1980-tallet: 361 – 370. plass
370 Modern Romance (1981)
Det er ikke bare filmens sjargong som gir assosiasjoner til Woody Allen, men også det at Albert Brooks i likhet med Allen skaper et særegent filmunivers til minste detalj i kraft av å være manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver. Denne fullstendige kontrollen gir prosjektet en distinkt følelse av å være et ensartet verk, hvor skuespillet er på naturlig bølgelengde med intensjonene i regi/manus.
Mer enn en poengtert komedie konstruert av latterfremkallende øyeblikk, er komedien i «Modern Romance» snarere innveid i en historiefortelling som tillater scener strukket ut i tid for å skape en gjenkjennelig realisme hvor humoren ikke serveres med punchlines, men er naturlig integrert i situasjonene. Scenene er ofte lange, men aldri ufokuserte, og Albert Brooks er særlig kostelig som en pessimistisk anlagt filmarbeider som også kan påminne en del om hvordan Larry David bygde sin karriere. Og når man i tillegg er relativt svak for filmer som dels foregår i et filmmiljø, blir det ekstra mye å sette pris på i «Modern Romance», som vel er bedre i disse segmentene enn den kanskje er i den gjennomgående kjærlighetshistorien som er mer generisk og ikke fullt så engasjerende. (For øvrig skal «Modern Romance» ha vært en favoritt hos Stanley Kubrick, pussig nok).
369 Loulou (1980)
Det kan ikke slå helt feil ut når Maurice Pialat avkler Isabelle Huppert og Gerard Depardieu i et tankefullt drama som nakent skildrer følelsesmessige bånd mellom ulike mennesketyper som drives fra og mot hverandre.
Huppert og datidens mannlige franske sexsymbol Gerard Depardiue, er da også begge lysende, og spiller på lag med den energien som Pialat legger opp til i et dokumentaraktig filmspråk som virker styrt av impulser. Fortellingen fremstår som autentisk, men filmens retningsløshet er også kilde til frustrasjon, og kjedsomhet. Filmen blir ørlite for mørk, for vag og for upresis til å skape emosjonelt bånd mellom seer og karakterer, selv om Pialat underveis hinter til interessante betraktninger om forholdet mellom mann og kvinne. «Loulou» er derfor ikke hundre prosent vellykket, men alltid velspilt.
368 The Emerald Forest (1985)
Det er lett å peke på svakheter i John Boormans økogrønne regnskogsdrama fra Amazons-jungelen. Men for meg er filmens voldsomme styrker nesten altoverskyggende. «The Emerald Forest» spiller til en viss grad på de eksotiske strengene som også lå til grunn for Boormans udiskutable hovedverk, «Deliverance» (1972), men som her brukes for konvensjonell underholdning snarere enn mytisk atmosfæredyrking.
En liten gutt kidnappes av en isolert stamme i regnskogen. I ti utmattende år leter faren etter ham, før han fanges av en kannibalstamme og krysser vei med sønnen som nå har vokst opp i regnskogens stammesamfunn. Boorman forteller historien både med stor eventyrlyst og like stort naturengasjement. Han lykkes langt på vei med begge deler, og presenterer også historien med noen fantastiske bilder fra regnskogens indre. «The Emerald Forest» fortjener et langt større publikum enn jeg har inntrykk av at den har.
367 Monkey Shines (1988)
George A. Romero er jo mest kjent for zombie-filmene som han spredde utover flere tiår siden 1960-tallet. Med «Monkey Shines» har han i realiteten byttet ut zombiene som trusselbilde med en ape som injiseres med overnaturlige evner.
Som Romeros første studiofilm ble «Monkey Shines» i sin tid møtt med høye forventninger, noe den verken kommersielt eller egentlig kunstnerisk innfridde. Romero skal ha opplevd prosessen som vanskelig, da produsentene krevde å omgjøre mange av Romeros ideer. Blant annet omgjorde etter sigende studioet filmens slutt, som i den endelige versjonen går ut med en sjokkscene ala «Carrie», i motsetning til Romeros ønskede mørke og tvetydige avslutning. Og selv om det er ganske åpenlyst at «Monkey Shines» ikke er en perfekt film, så bærer den likevel ikke veldig preg av å være styrt av kompromisser. Istedet ses en først akt styrt av melodramatiske toner som spiller på en fornemmelse om at noe forstyrrende er i anmarsj, noe det også viser seg å være. For etter hvert utbroderes skrekkfilmelementene og underholdningsverdien økes.
