1980-tallet: 341 – 350. plass

350 Black Rain (1989)

«Black Rain» tilhører det kvalitetsmessige mellomsjiktet i Ridley Scotts filmografi, noe som faktisk er en ganske god attest. Samtidig er «Black Rain» definitivt en film der enkeltelementene er bedre enn summen av dem, da helheten holdes noe tilbake av et underutviklet manus som sjeldent lodder dypt i miljøbeskrivelsene, men surfer selvsikkert på Ridley Scotts velutviklede estetiske filmkraft. Verket får derfor kanskje ikke den nødvendige gnisten eller substansielle motstanden som er nødvendig i skapelsen av en klassiker, mens Michael Douglas heller ikke klarer å rive seg løs til å gjøre sin mest interessante rollefigur.

Det som derimot er engasjerende, er å bivåne Ridley Scotts velutviklede visuelle teft, som her uttrykkes i en mørktung japansk urbanestetikk med spennende lyssetting og stemningstablåer, som attpåtil krydres av et knippe groteske voldsinnstikk på beste/verste 80-tallsmanøver. Selv om jeg opplever at filmen underveis har noen tempo- og rytmeproblemer, blir det i ettertid kamuflert av tankene som festet seg ved de spennende fotografiske og filmspråklige kvalitetene. Derfor ble kanskje «Black Rain» så god som det var mulig å gjøre den på basis av det litt middelmådige utgangspunktet.

349 Risky Business (1983)

Tidlig på 80-tallet kunne Tom Cruise fortsatt passere som en «vanlig amerikansk tenåringsgutt», slik som i tilfellet «Risky Business» fra 1983. Det var også her han mimet og danset seg ekstatisk inn til stjernestatus, iført hvit underbukse og tennissokker, i en ikonisk sekvens der Bob Segers «Old Time Rock and Roll» settes på stereoen. Han er ung, og han er alene hjemme. Som et heldig speilbilde av meg og deg, blir han gutten vi ønsker å identifisere oss med i noen fomlete møter med de samme følelsene og utfordringene som de fleste av oss også påtraff i våre tenåringsliv.

Den debuterende regissøren og manusforfatteren Paul Brickman (som dessverre forsvant mer eller mindre ut av bransjen i ettertid) styrer filmen forbi de fleste av sexkomediens plumpe sekvenser, selv om den samtidig langt på vei uttrykker det typiske kåte og gutteaktige blikket på lettkledde jenter som seksualiserte objekter – der verken Rebecca DeMornays forføreriske prostitusjonsfigur, eller andre kvinneskikkelser for øvrig, tegnes med nevneverdig dybde i strekene. «Risky Business» minner likevel mer om en forløper til de mer genuine oppvekstkomediedramaene som Cameron Crowe og især John Hughes senere ble eksponenter for, og som i større grad enn de konvensjonelle sexkomediene baserer humoren på en utviklet historiefortelling.

På samme tid har filmen noen mørke og drømmende egenskaper, som forsterkes av Tangerine Dream på soundtracket, som gjør at filmen også påminner om Scorseses «After Hours» som utkom noen år senere. Brickman har for øvrig uttalt at Bernardo Bertoluccis italienske 70-tallsmesterverk «The Conformist» var en inspirasjonskilde (!) i ambisjonen om å lage en komedie, men samtidig innenfor et mørkt og raffinert filmspråk. Og der «Risky Business» også er en satire som harselerer over den gryende kapitalismen under Reagan-perioden, tematiserte Bertolucci i «The Conformist» en konformitetstrang under 1940-tallets italienske fascistiske regime, som med litt godvilje kan overføres til Brickmans prosjekt. Uansett forteller innfallsvinkelen meg at «Risky Business» fra starttidspunktet var tilsiktet som et friskt alternativ til de gjengse amerikanske sexkomediene som Hollywood produserte på samlebånd gjennom 80-tallet. Og det er den fortsatt, i høyeste grad.

