1980-tallet: 461 – 470. plass

470 Stepfather II (1989)

«Stepfather II» åpner tilsynelatende nærmest som en tv-serie ved å vise en rask oppsummering av avslutningen på den første filmen, sannsynligvis etter inspirasjon fra «Halloween II». Det viser seg imidlertid at det er snakk om flashback i hovedfigurens drømmer, for ja, den onde stefaren overlevde naturligvis knivstikket og fallet ned trappen i slutten av den grenseløst underholdende originalfilmen. I oppfølgeren er han innlagt på mentalsykehus som han raskt rømmer fra, bare for å oppsøke et nytt forstadsnabolag der han manipulerer seg inn i et nytt forhold med nyskilt kvinne og sønn – besatt av tanken på å dyrke et erkeamerikansk kjernefamilieliv. På merkelig vis overser hans nye flamme alle hintene om at noe er fryktelig galt med ham, mens andre i nabolaget aner at noe er feil. Når løgnene og dobbeltlivet inntar den psykopatiske stefaren, trigger det frem en kjedereaksjon av drap for å rydde uromomentene av veien, inntil det også blir umulig å dekke over forhistorien og galskapen for kvinnen han nå skal gifte seg med.

Terry O’Quinn er fremragende i den psykopatiske stefarsrollen, og «Stepfather II» følger formelen fra originalfilmen; den er like ulogisk skrevet, men fortsatt underholdende og tidvis spennende, dog ikke like «tight» fortalt som første film. Likevel, om man elsket «Stepfather» vil man i det minste kunne like «Stepfather II» godt.

469 Diva (1981)

Man må gjerne slåss litt med Jean-Jacques Beineix’ 80-tallseksperimenter. For den kompromissløse Cinéma du look-eksponenten nekter ubønnhørlig å strekke frem en hånd for å invitere deg inn i et konformt selskap. Fortellerkunsten og filmspråket smeltes sammen til et forunderlig univers av filmiske innfall, der estetikken rendyrkes over et uforutsigbart og drømmelogisk plott. Alt dette toppes i Beineix’ gjennomført stilistiske debutfilm «Diva». En film som umulig kan henges på en sjangerknagg, men som har et slags utgangspunkt i thrillerformatet. Beineix trekker imidlertid verket i alle mulige retninger underveis, og handlingen virker aller mest styrt av et ønske om å kle verket opp i lysende farger og skape stilistiske, glossy mis-en-scéne. Som når filmens mopedkjørende hovedfigur tar oss med ned i Paris’ metroløyper i en innovativ og fantastisk regissert mopedjaktscene.

Det er flere scener i «Diva» til å få gåsehud av, men likevel blir jeg hele tiden fallende inn og ut av filmens univers – fordi jeg bare opplevde dens suggererende kraft gjennom partier og ikke i helheten.

468 The Ninth Configuration (1980)

William Peter Blatty er definitivt mest kjent som manusforfatteren bak «The Exorcist» (både boka og manuset til filmatiseringen) og for der å ha havnet i klinsj med regissør William Friedkin. «The Ninth Configuration» er imidlertid helt og holdet hans verk; som forfatter av romanen den bygger på, og regissør/produsent/manusforfatter. I likhet med «The Exorcist» ligger spørsmålet om menneskets tro (og tvil) i bunn også her, men hvor Blatty her tillater en smalere sti og sjanger/stil-eksperimentering som veksler mellom bisarr komikk, psykologisk thriller, karakterstudium og teologisk diskusjon.

Settingen er et prangende slott i eie av det amerikanske militæret som huser mentalt skakkjørte soldater. Hit ankommer Colonel Kane, spilt av Stacy Keach, for å overta behandlingen av de innsatte. «The Ninth Configuration» løper av sted som en eksentrisk krysning av «One Flew Over Cuckoo’s Nest» og «M*A*S*H», men er egentlig umulig – og heller ikke så interessant – å kategorisere. Men dens uforutsigbare krumspring gjør det også problematisk å følge med på vei gjennom de usammenhengende svingene. Sekvenser av besynderlig komikk avløses av et intenst, dunkende mørke som påkaller publikums tilstedeværelse. Men det er også en vanskelig film å være virkelig til stede i – i det minste ved første gjennomsyn.

467 The Legend of the Holy Drinker / La leggenda del santo bevitore (1988)

Rutger Hauer gis for en sjelden anledning muligheten til å uttrykke en iboende menneskelige kraft i denne filosofisk-spirituelle fabelen av Ermanno Olmi. Filmen er basert på en bok av østerrikske Joseph Roth, og materialet har åpenbart litterære kvaliteter som også karakteriserer Olmis filmberetning.

