1980-tallet: 401 – 410. plass

410 Roar (1981)

I en scene åpner Tippi Hedrens rollefigur en dør og skvetter idet en fugl flyr mot henne. Scenen er naturligvis et vink til Alfred Hitchcocks «The Birds» der Hedren ble terrorisert av fugler. Her er terroren i utgangspunktet hakket smulere i form av ville løver i den afrikanske jungelen. Men «Roar» er en harmløs eventyraktig filmproduksjon som ligner nærmere disneylandskap enn nevnte Hitchcock. Filmen er et ambisiøst og alternativt samarbeidsprosjekt mellom Hedren og hennes ektemann, dyrevenn, regissør og hovedrolleinnehaver Noel Marshall.

Produksjonen anses som en av tidenes farlige filminnspillinger, og ble skutt over en periode på flere år gjennom 70-årene, før sluttproduktet ble lansert i 1981. Mer imponerende enn den småseige narrativen, er de spektakulære og ekte kampscenene mellom løver og mennesker (filmen er ofte vurdert som filmhistoriens farligste mainstream filmproduksjon) der også en kommende fotografmester i Jan de Bont briljerer i sin ekstremt krevende Hollywood-debut.

409 Cannibal Holocaust (1980)

Man kan gjerne mene at «Cannibal Holocaust» er direkte frastøtende, noe den også er, men vi snakker likevel om et filmverk som ikke bare skal ha oppmerksomhet grunnet sjokkverdi. Produksjonen består udiskutabelt av noen ikke-ubetydelige filmiske kvaliteter og grep som verken kan, eller bør, undermineres. Den melodiøst idylliske musikken fra Riz Ortolani, mens kamera kretser over den frodige naturskjønnheten i Amazonas-jungelen, er fantastisk og brukes også senere som en interessant kontrast til de groteske voldsbildene. Filmen er jevnt over solid produsert, og etter hvert har da også den kompromissløse italienske filmskaperen Ruggero Deodato mottatt en viss kunstnerisk anerkjennelse for prosjektet.

For de uinnvidde følger «Cannibal Holocaust» en professors reise inn i den søramerikanske jungelen på jakt etter tre dokumentarfilmskapere som har forsvunnet etter en ekspedisjon i området. Alt professoren finner i jungelen er noen skjelettrester og en filmrull, som bringes tilbake til amerikansk jord hvor den blir avspilt. Denne avspillingen utgjør i praksis filmens andre halvdel, og det er her vi får servert den kvalmende iscenesettelsen av de mest barbariske og avskyelige voldshandlingene man knapt kan tenke seg at mennesker vil være i stand til å utføre – det være seg voldtekter, eller bestialske drap av mennesker og dyr (filmen er særlig omstridt fordi den viser virkelige dyredrap).

Det dokumentariske uttrykket, som i sin tid var nyskapende, forsterket sjokkeffekten i den grafiske brutaliteten – til det punkt at Deodato måtte stå til ansvar for italienske rettsmyndigheter som krevde regissørens redegjørelser for hvordan diverse scener ble spilt inn. Deodato måtte også se seg nødt til å hente frem skuespillerne fra filmen, som etter innspillingen hadde gått under jorden for å bevare mystikken rundt det myteomspunnede prosjektet.

På mange måter gjorde «Cannibal Holocaust» konseptuelt mye av det samme som «The Blair Witch Project» ble hyllet for tjue år senere. Men ikke dermed sagt at Deodato lykkes fullt ut. Filmen er forsøksvis et stikk til journalisme og dokumentarisme som forsøk på å tilnærme seg noe objektivt, samtidig som historien må oppfattes som en slags anti-imperialistisk kommentar, kombinert med en anmodning til publikum om å reflektere over voldsbruken. Overdrivelsene i virkemidlene blir imidlertid en distraksjon i en uryddig formidling. «Cannibal Holocaust» har etterlatt et markant og permanent avtrykk i filmhistorien, men ikke først og fremst som et fullendt mesterverk.