348 Threads (1984)

Den BBC-produserte tv-filmen «Threads» er en ekstremt foruroligende og grafisk nærgående skildring av en total samfunnsødeleggelse etter et atombombenedslag – og med en slags spekulativ-sjokkerende portrettering av den påfølgende jævelskapen på menneskehetens vegne, filtrert i et kvasi-dokumentarisk perspektiv. «Threads» er uutholdelig. Men filmen begrenses ikke til kun et oppmerksomhetsvekkende verk av grotesk visualisering – og det er nesten like ubehagelig å leve seg inn i den forutgående realistiske skildringen fra det klassiske britiske industri- og arbeidersamfunnet i Sheffield på 1980-tallet, i den spente kalde krigen-perioden i forkant av atombombenedslaget.

Helt fra begynnelsen har regissør Mick Jackson plantet filmen med stikkende følelser i personskildringen; det uttrykkes i en realismedyrkende, alarmerende atmosfære. Og med en kraft med potensial ti å gripe tak i og filleriste publikum. Besynderlig nok lagde Jackson et tiår senere den kommersielle katastrofefilmen «Volcano» som et diametralt motstykke i samme sjanger, i tillegg til den glattpolerte «The Bodyguard» med Whitney Houston. «Threads» er virkelig noe helt annet, og noe veldig mer interessant.

347 Mauvais sang (1986)

Jeg føler meg ofte fascinerende liten i møte med Leos Carax’ høytsvevende filmprosjekter. Det er med større undring og beundring over den artistiske visjonen jeg ser filmene, for det må innrømmes: Jeg har til gode å bli genuint bergtatt at det Carax har vist meg. Men det er altså noen forbløffende kvaliteter i det suggerende filmspråket det franske utskuddet av en filmskaper er kapabel til å visualisere i sine filmunivers.

Det gjelder for all del også «Mauvais sang», som både statuerer og er et offer for franskmannens rotløse regi. Men selv om Carax blander sammen ulike uttrykksformer, som om han ustanselig inspireres av vidt forskjellige strømninger, er det aldri noe retningsløst over hvor han trekker filmen. For det er nettopp det som skaper Carax-universet, der settingen denne gang er en smått futuristisk utgave av Paris der mennesker omkommer som følge av følelsesløs sex. Selv om Carax i det også evner å gi filmens fortelling en tydelig allegorisk kvalitet, er det utvilsomt at dens altoverskyggende egenskap ligger i det mangefasetterte kunstuttrykket og noen spektakulære enkeltscener.

346 Star 80 (1983)

Regissør Bob Fosse har ikke anstrengt seg for å skjule at han vandrer i sporene etter Martin Scorseses «Taxi Driver» i denne nihilistiske skildringen av en outsiders psykiske besettelse og vrangforestillinger. I åpningen ser vi dessuten filmens psykopatobjekt tiltale sin sykelige illusjon i speilet som om han var en åndsbror av Travis Bickle. Men dette er Paul Snider – og allerede i filmens åpning tar han brutalt livet av kvinnen han oppdaget og siden følte et besettende eierskap over, men som nå ikke gjengjelder samme lidenskap. Kvinnen er den klassisk pene blondinen Dorothy Stratten som i 1979 ble utropt som Playmate of the Year.

Mens han tolkes på mest mulig foruroligende og uhyrlige vis av en gnistrende opplagt Eric Roberts, er hun perfekt castet og portrettert av Mariel Hemingsway som gjenfinner den tiltalende naiviteten hun viste i Manhattan. Bob Fosse velter på sin side den tragiske fortellingen, som er basert på virkelige hendelser, i øyeblikk av exploitation-aktig perversitet og et gjennomført mørkbelagt lynne som særlig tillater Eric Roberts å strekke strikken helt ut i sin psykopatrolle. Samtidig er ikke filmen mer overlesset enn at man faktisk engasjerer seg noe dens hovedfigurer, uten at materialet nødvendigvis skjuler en særlig substans.