Skuespillet er periodevis svakt og overspillende, og det er lett å angripe filmens selvhøytidelige tilnærming som kan grense til det latterlige. Men jeg er med hele veien, også i den omtalte sjokkscenen på slutten som virkelig fikk meg til å hoppe i stolen. Det ultimate høydepunktet kommer også nær slutten – i det som kan sies å utgjøre filmens glefsende klimaks mellom den rullestolsittende hovedpersonen og den misantropiske apen. Au.
366 Mona Lisa (1986)
Nederlaget i Bob Hoskins grove ansikt når han står forventningsfullt på eks-konas dørmatte for å besøke sin tenåringsdatter etter å ha sittet i fengsel i sju år, står som et beskrivende startpunkt for Neil Jordans fengslende karakterstudie som er hjertet av «Mona Lisa». I denne settingen er en Oscar-nominert Bob Hoskins mesterlig i et genuint interessant, menneskelig portrett; som en sårbar, naiv og ukomplisert sjel som i nyvunnet frihet spises opp av fortidens bravader idet han innlemmes som sjåfør i en luguber prostitusjonsgeskjeft ledet av en slesk undergrusboss i Michael Caines hemningsløst effektive rolletolkning.
Neil Jordan lener seg trygt på solide skuespillerprestasjoner, men kommuniserer også her sin mørkfulle visuelle stilsikkerhet. «Mona Lisa» deler både sin karakter- og relasjonskildring såvel som visualitet, med Jordans senere «The Crying Game» (kanskje hans mest tiljublede film). Selv fristes jeg til å plassere «Mona Lisa» et ørlite hakk over.
365 Pieces (1982)
«Pieces» er så gjennomført i sin villskap og har en grenseoverskridende morbid kreativitet at den på sitt beste oppleves som et fyrverkeri av en mettende horrorfilm. Filmen er også et slags oppsummeringsverk for slashersjangeren, på tampen av sin amerikanske gullalder, og setter et utropstegn som en av de mest blodige og voldelige kapitlene.
Filmen starter med en scene fra 40-årene i historiefortellingen; et flashback hvor en liten gutt hugger opp moren i småbiter med en øks, før tiden skrus frem til hovedhandlingen som foregår på 80-tallet, der voksenutgaven av den lille gutten stater en makaber drapsbølge ved et amerikansk college. På sine premisser, tar filmen seg også elegant ut med tidvis flotte giallo-inspirerte settinger – det være seg et blodig heisdrap eller pene damer som er forlokkende filmet i dusjen.
Men heldigvis er «Pieces» også genuint morsom, og i min verden oppsummeres dette som en av de mest veldreide slasherfilmene fra både 70- og 80-tallet. Det er rett og slett sabla underholdende!
364 Le pont du Nord (1981)
«Le pont du Nord» viser oss to kvinner, spilt av Bulle og Pascale Ogier (i virkeligheten mor og datter), som tilfeldig møter hverandre i Paris’ gater. Med noen felles bisarre personlighetestrekk, vikles de inn i et merkelig og litt uforklarlig mysterium. Det er også filmens historiefortellende kjerne, som alene ikke er veldig engasjerende. Derimot er de to underlige figurene, og ikke minst den særdeles lite postkortaktige fremstillingen av Paris, en positiv fascinasjonskilde som alene rettferdiggjør Jacques Rivettes langsomt utbroderte filmskildring på over to timer. Og det er særlig den sobre iscenesettelsen av den franske hovedstaden som blir filmens trumfkort.
Figurenes fantasifullhet gjør de til to uregjerlige brikker som vandrer uforutsigbart rundt i fremmede og alternative bybilder, og åpner filmen til å bli en urban oppdagelsesreise mer enn noe annet. Selv om historiefortellingens gåtefullhet ikke trenger helt gjennom, er «Le pont du Nord» aldri uinteressant. Sluttscenen, der Rivette bare lar kamera rulle mens to figurer umotivert begir seg ut en martial art-oppvisning, blir dermed en ganske betegnende avslutning.
