1980-tallet: 431 – 440. plass

440 Lean on Me (1989)

Joe Clark, spilt av Morgan Freeman, hentes inn som rektor for å rydde opp i uroen ved en problemskole i New Jersey som er fylt til randen av motivasjonsløse og kriminelle ungdommer. «Lean on Me» føyer seg inn i rekken av skolefilmer basert på virkelige hendelser, hvor én lærer snur et tilsynelatende umulig utgangspunkt til uventet triumf. Det interessante med tilfellet «Lean On Me», er at hovedfiguren – fremragende spilt av Morgan Freeman – ikke er den typiske motivasjonsguruen av en inspirerende lærer som sympatisk bygger opp elevene, og henter ut uante ressurser. Han er derimot gjennomgående usympatisk, brautende, full av arroganse og tyr til utdatert metodikk i å spille på frykt, som ikke påkaller sympati. Det fremstår også som litt uvisst hva regissør John G. Avildsen egentlig ønsker å formidle. På en side fremstilles Joe Clark som en mann som gjennomfører en formidabel kursendring, fra det håpløse (skolekorridorene skildres i begynnelsen med skrekkbilder som påminner om de mest voldelige ghettoer) til at skolens verstinger endelig lystrer hans kommando.

Der den sammenlignbare «Stand and Deliever» tok for seg én lærers inspirerende undervisningsteknikk, handler «Lean On Me» om implementering av disiplin, og ikke direkte en utvikling av undervisningsopplegget. Avildsen tillater hele ikke andre figurer å komme helt til rette fra skyggen av den ropende Joe Clark, som i Morgan Freemans ruvende skikkelse opptar all plass. Men til slutt er det også hans størrelse som karakter og skuespiller, som gjør «Lean On Me» severdig.

439 Maniac (1980)

Det er altfor lett å undervurdere «Maniac» som en generisk 80-tallsslasher av tanketom exploitation (uten at det nødvendigvis er noe galt med det). Derimot oppleves «Maniac» som ganske unik i hvordan den umiddelbart og inngående gjør oss kjent med seriemorderens psyke, spilt av slibrige Joe Spinell. Filmen fortoner seg like mye som en psykologisk skrekkthriller opptatt av å male frem både en realistisk atmosfære, både i karakter- og miljøskildringer. Det er mørkt og møkkete, svett og kvalmt. Bildene er illeluktende, og drapene er de bestialske klimaksene. Men blodbadet skjuler like fullt et mer nyansert mørke som gjør filmopplevelsen hakket mer verdifull enn forventet, vel vitende om at «Maniac» ikke engang får en fotnote i filmhistorien.

PS! Filmen fikk i 2012 en remake med Eliah Wood i hovderollen, og den er overraskende frisk – dog en anelse ulik – originalen, selv om den i likhet med 1980-versjonen er såpass snuskete at den urokkelig er forankret i rett-på-video-segmentet.

438 Sleepaway Camp (1983)

Robert Hiltziks karriere som filmskaper handler om én ting: «Sleepaway Camp» (han laget aldri noen annen film, foruten en slags remake i 2008). Hiltzik er i dag advokat, men som aspirerende filmskaper tidlig på 1980-tallet kastet han seg som så mange andre på bølgen av amerikansk slasherfilm. Filmen ble i sin tid en moderat suksess på basis av sitt begrensede budsjett, men også tilsidesatt av de mer robuste sjangerfilmene fra samme epoke. Likevel er det ikke ufortjent at «Sleepaway Camp» i nyere tid er blitt plukket opp og tiljublet som et velskapt horror-kultfilmemne.

