1980-tallet: 391 – 400. plass
400 Cujo (1983)
80-tallet var et formidabelt tiår for skrekkfilmer sentrert rundt dyr som skremselselement. «Cujo» er nok av de mest kjente og vellykkede, men i min bok likevel ikke av de absolutt beste (følg med på listen!).
Mye av oppmerksomheten skyldes ganske sikkert at filmen er basert på en Stephen King-forfattet historie, men filmatiseringen grenser lenge mot det pregløse. Regissør Lewis Teague klarer kun innimellom å mane frem noen atmosfæriske sekvenser med sober kameraføring over den rurale, tilsynelatende fredfulle settingen, som skjuler en fandenivoldsk trussel i form av en blodtørstig hund. Og etter hvert, i andre akt, iscenesettes også hunden i noen effektive horrorsituasjoner; i de sekvensene der den glefsende hunden forsøker å trenge seg inn i bilen der moren og sønnen klamrer seg fast i skrekk. I disse partiene er det noen Hitchcock-kvaliteter («The Birds») over «Cujo». Mens i andre øyeblikk, særlig under filmfortellingens pustepauser, tenderer til å bli merkelig overdramatisert, glatt og intetsigende – og etterlater et uttrykk som minner om en halvhjertet Disney-produksjon av en familiefilm. Det er også vanskelig å føle med, blir engasjert og og henfalle seg til spenningsmomentene under historiens gang, i den forstand at «Cujo» aldri blir i stand til å etablere et sjelsettende eller varig avtrykk (selv om det kan tenkes at den faktisk har et slikt potensial, dersom jeg hadde vært eksponert for den i yngre alder).
399 Curtains (1983)
En tidligere berømt skuespillerinne, Samantha (spilt av Samantha Eggar fra «The Brood» og «The Collector»), simulerer psykisk sykdom i samarbeid med sin elsker/regissør for å bli innlagt på mentalsykehus som research til en filminnspilling. Men etterhvert bestemmer regissøren seg for å la henne bli værende på mentalsykehuset, for isteden å invitere andre aktuelle kvinnelige skuespillere til audition for den samme rollen – i sin private, avsidesliggende villa. Plutselig dukker derimot Samantha opp, og like etter en maskert drapsfigur…
«Curtains» er et resultat av en brokete canadisk lavbudsjettsproduksjon tidlig på 1980-tallet, og filmens endelige uttrykk bærer også noe preg av en smått schizofren tilblivelsesprosess. Filmens opprinnelige regissør, Richard Ciupka, fikk ikke fullført innspillingen før prosjektet ble lagt på is. Noen år senere ble det imidlertid fullført, men da med produsent Peter R. Simpson bak spakene. Disse endringene kan muligens forklare noen litt merkverdige toneskifter underveis, samtidig som filmen allerede på manusnivå virker å være like opptatt av å være en klassisk slasher, som en psykologisk thriller, en stemningsfull gotisk skrekkfilm i et avsidesliggende hus, og en «whodunnit»-artikulert thrillergåte. Filmen ender derimot opp som ganske fattig på alle dimensjonene. På den andre siden er det også gode ting ved «Curtains»: Samantha Eggar er strålende i hovedrollen, drapsmannen(kvinnen?) er fryktinngytende figurert bak en heslig heksemaske, og filmen byr på en helt eksepsjonell godt koreografert og fotografert skøytescene, som selv om den varer i et drøyt minutt, er verdt en totalinvestering på filmens påkrevde 90 minutter.
398 Tom Horn (1980)
Like før han ble diagnostisert med uhelbredelig kreft, spilte en allerede blek og sliten utgave av Steve McQueen inn «Tom Horn», som ble hans nest siste film og hans egentlige svanesang. Det var et prosjekt som tydelig var viktig for ham. Produksjonstiden var lang og fylt av konflikter. McQueen gjorde utallige omskrivninger av manus, prosjektet var underveis innom en rekke regissørhender (i realiteten skal ansvaret ha blitt overtatt av McQueen selv, uten at han er kreditert for det), og det oppstod uenigheter blant tilknyttede produsenter i post-produksjonen om filmens endelige struktur og klipp.
