1980-tallet: 421 – 430. plass

430 The Unseen (1980)

Tre unge, kvinnelige tv-journalister kjører til Solvang, et lite dansk samfunn sør i California, for å dekke en nasjonal feiring og parade. Ettersom alle hotellene viser seg å være fullbooket, ender de opp med å få overnatte i huset til en middelaldrende, eksentrisk museumskurator og hans mystisk stille kone som bor i nærheten. Ganske snart forstår vi at huset deres også rommer noe mer – en tilsynelatende usynlig trussel som befinner seg i den dunkle kjelleren under dem.

«The Unseen» er regissert av Danny Steinmann («Savage Streets» og «Friday the 13th: A New Beginning») som for anledningen gjemte seg bak pseudonymet Peter Foleg i protest mot produsentenes ivrige klipping i post-produksjonen. Men paradoksalt nok er «The Unseen» trolig Steinmanns karrierehøydepunkt. Filmen, som har et åpenbart slektskap til Alfred Hitchcocks «Psycho», samtidig som den låner elementer fra den italienske giallo-tradisjonen og har et bein solid plantet i klassisk amerikansk slasherlandskap, ser overraskende bra og inspirert ut. Særlig er fotoarbeidet og klippingen spennende løst i flere sekvenser. I tillegg er det forfriskende hvordan filmen bruker Michael J. Lewis’ komponerte originalspor som middel til å bygge opp stemninger, og lar musikken ta betydelig større plass enn det som er vanlig, og gjerne på bekostning av den litt flaue dialogen.

På den andre siden ligger det et uforløst potensial i å tegne huset som et åsted med sterkere identitet og spenning, og skuespillerprestasjonene befinner seg på et nesten forstyrrende lavt nivå (dog er Sydney Lassick sterkt underholdende i sin over-the-top-tilnærming i portretteringen av den eksentriske husverten). Filmen blir også en anelse tonedøv de siste 20-30 minuttene, hvor Steinmann til slutt bringer oss ned i kjelleren i en mindre elegant finale og en nokså forutsigbar avsløring. Likevel er «The Unseen» et underholdende sjangerbidrag i b-filmsegmentet av amerikanske thriller/skrekkfilmer.

429 The Big Easy (1987)

Dennis Quaid spiller en politibetjent som innleder et forhold til en statsadvokat, spilt av Ellen Barkin, etter at de treffer hverandre på åstedet for et mafiadrap. Filmen tar for seg forholdet mellom to som står på hver sin side i rettssalen, men som på fritiden utvikler et prøvende kjærlighetsforhold. Den tredje karakteren i «The Big Easy» er ganske enkelt New Orleans, slik enhver film som lokaliseres til sørstatsbyen ender opp med å bli uunngåelig fargelagt av den atmosfæren som gjennomsyrer stedet.

Regissør Jim McBride legger ambisjonslista interessant høyt med tanke på det litt intetsigende plottet, som i bunnlinjen er et romantisk drama plassert i en ganske gjespfremkallende politifilm om korrupsjon og gangsterdrap. Derimot gjør McBrides lekne filmspråk det også litt vrient å trenge inn i hva filmen er, og det virkelige engasjementet for figurene forsvinner. En periodevis hetende romantikk med erotisk valør, er heller ikke alene nok til å gjøre «The Big Easy» til noe virkelig stort. Men glimtvis vises sider av New Orleans, og en kjemi i samspillet mellom Quaid og Barkin, som gjør at det likevel skinner ganske bra av «The Big Easy».

428 Ghosts… of the Civil Dead (1988)

John Hillcoat diskuterer fengselinstitusjonens problematiske vesen i sin australske debutfilm «Ghosts… of the Civil Dead». Det er ingen actionfilm, og intet publikumsfrieri innbakt i Hillcoats urafinerte, intense skildring av en ubønnhørlig destruktivitet som gjennomsyrer filmens futuristisk-aktige fengselsvirkelig.

Inspirasjon har Hillcoat hentet fra observasjoner gjort i noen av USAs mest ekstreme fengsler – og nettopp blir filmskaperens tydelige agenda vel dominerende på bekostning av et manglende emosjonelt drivpunkt. Men som polemikk kommuniseres filmen virkningsfullt av et upolert og virkelighetssøkende filmspråk. Dessuten er skuespillet, inkludert Nick Cave i sin første rolle, ildfullt og genuint til stede.