Det er likevel én ting som mer enn noe annet sementerer verkets fortjente klassikerstatus: Den grenseløst foruroligende, sjokkerende og fantastiske sluttscenen som uten sidestykke er tiårets beste avslutning av en horrorfilm. Da blir det heller ikke så problematisk at historien som ligger foran slutten er ganske middelmådig utbrodert, at det aldri blir direkte spennende og at skuespillet nesten er forstyrrende svakt. Derimot skal Hiltzik ha honnør for å inkludere noen fiffige drapsscener underveis (som når et gedigent vepsebol kastes inn på et innelåst toalett) og etableringen av en mer krevende dramaturgi der spenningsmomentet aldri ligger i hvem som er drapsmannen. Dette aspektet burde gitt filmskaperen større handlingsrom til å dyrke det audiovisuelle og gjøre filmen stemningsskapende på en annen måte. Men Hiltzik har åpenlyst verken ambisjonene eller budsjettet til å ta filmen i den retningen. Derimot utnytter han det fraværende «who-dunnit-fokuset» til å bygge opp mot en veldig annerledes plottvending i sluttscenen – en finale som i horrorsjangerens ånd er mer grotesk og sjokkerende enn den er smart – men som også utvilsomt er en filmspråklig genistrek. For det må innrømmes: Filmens sluttbilde var det siste jeg tenkte på før jeg la meg den kvelden, og det første jeg tenkte på da jeg stod opp dagen etter.

437 Intruder (1989)

Scott Spiegel bidro som medforfatter på Sam Raimis oppfølgersuksess «Evil Dead II» før han to år senere regisserte et selvstendig lavbudsjetts slasherverk med «Intruder» som utkom – rett på VHS – i 1989.

Både Sam Raimi og kultskuespiller Bruce Campbell fra nettopp «Evil Dead» dukker opp i to ørsmå roller/vennetjenester, mens Dan Hicks – også han fra «Evil Dead II» – spiller en mer sentral rolle. Filmens veldig ukompliserte handling foregår i sin helhet inne i et supermarked, der vi følger de ansatte som under en kveldsvakt blir terrorisert av en psykopatisk drapsmann. Den introduserende skildringen er overraskende lang og filmen er omtrent halvveis før handlingen materialiserer seg i skrikende ofre og groteske likvideringer. Selv om den nesten møysommelige oppbygningen ikke benyttes til å utvikle noen av filmens karakterer, blir vi derimot godt kjent med settingen; supermarkedet, som på et viss utnyttes til å bli filmens fremste og mest originale fortrinn.

Det er tydelig at Spiegel vil noe med kamera, både i fotograferingen av lokalet og i de sjangernødvendige iscensettelsene av drapsøyeblikkene. Med sannsynlig inspirasjon fra nettopp Raimi i noen tidvis idérike kamerainnstillinger, bærer «Intruder» likevel preg av en viss lettvinthet og uoriginalitet. Pr. 1989 var da også slasherepokens storhetstid allerede over, og «Intruder» kan virke som en siste krampetrekning for en sjanger som ved inngangen av 90-tallet sovnet inn i en komatilstand den ikke egentlig våknet fra før sjangerhelten Wes Craven revitaliserte sjangeruniverset på 90-tallet. Som filmskaper har heller ikke Scott Spiegels karriere eksplodert i ettertid, snarere tvert i mot.

Rent anekdotisk er det likevel verdt å nevne at Scott Spiegel skrev «Intruder» sammen med Lawrence Bender, som noen år senere innledet et særdeles fruktbart og innflytelsesrikt produsent-regissør-samarbeid med Quentin Tarantino. Etter sigende var det Scott Spiegel som introduserte Bender for Tarantino, og gjennom det indirekte bidratt til noe av det mest betydningsfulle som skulle skje på amerikansk film det kommende tiåret.

436 Reds (1981)

Den tolv ganger Oscar-nominerte «Reds» er anerkjent som en av de virkelig store amerikanske filmene, men det føles likevel som den har havnet litt under radaren mens tiden har løpt. Warren Beatty sanket alene fire nominasjoner; for beste film, regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver – en bragd han gjennom filmhistorien kun deler med Orson Welles for «Citizen Kane» og Woody Allen for «Annie Hall».