Steve McQueens kjærlighet skinner imidlertid delvis igjennom, der han uttrykker den legendariske amerikanske revolvermannen, Tom Horn, som et innbitt og vagt sympatisk vesen med en lavmælt mine. Vi er helt mot slutten av 1800-tallet, hvor den tidligere lovløse Tom Horn blir innleid av en rancheier (fremragende spilt av Richard Farnsworth) for å fange kvegtyver. På et tidspunkt blir han arrestert for å ha drept en 13 år gammel gutt og dømt til dødsstraff, som han kjemper i mot før han uunngåelig ender i galgen i 1903.
Filmen skildrer denne siste perioden av livet til Tom Horn, og hviler seg i stor grad på stødige skuespillerprestasjoner og flotte landskapsavbildninger i John A. Alonzos («Chinatown», «Scarface») fotoarbeid. På den andre siden lider filmen av tydelige manusproblemer; vi kastes intetanende inn i en historiefortelling på et tidspunkt som føles å være halvveis inn i filmen. Og hvorfor vender Tom Horns’ sammensvorne seg plutselig mot ham? En romantisk historie er også forsøkt flettet inn i historien,men fremstår påtakelig malplassert. Til slutt får man aldri helt grep om Tom Horn heller, verken mannen eller myten. Kanskje var det heller ikke meningen, men det må nok sannsynligvis tilskrives litt for mange hender og stemmer involvert i både manus og klipp.
397 Tempo di uccidere / Time to Kill (1989)
Det var tidligere ikke uvanlig at kjente internasjonale og helst amerikanske skuespillere ble leid inn for å spille i italienske filmproduksjoner hvor man uansett ble dubbet. Nicolas Cage var kanskje mer up-and-coming enn han var sementert stjerneskuespiller da han ble castet til hovedrollen i «Tempo di uccidere» fra 1989, men det er uansett interessant å se Cage faktisk gjøre en av sine bedre rolleprestasjoner her.
Cage spiller en italiensk soldat som er med på invasjonen av Etiopia på 1930-tallet. I åpningen ser vi ham lide av tannverk og må forlate leiren på jakt etter hjelp, hvor han under vandringen i det afrikanske landskapet ser en vakker innfødt kvinne som han blir bergtatt av. Han voldtar den unge kvinnen – samtidig som han blir forheksende forelsket – og under merkverdige omstendigheter ender han senere også med å drepe henne. Når han får vite at kvinnen muligens kan ha vært spedalsk, noe som sammenfaller med at han selv sliter med et sår som ikke vil gro og generelt føler seg i dårlig form, blir han urolig for sitt eget liv på grunn av smitte. Det er premisset for en dystert drama som utspilles rundt et menneske drevet av skyld, desperasjon og fortapelse der han er fanget i et fremmed land med begrenset handlingsrom. Nicolas Cage gjør en formidabel low-key rolleprestasjon, hvor det også kan ses pek frem i tid til de mer utagerende galskapsportrettene han gjør i dag. Underveis tenkte jeg faktisk også på den undervurderte/misforståtte «Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans», ikke bare for Nicolas Cage, men det er elementer her som også påminner om et filmatisk verdensbilde som kunne vært skapt av Werner Herzog. Det er uansett Giuliano Montaldo (kanskje mest kjent for «Sacco and Vanzetti») som har regi her, men kanskje mer tydelig blir for meg «Tempo di uccidere» å se som et nytt fruktbart samarbeid der mesterkomponist Ennio Morricones musikk smelter sammen med de mettede bildene av fotograf Blasco Giurato, slik de mange ganger har gjort for Giuseppe Tornatores episke produksjoner (som «Cinema Paradiso»). Også her smelter det ned til et slags inderlig melodrama, men i større grad bevares følelsen av tilstedeværelse i en fysisk virkelighet når «Tempo di uccidere» settes opp i en scenografi og bildespråk med konstant eim av svette og støv. Når det gjelder musikken til Ennio Morricone er den i tilsvarende landskap som «Casualties of War», som utkom samme år og har noen av de samme tematiske trådene, dog mer nedtonet og mindre majestetisk enn det ble blåst opp til i Brian De Palmas Vietnam-film. Om «Tempo di uccidere» ikke holder samme standard ei heller som film, er den et spennende bekjentskap.
