1980-tallet: 321 – 330. plass

330 Entre tinieblas / Mørkets søstre (1983)

Det er en umiskjennelig eim av Luis Bunuel over dette tidlige Almodovar-verket; en eklektisk fimforestilling som harselerer med kirkens hykleri og katolske velstand, fortalt i formen av en bisarr og stadig overraskende komedie. Det hele handler om en nattklubbsanger som er på flukt og får beskyttelse i et gammelt kloster, som på uventet vis ønsker henne velkommen ved å tilby en verden av narkotika, svindel og generell luguber virksomhet – noe som mildt sagt fraviker forventningene i møte med innsiden av et kloster i det katolske Spania.

Filmen er temperamentsfull og ikke minst pratsom på vegne av sitt rike kvinnelige rollegalleri, og det er tydelig at Almodovar vil mye – tidvis for mye. Helheten er nok mer usammenhengende enn jeg setter pris på, og prosjektet har ikke den kontrollerte stramheten som senere og mer modne Almodovar-verk gjerne har. Likevel er dette også et svært fornøyelig, sprøtt bekjentskap, og fungerer som et interessant utkast for hva som skulle komme fra den spanske mesteren.

329 Bad Timing (1980)

Filmen har meg på kroken fra anslaget; i et museum der kamera roterer rundt Art Garfunkel og Theresa Russell; kamera som nærmest kjæler med maleriene, en antydende sensualitet, satt til tonene av Tom Waits melankolske røst. Men så brytes det brutalt over i en realistisk, energisk regissert scene der en ambulanse i nattemørket kjører mot kamera.

Stemningsbruddene forstås etter hvert som symptomatiske for filmen, som trolig bevisst skifter rytme og atmosfære, i takt med et nokså forvirrende plott, men som føles overklippet. Bildene i seg selv er gjennomgående vakre, som de gjerne er fra Nicholas Roeg. Men de voldsomme formgrepene, og den kalde skildringen av forholdet mellom ham og henne, skaper en uheldig distanse til det psykologiske dramaet. Samtidig som det nettopp er Roegs filmatiske grep utover alle konvensjoner, som i det hele tatt gjør «Bad Timing» så severdig som den faktisk er.

328 My Left Foot (1989)

«My Left Foot» føyer seg inn i rekken av konservativt produserte biopic-filmverk, men er tross alt likevel av subsjangerens bedre. Veldig mye skyldes åpenbart Daniel Day-Lewis’ altoverskyggende hovedrolleprestasjon, der han med en vanvittig kraftanstrengelse og skuespillerpresisjon stjeler til seg all oppmerksomhet i en voldsom portrettering av Christy Brown – kunstneren som kun evner å uttrykke seg via sin venstre fot.

I regi av en debuterende Jim Sheridan, er «My Left Foot» samtidig minst like sterk i barndomsskildringene, der følelsesladde scener fra en mildt sagt utfordrende barndom i irske arbeidsklassestrøk, er det som gir næring til den inspirerende historiefortellingen om mennesket og kunstnerens som etter hvert blomstrer frem. Samtidig må det innskytes at «My Left Foot» ikke nødvendigvis fremstår som et veldig inspirerende filmverk i seg selv, foruten gjennom Day-Lewis’ ekstreme rolletolkning.

327 Identification of a Woman / Identificazione di una donna (1982)

Det smerter å plassere et Michelangelo Antonioni-verk så lavt på listen. Den italienske mesteren er tross alt en av de filmskaperne jeg setter aller mest pris på – dog har møtet mitt med «Identification of a Woman» vært mer problematisk enn jeg håpet og ønsket. Særlig fordi filmen representerer en tematisk og geografisk tilbakekomst for Antonioni etter noen år med engelskspråklige prosjekter som «Blowup» og «The Passenger» som dyrket en mer eksistensiell fremmedgjøring.

Med «Identification of a Woman» suger Antonioni en siste gang næring fra det billedskjønne og dekadente italienske aristokratiet – i det som er hans mest lidenskapsdyrkende og eksplisitt erotiske verk. Men til tross for potente ambisjoner og en umiskjennelig inspirert bildekomposisjon og kamerabruk, reduseres «Identification of a Woman» til noe innholdsløst, mye på grunn av sitt ufokuserte plott. Idet blekner hele filmens vesen altfor tydelig i skyggen av Antonionis tidligere mesterverksrekke av «La Notte», «L ‘Eclisse» og «L’ Avventura». Her er Antonioni-tilhengerne imidlertid svært delt. «Identification of a Woman» er like mye omfavnet som den er ansett som en av regissørens svakere filmer. Nettopp derfor holdes også muligheten åpen for at et gjensyn også vil åpne mine øyne. Det er uansett nok av filmspråklige kvaliteter og enestående enkeltsekvenser her, i en film som derfor alltid vil være relevant å snakke om – og se.

