1980-tallet: 331 – 340. plass

340 Peking Opera Blues / Do ma daan (1986)

«Peking Opera Blues» er en salig hongkongsk blanding av drama, romantikk, komedie og action i en historisk-glinsende innpakning.

Vietnamesiske Tsui Hark ankom den Hong Kong-baserte blockbusterscenen med bakgrunn fra den eksentriske, vietnamesiske nybølgen på 70-tallet. Utover 80-tallet etablerte han seg derimot gradvis som en premissleverandør for grenseskyvende asiatiske underholdningsgodbiter, og midt i denne perioden står «Peking Opera Blues» fra 1986 som en østens svar på «Indiana Jones».

Tsui Hark sparer ikke et sekund på kruttet og setter opp en spinnvill koreografi som spiller inn i enhver scene, enten det er i form av slapstickhumor eller fantastiske actionscener. Det jobbes åpenlyst med koreografi til perfeksjonniivå i hver scene, i den grad at man nesten mettes og aldri helt kobler seg på handlingsmotivene, eller evner å forstå figurenes (og regissørens) motiver. Tsui Hark forfekter et kontinuerlig høyt tempo i en evigvarende jakt på makspuls, uten at det egentlig foregår mye i plottet. Men «Peking Opera Blues» handler om audiovisualitet, tablåer og enkeltsekvenser som hele tiden krydres med det lille ekstra. Selv om det innimellom tipper over kanten i overdreven slapstickomikk og tøys, er og blir «Peking Opera Blues» et massivt filmatisk tivoli og sirkus av en eventyrfilm. Ta med popcorn.

339 Spetters (1980)

Det er alltid spennende å dykke ned i Paul Verhoevens hollandske produksjoner på 70- og 80-tallet, fordi man alltid møter filmer som rommer noe interessant enten det er i kraft av et søkende formspråk eller et komplekst materiale. Noen ganger er det begge deler, som i tilfellet «Turkish Fruit» fra 1973. Den gode nyheten da er at «Spetters» har mange av de samme elementene og kvalitetene som det karakteristiske suksessverket «Turkish Fruit». For bak det litt avskrekkende førsteinntrykket, som de mange kornete motorsykkelbildene av hollandske arbeiderklasseungdom kan gi, viser «Spetters» seg å være en mangefasettert skildring av sosiale relasjoner, vennskap og kjærlighet med mye på hjertet.

At dette også formidles i kraft av et energiboblende miljøportrett med ektefølt skuespill, der Rutger Hauer naturligvis er helt sentral, gjør «Spetters» til en av Verhoevens mest menneskenære og ærlige filmer. Men samtidig er ikke Verhoeven mer alvorstung enn at han ubeskjedent refererer til sin egen «Turkish Fruit» i en dialog, og et knippe svært eksplisitte seksualiserte scener kan sikkert virke som unødig forstyrrende på enkelte. Alt dette finnes for så vidt også i «Turkish Fruit», som utvilsomt er enda mer fengslende, filmatisk interessant og derigjennom betydningsfull. Men glem heller ikke «Spetters» når du blar deg gjennom Verhoeven-filmografien, noe alle filmelskere på et tidspunkt må ta seg tid til.

338 Przesluchanie / Interrogation (1989)

«Przesluchanie» ble spilt inn i Polen på begynnelsen av 1980-tallet, men først lansert på slutten av tiåret etter kommunismens fall. (Filmen ble nominert til Gullpalmen i 1990).

Historien tar oss tilbake til etterkrigstidens diktatoriske Polen i skildringen av den livsglade, kabaretsangeren Tonia som plutselig arresteres av sikkerhetspolitiet etter en fuktig bytur, og holdes som politisk fange med psykisk og fysisk tortur pågående over fem år på 1950-tallet. «Przesluchanie» tegner et skremmende bilde av et totalitært styresett hvor enkeltindividets rettigheter og frihet er ikke-eksisterende, mens systematisk undertrykkelse og terror er medisinen mot politiske opportunister. Historien og filmen skriker smertefullt mot publikum i to timer. Siktemålet er åpenlyst at filmen skal kanalisere en slags følelsemsssig påkjenning, noe man lykkes med særlig fordi Krystyna Janda i hovedrollen uttrykker den mentale og fysiske smerten så ulidelig sterkt. Skildringene er direkte, ingenting pakkes inn, og pustepausene er få. Dette er ensidig mørkt, og man aner tidlig at en oppløftende slutt er utopisk.