427 Adjø solidaritet (1985)

Den gjengse latterliggjøringen av Wam & Vennerøds filmproduksjon har dessverre overskygget det faktum at filmskaperduoen gjennom årene realiserte et knippe filmatisk og tematisk ambisjonsrike filmer (så kan man være enig eller uenig om graden av kvalitet). De fleste kjennere vil antakelig kunne nikke bekreftende til at «Adjø solidaritet» står som deres hovedverk, og beste film.

«Adjø solidaritet» er konfronterende av natur; ulike generasjonsperspektiver smeltes sammen i en mangefasettert samfunnskommentar, om dobbelmoralisme, tilhørighet og erkjennelse om egen posisjon og en karakterskiftende virkelighet. Skuespillet er mildt sagt ujevnt, men aldri sjenerende. Ideen som ligger til grunn for historiefortellingen, og den filmiske gjennomføringen, er imidlertid oppsiktsvekkende i sin energi og fortelleriver. Manuset er direkte og lettforståelig, men rommer samtidig en analyse som, hvis man ønsker det, gjør opplevelsen mer utfordrende. Mest gledelig er det derimot at «Adjø solidaritet» også fremstår så vital og sprudlende i sitt ekspressive filmspråk, som kun unntaksvis mislykkes, men hovedsakelig beriker norsk filmhistorie.

426 Deadly Circuit / Mortelle randonnée (1983)

En tilsynelatende småsexy fransk noir skrevet av Jacques Audiard, basert på klassisk amerikansk pulp-litteratur, og med den hypnotiserende vakre Isabelle Adjani hovedrollen. Det er kanskje ikke rart at jeg gikk til «Deadly Circuit» med høye forventninger, men samtidig vel vitende om at det ofte er en grunn til at en film er lite sett og sjeldent omtalt som viktig å få med seg. Likevel var det med en pirrende oppdagelsesfølelse jeg entusiastisk gikk til «Deadly Circuit». Først etterpå forstod jeg at jeg faktisk har sett samme historie tidligere i form av den middelmådige «Eye of the Beholder» med Ewan McGregor og Ashley Judd fra 1999 som er basert på samme roman.

«Deadly Circuit» har derimot en mer interessant visuell tilnærming til materialet, samtidig som regissør Claude Miller dessverre ikke helt klarer å finne balansen mellom all eksposisjon, dramaturgien i whodunnit-historien og det estetiskdyrkende filmspråket – som gradvis skyver hele filmen over i et veldig kaotisk og absurd landskap. Resultatet er fascinerende, men nesten enda mer frustrerende.

425 Sudden Impact (1983)

Sju år etter «The Enforcer» returnerte Clint Eastwood til den ikoniske Harry Callahan-figuren i filmseriens fjerde kapittel med «Sudden Impact» fra 1983 – for øvrig den eneste der Eastwood selv er kreditert som regissør. Og Eastwood går aldri inn for å oppfinne hjulet på nytt, verken i regiarbeidet (som virker ganske rutinepreget) eller i den innbitte portretteringen av Callahan, som også her primært fillerister overordnede, mens han selv opererer brutalt på kanten av den samme loven han er satt til å håndheve. Her faller han også for en kunstmalende blondine i forbindelse med en drapsetterforskning, et forhold som aldri fremstår som veldig troverdig, men som er nøkkelen som etter hvert åpner opp det ganske middelmådige plottet.

Som klassisk, hardkokt action-krim der tidsånd og estetikk av 70-tallet møter 80-tallet, er «Suppen Impact» underholdende nok. Og ikke minst introduserte den en legendarisk one-liner, og inneholdt i sin originalversjon såpass kompromissløse scener at filmen faktisk ble forbudt ved norske kinoer i sin opprinnelige form.

424 We’re No Angels (1989)

«We’re No Angels» er løselig basert på en film med samme tittel fra 1955 med Humphrey Bogart. Her spilles imidlertid hovedfigurene av Robert De Niro og Sean Penn, mens regissør Neil Jordan for øvrig krydrer ensemblet med solide folk som Demi Moore, James Russo, Wallace Shawn, Bruno Kirby og ikke minst en ung John C. Reilly.

Vi kastes inn i historien idet Robert De Niro og Sean Penn rømmer fra fengsel, før de etter noen misforståelser søker dekning forkledd som prester i et lite tettsted noen meter unna den kanadiske grensen. «We’re No Angels» er sjangermessig tohodet som forviklingskomedie og en slags thriller, tidvis med en Coen-aktig miljø- og figurskildrende stemning. Komediefaget er vrient, og Neil Jordan er åpenbart ikke på hjemmebane. Den irske filmskaperen er derimot, som alltid, flink til å orientere seg stilsikkert i ulike filmunivers, og «We’re No Angels» løses fotografisk bra. Manuset er for øvrig bearbeidet av selveste David Mamet, så mengden av talent involvert i produksjonen kan ikke avfeies. Selv om komedien verken er nyskapende eller uforutsigbar, oppstår det flere humrende episoder i filmens sjarmerende, litt slentrende skråblikksbetraktninger. Og aller best, og morsomt, er den underspillende John C. Reilly som etter et stykke introduseres i en fantastisk prestebirolle.

