1980-tallet: 371 – 380. plass

380 Hail Mary (1985)

Jomfru Maria uttrykkes i Jean-Luc Godards «Hail Mary» som en fransk ungjente ved navn Marie (Myriem Roussel), som i en kontemporær setting har holdt på uskylden til tross for en pågående og seksuelt frustrert kjæreste av en taxisjåfør, Joseph (Thierry Rode). Når kjæresten får en fremmed mann, Gabriel, og datteren som passasjerer i baksetet, blir han fortalt at Marie skal få barn – og han vet at han aldri har rørt henne på den måten.

«Hail Mary» ble etter lansering i 1985 dels anklaget som blasfemisk, dels som en av de fineste religionsallegoriene på film. Selv har jeg hatt et problematisk forhold til Jean-Luc Godard, og særlig har jeg slitt med majoriteten av hans 80-tallsproduksjoner (og senere), som på den ene siden er estetisk innbydende med spennende visuelle detaljer, men som for ofte reduseres av hans samtidige kroniske uvilje mot å lage «flytende filmverk». Godards abrupte sceneskifter er også gjennomsyrende i «Hail Mary», som om Godard aldri ønsker at vi skal bli værende i fiksjonsuniversene for lenge. Det skal ikke være komfortabelt eller konformt.

Det er her den nære skildringen av Maries utfordrende hverdagsliv som gir filmen en spennende og sårbar nerve – og i det virker selv Godards utforskning av den unge kvinnekroppen som relevant og viktig. «Hail Mary» er likevel av de bedre forsøkene blant Godards mange 80-tallsproduksjoner, mest for hva den faktisk skildrer innimellom de (for) mange avbruddene.

379 La diagonale du fou / Dangerous Moves (1984)

Selv om sjakkspillet har fått en markant nasjonal popularitetsoppsving i kjølvannet av Magnus Carlsens imponerende triumfer, er det en overdrivelse å hevde at spillet i seg selv er særlig egnet for å skape neglebitende spenningsfilmer. Og man sitter neppe igjen med avbitte negler etter «La diagonale du fou» (eller «Dangerous Moves»), uten at det virker å være intensjonen.

Derimot syr regissør og manusforfatter Richard Dembo et intrikat, storpolitisk bakteppe opp bak de to sjakkspillerne som i forgrunnen kniver om verdensmestertittelen. Michel Piccoli er solid som den dvaske og aldrende sovjetiske mesteren, mens den yngre Alexandre Arbatt sitter på andre siden av bordet som et vitalt og rebelsk motstykke. Dessuten er Liv Ullmann med i en ikke ubetydelig, men likevel underbenyttet rolle, uten å gjøre seg bort.

Filmen var i sin tid det sveitsiske bidraget til Oscar-utdelingen, og høstet sågar prisen for beste ikke-engelskspråklige film. Selv om Richard Dembo verken finner frem til et spennende filmuttrykk eller løfter dramaet til høye spenningskurver, er det en viss underholdningsverdi knyttet til den ikoniske duellen mellom de to motstykkene – som portretteres med slående patos, og med tydelige tråder som også fører ut i et allegorisk hav.

378 Parenthood (1989)

Etter å ha ristet av seg de mer fantasifulle blockbusterne «Splash» og «Cocoon», er Ron Howards «Parenthood» et interessant motstykke; en realistiskdyrkende film som skildrer storfamiliens iboende dynamikk, både i og på tvers av generasjoner. Det handler om menneskelig kontakt og særlig kommunikasjonsproblemer.

Fra familiepatriarken, fremragende spilt av Jason Robards, til en treåring, integreres et bredt spekter av personer og skuespillere i en omfattende historieramme, men til en intim og jordnær fortelling. Som filmverk er «Parenthood» i grunn uten tydelig hovedfigur, men med et sterkt ensemble der Steve Martin, Dianne West, Mary Steenburgen, Rick Moranis, Keanu Reeves og en ung Joaquin Phoenix alle bidrar med gnistrende tolkninger. Ron Howard er kanskje ikke mest kjent som en dempet og subtil observatør av familierelasjoner. Men «Parenthood» innehar en viss subtilitet, riktignok krysset med ytre komikk og overdrevne karakterer, men uten at det blir krampeaktig.