408 Strange Behavior (1981)

«Strange Behavior», som i senere tid også er blitt lansert med tittelen «Dead Kids», utkom i 1981 som en del av den amerikanske slasherbølgen i kjølvannet av «Halloween». Men bak pennen til Bill Condon (senere oscarvinnende manusforfatter med «Gods and Monsters») følger ikke «Strange Behavior» nødvendigvis forventede sjangerformler. Her er ingen knivutstyrt, psykotisk drapsmann figurerende bak en ublid maske som terroriserer miljøets feminine innslag på samlebånd.

Som på nesten tidlig David Cronenberg-aktig vis plasseres morbiditeten i vitenskapens og teknologiens fang, der debutantregissør Michael Laughlin sprer en ubehagelig paranoiastemning også ved hjelp av tidvis inspirerende kamerabruk. Skuespillet er også jevnt over solid, noe som også skyldes et manus som tar overraskende fint vare på universets karaktergalleri. Nå skal det sies at «Strange Behavior» ikke på noen måte besitter en iboende klassikerkapasitet. Til det er den for enkel og smått uoriginal i et større perspektiv. Like fullt er den særdeles vellykket som en forfriskende og fornøyelig amerikansk slasher anno 1981, og den har holdt seg ganske så bra.

407 Out of Africa (1985)

Sidney Pollacks «Out of Africa» («Mitt Afrika») uttrykker kjærlighetens mange fasetter i skildringen av Karen Blixens forelskelse i en mann, en kultur og et kontinent. Det er Meryl Streep som portretterer den danskfødte forfatteren som på begynnelsen av 1900-tallet flyttet til Kenya, der hun sammen med ektemannen (fantastisk spilt av Klaus Maria Brandauer) etablerte en kaffeplantasje. I enden av en uunngåelig kulturkollisjon, og med en ofte fraværende ektemann, søker hun med genuin omtanke å forbedre levekårene for de lokale hun tilknyttes rundt farmen. Men den personlige, flammende kjærligheten oppstår først når hun møter en rotløs, mystisk jeger (spilt av Robert Redford) – som introduseres for oss og henne idet han redder henne fra et mulig løveangrep på de afrikanske slettene – i det som for øvrig fremstår som en av filmens aller beste og mest intense sekvenser.

«Out of Africa» er ladet med lidenskap og kjærlighet; både som drivkraft for historiefortellingen om Karen Blixen, og formmessig forsterket i et dvelende og romantisk anlagt fotoarbeidet som virkelig mesker seg i flotte naturomgivelser og romantiserende fargebruk – som igjen forsterkes av John Barrys gjennomgående søtlige musikk. Filmens episke kvaliteter gir definitivt assosiasjoner til David Lean (som etter sigende også var aktuell som regissør på nettopp «Out of Africa»), men Sidney Pollack lykkes ikke fullt ut å puste et spennende liv inn i nærdramaet, og i stedet blir de fantastiske totalbildene av naturen mer fengslende enn den sprikende historiefortellingen. Pollack klarer dermed ikke å gjøre «Out of Africa» sterk nok som en fullendt kjærlighetskrønike, og han har heller ikke det kunstneriske blikket med evnen/viljen til å rendyrke en vagere filmpoesi ala eksempelvis Terrence Malick. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er «Out of Africa» blitt en bredt omfavnet suksess som sågar høstet sju oscarstatuetter, og som på sett og vis fortjener anerkjennelse bare i kraft av den muskuløse produksjonen som ligger bak.

406 Sole Survivor (1983)

Denise er den eneste overlevende etter en flystyrt. I tiden opplever hun gjentagende ubehagelige fornemmelser om at noen er etter henne, hvorpå kjæresten (som også er lege) beroliger henne med at det nok er snakk om et vanlig psykisk overlevelsessyndrom som hun må leve med. Men det er mye som skurrer, deriblant advarslene fra den angivelig synske kollegaen som forutså flyulykken, og Denise blir mer og mer overbevist om at noe er veldig feil. Og hun har naturligvis veldig rett.