423 The Hand (1981)

«The Hand» er et merkverdig tidlig innslag i Oliver Stones filmografi – et slags halvveis vellykket forsøk på å kamuflere et latterlig materiale i et velmenende psykologisk horrorverk, som lener seg mye på Michael Caine for å bygge kredibilitet og troverdighet. Men «The Hand» er langt på vei en underholdende og velskapt b-filmproduksjon; filmfortellingen er tilstrekkelig overbevisende og tilstedeværelsen til Caine karismatisk nok til at man biter på det fordummende agnet.

Caine spiller en tegneseriebokforfatter som mister hånden i en trafikkulykke, før hånden muligens vender tilbake som en drapstrussel på egen hånd (no pun intended). Til tross for historiens banaliteter, manøvrerer Oliver Stone «The Hand» i en tvetydig retning – og han er minst like opptatt av å dykke ned i hovedfigurens ekteskapelige og eksistensielle kvaler, som han er opptatt av å iscenesette klassiske horrortablåer. Samtidig er den visuelle håndteringen tidvis sterk, og filmen ligger atmosfærisk nærmere en britiskinspirert, mørk og surrealistisk 70-tallsestetikk enn de mer utagerende amerikanske 80-tallsslasherne. Likevel er det vanskelig å se for seg «The Hand» uten Michael Caine, som innimellom – i sitt dynamiske og innbitte skuespill – får oss til å glemme den tynne suppa Oliver Stone tross alt koker filmen på.

422 Shoot to Kill (1988)

Konseptet er spennende i seg selv, men mulighetene utnyttes kun halvveis av filmskaperne i tilfellet «Shoot to Kill». Det åpner sterkt med en pulsjagende gisselscene hvor en ukjent drapsmann evner å rømme fra et åsted foran nesa på et FBI-team under ledelse av Sidney Poitiers standhaftige rollefigur. På rømmen infiltrerer drapsmannen, som vi ikke har sett, en gruppe med fire menn som har meldt seg på en guidet reise på fjellet.

Det konseptuelt interessante ligger i at vi som publikum ikke vet hvem av de fire mennene som lyver om sin forhistorie, og som er drapsmannen. Dette spillet tilfører dramaet en nerve, men dessverre presenteres avsløringen litt for tidlig i dramaet. Parallelt med fjellturdramaet, følger vi Poititer som fortsetter jakten på gjerningsmannen og som i ukjent naturterreng må samarbeide med en villmarksekspert spilt av en karismatisk Tom Berenger (som for anledningen både ser ut som og har egenskapene til Lars Monsen). Poitier er solid i sin comeback-rolle etter ti fraværende år fra filmduken. Dessverre er ikke regiarbeidet til Roger Spottiswoode like spennende. Til tross for Michael Chapmans solide fotoarbeid, er det et noe mediokert og blast over den filmiske presentasjonen. Komponist John Scotts melodiøse bidrag er imidlertid undervurdert, og sterkt delaktig i flere av de scenene som virkelig fungerer.

421 A Christmas Story (1983)

En amerikansk julefilmklassiker som ikke har nådd helt samme klassikerstempel som et obligatorisk julebekjentskap for den gjengse nordmann som den har for amerikanerne. Bob Clarks 1983-produksjon er en nostalgisk forestilling av en julehøytid slik vi liker å se den for oss. En guttunge står foran et butikkvindu og har funnet det eneste han ønsker seg til jul – et våpen – som moren (av forståelige grunner) ikke ønsker å kjøpe til sønnen. Niåringen må dermed bruke førjulstiden kreativt med mål om likevel å ende opp med ønskegaven under juletreet.

«A Christmas Story» omfavner en basal og barnlig julemagi innenfor rammene av en amerikansk småby på 40-tallet. Og den innehar en slags ektefølt lengsel, der iscenesettelsen kommer i form av en serie fornøyelige sekvenser om spennende oppvekstdager i førjulstiden. Som en serie av anekdotiske vignetter snarere enn en fullendt historiefortelling, henger likevel «A Christmas Story» fint sammen takket være den lune fortellerstemmen som binder fragmentene sammen til en fornøyelig helhet av en spillefilm.