1980-tallet: 311 – 320. plass

320 Flesh + Blood (1985)

Et vesteuropeisk landskap på begynnelsen av 1500-tallet, kort tid etter avrundingen av middelalderen, er det brutale og mørke åstedet for Paul Verhovenes ubarmhjertige skildringer i dette forholdsvis storslagne action-eposet.

Etter massiv hjemlig suksess ble den hollandske filmskaperen hentet til Hollywood på 80-tallet for å lage underholdningsfilmer på høyere budsjett, og med seg på reisen tok han landsmennene Rutger Hauer som hovedrolleinnehaver og Jan de Bont som fotograf. Det vil si; samarbeidet med Hauer forløp visstnok langt fra problemfritt under innspillingen av «Flesh + Blood», og produksjonen ble også deres første og siste engelskspråklige samarbeid. Det forhindrer derimot ikke Rutger Hauer fra å være skreddersydd for den energiske machorollen i filmens rufsete og eksessive filmunivers. Verhoeven dyrker og overdriver det barbariske i en eksplisitt håndtering av blodige voldssekvenser, dveler ved voldtekter og nærmest oppsøker det seksuelle. Mer enn at disse elementene passer til filmens kontekst, er det som om det i stedet skaper en kontekst. Derimot er ikke «Flesh + Blood» konstant engasjerende – men til tross for noen mindre fengslende hvileskjær og manusproblemer, er dette i høy grad en interessant og velfungerende underholdningsfilm.

319 The Hidden (1987)

«The Hidden» er en av disse underholdningsbombene som er merkelig oversett når man blar seg godt inn i 80-tallskatalogen av sjangerfilm. Det er en herlig hybrid av action og sci-fi, regissert av Jack Sholder, som kom fra den lovende «Alone in the Dark» (1982) og generiske «A Nightmare on Elm Street 2» (1985), men som med «The Hidden» løftet standarden for egenart, kreativitet og fortellerglede.

Vi befinner oss i et filmlandskap der det vinkes anerkjennende til klassisk amerikansk science-fiction av 1950-tallet, ispedd en følelse av «The Terminator» som møter «The X-Files», men også med en tydelig eim av Stephen King og ikke minst David Cronenberg. Den siste referansen kommer i kraft av filmens iboende fokus på body horror. Filmen åpner nesten foruroligende realistisk hvor bildene gis oss via et videoovervåkningskamera som viser en bankraner som kynisk skyter ned kunder og vakter mens han rolig går ut av banken og på gata. Det tar imidlertid ikke lang tid før realismen vrenges over i noe helt annet. Det viser seg at det er en fremmed kraft, en alien, som tar bolig i menneskekropper og utøver tilsynelatende blind vold, før den etter å bli fysisk skadet skifter til å overta en annen menneskekropp. Mens politietterforskeren, spilt av Michael Nouri, fortsatt er opptatt av å få oversikt over blodbadet etter bankranet, tikker det stadig inn nye meldinger om merkverdige voldshandlinger og drap som selv i Los Angeles vekker oppsikt og får etterforskeren til å mistenke en sammenheng. Etter kort tid dukker det også opp en FBI-agent, spilt av selveste Kyle MacLachlan, som virker påfallende emosjonelt distansert og fraværende, og som insisterer på å overta jakten på skikkelsen(e).

«The Hidden» er aldri fullverdig spennende fordi ingenting holdes egentlig skjult, og historiefortellingen styres for underholdningens skyld av et utenomjordiske vesenets lyst til nytelse – mot sportsbiler, alkohol, rockemusikk og strippere. Sholder er i sine prioriteringer klar på at dette handler om underholdning; velsmidd action, biljakter, høyt tempo og humor. Alt som står i veien for å konsumere velstand og luksus skytes følelsesløst av veien som om vi befinner oss i et dataspill. Mot slutten kobles riktignok handlingen seg tettere mot en politisk agenda, men det blir aldri et drivende element. «The Hidden» er en fornøyelig action/sci-fi-pakke av en ukomplisert og deilig 90-minuttersfilm, that’s it.

318 Escape from New York (1981)

John Carpenter bygde med «Halloween»-suksessen et handlingsrom for større prosjekter, noe som gjorde at han noen år senere realiserte science-fiction-filmen «Escape from New York» med en «bad ass»-utgave av Kurt Russell i førersetet. Filmen fikk god mottakelse av kritikerne, og ble også en suksessrik sommerblockbuster da den ble lansert sommeren 1981.

Carpenters røffe actionhåndtering av en dystopisk fremtidsversjon på et Manhattan omgjort til et arnested for kriminelle, er konseptuelt velgjort og som actionfilm ble den et referansepunkt for flere filmskapere utover 80- og 90-tallet. I dag fremstår den kanskje mer som en datert kultfilm enn en tidløs actionfilmklassiker, men store deler av «Escape from New York» er og blir en underholdende og sjarmfull filmreise til en destinasjon som nå er ganske fremmed.