326 À l’ombre de la canaille bleue / In the Shadow of the Blue Rascal (1986)

Pierre Clémenti beriket en rekke europeiske mesterverk på særlig 60- og 70-tallet som birolleinnehvar med en sjeldent mystisk tilstedeværelse som stjal bortimot alle scener han medvirket i, enten det var i mesterverkene «Il Gattopardo» av Luchino Visconto, «Il conformist» av Bernardo Bertolucci eller «Belle de jour» av Luis Buñuel. Samtidig opererte Clémenti selv som eksperimentell filmskaper under en samtidig fransk undergrunnsstrømning, der «In the Shadow of the Blue Rascal» fra 1986 ble hans siste produksjon, før den hardtlevende filmkunstneren døde av leverkreft på 90-tallet.

«In the Shadow of the Blue Rascal» kaster oss som en virvelvind inn i den fiktive byen Necrocity, som mest minner om en kaospreget politistat som flyter over av dop, sex og vold. Skildringen er mildt sagt kompromissløs, der filmen uttrykkes avantgardisk og gritty som en hardkokt, dystopisk krim. Audiovisuelt er det hardt og radikalt, med suggerende psykedelisk lydbilde av industriell rock som er konstant tilstedeværende, mens det visuelle ofte flyter mellom surrealistiske innstillinger og grell undergrunnsrealisme. Alt er ledsaget av en dagbokaktig voice-over som en essensiell veiledning for å forstå i hvert fall noe av den eventyr- og hallusinasjonstunge filmreisen som «In the Shadow of the Blue Rascal» er. Denne grenseløst fascinerende filmen er naturligvis vanskelig tilgjengelig, men bør utvilsomt ses om sjansen byr seg (med litt innsats kan den spores opp i internetts undergrunnsverden).

325 As Tears Go By / Wong Gok ka moon (1988)

«As Tears Go By» er i seg selv betydningsfull i kraft av å være debutverket til Wong Kar-wai som skulle bli en av det asiatiske kontinentets mest innflytelsesrike og spennende filmrøster utover 90-tallet. Samtidig markerte filmen viktige steg i karrierene til Andy Lau og Maggie Cheung foran kamera. Og selv om «As Tears Go By» i dag sjeldent omtales blant de aller beste filmene i Kar-wai-katalogen, står den fremdeles som hans nest mest innbringende Hong Kong-produksjon, per dags dato kun overgått den mye senere og langt mer kommersielle «The Grandmaster».

«As Tears Go By» er derimot en slags behersket kjærlighetshistorie med episodiske trekk, der Wong Kar-wai har vært uttalt inspirert av tidlig Scorsese og Jarmusch. Filmen karakteriseres av en slags slentrende skildring av outsidere som krysser veier av kjærlighet og gatekriminalitet. Bakteppet er et røykbelagt, skimrende og neonopplyst Hong Kong som tilfører en særegen melankolsk atmosfære i et stilistisk gjennomført fotoarbeid. Akkurat dét har jo også blitt en signatur for Wong Kar-wai senere, og det føles derfor helt naturlig å besøke «As Tears Go By» som startpunktet for utforskningen av disse ideene.

Så er det samtidig lett å innvende at Wong Kar-wai naturligvis har foredlet og perfeksjonert uttrykket i senere filmer som holder en gjennomgående høyere standard, og er visuelt rikere å se på. Imidlertid er det lett å sette pris på den narrative enkelheten i «As Tears Go By» som en befriende kvalitet, da Wong Kar-wai – etter min smak – etter hvert utviklet en tendens til å bli overambisiøs, og litt uinteressant, i sine mange narrative krumspring. Uansett er «As Tears Go By» nettopp et forfriskende idealeksempel på et lovende debutverk, der regissøren gir oss et spennende skisseverk for det som skulle kjennetegne ham utover 90-tallet og i senere og større produksjoner.

324 Stardust Memories (1980)

Woody Allens personlige vri på Federico Fellinis «8 ½» er naturligvis et selvsentrert stykke filmkunst, men hva gjør det? Til forskjell fra de fleste lettbeinte Allen-komediene fra samme epoke, er «Stardust Memories» av de mest melankolske, tunge og mørke komediene der slapstick-humoren i større grad skyves til side. Men det introspektive dramaet rommer likevel et par hysterisk morsomme sekvenser, deriblant ett av mine favorittøyeblikk idet en due flyr inn i leiligheten, hvorpå Woody Allens sedvanlig nevrotiske karakter hysterisk roper “they’re rats with wings” før han går amok med et brannslukningsapparat.