Som tilknyttet italiensk neorealist lar Olmi den enkle historien utfoldes med lange og saktegående tagninger. Men realismen konfronteres med en lun hverdagsmagi, religiøse tråder og symbolske bilder. Filmen er en serie observasjoner og minner som gir innblikk i en indre uro som rir den alkoholiserte hovedfiguren, men som også skaper rom for å fortelle noe mer allmengyldig om menneskeverdier. «The Legend of the Holy Drinker» vant i sin tid Gulløven i Venezia, og har noen understrekbare kvaliteter som gjør den svært severdig. Men i sannhet også noen begrensninger, både i det visuelle og fortellerrytmen, som tidvis gjør den noe småseig og irrelevant. Og ikke minst: Rutger Hauer-fansen vil bli veldig forvirret.

466 The Dead Pool (1988)

Det femte og siste kapitlet i Dirty Harry-franchisen, «The Dead Pool», fører den egenrådige politietterforskeren Harry Callahan ut i søken etter en seriemorder som tar livet av håndplukkede San Fransisco-baserte kjendiser, tilsynelatende inspirert av filmene til en horrorfilmregissør som nokså eklektisk portretteres av Liam Neeson. (For øvrig spiller en ung Jim Carrey en junkie av en rockestjerne som blir filmens første offer).

«The Dead Pool» utspilles i og rundt kulissene av en filminnspilling, noe som alene fungerer som en appellerende faktor for de av oss som fascineres over filmer som relaterer plottet til egen bransje. Regissør Buddy Van Horn er imidlertid ikke så opptatt av å utforske krysningen mellom film og virkelighet, og sliter egentlig en gjennomgående kamp om å omforme et tynnslitt manus til å bli en spennende action-thriller over 90 minutter. Høydepunktene står heller ikke i kø, og forsøket på å inkorporere en slags mediekritikk i relasjon til Patricia Clarksons figurering av en ambisjonsrik tv-journalist som ønsker å dokumentere Callahans politiarbeid på nært hold, blir et nokså banalt og halvutviklet sideelement. Det som derimot sitter igjen som et virkelig medrivende moment, er en kreativ og velutviklet idé av en biljaktsekvens mot slutten, der Eastwood må manøvrere seg nedover San Fransiscos karakteristiske nedoverbakker med en fjernstyrt bil utstyrt med bombe jaktende bakfra.

465 Friday the 13th Part III (1982)

Det tredje segmentet i «Friday the 13th»-franchisen ble originalt lansert i 3D, og for første gang fikk vi møte antagonist Jason Voorhees ikledd den ikoniske hockeymaska. Teknisk trumfer muligens flere av scenene i Part III forgjengerne, og antall flyvende objekter mot kamera gir mistanke om at 3D-gimmicken tidlig har vært i filmskapernes fokus.

Selv om «Part III» ligger tett opp mot de to første på alle barometre, er det en fornemmelse av at man allerede her har justert tonen mot det som er en anelse lysere og lystigere, kanskje som en naturlig reaksjon på tiden film nummer tre utkom i, midt i den mest produktive slasher-epoken (en epoke som, tross alt, var mer suksessfull enn den samtidige 3D-epoken). «Friday the 13th III» er udiskutabelt underholdende og en nostalgisk appellerende horror-rett, men litt mindre potent og forfriskende enn de to første.

464 Orions belte (1985)

Jeg leste «Orions belte» med stor interesse da jeg fordypet meg i Jon Michelets forfatterskap som særemne på videregående mot slutten av 90-tallet. Men det er gjerne Ola Solums filmatisering det snakkes om når det snakkes om «Orions belte», noe som også gjelder for meg. Det handler sannsynligvis mye om det faktum at filmatiseringen fra 1985 var noe så sjeldent som en norsk (vellykket) sjangerfilm: En rendyrket action-thriller i en produksjonsskala som man ikke hadde sett tidligere, og som vi for så vidt knapt har sett siden.

Et nylig gjensyn bekreftet også at mange av filmens kvaliteter holder stand. Det er tidvis et ekstremt driv og fin flyt i historiefortellingen, mens actionscenene som er forankret i et realistisk perspektiv er godt integrert. Det er særlig et par skytescener som dirrer av intensitet og spenning. Helge Jordals maskuline og naturlige tilstedeværelse er også en viktig bestanddel, like mye som musikksporet til Geir Bøhren og Bent Åserud er (tidenes beste norske filmmusikk). Riktignok er det detaljer i skuespill og uttrykk underveis som ikke har overlevd tiden like fordelaktig. Når handlingen i siste akt forflytter seg fra Svalbard-traktene til kjente Oslo-lokasjoner for en opprulling av det geopolitiske storspillet, bikker også Michelets historiefortelling så vidt over på feil side av troverdighetsskalaen. Derimot har også denne delen av filmen noen fremragende filmatiske øyeblikk, der spion- og paranoiaskildringen i filmuttrykket overgår det tekstlige materialet.