«Parenthood» er på mange måter en utypisk Howard-film, men like fullt en av hans beste, og definitivt hans mest velskrevne.

377 A Fish Called Wanda (1988)

Farsekomikk har aldri appellert veldig til meg, men den farsepregede komedien «A Fish Called Wanda» unngår de verste blødmene, og er jevnt over en særdeles vellykket blanding av amerikansk og erkebritisk humor.

Interessant nok er det John Cleese som langt på vei er den minst animerte karakteren i dette besynderlige filmuniverset, der regissør Charles Crichton – som skrev filmen sammen med nettopp Cleese – på et vis klarer å holde styring på komedie/krimplottet, mens Jamie Lee Curtis og især Michael Palin og Kevin Kline trekker det fysiske skuespillet mot ytterpunktene. Filmen er ikke uten svakheter og slitsomme farsesekvenser. Men mest av alt er det en forfriskende, overraskende frekk, innimellom småpervers, og stort sett en særdeles underholdende filmkomedie.

376 Tender Mercies (1983)

Det er naturligvis en klisjé; den aldrende countrysangeren som har rotet bort en strålende karriere i alkohol og skilsmisse, før han møter et nytt kvinnemenneske og tar et oppgjør med egen fortid.

På papiret virket «Tender Mercies» såpass uinteressant at jeg lenge vegret meg for å se den, men i ettertid ser jeg likevel tilbake på 100 godt investerte minutter. Det Bruce Beresford-regisserte dramaet har riktignok et klisjébetont rammeverk, men innenfor rammen er det en sjelfull, sober og levende historie om ekte mennesker. Det skjer egentlig ikke all verden, og tempoet holdes nede. Men derfor får vi også rikelig med tid til å nyte nyansene i Robert Duvalls mesterlige portrett av countrysangeren Mac Sledge. Jeg vil driste meg til å påstå at dette nok er hans beste prestasjon noen gang, og en rolle han ble fortjent Oscar-premiert for. Selv om det er Duvall som er filmens pumpende hjerte og store kvalitet, formidles også relasjoner og følelser gjennom manus, regi og øvrig skuespill med en fin og lavmælt presisjon som gjør hele filmen lett å like, og ditto vanskelig å neglisjere.

375 The Brother from Another Planet (1984)

Styrken i stillheten betegner «The Brother From Another Planet». John Sayles’ lakoniske beretning om en mann som ikke kan snakke, men som gjennom en usedvanlig observasjonsevne forstår foruroligende mye av alt som foregår rundt seg, fremstår som en ettertenksom og humremorsom b-filmproduksjon.

Joe Morton spiller den stumme, mørkhudede, utenomjordiske hovedrollefiguren som ankommer jorda og blir lamslått over våre merkverdigheter, inntil han gradvis absorberes av det samme samfunnet som sliter med å begripe seg på ham. Gjennom Joe Mortens subtile blikk på omgivelsene speiles en kjølighet og skjevhet i det menneskeskapte samfunnet, gjerne skildret med en balansert komedie. «The Brother From Another Planet» er kanskje et kvarter for lang, der forsøket på å integrere et sideplott i siste akt blir et slags unødig, flytende element i en ellers konsis og lavmælt filmformidling – som uansett fremstår som et høyinteressant bekjentskap – langt på siden av alt det etablerte.

374 City of Women /La città delle donne (1980)

«City of Women» oser av Federico Fellinis sedvanlige formfullendte, fantasifulle og kvinneelskende pompøsitet.

Filmen debuterte med en brysk mottakelse i Cannes i 1980, og anses fremdeles som et mindreverdig innslag i italienerens katalog av de fleste. Det er langt på vei forståelig, særlig ettersom filmen så tydelig slekter på tidligere og større Fellini-verk, uten at helheten denne gang er tilsvarende monumental. Mest minner den om «8 1/2» i sin drømmeaktige fasong og logikk, der «City of Women» er mer burlesk enn stilsikker i sin drømmende sensualitet. Likevel er det veldig mye fint her; ikke minst en veldig pirrende og finstemt åpningssekvens på et tog der Marcello Mastroianni oppslukes av en kvinnelig medpassasjer, som leder ham til et storslått feministsamling som for ham oppleves både som et erotisk utopia og surrealistisk helvete på jord. I dette lukkede universet er Fellini på hjemmebane, men derfor også noe på autopilot, langsom og opptatt av å repetere seg selv uten den mesterlige fingerspissfølelsen fra sine beste stunder.