337 Someone to Watch Over Me (1987)

Selv om en Ridley Scott-kjenner aldri vil ha problemer med å gjenkjenne visuelle signaturelementer fra film til film, er det likevel et ganske påfallende sprik mellom regissørens ulike prosjekter opp gjennom årene – både i toneleie, sjanger og format. «Someone to Watch Over Me» er i format diametralt motsatt av det episke og storslagne som senere ble karakteristisk for Scotts største suksesser, og det er nok også av hans minst sette verk. Men til tross for et edruelig produksjonsnivå, er «Someone to Watch Over Me» slående visuelt velskapt, i den grad at man kjenner at det bak hver innstilling er jobbet iherdig for å male frem atmosfæriske tablåer for å drive filmen fremover.

Tom Berenger spiller en politibetjent som får i ansvar å beskytte en vakker kvinne i New Yorks sosietetselite etter at hun har bevitnet et mafiadrap. Unødvendig å si, men filmen kobler seg inn på et romantisk spor, som for så vidt aldri er i nærheten av å bli spennende eller originalt løst i manus. Det er derfor helt nødvendig at Ridley Scott fyller scenene med audiovisuelle grep – og hans røykfylte, nattlige noir-lignende byportrett, utgjør en landskapsramme som gjør «Someone to Watch Over Me» til et interessant bekjentskap.

336 Happy Birthday to Me (1981)

Den kanadiskproduserte slasheren «Happy Birthday to Me» av J. Lee Thompson (aller mest kjent for 60-tallsproduksjonene «Cape Fear» og «The Guns of Navarone»), virker tydeligst inspirert av italienske giallo-verk fra 1970-årene. Det kommer klart til uttrykk allerede i den effektive åpningen, der vi kun ser drapsfigurens svarte hansker og knivblad som river over halsen til det første ungjenteofferet. Filmspråket slekter også en anelse på Brian De Palma, blant annet illustrert med sterk bruk av split focus diopter.

«Happy Birthday to Me» spiller pastisj-aktig på kjente tangenter, men det klinger unektelig bra av de mange stilsikre iscenesettelsene. Plottet er banalt og over-the-top, hvor J. Lee Thompson følger giallo-håndboka med noen usannsynlige vendinger mens han nøster opp drapsmotivene med psykologiske forklaringsmekanismer. Underholdningsverdien er stor, og produksjonskvaliteten overraskende høy. Absolutt blant 80-tallets bedre slashere!

335 Monsieur Hire (1989)

I åpningsscenen panorerer kamera over en ung kvinnekropp som ligger død på bakken. En fortellerstemme høres over Michael Nymans nydelige pianomusikk. Vi fortelles om hvordan hun døde, hvor ung hun var, og at drapsmannen en dag vil bli funnet.

«Monsiuer Hire» utvikles imidlertid ikke til en stereotyp kriminalhistorie, men snarere som et visuelt forlokkende karakterstudie. Hovedfiguren er den besynderlige einstøingen og skredderen Monsieur Hire som snart mistenkeliggjøres for drapet. Regissør Patrice Lecontes sanselige perspektiv setter publikum på sidelinjen idet filmspråket skaper distanse til karakterene og handlingen, samtidig som det gir overblikk til å nyte de atmosfæriske bildene. Men for all del, «Monsieur Hire» fungerer også som et involverende portrett av besettelsens mørke sider, der de granskende nærbildene av tittelkarakteren bidrar til en følelsesmessig nærhet. Ikke ulikt Brian De Palma dyrker Leconte voyerismen gjennom hovedpersonens øyne, men lar publikum selv bli kikkere i hvordan hans private verden vises for oss. Men til forskjell fra De Palma, henfaller Laconte til en melankolsk romantikk i sin søken, fremfor perversitet og nytelse. Og til slutt blir kanskje «Monsieur Hire» en anelse for fattig og lite utfordrende til å markere seg for ettertiden, selv om den udiskutabelt fortjener et langt større publikum enn den virker å ha fått.

334 Colors (1988)

Dennis Hoppers «Colors» fra 1988 er satt til en gjengdominert bydel i Los Angeles, hvor politiet – anført av Sean Penn og Robert Duvall i ledende roller – jobber for å bremse voldsutviklingen mellom ulike etniske gjenggrupperinger. Der Duvall er den erfarne, snart pensjonerte politimannen søker diplomatiske løsninger med de ulike gjenglederne, spiller Penn naturligvis den langt mer utålmodige og handlingsvillige politinykommeren. Sean Penn er som skapt for denne rollen, og Dennis Hopper gir tydelig skuespillerne rom til å utfolde seg i det som oppleves som en ustrukturert og løs filmfortelling.