345 Housekeeping (1987)

Den høstlige melankolien hviler poetisk over bildene allerede i åpningen av Bill Forsyths filmatisering av den anerkjente Marilynne Robinson-romanen «Housekeeping». Vi møter to søstre som vokser opp i et ruralt amerikansk landskap på 50-tallet, hvor bestemoren er omsorgspersonen i familien etter at barnas mor har tatt sitt eget liv og faren forlengst forlatt dem. Noen år senere dør også bestemoren, og inn i søstrenes liv flytter en for dem ukjent tante – spilt av Christine Lahti – og hennes smått dysfunksjonelle og lite konvensjonelle oppførsel og livsførsel gir nye dimensjoner til søstrenes oppvekst.

I skildringen ligger et utvetydig alvor, men innimellom lagene har «Housekeeping» også morsomme og underfundige blikk i enkeltscener. I noen av sekvensene vekkes faktisk assosiasjoner til Pippi Langstrømpe, idet Christine Lahtis eksentriske tantefigur agerer som hun gjør inne i den slitne og storslåtte villaen med et observant ungt søskenpar som forbløffede tilskuere. Så kan det innvendes at Bill Forsyth kanskje ikke finner den fullstendige balansen mellom filmens «quirky» portrett av Christine Lahti og den sensible, bakenforliggende coming-of-age-skildringen som på et tidspunkt overskygges av Lahti. Selv skulle jeg gjerne sett filmen fokusere enda mer på den såre oppveksten til de unge søstrene, men uansett har Bill Forsyth skildret en oppveksthistorie der man ender med å bry seg veldig om hovedfigurene, og det er ganske fint bare det.

344 Gallipoli (1981)

«Gallipoli» er Peter Weirs storslåtte drama om to unge gutter som vokser opp som konkurrerende sprintere i Australia på begynnelsen av 1900-tallet, før de i et skjebnefellesskapet ender på den tyrkiske slagmarken under 1. verdenskrig, i slaget om Gallipoli, noen år senere.

Weir jobbet i mange år med å realisere «Gallipoli» – en film som, i hvert fall i australsk målestokk, skulle vise seg å bli en imponerende episk filmproduksjon. Fotoarbeidet er tidvis strålende. En ung Mel Gibson, på daværende tidspunkt fortsatt et relativt ubeskrevet blad i filmverden, tilfører en uskyldig karisma til sin karakter. Derfor er det litt synd at «Gallipoli», i mine øyne, likevel ikke fullt ut lykkes i å etablere følelsesmessige bånd, verken mellom meg og karakterene, eller i skildringen av samholdet på film. Istedenfor å holde fokus på personenes skjebner på det mellommenneskelige plan, blir det en distraksjon når Weir løfter perspektivet og ønsker å uttrykke et budskap på et annet plan enn det oppbygningen skulle tilsi. På den måten oppleves historien som mer forutsigbar enn den burde være, uten at det på noe tidspunkt går på bekostning – snarere tvert i mot – av en skinnende vakker produksjon.

343 Jacknife (1989)

Det må ha vært på slutten av 90-tallet jeg snublet over «Jacknife» i anledning en mer eller mindre systematisk gjennomgang av tilgjengelige Robert De Niro-filmer.

Som et lavmælt, post-Vietnam-basert relasjonsdrama, påberoper ikke «Jacknife» seg særlig oppmerksomhet, og filmen har også flydd noe under radaren. Men filmen er definitivt severdig – ikke minst fordi Ed Harris gjør en kraftfull portrettering av en krigsveteran som sliter med å tilpasse seg den nye hverdagen i USA etter hjemkomsten fra Vietnam. Kathy Baker er også god som hans bedre halvdel som sliter med å komme seg videre i livet, mens Robert De Niro er vennen som forsøker å hjelpe til.

