1980-tallet: 381 – 390. plass

390 Vivement dimanche! / Confidentially Yours (1983)

Selv om karrierene deres aldri var veldig beslektet, var det ingen hemmelighet at Francois Truffaut beundret Alfred Hitchcock. Derfor føltes det kanskje også riktig at Truffaut i sin siste film lagde det som nettopp kan ses som en noir-aktig Hitchcock-thriller i form av «Confidentially Yours».

I likhet med mange av Hitchcocks filmer spinner Truffaut handlingen rundt en mann som er ettersøkt for drap mens han forsøker å bevise sin (mulige) uskyld. Men dessverre er ikke «Confidentially Yours» i nærheten av samme klasse som de 10-15 beste Hitchcock-thrillerne, og blir strengt tatt aldri veldig spennende eller medrivende på noen måte. Heller ikke den fantastiske Jean-Louis Trintignant har magi til å omskape dette materialet til gnistrende filmkunst. Det er habilt, tidvis godt filmatisk håndverdig og aldri i nærheten av dårlig. Men med tanke på hva dette i teorien kunne ha vært – en moderne, mørk Truffaut-thriller i svart/hvitt etter Hitchcock-inspirasjon med Jean-Louis Trintignant (tidenes franske skuespiller?) føles dette aldri som annet enn en bortkastet mulighet til virkelig storhet.

389 Paperhouse (1988)

En eller annen gang vil noen finne det formålstjenlig å produsere en re-make av denne forunderlige horror- og eventyraktige filmen få har sett.

«Paperhouse» utspiller seg kanskje i et barnevennlig farvann, men filmen bærer på en iboende uro eller rastløshet som gjør den forfriskende, leken og uforutsigbar der den underveis aldri lar seg bli sjangerbundet. Dette er en bisarr coming-of-age-historie om en ungjente som etter å ha tegnet et hus på papir, absorberes av egen fantasi idet hun fanges av en alternativ virkelighet i tegningen. Med det utgangspunktet bygges en fascinerende film over en truende, drømmeaktig atmosfære som tillater filmen å ta spennende visuelle steg inn i et surrealistisk horrorunivers.

Med et åpenbart sparsommelig budsjett, er «Paperhouse» imponerende filmatisk iscenesatt, med et minimalistisk tegnet hus som spesielt velfungerende. I en film som mer enn noe spiller mot sansene, er det også treffende at selveste Hans Zimmer tilfører filmen en slagkraftig dimensjon i sin elegant , men insisterende, og alltid tydelig tilstedeværende musikk.

«Paperhouse» er kanskje ingen helstøpt eller perfekt produksjon, og tidvis føles det som en kortfilm strukket for langt ut i tid. Men det er noe sjelfullt og forlokkende, ja, kanskje til og med innovativt med denne filmen. Derfor er det heller ikke utenkelig at den en dag oppdages og lages på nytt. Men inntil da må du mer enn gjerne oppsøke «Paperhouse», om du har muligheten (filmen er i skrivende stund ikke spesielt tilgjengelig).

388 Some Kind of Wonderful (1987)

John Hughes og 1980-tallet er uløselig sammenvevd. «Some Kind of Wonderful» er kanskje ikke hans største eller mest kjente bidrag, men innehar likevel mange av de elementene som gjør det lett å gjenkjenne Hughes’ tilstedeværelse, i dette tilfellet som manusforfatter og produsent, i samarbeid med Howard Deutch (som i «Pretty in Pink» fra året i forveien).

Her spiller Eric Stoltz den gjennomsnittlige ungdommen som forelsker seg i den – tilsynelatende – mest uoppnåelige jenta på skolen (spilt av Lea Thompson), samtidig som han pleier et vennskapsforhold til guttejenta Watts (Mary Stuart Masterson) som han ikke forstår vil noe mer. Det er ingenting verken originalt eller betydningsfullt på noen som helst måte med dette, men «Some Kind of Wonderful» er skrevet og spilt med en smittende, fin kjærlighet og en passelig, lavmælt humoristisk tone. Derfor blir filmen likevel en severdig eksemplifisering på det som var essensen av disse 80-tallsfilmene, med John Hughes som absolutt fremste eksponent.