«Sole Survivor» har for øvrig arvet flere elementer fra den vanvittig stemningsfulle «Carnival of Souls», like sikkert som skaperne bak den nyere skrekkfilmsuksessen «Final Destination» helt sikkert hentet inspirasjon herfra; plottlikhetene med sistnevnte er slående – dog er hovedfigurene her voksne, ikke tenåringer. «Sole Survivor» er også betydelig mer upolert i kantene, men som lavbudsjettsproduksjon er den forbløffende effektivt konstruert som sjangerverk. Ikke minst akkompagneres bildene av et fantastisk lydbilde som både er enerverende, men samtidig ekstremt atmosfærisk i en underbyggelse av ubehagelige angststemninger. Summen av plottet og de audiovisuelle virkemidlene, gjør «Sole Survivor» både genuint skremmende og fengslende.

405 Eye of the Needle (1981)

Ken Folletts spionthriller i boks form er fremdeles noe av det mest spennende jeg har lest. Filmen, i regi av Richard Marquand («Return of the Jedi»), er nesten i samme liga.

Donald Sutherland er perfekt castet som den tyske spionen, Nålen, som på britisk jord vil stikke kjepper i hjulene for de alliertes planer i forkant av Normandie-invasjonen. Sutherland iskalde uttrykk kler filmens lavmælte tempo, mens Kate Nelligan er fremragende i en sterk kvinnerolle. Filmens tunge skritt gir oss tid til å forstå karakterenes beveggrunner, og tydeliggjør en iboende mystikk som gjør dramaet ytterst fengslende.

Selv fascineres jeg alltid av spenningsfilmer som manipulerer publikum ved å skape vekselvis sympati og forakt for hovedfiguren. Den første timen av «Eye of the Needle» er glimrende på nettopp det. Gledelig er det også å bivåne en spenningsfilm som rommer opptil flere praktfulle eksempler på solid thrillerhåndverk, som en fremragende filmet sekvens om bord på et tog. På sitt beste påkalles Polanski-assosiasjoner. Men på sitt mest uheldige, det vil si filmens siste 20-30 minutter, faller egenarten i stykker for mer generiske løsninger; som i en smørje av melodrama og klisjébetonet thrillerforløsning.

404 The Package (1989)

Andrew Davis stod bak en av 90-tallets aller beste actionthrillere i «The Fugitive», og 80-tallsfilmen «The Package» kan sees som en lovende oppvarmingsøvelse. Etter å ha jobbet med både Steven Seagal og Chuck Norris tidligere på tiåret, fikk Davis her jobbe med en av sin generasjons fremste karakterskuespillere i Gene Hackman. Sistnevnte er definitivt også med på å heve standarden og tilfører en fengslende karakterdynamikk til en figur som i utgangspunktet kunne blitt banalisert av eksempelvis Steven Seagal.

Hackman spiller en yrkessoldat som får i oppdrag å frakte en amerikansk fange i Berlin, spilt av Tommy Lee Jones, tilbake til USA. Etter at fangen rømmer, oppstår både en intens og engasjerende katt-og-mus-lek, samtidig som filmen spinner på tidsriktige tråder av paranoia der den velter seg i korrupsjon og sammensvergelser omkring amerikansk maktelite og i det militære.

Både tematisk og håndverksmessig virker kanskje «The Package» å være ute av tiden, men den gjennomførte og snedig fortalte thrillerkonstruksjonen er også det som i stor grad savnes i nåtidens amerikanske actionthrillere som i større grad henfaller til det heseblesende, særlig i utbroderingen av siste akt. «The Pacakge» er opplagt ikke et mesterverk og innimellom unødig kaotisk fortalt, men likevel med en underholdningsverdi som er overraskende sterk i seg selv.