Den bevisst uklare historiefortellingen blir både filmens styrke og svakhet, der dens gjentagende og lite varierte konfliktsituasjoner skaper realisme, dog også en narrativ brems og fremdriftsfravær. Derigjennom blir «Colors» i større grad en film om miljøet den skildrer enn om personene som gestalter rollene. Filmspråket bygger oppunder en atmosfære av gaterøffhet, hurtig klippet, og med varierte kamerainnstillinger. Resultatet er et «gritty» og energisk portrett av håpløsheten i politiets oppgjør med spesifikk gjengkriminalitet. «Colors» ble i sin tid gjennomgående godt mottatt, sannsynligvis nettopp fordi den i sin fragmentariske og realistiske skildring tilbyr noe mer, og ikke minst mer utforskende, enn en standard politithriller.

333 Little Darlings (1980)

«Don’t worry, it’s not that bad. If it were, everybody wouldn’t be doing it».

De unge tenåringsjentene i «Little Darlings» snakker naturligvis om sex. I mylderet av 80-tallets sexkomedier, er «Little Darlings» forfriskende annerledes; dels fordi den inntar unge jenters perspektiv i jakten på den seksuelle debut, dels fordi skildringen fremstår som genuin og tematikken behandles med klokskap.

Men så er «Little Darlings» egentlig ingen komedie heller (selv om den tidvis også er ganske morsomt). Filmen følger to vidt forskjellige ungjenter som ankommer en amerikansk sommercamp, hvor det inngås veddemål blant de andre jentene om hvem av de som debuterer seksuelt først. Tatum O’Neal, som allerede var etablert som barnestjerne gjennom sin oscarvinnende prestasjon i «Paper Moon», spiller den ene rollen. Men det er Kristy McNichol som stjeler oppmerksomheten fullstendig i en helt eksepsjonell rolletolkning som den sårbare guttejenta som innleder et forhold til en eldre gutt, spilt av daværende ungpikeidol Matt Dillon. Scenen der McNichol tilnærmer seg Dillon seksuelt for første gang, ute i et båthus, huskes særlig som en særdeles fin observasjon av hennes skummende følelser i møte med forventninger og usikkerhet rundt seksualitet. Historiefortellingen er opplagt ikke veldig original, men den følsomme og oppmerksomme skildringen av jentenes universelle oppvekstoppdagelser, er alene sterk nok til å holde på interessen.

Et mykt og melodiøst popsoundtrack med kontemporære bidrag fra blant annet John Lennon, Supertramp og Blondie smelter også fint inn i den naive og flørtende sommerstemningen av ungdommer på sommerleir.

332 Coup de torchon (1987)

Philippe Noiret er fornøyelig som den snille og enkle politimannen med ansvar for en franskkolonisert afrikansk landsby på 1930-tallet i Bertrand Taverniers satiriske adaptasjon av Jim Thompsons 60-tallsroman «Pop. 1280». Noiret er som skapt for denne rollen: Hans lange og vemodige ansiktsuttrykk oppsummerer på mange måter tragedien i ham. Som landsbyens eneste gir han uttrykk for empati og varme overfor lokalbefolkningen, men han evner aldri å uttrykke det i handlinger. Til det er han for naiv og opptatt av å bli likt av alle. Handlekraften skyter først fart idet han innser hvordan øvrigheten virkelig ser på ham. Det er i denne fabelen lett å få sympati med Philippe Noirets tragiske figur som på treffende vis gjenspeiler en gjenkjennelig menneskelighet i ytterkantene av våre adferdsmønstre. Men den innstendige komedien som ligger til grunn Taverniers ambisjonsrike film med hensyn til dens politiske og historiske kontekst, treffer meg ikke alltid – og filmens forutsigbare dramaturgi blir i sitt lave tempo noe trøttsom over den litt for lange spilletiden på drøye to timer.

Den alltid fantastiske Isabelle Huppert blir dermed et enda større lyspunkt i sin betydelige birolle som Noirets bedre halvdel.

331 Romancing the Stone (1984)

Det er fristende fordi det er passende, men muligens også en smule urettferdig, å betrakte «Romancing the Stone» (med den norske tittelen «Kampen om den grønne diamant») som en annenrangs eventyrfilm i kjølvannet av «Indiana Jones»-suksessen. I så fall er Robert Zemeckis eventyrflørt av de mest smakfulle nedfallsfruktene av Spielbergs suksessproduksjon.

Kathleen Turner og Michael Douglas er begge gode og opplagt delaktig i Zemeckis’ lekende og humørfylte fortellerferdigheter. Derimot har ikke figurene den samme karismaen og ikoniske kraften som i nettopp «Indiana Jones». Først og fremst er «Romancing the Stone» fornøyelig eskapisme, og illustrerende for hvordan Zemckis på 80-tallet utviklet seg til å bli en av Hollywoods mest markante leverandører av velsmurt underholdningsfilm. «Romancing the Stone» mangler likevel en promille (og vel så det) av den nødvendige særegenheten og ikoniske tilslaget til å bli et virkelig tidløst mesterverk.