387 Visiting Hours (1982)

Den lavbudsjettsbaserte, canadiskproduserte horrorfilmen «Visiting Hours» innordner seg et stilistisk univers med nyanser av Brian De Palma, mens den samtidig henfaller til et tradisjonelt slasherlandskap av sent 70-tall/tidlig 80-tall.

«Visiting Hours» fremstår aldri som et datert filmverk; ikke bare grunnet Michael Ironsides fryktinngytende psykopatportrettering som er så scenestjelende at den vipper mot ikonstatus, men kanskje enda viktigere fordi filmen er innrammet med spennende kamerakjøringer og vinklinger som kontinuerlig beriker filmopplevelsen. «Visiting Hours» truer aldri subsjangerens mest sexy eller genuint skremmende verk når det kommer til iscenesettelser av lettkledde jenter, blod og oppfinnsomme drapsmotiv. Men den er over gjennomsnittet velskrudd på de fleste andre parametere som er nødvendig å lykkes med i konstruksjonen av en intens slasher/thriller med budsjettbegrensninger.

386 Nighthawks (1981)

Et gjensyn bekreftet at denne terrorthrilleren med Sylvester Stallone og Rutger Hauer er mindre merket av tidens tann enn majoriteten av 80-tallets actionthrillere. Filmen er riktignok substansløs, flat og urealistisk, men på sine premisser er det en velskapt konstruksjon av en fengende action-thriller som virkelig holder stand. Ikke minst fordi briljante Rutger Hauer gir ansikt til en karismatisk verdensterrorist som plasserer selv en skjeggete Serpico-aktig utgave av Stallone i skyggen.

Det er filmens første halvdel som er sterkest; i iscenesettelsen av det første terroranslaget, den påfølgende oppbygningen av karakterer og plott, og idet politistyrkene innleder jakten på verdens ledende terrorist. Etter hvert bikker plottet over i et mer konvensjonelt oppgjør med en sedvanlig katt-og-mus-lek mellom politi og skurk. Da blir alt mindre fengende og interessant å se på, selv om den siste konfrontasjonen med gisler om bord på en urban taubane likevel skaper en nervepirrende, gyselig atmosfære.

Dette er veldig langt i fra å være et mesterverk, og «Nighthawks» kommer til kort målt opp mot tiårets skarpeste politifilmer. Likevel slår det meg at dette er veldig fornøyelig, velgjort i sin enkelhet, og definitivt sterkt undervurdert.

385 The Fog (1980)

John Carpenter bearbeider ikke et grensesprengende originalt materiale i «The Fog». Men bak den klisjéorienterte og uoriginale rammehistorien som følger spøkelsesfilmformelen til minste detalj, evner Carpenter å bygge velfungerende tablåer og en gjennomgående nifs atmosfære gjennom et kontrollert og oppbyggelig filmspråk.

Carpenter gjør mye ut av lite, og resultatet er tilfredsstillende; mye fordi Carpenter velger å holde tilbake på det tidspunkt man føler og frykter at filmen vil slippe tak. I stedet bevares mystikken lenger til fordel for konvensjonelle effektløsninger, og stemningen forblir åpenbart viktigere enn forløsningen. Dessuten byr «The Fog» på to horrorikoner fra hver sin generasjon side om side i Janet Leigh og Jamie Lee Curtis. Bare det i seg selv gjør filmen verdifull.

384 The Living Daylights (1987)

Timothy Dalton ankom James Bond-franchisen i 1987 med «The Living Daylights» som et etterlengtet friskt pust. Det medførte kanskje ingen grunnleggende revitalisering av filmserien, men Daltons mer innbitte traktering av den britiske agenten, satt opp mot Roger Moores nesten slapstick-orienterte figurering, fremstår i min bok som en heldig utvikling. Fokuset på drinker og damer er også mer nedtonet her, til fordel for en langt mer alvorspreget og hardtslående miljøskildring, uten at det har gått utover arsenalet av originale gadgets.

«The Living Daylights» er på sitt beste en tettpakket spionthriller som formidles med overbevisende driv og spenning. Dessverre kompliseres etter hvert historiefortellingen unødig, og den siste halvtimen lider av å være uoversiktlig forfattet og regissert. Samtidig er det heller ikke atypisk for James Bond-filmer at historiene flyter ut og spenningskurven daler mot det som ofte ender i overdrevne og langdryge finalesekvenser. «The Living Daylights» er like fullt en ofte undervurdert Bond-produksjon, hvor A-ha dessuten leverer et kurant musikalsk bidrag (selv om låten for så vidt eksisterer i en bedre produksjon senere enn den som brukes her).