403 Quest for Fire (1981)

Jean-Jacques Annaud tar oss med tilbake til steinalderens tid i en filmisk unik iscenesettelse av den tidlige menneskehetens overlevelseskamp. Annaud hengir seg totalt til naturen både i scenografi og dramaturgi: «Quest for Fire» skildrer, slik tittelen indikerer, menneskenes instinktive handlinger for å berge den flammende ilden som om det var en magisk kraft det er umulig å gjenskape.

Filmen er, til en fantasioppkvikkende effekt, fri for forståelig dialog. I stedet gir Annaud en studie av primitiv menneskelighet og grunnleggende overlevelsesdrifter, plassert i en banal – men fascinerende og genuin historiefortellende ramme. Skuespillet er også solid, ledet an av Ron Perlman, og i det primitive samspillet oppstår en tidvis underholdende, rørende og komisk effekt. Likevel er det filmens konseptuelle idé og gjennomføring som er det sterkeste kortet, og som gjør «Quest for Fire» til en uvurderlig bit av 80-tallets mangefasetterte filmkatalog.

402 Night of the Comet (1984)

Post-apokalyptiske filmer har alltid fascinert meg, men «Night of the Comet» fløy lenge under radaren. Filmen starter like etter at en komet har passert jordkloden. Dagen etter er alt av menneskeliv tilsynelatende forduftet og jorden dekket av et tynt støvlag. Like ved Los Angeles har imidlertid to unge søstre overlevd, og de møter snart en jevnaldrende mann som de slår seg sammen med i en kamp for overlevelse.

Regissør Thom Eberhardt har fått mye ut av lite i «Night of the Comet». I det som fortoner seg som en høyinteressant blanding av et John Hughes- og George A. Romero-univers, er «Night of the Comet» både gjenkjennelig sjarmerende i sine ungdomsportretter, og glefsende grotesk i en post-apokalyptisk skildring med zombie-aktige elementer som dukker opp. Særlig er fotoarbeidet slående; de brungule og støvfulle bildene av fullstendig tomhet i en forlatt urbanitet er imponerende gjort, og for så vidt en helt avgjørende kvalitet for filmens troverdighet. Det visuelle uttrykket er overraskende solid, og det iblandes en fin stemning og humor som skapes av de tre hovedfigurene, der særlig Cathrine Mary Stewart gjør en veldig sjarmerende figur. Det er kanskje ikke et ubetydelig minus at filmen sjeldent blir voldsomt spennende på noe plan. Men bare det å få å være til stede i det ganske tiltalende post-apokalyptiske universet som Eberhardt skisserer, er underholdende nok.

401 Deadly Blessing (1981)

Wes Craven innledet 80-tallet med den noe mer dempede skrekkfilmen «Deadly Blessing» fra et amish-aktig sektmiljø, etter at han på 70-tallet rystet publikum med exploitation-horrorfilmene «The Last House on the Left» og «The Hills Have Eyes». Cravens fremstilling av amish-sekten som en mørk og undertrykkende enhet som mishandler barn og terroriserer de troløse, blir bygd som skrekkfundamentet, men ikke uten at det tidvis bikker over i hemningsløs morbiditet.

Filmen følger en kvinne som er bosatt i utkanten av et øde landområde befolket av sektfolket, der hun reduseres til enke etter at mannen blir ihjelkjørt av en traktor. To venninner kommer for å hjelpe henne i perioden etter mannens død, og snart fortsetter mystiske episoder å inntreffe rundt dem.

«Deadly Blessing» har mye bra ved seg: et atmosfærisk fotoarbeid som spiller på lag med James Horners musikk, et par deilige giallo-tendenser, enkeltsekvenser der Wes Craven utfører et slags kladdearbeid til «A Nightmare on Elm Street» (for eksempel en minneverdig badekarscene som involverer en slange) – og faktisk et habilt skuespillerensemble med blant andre en ung Sharon Stone. Samtidig har ikke filmen nok vitalitet og originalitet i seg til å bli en sjangertungvekter eller et hovedverk i Wes Cravens filmografi. Men underholdningsverdien er ganske stor, og «Deadly Blessing» fortjener mer oppmerksomhet enn den får.