Beatty spiller Jack Reed, en radikal amerikansk journalist og sosialist, som etter hvert reiser til Sovjetunionen for å ta del i arbeidernes revolusjon, og returnerer til USA for å danne et eget kommunistisk parti, med påfølgende utfordringer som oppstår i kjølvannet. «Reds» er en klassisk, episk historiefortelling som i sitt format aldri vil bli irrelevant, men som samtidig sliter med å gjøre seg minneverdig. Det over tre timer lange, fakta- og dialogtunge dramaet, lar innimellom enkeltscener bli for langdryge. Grepet med å avbryte historien med å slippe til intervjuobjekters retrospektive betraktninger, fungerer imidlertid godt som et avvekslende perspektiv. Filmen er også solid forankret i et knippe solide rolleprestasjoner; fra nevnte Warren Beatty, til Diane Keaton som hans romantiske motpart, og en – for anledningen – nedtonet utgave av Jack Nicholson som Eugene O’Neill. Samtidig er det, gjennom mine øyne, fotoarbeidet til Vittorio Storaro som er faktoren som evner å løfte det dialogtunge dramaet til også å bli en tidvis spennende filmisk totalopplevelse. Storaro tilfører filmen en visuell tyngde i presentasjonen, både av de intime og lukkede innendørsscene, men aller mest i de storslagne tablåene som finner sted utendørs med store folkemengder. Dessverre kan han likevel ikke forhindre at Warren Beattys innfallsvinkel hovedsakelig er relativt teatralsk, i overkant forklarende, og derav også en smule filmatisk kjedsommelig.

435 The Challenge (1982)

En amerikansk bokser får i oppdrag å frakte et antikt samurai-sverd til Japan hvor han skal overlevere det til dens rettmessige eier, bare for å havne midt i en brutal feide mellom to rivaliserende brødre.

«The Challenge» er undervurderte John Frankenheimers hardkokte håndtering av et modernistisk vest/østen-stereotypisk actioneventyr. Filmens voldelige brutalitet med en naturlig tilnærming til blant annet avkappede kroppsdeler, var sannsynligvis grunn til at «The Challenge» i sin tid ble forbudt på norske kinoer. Det er kanskje perverst, men filmens kompromissløse skildring av underverdenens ubarmhjertigheter, er også dens mest interessante side.

Scott Glenn spiller hovedrollen som den amerikanske bokseren som er bemerkelsesverdig distansert til alt som foregår, med en portrettering som slekter på erkeamerikanske actionfigurer spilt av Clint Eastwood og Chuck Norris. Det hører også med til historien at en ung Steven Seagal jobbet på settet som actionkoreograf og stuntman, og dermed var en viktig del av produksjonen. Det er uansett Toshiro Mifunes rolleprestasjon som er skuespillerbeholdningen, og manuset til Richard Maxwell og John Sayles har også flere lag som gjør det mulig å assosiere mer med historien og figurene enn det umiddelbare. Det er likevel actionsekvensene, plassert i et merkverdig sammensurium av vold og underfundig komikk i en b-filminnpakning, som gjør «The Challenge» spesiell og spennende – alt i sitt vestlige blikk på et moderne kulturbilde fra et urbant Japan.

434 Tre fratelli / Three Brothers (1981)

Det er noen tunge litterære kvaliteter over italienske «Three Brothers» eller Tre fratelli». Francesco Rosi forteller om tre voksne brødre som returnerer til barndomshjemmet etter at moren dør. Filmen utbroderer de ulike livene og deres divergerende perspektiver idet de nå møtes etter mange år – nå som de er tilnærmet fremmede for hverandre, men i omgivelser av felles fortid og kjenner trykket av en familiær historie. Samtidig må de forholde seg til en sørgende far, i et alltid distansert forhold.

Filmens litterære kvaliteter uttrykkes i lange dialoger omkring et komplekst materiale som søker å belyse en større tematikk – om politikk og samfunn, moral og eksistensialisme. Perspektivene føres av karakterer tilknyttet ulike sosiale lag av det italienske samfunnet, men som er naturgitt sammenbundet av familiebånd. Filmspråket føles ikke et øyeblikk uinspirert, men er vagt observerende på en måte som ikke skal ta oppmerksomheten fra forståelsen i det som forsøkes formidlet i det språklige og intellektuelle rommet som Rosi dyrker.

433 Black Widow (1987)

Debra Winger spiller en FBI-etterforsker som utvikler en hypotese om at én kvinne står bak dødsfallene til flere velstående menn som over tid har blitt funnet døde, tilsynelatende av naturlige årsaker. Winger tar derimot på egenhånd opp jakten på den ukjente «The Black Widow» som hun antar har forført og senere forgiftet mennene for deretter å stikke av med store pengebeløp.