Regissør David Jones var først og fremst en teaterinstruktør, og det merkes. Det er evnen til å skape rom for skuespillerne til å gå inn i karakterene og utvikle dem som definerer «Jacknife». Som en ærlig, karakterdrevet film livnærer «Jacknife» seg på skuespillernes prestasjoner. Skildringene av hvordan de tre karakterene håndterer de vonde følelsene, og valgene som definerer deres nåtid og fremtid, er avbalansert og dempet. «Jacknife» er en «liten film», aldri spektakulær og uten et spennende uttrykk. Historien er også forutsigbar, men tilstedeværelsen og intensiteten i dramaet veier opp. Det er også interessant å tenke på «Jacknife» som en form for videreføring av historiefortellingen i «Hjortejegeren», flere år senere. Både skildringen av vennskap og den amerikanske småbyens innvirkning, er av betydning for det spesifikke stemningsbildet som innrammes.

342 Under Fire (1984)

Den nicaraguanske politiske revolusjonen mot Somoza-familiens familiediktatur er bakteppet for «Under Fire» som tar oss umiddelbart inn i det søramerikanske landet på slutten av 70-tallet. Filmen følger tre amerikanske journalister på jakt etter hver sine perspektiver på de voldsomme konfliktene; Gene Hackman i rollen som tv-anker, Joanna Cassidy som radioreporter, og ikke minst Nick Nolte i et fremragende portrett som fryktløs fotograf. Når Ed Harris og Jean-Louis Trintignant i tillegg figurerer i sterke biroller, er «Under Fire» godt forspent foran kamera.

Regissør Roger Spottiswoode nyttiggjør seg også av skuespillernes kvaliteter når han hovedsakelig søker å bearbeide materialet som en realistisk og politisk filmfortelling. «Under Fire» er likevel ikke like imponerende eller intens som den svært sammenlignbare «Salvador» av Oliver Stone. De etiske dilemmaene som personifiseres av persongalleriet, og det romantiske dramaet som skildres med det herjende bakteppet, anes innimellom som påklistrede dramaturgiske grep for å kunne appellere bredere. Helheten er derfor kun delvis vellykket.

341  The Case of the Hillside Stranglers (1989)

En av interessante oppdagelsene i forbindelse med dypdykket ned i 80-tallets filmflora, har vært de mange overraskende gode amerikanske tv-filmproduksjonene som ble lagd basert på virkelige drapssaker.

«The Case of the Hillside Stranglers» tar for seg de to amerikansk-italienske fetterne Kenneth Bianchi og Angelo Buono som på slutten av 70-tallet voldtok og drepte ti unge kvinner i Los Angeles. Filmen veksler mellom etterforskningsperspektivet på den ene siden, personifisert med veteran Richard Crenna som dels innbitt og besatt politimann, og på den andre siden de to drapsfigurene spilt av Dennis Farina og Billy Zane.

Alle tre skuespillerne er bunnsolide. Mens Richard Crenna bringer en sympatisk og realistisk menneskelighet inn i sin flerdimensjonale politimannsskikkelse, er portretteringen av forbryterne hakket mer overfladisk. Dennis Farina og Billy Zane gjør likevel maksimalt ut av materialet, der Zane går for en klassisk psykopatportrettering som er ganske engimatisk og fengslende, men substansielt ikke veldig spennende. Uheldigvis stikker ikke filmen dypt nok ned i forholdet mellom de to ganske kontrastfylte personlighetene, men fokuserer mer på å holde historiefortellingen effektiv. Og det er ikke noe galt ved det – for «The Case of the Hillside Stranglers» er vitterlig medrivende og spennende, vel vitende om at dens billige og enkle løsninger underveis kunne vært løst veldig mye bedre med andre ambisjoner og rammevilkår. Den siste drøye halvtimen er også litt haltende forløst, og den avsluttende rettssaken føles som et uengasjerende pliktløp på veien mot et nødvendig punktum. Kanskje hadde «The Case of the Hillside Stranglers» vært et egnet remake-materiale for David Fincher?