373 Sweetie (1989)

Newzealandske Jane Campions første spillefilm gikk rett inn i hovedkonkurransen i Cannes i 1989, og i retrospekt kan det føles som om Campion allerede da ble etablert som en særegen og betydningsfull kvinnelig filmskaperstemme.

«Sweetie» er en merkverdig liten komedie hvor munterhet krysses med bunnløs nedstemthet i møte med filmens umiskjennelige miljø- og personkrets. Campion skildrer mentalt dysfunksjonelle mennesker, og i særdeleshet to søstre, som lever tett på hverandre. Formen er stilistisk eksperimentell, kanskje en anelse uferdig, men definitivt freidig og et vitnesbyrd på filmskapende ambisjon. Utradisjonelle kameravinkler og skjeve avbildninger bygger oppunder de nokså skakkjørte livene, og overfører sågar en uro til oss som ser på. Interaksjonen, dialogen og skuespillet er tidvis enerverende, som uttrykk for en særegen, men ikke uproblematisk seeropplevelse. Jane Campion baker likevel, til slutt, en menneskelig varme inn i absurditeten, og ettersmaken av «Sweetie» blir derfor likevel både rik og småspennende i sine nyanser.

372 Santa Sangre (1989)

Dette er drøy, men ikke uventet kost fra den som er kjent med den kompromissløse chilenske filmskaperen Alejandro Jodorowsky. Bak sirkusmanesjen ser en guttunge sin knivkastende far i fyll og kåtskap, med sin trapesdansende og religionsfanatiske mor i bakgrunnen. Når hun tar ham i et seksuelt sidesprang, kaster hun etsende syre i skrittet hans, hvorpå han parerer med å kutte av henne begge armene – før han i noen sekunder reflekterer over sin deformerte manndom, og skjærer seg med kniv i halsen som blodspruten står, og livet ebber ut. Tilbake står sønnen, og en mor uten armer. Dette er forhistorien, fortalt i en flash/forward-struktur, hvor sønn og mor i nåtiden finner tilbake og danner en slags felles fysisk identitet. En drapsmaskin av hennes mentalitet, og hans armer.

Dette er en reise du enten følger med, eller faller av. Jeg sitter lenge på Jodorwskys rygg gjennom et usannsynlig fargerikt, blodig, makabert og alltid surrealistisk filmlandskap. Men etter hvert, enten det er fordi jeg mettes av inntrykkene, eller fordi historiens nåtidsfortelling rett og slett ikke er like god, faller jeg ut av Jodorwskys ganske krevende univers. På alle mulige måter en veldig blandet, men høyinteressant opplevelse.

378 Red Sorghum / Hong gao liang (1988)

Det gullbjørnvinnende debutverket til Zhang Yimou er ikke uventet visuelt gjennomført, noe som til de grader har kjennetegnet Yimous senere karriere og nok kan tilskrives hans fortid som fotograf. Den folklore-aktige narrative presentasjonen med bruk av fremmed voice-over lager imidlertid en merkelig, distanserende og lite engasjerende fortelling, delvis også fordi den simple historien ikke er spesielt interessant.

De mektige bildene, der Yimou vasker enhver sekvens i illrødt, bidrar likevel til filmisk severdighet. Sterke og fargerike technicolor-bilder brenner virkningsfullt mot deg, og i sine beste øyeblikk fremstår «Red Sorghum» som et Pressburger/Powell-aktig verk av betydning. Men det historiske dramaet fra 1930-tallets Kina griper meg aldri, selv om historien sakte bygges opp til hardtslående sekvenser som endelig matcher det voldsomme formspråket. Men både visuelt og narrativt, og ikke minst kombinasjonen, har Zhang Yimou utøvd enda bedre i senere filmer.