363 The New York Ripper / Lo squartatore di New York (1982)
Lucio Fulcis psykologiske skrekk-thriller fra New Yorks gateplan er utvilsomt ekstremt voldelig. På sitt verste, eventuelt beste, vises blodsprut av ristende jentekropper etter bestaliske knivstikk, i drapsscener som er like forskrekkelige som de er imponerende iscenesatt. Men Fulci etterstreber åpenbart en realisme i skildringen av grusomheten, og i kombinasjon med sitt koreografiske talent, tar det seg tidvis veldig bra ut på film.
Atmosfæren er gjennomgående sleazy idet Fulci hemningsløst dyrker vold og nakenhet i skjønn forening, men dramaet bak nedslaktingen, fungerer i mindre grad. Verken som psykologisk portrett eller krimgåte makter Fulci å gjøre det virkelig neglbitende. Men for meg ligger heldigvis mye av (den perverse?) gleden i de velkoreograferte tablåene, de spennende kamerakjøringene og den visuelle ekstravagansen som Fulci behersker til fingerspissene her.
362 I lagens namn (1986)
Kjell Sundvall står bak flere av de bedre svenske krimfilmene både på 1980- og 90-tallet, og til en viss grad også på 2000-tallet. Av de mer filmiatisk interessante verkene er «I lagens namn» fra 1986. Her er den senere ganske konvensjonelle filmskaperen langt mer visuelt utforskende satt opp mot de klassiske, realismedyrkende politifilmskildringene som har kjennetegnet svensk krimfilm, og som Sundvall selv ble en eksponent for. Her ligger imidlertid filmuttrykket nærmere Cinéma du look; den franske stilarten som var i vinden på 80-tallet med Luc Besson, Leos Carax og Jean-Jacques Beineix som lederfigurer. Det er også naturlig å se filmen i lys av referansene til den evigvarende klassikeren «Taxi Driver» av Martin Scorsese.
Filmen omhandler en gruppe politimenn som bruker tjenestetiden på å lete opp alkoholikere, narkomane og småkriminelle i Stockholms bakgater, og som utnytter posisjonen til å trakassere og banke dem opp. Inntil en av alkoholikerne blir funnet drept, og en politietterforsker – fremragende spilt av Sven Wollter – mistenker at kolleger står bak. Mye av handlingen foregår i et nattlig, småurbant Stockholm, der det i filmspråket gjerne tys til en fargetung lyssetting, røykfulle bakgrunner, elektronisk rockemusikk og raske klipp. Men filmen kan også oppleves som unødig formtung, der et fragmentarisk narrativ gir en utydelig dramaturgi, mens figurene reduseres til stereotyper. Dermed sliter Sundvall med å fremheve den samfunnskritikken som nok var bærebjelken i romanen av kriminaltungvekteren Leif G.W. Persson som filmen er basert på. På den andre siden er «I lagens namn» et befriende gjennomført eksperiment av en sjeldent hardkokt, stilistisk nordisk kriminalfilm med soleklare styrketegn.
361 Cutter’s Way (1981)
Det er litt for mange år siden jeg så «Cutter’s Way» – en tittel som gjerne figurerer på lister der det skal fremheves filmer som av ulike årsaker har fått mindre oppmerksomhet og anerkjennelse enn fortjent. Jeg mener å huske at det også var min inngang til nettopp «Cutter’s Way».
Helt sikkert er det i hvert fall at filmen har en fantastisk tittelsekvens over de to første minuttene. Åpningen kan ses og høres her, og bør være aperitiff så det holder. Musikken av Jack Nitzsche er fantastisk, Jeff Bridges er på toppen av karrieren, mens forutgående Milos Forman-kompanjong og representant for den tsjekkiske nybølgen på 60-tallet, Ivan Passer, regisserer verket med en nedtonet paranoia som setter verket opp mot 70-tallets amerikanske politiske thrillere som «All the President’s Men» og «The Parallax View». Det er kanskje derfor jeg tidligere alltid har tenkt på «Cutter’s Way» som en del av 70-tallet snarere enn 80-tallet.