396 Max mon amour (1986)
Det er noen tydelige surrealistiske kvaliteter over «Max mon Amour» som nok dels kan tilskrives det faktum at filmens medforfatter, Jean-Claude Carriére og produsent Serge Silberman, begge er sterkt assosiert med Luis Bunuel, gudfaren av filmisk surrealisme. Samtidig har «Max mon Amour» en selvstendig egenart i kraft av det besynderlige idégrunnlaget som er formidlet med en merkelig og interessant selvhøytidelighet av Nagisa Oshima. Den japanske filmkunstneren, mest kjent for «Sansenes rike», utbroderer et erotisk kjærlighetsforhold mellom et kvinnemenneske og en sjimpanse, og gjør det med stoisk selvfølgelighet.
Charlotte Rampling er, som alltid, full av en slags iboende mystikk og autoritet, at det også her faller henne tilsynelatende helt naturlig å ta eierskap over enhver scene. Oshima er overhodet ikke interessant i å tilnærme seg materialet på en måte som vil forsterke komedien, selv om man underveis heller ikke kan unngå å finne enkeltscener morsomme. Som satire eller sosial kommentar, slår «Max Mon Amour» litt vimsete fra seg, uten samme treffsikkerhet som i Luis Bunuels harseleringer over den franske middelklassen. Selv om filmen innehar noen spennende tematiske speilinger, og sikkert flere mulige tematiske lesninger, tenderer den også mot det uinspirerte i selve iscenesettelsen, og dramaet tar sjeldent ordentlig fyr. Dette til tross for at fotograf Raoul Coutard – berømt for sine samarbeider med Godard og Truffaut – styrker estetikken med et behagelig og mykt fotografisk uttrykk. «Max mon Amour» er til slutt mer fylt av potensial og ujevnheter enn den kan sies å være et faktisk bortgjemt kunstverk av en filmbetydelighet.
395 Macabre (1980)
Lambarto Bava, sønn av den legendariske Mario Bava, debuterte friskt i 1980 med den bisarre, psykologiske skrekkfilmen «Macabre» som slekter minst like mye på Alfred Hitchcocks «Psycho» og Roman Polanskis «Repulsion» som på sin fars klassikere.
Med en ekstremt gjennomført foruroligende tone, evner Bava å bruke filmens lave tempo i første akt til sin fordel, inntil dramaet bikker over i en gryende portrettering av grenseløs galskap den siste halvtimen. At filmens ikoniske finalescene nok for mange (meg selv inkludert) på forhånd ble avslørt med et ikonisk bilde på baksiden av filmens DVD-cover, er også til å leve med. Derimot var jeg, heldigvis, uforberedt på filmens siste sekund som setter et fantastisk skrudd og virkelig makabert utropstegn bak filmen – som tro det eller ei proklamerer å være basert på virkelige hendelser.
394 A Midsummer Night’s Sex Comedy (1982)
Det er sikkert mange som har latt seg skuffe over at det er påfallende lite sex og umiddelbar komedie i Woody Allen-filmen «A Midsummer Night’s Sex Comedy» fra 1982. Det er derimot snakk om et ganske karakteristisk Woody Allen-verk, men uten at helheten fremstår som like gjennomarbeidet og imponerende som forventningene til en Allen-film tilsier.
Her fester han blikket mot mange ulike retninger, idet manusets fokus på one-linere blir filmens melodi, men der den ubesværede tilnærmingen til materialet ikke helt innlemmes med samme enkle sjarm som Allens første komedier. For «A Midsummer Night’s Sex Comedy» henter utvilsomt næring fra filmskaperens egne røtter, der han plukker opp igjen en nevrotisk lett komikk som kan minne om tidlige bravader i «Bananas» og «Sleeper».
Gordon Willis’ fotografering av filmens rurale omgivelser som skal ramme inn filmfortellingen til begynnelsen av 1900-tallet, er alene en stemningssikker kvalitet. Derimot er verken manus eller figurskildringen lite potent. Det blir følgelig lite energi og temperatur (og i hvert fall ikke av erotisk art) som overføres til dramaet og komedien. Selv om filmen riktignok er ispedd noen genuint morsomme sekvenser, er dette en overveiende tam og vinglete romantisk komedie, og et slags venstrehåndsarbeid fra produktive mesterregissøren Woody Allen.
