1980-tallet: 451 – 460. plass

460 Something Wild (1986)

Jeff Daniels spiller en konservativ forretningsmann som lever et beskyttet og begivenhetsfattig New York-liv, inntil han plutselig havner i en luguber motellseng med en løsaktig og eksentrisk utgave av Melanie Griffith. Derfra og ut er «Something Wild» en reise i spontanitetens tegn, og regissør Jonathan Demme spinner en lettbeint komedie til å bli noe mye rikere og mørkere etter hvert som historien løper løpsk.

«Something Wild» er strukturert som en «road movie» og veksler på reisen under forskjellige sinnsstemninger og sjangeruttrykk. Selv om jeg har et litt problematisk forhold både til «road movie»-konseptet som fortellergrep og sjangerkryssende filmer i seg selv, så foregår det opplagt mye spennende her. For til tross for filmens besynderlige retningsløshet, skinner det likevel gjennom at Jonathan Demme har full kontroll på det fornøyelige kaoset, mens mye handlingsrom gis til stødige Jeff Daniels og Melanie Griffith som bærer sine scener med den største selvfølgelighet, med en ung og uprøvd Ray Liotta som kommer inn fra sidelinjen i en energisk birolle.

459 Dolls (1987)

Gamle dukker er allerede i utgangspunktet ganske creepy, og blir enda verre etter et møte med «Dolls». Stuart Gordon, en av tiårets store kultfilmregissører innen horrorsjangeren, hadde allerede servert oss «The Beyond» og «Re:Animator» før han i 1987 utga «Dolls».

Plottet, tematikken og atmosfæren streifer forbi et mørkt, saftig og eventyraktig Brødrene Grimm-landskap: Vi møter et jentebarn som er på ferie sammen med faren og stemoren. De er langt ute på landet når de kjører seg fast med bilen, og under et forferdelig stormvær oppdager de et gedigent, gammelt hus i nærheten. Der viser det seg å bo et eldre og tilsynelatende uskyldig ektepar som inviterer dem inn for overnatting, og samme kveld er det flere forbireisende som kommer innom for å søke ly – i det som viser seg å være et hus som rommer en forunderlig høy mengde antikke dukker, eller som den eldre damen i huset uttrykker det: «De er gamle, like gamle som jeg er».

Ved nydelig bruk av stop motion-teknikk blir dukkene på sitt vis levelige vesener som går til angrep på de voksne gjestene, og «Dolls» blir en ellevill og fantastisk underholdende horrorfilm som tikker inn på 75 effektive minutter, men med et heldig fravær av spesialeffekter. Eksempelvis iscenesettes gjerne de typiske skrekkfilmsekvensene i kamerats ytterkant, hvor særlig lyden av de raslende dukkene gir en treffsikker effekt til den atmosfæriske, eventyraktige fortellingen. For øvrig har filmen et slags bankende hjerte for barndommens uskyldige blikk og fantasiåpne anskuelse, og fortellerperspektivet gis oss via barnets åpne syn på hva som foregår – hvor den overhengende tematikken handler om å bevare barnet i seg, selv i voksen alder. Skuespillet er utpreget stereotypisk, noe som for så vidt blir underbyggende for det eventyrlignende universet Stuart Gordon skisserer – men en del av dette bildet er også et gjennomgående svakt skuespill, som uunngåelig gir en bismak til helhetsopplevelsen. Men hei, dette er b-filmvare i alle fasetter, og i sin kjerne en særdeles vellykket horrorfabel som fortjener langt mer oppmerksomhet enn nåtiden synes å gi den.

458 They Live (1988)

John Carpenters videoklassiker «They Live» er et filmatisk anti-konsumeristisk samfunnsangrep fordekt som lavbudsjetts science fiction-thriller. Gjennom et par spesialsolbriller oppdages her en verden som er helt ulik den virkeligheten vi vanligvis ser rundt oss. Mennesker ses som aliens, og all media skjuler kalkulerte budskap for å hjernevaske befolkningen. Filmens tematikk er minst like aktuell i dag som da den ble produsert, og dens kvaliteter bortimot like tidløs. Den lite selvhøytidelige tonen og lavbudsjettsplattformen bekreftes gjennom valget av å bruke den profesjonelle wrestlingstjernen Roddy Piper i hovedrollen (en rolle som også hadde vært skreddersydd for Arnold Schwarzenegger), og den labre skuespillerprestasjonen blir derfor ikke noe stort irritasjonsmoment.

Filmen er på sine premisser ekstremt velartikulert, og ikke minst: Underholdende. Carpenter dveler aldri ved detaljer, og når han først stanser fremdriften, er det for å gi oss en over fem minutter lang slåsskamp mellom de to hovedpersonene, som deretter ender opp med å forenes i en tilsynelatende håpløs kamp mot de utenomjordiske kreftene som er i ferd med å avdemokratisere hele verden. Selv om Carpenter er i overkant opptatt av lettsolgte actiontablåer og med fordel kunne investert mer tid og fokus i den tematikken som så tydelig utgjør rammeverket, er det jo også filmens sjarmerende sjel at den forblir såpass lettfattelig og overfladisk underholdende, stort sett.

