en debuterende Tim Roth – gir regissør Stephen Frears yndet grobunn for bisarr komisk tone omkring spenningsplottet.
Terrence Stamp er her fantastisk, og John Hurt likeså. Den vitale autoriteten og karismaen i Stamp og Hurt er imidlertid ikke like fremtredende i et mer mediokert regi- og manusarbeid som ikke gir skuespillerne, eller publikum, tilfredsstillende belønning for innsatsen.
474 Death of a Salesman (1985)
Jeg ble litt uventet grepet av «Death of a Salesman» da vi leste og analyserte den i engelsktimene på videregående skole. Det var rundt tusenårsskiftet, og følelsen av nærværet med noe litterært av betydning, som også traff emosjonelt, ble til en av de leseopplevelsene jeg husker godt. Den prisvinnende tv-filmversjonen av 1985 så jeg imidlertid ikke før i 2017. I regi av den innflytelsesrike tyske filmskaperen Volker Schlöndorff, nok mest kjent for sin Oscar- og Gullpalmen-vinnende filmatisering av Günter Grass’ «Blikktrommen», er denne filmatiseringen en videreføring av en Broadway-dramatisering av skuespillet som Arthur Miller skrev i 1949 – om en omreisende handelsmanns fatale undergang i et samfunn der jakten på den amerikanske drømmen kunne ende i den store tragedien. Dustin Hoffman var allerede innkapslet i den tragiske hovedfiguren Willy Loman under den forutgående Broadway-oppsetningen, og er (naturligvis) helt enestående i filmportretteringen av vanskelighetene og tristheten som nøster seg rundt Willy Loman.
Schlöndorff spiller på teatrets styrker i filmatiseringen, der håpløsheten som gjennomsyrer den tragiske familiedynamikken brettes ut for kamera i omgivelser som løfter frem skuespillerkapasitetene bak figurene – noe kanskje særlig John Malkovich utnytter i den mest maskuline og høyrøstede skildringen av eldstesønnen Biff. «Death of a Salesman» er ikke uventet blitt en «skuespillernes film». Det er en adaptasjon som av natur er lite cinematisk, da ambisjonen tilsynelatende er å legge skildringen tett opp mot det forutgående teaterstykket. Dens filmiske fattigdom tas imidlertid fint inn av materialets iboende kvaliteter og formidlingsevnen av denne.
473 The Manhattan Project (1986)
Hollywood leverte gjennom 1980-årene en lang serie av herlige, eventyraktige tenåringsfilmer med høy filmmagisk kvalitet. «The Manhattan Project» var én av dem, og filmen er langt bedre enn hva dens bortgjemte status skulle tilsi.
Det er kanskje unaturlig å beskrive «The Manhattan Project» som en ufarlig og sjarmerende familiefilm, all den tid filmen tross alt omhandler en tenåringsgutt som bryter seg inn i et superhemmelig laboratorium hvor han stjeler med seg plutonium for å bygge sin egen atombombe. Men filmen slår leir i noen veldig fine familie- og ungdomsskildringer fra 1980-tallets amerikanske suburbia som kanaliserer en varme som om regissør Marshall Brickman skulle være Steven Spielbergs ukjente fetter. Men i virkeligheten er Brickman mest kjent for sitt nære manussamarbeid med Woody Allen, og derfor er det heller ikke overraskende at «The Manhattan Project» også er ganske morsom – samtidig som atombombetematikken ligger over filmen som et slags kjøleelement. For blandingen av pur og uskyldig Hollywood-underholdning ispedd en ubehagelig atombombetematikk, er ikke helt uproblematisk, og Brickman klarer heller ikke å inkorporere de moralske aspektene, som han uunngåelig må streife innom, på optimalt vis.
På den andre siden er det noe befriende i å se en uhøytidelig ungdomsfilm med 80-tallsglimt i øynene, og med handling spunnet rundt barn som lager atombombe. Det ville definitivt ikke skjedd i dag! Skuespillet er også fremragende. I hovedrollen er Christopher Collet godt castet som en sjarmerende og handlekraftig nerd som en 80-tallsversjon av Jesse Eisenberg, mens hans feminine sidekick er tenåringsutgaven av Cynthia Nixon som senere fikk sin berømmelse i «Sex og singelliv». Den mest spennende karakteren gestaltes derimot av en lysende John Lithgow som guttens vikarierende farsfigur og potensielle bad-guy, men som mot konvensjonene utvikles til å bli noe annet. Det er kanskje også i det ukorrekte at filmen fortjener sin oppmerksomhet i mengden – og uansett er «The Manhattan Project» bortimot ustanselig underholdende.
472 Good Morning Vietnam (1987)
I retrospekt gjør det vondt å lese den treffende åpningen i Roger Eberts anmelderhyllest av «Good Morning Vietnam», som ble skrevet etter filmens lansering på 80-tallet:
«Like most of the great stand-up comedians, Robin Williams has always kept a certain wall between himself and his audience. In concert, he tries on a bewildering series of accents and characters; he’s a gifted chameleon who turns into whatever makes the audience laugh. But who is inside? With George Carlin, Richard Pryor, Steve Martin, Billy Crystal, Eddie Murphy, we have an idea – or think we do. A lot of their humor depends on confessional autobiography. With Williams, the wall remains impenetrable. Like Groucho Marx, he uses comedy as a strategy for personal concealment».
Men det til side: «Good Morning Vietnam» skulle forbli en av Williams’ aller beste rolleprestasjoner og filmer. For som improvisasjonsbasert radioprater i en sympatisk Barry Levinson-komedie med alvorlig bunn, er han udiskutabelt på hjemmebane. Så kan det innvendes at Levinsons håndtering ikke er prikkfri, og til tross for mye tilsynelatende improvisasjon, så vipper vipper filmen en del mot det unødig gjentagende. Men å se Robin Williams i sine beste øyeblikk, i fri utfoldelse, gjør alltid godt.
471 Runaway Train (1985)
«Runaway Train» fungerer som en befriende påminnelse om en utrydningstruet type film; den renskårne eventyraktige actionfilmen. I dette tilfellet en uhøytidelig underholdningsreise på spor, der Eric Roberts og Jon Voigt skaper to karaktermotpoler av fanger på rømmen som kaprer et tog på gjennomreise over det iskalde Alaska.
Filmen er basert på et manus av Akira Kurosawa, men endte etter en solid dose omskriving i fanget på russiske Andrei Konchalovsky. Resultatet er en langt mindre karakterbundet actionfilm enn hva den japanske mesteren trolig ville komponert av konseptet. Men Konchalovsky har et solid håndgrep om de konvensjonelle actiongrepene som gir noen virkelige imponerende actionsekvenser med fin popcornvaluta, men som på andre sider fremstår som noe fattig og lider av tidvis grelt skuespill, overraskende nok inkludert vaklende prestasjoner i Eric Roberts og Jon Voigt karikaturskikkelser.