393 La Boum (1980)
«La Boum», som på engelsk oversettes til «The Party», er filmen som umiddelbart gjorde en debuterende og ung Sophie Marceau til fransk og internasjonal filmstjerne allerede i 1980. Med et klassisk vakkert og uskyldsrent, men også interessant ansikt, portretterer hun en 13 år gammel jente som kjenner det krible i magen av kjærlighet, samtidig som hun frustrert må forholde seg til foreldre som ikke vil la henne gå på den store festen.
Regissør Claude Pinoteau veksler mellom å følge Sophie Marceaus naive søk etter en ungdomsforelskelse, og samtidig skissere skavankene i bristende ekteskap mellom hennes foreldre. Mest vellykket er de mange sjarmerende scenene omkring Marceau, mye bare på grunn av hennes fantastiske tilstedeværelse. Men også fordi Pinoteau lykkes i å skape en genuin og morsom coming-of-age-tone, som ikke sjeldent føles lik det amerikanske John Hughes skapte noenlunde samtidig. «La Boum» ble i sin tid en enorm suksess i Frankrike, hvor den også genererte en oppfølger to år senere, og er fremdeles en uanstrengt fin og småmorsom film.
392 Hoosiers (1986)
«Hoosiers» er blant de klassiske amerikanske sportsfilmene som gjerne er veldig høyt vurdert i hjemlandet, men som kanskje ikke har samme anerkjennelse i vår del av verden. Filmen er basert på en sann historie om et småbylag i basketball som overraskende vant statsmesterskapet i Indiana på 1950-tallet. I realiteten er det imidlertid lite som skiller historiefortellingen fra andre feel good-baserte sportsfilmer om en underdog som triumferer mot alle odds.
Det som derimot er fremragende med «Hoosiers» er tilstedeværelsen til Gene Hackman og Dennis Hopper som spiller henholdsvis treneren og den alkoholiserte assistenten som blir ansvarlige for det unge basketballaget. Begge tilfører dybde til to figurer med store emosjonelle spenn, og Hopper ble sågar nominert til Oscar for sin birolle.
«Hoosiers» er kanskje en renskåren sjangerfilm som opererer i et terreng der man sjeldent opplever innovative eller spennende filmverk. Men regissør David Anspaugh manøvrer likevel «Hoosiers» i det flate filmlandskapet med klokskap og skarp retningssans. «Hoosiers» fremstår da også som en umiskjennelig solid filmproduksjon i nærmest alle ledd, og det må særlig nevnes at musikken til Jerry Goldsmith er med på å løfte helheten noen hakk opp.
391 Pelle Erobreren (1987)
I skandinavisk målestokk er Bille Augusts svensk/dansk-produserte filmatisering av «Pelle Erobreren» virkelige en av de store episke filmfortellingene som er lagd. August høstet også jevnt over god mottakelse, og vant sågar både Gullpalmen i Cannes, Golden Globe og Oscar for beste ikke-engelskspråklige film.
Den danske, sosialrealistiske og delvis selvbiografiske romanen av Martin Andersen Nexø (filmen er basert på første halvdel) er likevel nærmere å være en moderne litterær klassiker enn filmatiseringen er som filmkunstverk. Det er en forholdsvis «enkel» filmfortelling, der hovedfokus er innsnevret til de emosjonelle lagene i de mellommenneskelige relasjonene, særlig mellom far og sønn, og i mindre grad en speiling av samtidens politisk-sosiologiske forhold. Historien omhandler naturligvis Lasse (Max von Sydow) og sønnen Pelle (Pelle Hvenegaard) som reiser fra håpløse kår i syd-Sverige til Bornholm i Danmark med håp og tro på en fremtid preget av frihet, velstand og lykke. Men virkeligheten er ikke som i drømmen – det som venter er snarere et slitsomt arbeiderliv i fattigdom, der nye drømmer om frihet andre steder må skapes.
Bille August spiller visuelt på det landlige, nostalgiske og emosjonelle. Filmens hjerte banker i takt med Lasses godhet, stødig spilt av Max von Sydow, mens unge Pelle Hvenegaard gjør en nydelig barnerolle som Pelle. Historiefortellingen er langsom og dvelende, på godt og vondt. Det gis tid til å kjenne på de barske naturmotivene i det danske naturlandskapet der vinden får røske i bildene, og spilletiden på 145 minutter bygger for så vidt opp under filmens episke dimensjon. Likevel føles filmen lang, og for lang målt opp mot hva den faktisk formidler.