457 Resurrection (1980)

Den ofte fantastiske Ellen Burstyn har ristet av seg «The Exorcist» når hun i «Resurrection» inntar en annen rolle i et verk tilhørende motsatt ytterkant i spektret av religionsbaserte filmskildringer. I «Resurrection» av Daniel Petrie portretterer hun en kvinne som involveres i en alvorlig bilulykke der mannen omkommer. Selv overlever hun etter først å ha vært klinisk død, men nær-døden-opplevelsen har fått uante følger; hun oppdager etter hvert at hun har utviklet en helbredende kraft i møte med andre syke og skadde mennesker.

Burstyn er som ventet særdeles overbevisende i en kraftfull, men behersket rolleprestasjon som også resulterte i en Oscar-nominasjon. Dette er også noe helt annet enn David Cronenbergs «The Dead Zone», som tankene streifet innom på grunn av premisset. «Resurrection» vippes aldri mot thrillersjangeren. Isteden vinkles det til en saktmodig og emosjonell historiefortelling, samtidig som den ofte bare blir flytende rundt observasjoner med en antydning til et liberalt blikk i møte med de konservative Texas-omgivelsene som med vanskelighet utfordres av kvinnens uforklarlige evner som for dem åpenbart må være religiøst betinget.

Filmen sitter på noen spennende undertoner som ikke helt materialiserer seg i noe genuint fengslende, eller et historiefortellende klimaks for den del. Det er heller ikke til filmens fordel at formspråket som føres av Daniel Petrie har noen middelmådige tv-film/såpeopera-kvaliteter, og det er kun når fotograf Mario Tosi («Carrie») får lov å hente inn elementer av det enorme Texas-landskapet at «Resurrection» tilbyr en audiovisuell kvalitet verdt å åpne øynene for. Tilbake står vi med skuespillet til Ellen Burstyn, som igjen viser hvorfor hun er av de absolutt beste fra sin generasjon, mens både Sam Shephard og Richard Farnsworth bidrar med gode tolkninger rundt henne.

456 10 to Midnight (1983)

J. Lee Thompson hadde allerede jobbet en del med Charles Bronson, før han i 1983 ga det ikoniske steinansiktet rollen som dedikert politimann med problematisk datterforhold i den hardkoke thrilleren «10 to Midnight». Dette er både et sleazy seriemorderportrett med slashermotiver og en etterforskningsfilm som orienteres om jakten på en drapsmann som umiddelbart gjøres kjent for publikum. «10 to Midnight» gjøres derfor ikke til et spenningsskapende mysterium, og det hadde ikke vært skadelidende av å få tilført en dose mystikk gjennom å være hakket mer vag og tvetydig. Men Thompson søker ikke etter subtilitet, selv om det skal sies at historiefortellingens ganske sentrale far-datter-skildring – og for så vidt det samholdet som oppstår mellom Bronson og hans politipartner, spilt av Andrew Stevens – også har noen kvaliteter i skildringen av deres relasjoner, som i hvert fall tilfører en viss dynamikk.

Om vi også frigjør oss fra det rent moralske, er underholdningsverdien tidvis ganske spektakulær i skildringen av politiets jakt på den voyeuristisk anlagte drapsfiguren (isende portrettert av Gene Davis), og i de eksplisitte iscenesettelsene av seriemorderens brutale og seksualiserte drap. Det siste gjorde at Roger Ebert i sin tid slaktet «10 to Midnight» som et amoralsk makkverk. Men de av oss som ikke blir krenket av sånt, kan fort finne mye spennende å bite tennene i her.

455 Next of Kin (1982)

«Next of Kin», eller «Ondskapens hus» på norsk, tilhører den loslitte «hjemsøkt hus-subsjangeren». Men denne australske produksjonen fra 1982 fortjener mer oppmerksomhet, noe den til en viss grad også fikk da Quentin Tarantino fremhevet den som en personlig ozsploitation-favoritt.

Handlingen spinnes rundt en kvinne som arver et aldershjem som var drevet av moren. Hun flytter hjem, men føler seg ikke nødvendigvis velkommen. Umiddelbart oppdager og fornemmer hun flere merkverdigheter, som når beboere i hjemmet dør under mystiske omstendigheter – og når hun kommer over morens gamle dagbok innsender hun at hendelser fra fortiden ser ut til å gjenta seg.

Filmens uttrykk kommer i en blanding som smaker av klassisk, gotisk horror, men med en estetisk finesse som gir en eim av italiensk giallo. Uansett ligger den filmatiske presentasjonen nærmere europeisk kunst enn amerikansk mainstream-horror, noe som også forsterkes i det saktevarmende dramaet som lenge holdes under kokepunktet. Realismen balanserer også på en grunntone av surrealisme, med en filmopplevelse som gjøres bevisst svimlende av underfundige perspektiver i kameravinkler og en sjeldent tydelig lydmiks – der stillheten mest fremheves – som stemningsskapende verktøy. Den elektroniske musikken av Tangerine Dreams’ Klaus Schulze spiller her også inn, positivt. Alt i alt er «Next of Kin» et lavmælt og psykologiserende ozsploitation-bidrag med utspring i en klassisk skrekkfilmunivers, men der det har vært vridd kontrollert på knappene mot et virkelig særegent uttrykk.