383 Children of a Lesser God (1986)

William Hurt spiller en nyankommet lærer på en døveskole, som etter kort tid faller for en tidligere elev og nå ansett – en døv kvinne spilt av Marlee Matlin – og «Children of a Lesser God» handler om deres gryende kjærlighetsrelasjon i et slags språklig perspektiv.

Dramaet er basert på et teaterstykke, og overført til film av Randa Haines som høstet en DGA-nominasjon for beste regi. I mine øynet er regiarbeidet preget av et konservativt og lite potent blikk, slik det ofte kan bli i dialogdrevne teateradaptasjoner, som kan gjøre filmen noe uspennende å se på. Samtidig ligger det i filmskapelsen også en velartikulert og gjennomtenkt presentasjon av en medrivende og sentimental, men fungerende, historiefortelling. Det er et karakterstyrt romantisk drama om to personer som søker å bevare eget identitetsuttrykk relatert til språk, i en kjærlighetsrelasjon, hvor både William Hurt og Marlee Matlin leverer sterke rolletolkninger. Det er kanskje beundringsverdig i seg selv hvordan en relativt stor Hollywood-film her baserer mye av dialogen og handlingen på tegnspråk, men både denne «dristigheten» – og ikke minst handlingens troverdighet – faller noe sammen når Hurts hovedkarakter konstant gjenforteller den døve kvinnens dialoger til seg selv – men egentlig til filmens publikum. At dette grepet likevel integreres på en så sømløs måte som mulig av Randa Haines gjør det etter hvert så vidt svelgbart, og det står knapt i veien for essensen av «Children of a Lesser God» som uttrykker en sannferdig, humanistisk og ofte oppløftende film som er velgjort langs sine premisser.

382 Forbrytelse og straff / Rikos ja rangaistus (1983)

Aki Kaurismäkis nedstrippede filmspråk og sosialrealistiske blikk på melankolipregede figurer i det gråtunge Finland, har i utgangspunktet ikke den store tiltrekningskraften på meg. Likevel skjer det nesten alltid at jeg fengsles av finnens karakteristiske, minimalistiske produksjoner når jeg først setter meg ned i deres bedagelige selskap. Filmene byr sjeldent på voldsom stor innbyrdes variasjon, men for en seer som verdsetter gjenkjennende auteur-trekk, er ikke det nødvendigvis en negativt ladet kritikk.

Det sobre filmspråket kler uansett Kaurismäkis tankefullhet, og en adaptasjon av Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» er som ventet et egnet materiale for Kaurismäkis stadig utforskende blikk på den komplekse menneskepsyken. Resultatet er overraskende medrivende.

381 Prom Night (1980)

«Prom Night» er både en forfriskende amerikansk slasher fra tidlig 80-tall, og samtidig et åpenlyst påheng til filmer som «Carrie» og «Halloween», eller nærmere sagt en krysning av nevnte filmer, uten samme kunstneriske kapasitet, ikoniske gjennomslagskraft eller filmisk kvalitet. Men innbakt i den nokså middelmådige produksjonen, finnes noen inspirerte scener, og en habil underholdningsverdi over 90 minutter som ikke må undervurderes.

Regissør Paul Lynch gjør dessuten mye bra i en kortfattet, virkningsfull prolog som skisserer opp filmens uhyggelige premiss, og som det hele tiden søkes tilbake til i kommende flashbacks. Den påfølgende oppbygningen på en drøy time inneholder riktignok noen merkelige narrative sidespor, før den siste halvtimen vies underholdende øksedrap på et discobefengt skoleball som tatt ut av «Carrie» med hevntørste ungdommer i kulissene. Og selv om kamerakjøringene naturligvis langt i fra er like imponerende som i De Palmas klassiker, er det en del finurlig kameraarbeid også i «Prom Night». At den i tillegg kan skilte med Jamie Lee Curtis i en sentral rolle, gjør den ikke mindre severdig.