Debra Winger er god som nedtonet, dedikert FBI-agent, mens Theresa Russell er lysende som den elegante, forgiftende fristerinnen. Der filmen lenge ulmer som en thriller klassisk etterforskningsthriller som følger de to hovedpersonene på hver sin front, slår gnistene opp i flammer når deres veier møtes på idylliske Hawaii. Regissør Bob Rafaelson er ikke ukjent med å bygge opp stemningsfulle, erotisk ladede thrillere – og her får nettopp samspillet mellom Winger og Russell den erotiske undertonen som umiddelbart høyner filmens puls. Det er samtidig lett å finne svakheter, særlig i manusarbeidet. Men Rafaelsons smak for atmosfæriske tablåer overskygger mange av filmens enkle løsninger, og gjør til slutt at «The Black Widow» likevel fortjener å bli fremhevet som en av de mange erotiske thrillerne som var med å fargelegge denne siden av amerikansk 80-tallsfilm.

432 Wolfen (1981)

«Wolfen» fra 1981 har havnet i skyggen av de mer kjente varulvfilmene «The Howling» og «En amerikansk varulv i London» fra samme tiår. Men filmen har noen kvaliteter og spennende perspektiver som gjør den enda mer interessant. Det åpner med at en høytstående politiker og maktfigur i New York blir funnet bestialsk myrdet sammen med sin kone og sjåfør. Det viser seg at de er påført skader som umulig kan stamme fra mennesker, og at det mest sannsynlig er rovdyr som står bak drapene. Politietterforskeren som settes på saken må følge uortodokse spor, og innordne seg alternative urbanmiljøer for å komme til bunns i et mysterium som muligens også innbefatter nærkontakt med en form for varulver.

I motsetning til ovennevnte varulvfilmer, er «Wolfen» sentrert rundt stemningsfulle blikk og mindre opptatt av å eksponere skrekkelementene i varulvmytologien. Regissør Michael Wadleigh setter opp et realistisk rammeverk, og skildrer der en «gritty» thriller på mørkt gateplan i uopplyste New York-gater. Genistreken ligger i å holde trusselen ukjent og fremmed for publikum så lenge som mulig. I stedet for å blottlegge de overnaturlige aspektene, dyrkes et atmosfærisk og tidvis suggerende filmspråk, som gir en næringsrik grobunn for en vag og gåtefull filmfortelling. Her er Wadleighs perspektivgrep særlig interessant; fremfor å gi oss bildene av varulvvesenet, ser vi sekvensene gjennom et synsforvridd filter som gjenspeiler varulvperspektivet, til en beslektet effekt av det som ble gjort i «Predator» noen år senere. Derfor oppleves «Wolfen» også som bemerkelsesverdig og høyst severdig, til tross for at den aldri blir fryktelig spennende og er litt seig i kantene.

431 Dead Poets Society (1989)

Det virket å være konsensus på første halvdel av 90-tallet der «Dead Poets Society» i flere sammenhenger ble fremhevet som et betydelig filmverk. I dag er det derimot få som snakker om denne Peter Weir-filmen, og det er i ettertid lettere å forstå hvorfor den har falmet enn å forklare datidens hyllest. Den store gåten er hvordan filmen innbrakte en oscarstatuett for beste originalmanus, da filmens mest iøynefallende svakhet nettopp ligger i noen av de lettvinte/urealistiske premissene og klisjéhåndteringen i det utslitte inspirerende-lærer-materialet.

Filmens tyngde ligger utvilsomt i Weirs personinstruks, hvor Robin Williams især gis handlingsrom til å gjøre det han kan best som velartikulert og vittig lærerfigur som med ukonvensjonelle metoder utfordrer rutinene ved en amerikansk privatskole på slutten av 50-tallet. Likevel er ikke Williams en egentlig hovedfigur. Det er Robert Sean Leonard som er filmens hjerte, som idealistisk elev i kamp mot ulike krefter som trekker han mot andre retninger enn han selv vil søke. På sitt beste er «Dead Poets Society» en slående og sterk skildring, men tidvis også ganske lettvint, urealistisk og flat.