454 Rocky III (1982)

Sylvester Stallone overtok regiansvaret for «Rocky»-serien allerede i den første oppfølgeren, hvor han dypest sett gjenskapte plottstrukturen fra originalen i en ny, men likevel veldig lik innpakning. Med «Rocky III» tar han franchisen et steg videre, selv om den overhengende dramaturgien forblir en alternativ reprisevariant over forgjengernes formler. Historiefortellingen er aldri avansert, men hakket mer melodramatisk presentert og enda tydeligere konstruert enn i forgjengerne.

Det åpner fantastisk med integreringen av Survivors klassiske «Eye of the Tiger» – før det fortsetter med introduksjonen av en ikonisk Mr. T som Clubber Lang, en rørende iscenesettelse av Burges Merediths exit som trener, og Apollo Creed (Carl Weathers) som her vokser til å bli en essensiell skikkelse i Rockys liv. Likevel havner «Rocky III» litt mellom to stoler i «Rocky»-franchisen, der den både hviler seg på noen av de sosialrealistiske elementene fra originalfilmen, samtidig som den kommer enda nærmere den gjennomført substansløse tablå- og vignettfokuserte fjerdefilmen, uten å nå helt opp på samme nivå. Historiefortellingen inneholder uansett en rekke nøkkelepisoder som er viktig for helheten i historien om Rocky Balboa, og underholdningsverdien er stort sett gjennomgående høy hele veien.

453 Pink Floyd: The Wall (1982)

Jeg liker Pink Floyd. Men det er et forhold mer preget av respekt og anerkjennelse enn emosjonell og overveldende begeistring. Jeg er altså ikke lidenskapelig opptatt av bandet på noen måter – og det var sikkert derfor (i kombinasjon med et generelt avmålt forhold til musikalfilmer) at jeg først nylig prioriterte å se filmversjonen av The Wall.

Det viste seg å bli et relativt fornøyelig møte med en film jeg ikke minst opplevde som overraskende søkende og kunstnerisk ambisjonsrik. Alan Parker har på sitt vis lykkes i å skape et intrikat, audiovisuelt kunsteksperiment i sin eksessive sammensmeltning av episk musikk og kraftfulle visuelle surrealisme. Filmen er åpenbart symbolladet og ventelig tematisk spennende å fordype seg i – dog ble mine tenner i all hovedsak sittende fast i filmens saftige visuelle kjøttstykker i form av et knippe meget appetittvekkende enkeltsekvenser. Opplevelsen av helheten gjenspeiler derimot i større grad mitt forhold til Pink Floyd: Noen fantastiske høydepunkter og masse respekt for helheten – men uten oppblussing av en total begeistring.

452 Betty Blue (1986)

Siden 2005 har «Betty Blue» også eksistert i en director’s cut-utgave som er én time lenger enn den opprinnelige versjonen. Men siden pålitelige kilder hevder den forlengede versjonen ikke tilfører filmen noen meningsfull verdi, snarere tvert i mot, kommer jeg neppe til å oppsøke tretimersutgaven av Jean-Jacques Beineix’ sangomsuste hovedverk. Også fordi jeg føler meg såpass bekvem med versjonen jeg har sett, og aldri følte å overvære en uferdig historie. Når det er sagt; det tråkkes ikke nye stier i denne fortellingen av broket sinn og kjærlighet – i hvert fall ikke før det karakterutforskende fokuset svinner gradvis hen til fordel for kunstneriske tablåer og filmiske sidesprang, som både føles berikende for filmen samtidig som det gjør den mer emosjonelt haltende.

Filmens lekenhet, og åpenhet, kommer til uttrykk i opptil flere eksplisitte naken- og sexscener, som symptomatisk har blitt filmens merkelapp. Men scenene er i det minste velkoreograferte og fotograferte, som resten av filmen. At filmens tankegods ikke er veldig spennende, og at ting sklir for mye ut av sporene i siste akt, blir dessverre noe ødeleggende for helheten.

451 Excalibur (1981)

John Boormans massive produksjon om Kong Arthur og ridderne av det runde bord, er mildt sagt kaotisk og bortimot kalkunaktig, men ikke desto mindre et fascinerende, brautende beist av et filmverk. Boorman har tydeligvis hatt som ambisjon om å presse mest mulig historiefortelling inn rundt legenden om Kong Arthur, med det resultat at filmen fremstår som episodisk, usammenhengende og innimellom grenseløst forvirrende. «Excalibur» er dessuten ofte direkte heslig å se på, mens Boorman kompromissløst henfaller til bestialske og vulgære iscenesettelser av middelalderens umarmhjertigheter.

Men det er nettopp filmens spektakulære operastorhet, som selv med alle sine feil likevel gjør «Excalibur» bortimot elskverdig – og i hvert fall komplett umulig å forholde seg likegyldig til som filmkunstverk.