463 A View to Kill (1985)

Den fjortende filmen om James Bond ble også den siste fra en aldrende og sliten Roger Moore, som heller aldri oppleves som hovedattraksjonen i «A View to Kill». Isteden er det Christopher Walkens karismatiske bad-guy-tolkning, som den maktsyke industrimagnaten Max Zorin, som er filmens klart mest minneverdige kvalitet, like foran hans kvinnelige partner, som er forførerisk og nådeløst spilt av Grace Jones. Tanja Roberts gjør seg heller ikke bort som klassisk, sexy Bond-dame, til tross for åpenlyst begrenset skuespillerrepertoar.

Dessuten sørger Duran Duran for en av filmseriens beste musikalske bidrag, og stod sågar for første Bond-låt som gikk helt til topps på Billboard. Til tross for alt dette, er «A View to Kill» likevel en gjenganger når det diskuteres hvilken Bond-film som er av de svakeste. Selv om regissør John Glen lar James Bond manøvrere rundt velkjente verdensmerker som Eiffeltårnet og Golden Gate Bridge, utnyttes ikke potensialet i settingene, og mange sekvenser fremstår som uinspirerte og tannløse. Det er som om luften har gått ut av både Roger Moore og John Glen, selv om sistnevnte også fikk lov å gjøre de to siste Bond-filmene før 80-tallet over over.

462 Commando (1985)

Tynt på plott, men tjukt av underholdning! Få filmer kan fremheves som mer stereotypisk 80-tallsaction enn «Commando» med en muskelglinsende Arnold Schwarzenegger i hovedrollen. Her er den østerrikske actionhelten definitivt i toppform – i rollen som tidligere amerikansk elitesoldat som under sitt nye villmarksliv i Sør-Amerika opplever å få datteren (spilt av Alyssa Milano) kidnappet, med beskjed om å drepe presidenten i Venezuela for å få henne tilbake i live.

«Commando» ble umiddelbart forbudt på norske kinoer, men senere en obligatorisk videofavoritt på VHS-markedet som jeg også oppdaget tidlig på 90-tallet. Filmuniverset er smurt inn med en tegneserieaktig livlighet (og voldelighet) og virker tidlig som en adrenalininnsprøytning av uhøytidelig og muskelfleksende actionfilm basert på høy skuddfrekvens ispedd småmorsomme one-linere.

Spakene styres med selvsikre bevegelser av actionfilmprodusent Joel Silver, den udiskutabelt mektigste og beste i sitt slag på 80- og deler av 90-tallet. Men regissør Mark L. Lester («Firestarter») må også krediteres for noen virkelig gode spenningsskapende enkeltsekvenser, blant annet en ekstremt intens og velgjort del om bord på et fly tidlig i filmen – og det er før filmens våpenarsenal for alvor åpnes. Lester er kanskje ingen visjonær eller særegen filmskaper, men han viser seg her som en ukomplisert og effektiv sjangerformidler innenfor de tette og enkle rammene i «Commando», og hjelpes også av et action- og følelsesjagende score av James Horner som engasjerer. «Commando» har til slutt ikke nødvendigvis så mye på hjertet, utover det opplagte: Du bør ikke kidnappe datteren til Arnold Schwarzenegger!

461 Gremlins (1984)

På et eller annet nivå er det umulig å mislike «Gremlins». Under Steven Spielbergs flaksende vinger, settes filmen opp som en naturlig videreføring av den ekstraordinære suksessen med «E.T». Chris Columbus leverer i denne kategorien et perfekt manus, og Joe Dante var rett person til å realisere skrekkomedien innenfor de trygge spielbergske eventyrrammene som vi kjenner fra 80-tallet.

Selv opplevde jeg som så mange andre «Gremlins» i videokassettens tider først og fremst som en effektiv skrekkfilm i pre tenåringstid. For når Dante skrur på knappene, blir «Gremlins» faktisk ganske creepy og skremmende, særlig ettersom Dante lokker oss inn i den enkle dramaturgiske konstruksjonen med en veldig velkommen, underholdningsbasert atmosfære. «Gremlings» har alle elementene på plass for å trollbinde et ungt publikum, og Joe Dante demonstrerer fin sjangerteft og vilje til å ta et ungt publikum på alvor. Det er ingen selvfølge lenger, og et nylig gjensyn bekrefter også at «Gremlins» holder seg ganske godt.