Det må heller ikke glemmes at filmen er nydelig fotografert av Gordon Willis, slik Allens filmer som oftest er. Som helhetlig filmfortelling blir det for meg likevel tidvis uengasjerende, og jeg foretrekker å kategorisere «Stardust Memories» som høyst severdig og interessant fremfor å hevde den som fantastisk.

323 Halloween II (1981)

Som oppfølgerfilm innledes «Halloween II» med et uvanlig grep. Filmen starter med å vise slutten fra originalfilmen, før handlingen umerkelig beveges videre fra det tidspunkt den første filmen gikk over i rulleteksten. Dette grepet er særlig interessent fordi det ikke forelå spesifikke planer om å lage en direkte oppfølger før den første utkom til filmhistorisk suksess på slutten av 70-tallet. Og derfor var det heller ikke veldig opplagt at «Halloween II», som åpenbart var initiert av det nye kommersielle markedet for amerikanske skrekkfilmer, skulle bli så god som den faktisk er.

John Carpenter bidro på manusarbeidet, men overlot regijobben til Rick Rosenthal. Han har langt på vei lagd en oppfølger i forgjengerens ånd. Til å være oppfølgerfilm er «Halloween II» uvanlig «nedpå» et godt stykke. Men der 1978-utgaven skapte en stemningsfull oppbygning som hadde en nerve i hver innstilling, er den første drøye halvtimen noe mer kronglete formulert i oppfølgeren. Men når Rosenthal først kommer i gang og handlingen konsentreres til de klassiske skrekkelementene når Jamie Lee Curtis jages av Michael Myers inne på sykehuset, demonstrerer Rosenthal et solid håndverk og løfter filmen til en underholdende og effektiv horrorfilm som ble akkurat så god som utgangspunktet nok tillot.

322 Sixteen Candles (1984)

Hele familien glemmer at det er Samanthas bursdag når hun fyller 16 år dagen før storesøsterens bryllup. Tenåringsjentas liv der og da blir ikke bedre av at hun er forelsket i en eldre gutt på skolen som hun tenker sannsynligvis ikke engang vet hvem hun er. Samtidig er nerden, spilt av Anthony Michael Hall, fortapt i henne – og etter hvert involveres en utenlandsk utvekslingselev i tenåringsdramaet som utspilles mellom disse figurene og noen til.

Det er 80-tallets tenåringsikon Molly Ringwald som spiller Samantha, og filmen fortelles i hovedsak fra hennes perspektiv. Det handler om tenåringer som tenker på sex, men som også preges av skam og lite erfaringer. Både forviklinger og mer genuine oppvekstskildringer integreres i historiefortellingen av regissør/manusforfatter John Hughes som ofte vet å vri de formelariske scenene fra slike dramakomedier til noe som likevel føles friskt, men på en ærlig og respektfull måte.

«Sixteen Candles» er mer nedpå eller forsiktig, og kanskje ikke et umiddelbart hit-materiale som hva han kokte opp i «The Breakfast Club» og «Ferris Bueller’s Day Off». Men det ligger jo samtidig også en styrke i hvordan «Sixteen Candles» blander realismen fra «The Breakfast Club» med galskapen i «Ferris Bueller’s Day Off» til å bli et underholdende møte med en velskapt tenåringsverden på film. Man kan gjerne oppsummere med at «Sixteen Candles» er fin, men sjeldent spektakulær.

321 Mitt liv som hund (1985)

Lasse Hallströms hjertevarme nostalgi ligger som et tykt lag utenpå den sympatiske «Mitt liv som hund», som fortsatt må sies å være svenskens mest universelt elskede film. Det er lett å forstå hvorfor – for i sin enkle natur er «Mitt liv som hund» en ukomplisert reise tilbake til en sjarmfull og ektefølt nær virkelighet.

Problemstillingene og relasjonene knyttet til hovedpersonens oppvekst, er identifiserbare og jordnært fortalt. Hallströms åpenbart gode lag med skuespillerne tilfører en essensiell ærlighet til historiefortellingen og menneskene i den. Samtidig savnes det noen stikk av dristighet i den ufarlige, dog triste skildringen som tross alt suger mye næring fra klisjéene (men som gjør det meget godt).