317 Road House (1989)

En udødelig TV 3-klassiker fra oppveksten. «Road House» er filmen som åpenbart vokste seg forbi egne intensjoner for å bli et kultfenomen. For «Road House» oppleves befriende lite selvbevisst der den bugner av utslitte one-linere og endimensjonale figurer i et karikert intrigemakeri spekket med datert actionkoreografi og sleazy romantikk.

Settingen er en amerikansk småby der Patrick Swayze, i rollen som beryktet utkaster, ankommer byen for å rydde opp i en vill slåsskampskultur i en sliten nattklubb. «Road House» er fra første til siste innstilling en renskåret, banal underholdningsgodbit som omfavner og oppsummerer 80-tallets actionbeholdning med machodyrkende over-the-top-action, velformede kvinnepupper og ikke-ironiske one-linere av typen «It’s my way or the highway». Det er noe forlokkende ærlig og enkelt over «Road House», og jeg liker det veldig godt. Fremdeles.

316 The Big Blue / Le grand bleu (1988)

«The Big Blue» er Luc Bessons grandiose, maritime trekantdrama om to barndomsvenner som vokser opp med en dykkerbesettelse, og en kvinne som i voksen alder involveres i begges liv. Filmen åpner med nostalgibrusende bilder av gutteaktig eventyrlyst i sjøkanten, som umiddelbart presenterer filmens visualitet, på samme tid som det etableres en fin Steven Spielberg-lignende dramaturgi og atmosfære. Det siste følges imidlertid ikke opp etter at historiefortellingen løper inn i nåtiden, der Besson er ute av stand til å forvalte det middelmådige manuset til annet enn å bli et ganske intetsigende melodrama.

Hovedrolleinnehaver Jean-Marc Barr er i overkant uttrykksløs i rollen som den lidenskapelige dykkeren, og Jean Renos energiske tilstedeværelse kan ikke alene gjøre den menneskelige biten i filmen spennende. Derimot er «The Big Blue» teknisk overbevisende og tidvis veldig flott å hvile øynene på. Mangelen på virkelig intensitet og en innholdsmessig flathet, gjør det likevel vanskelig å svelge filmens langtrukne varighet.

315 The Name of the Rose (1986)

Jean-Jacques Annauds «Rosens navn» var i sin tid en storslått filmatisering av Umberto Ecos høyt ansette roman fra 1980. Men der Eco-romanen anses som en moderne litterær klassiker, trues filmversjonen i større grad med å forsvinne ut av tiden som mindre relevant. Annaud er hovedsakelig opptatt av å fordype seg i filmens Sherlock Holmes-aktige mysterium, og rendyrker en ganske reinspikka thrillertilnærming til materialet. Riktignok lykkes han ganske godt i å skissere historiefortellingen som over gjennomsnittlig ettertenksom med noen spennende middelalderske og bibelske forgreininger. Som en mer behersket forløper til Da Vinci-koden, eller den enda mer heseblesende National Treasure-filmserien, står «Rosens navn» solid fundamentert i en rikere filmjord.

Annaud har beviselig teft for å la bildene tidvis fungere som motor, og evner å innlemme den historiske og dunkle scenografien til en aktiv ramme for historiefortellingen. Filmen innehar også flere flotte scener, deriblant noen filmisk vellykkede labyrint-sekvenser som klare høydepunkt. Sean Connery og Christian Slater fungerer også som et spennende radarpar å følge, mens en pukkelrygget Ron Perlman gjør en semi-ikonisk prestasjon i en birolle.

314 Slaughter High (1986)

Jo flere kokker, jo mer søl? «Slaughter High» har tre regissører og ganske mye søl. Men må søl alltid være negativt? At manuset innehar nesten rekordmange ulogiske eller meningsløse fortellergrep, som riktignok gis en slags forklaring i en klisjepreget slutt, forhindret meg ikke i å fryde meg over mye underveis. (Man må også kjøpe det faktum at en nesten 40 år gammel britisk skuespiller, Carol Munro, spiller en 18 år gammel jente på amerikansk High School).

Plottet for øvrig er et skolebokeksempel på klassisk 80-tallsslasher; en fortelling om en outsiders blodige hevn. En nerdete skoleelev blir mobbet på High School, og en aprilspøk går for langt etter en eksplosjon i kjemilabben som vansirer hele ansiktet hans. En del år senere skal alle møtes til en gjenforeningsfest, og man trenger ikke ha doktorgrad i slasherfilmer for å analysere seg frem til fortsettelsen.

Med et anslag som kan minne om en krysning av «Carrie» (Brian De Palma) og «The Burning» (Tony Maylam) utvikles filmen raskt i en mer grovpusset retning uten et særlig fokus på visuell eleganse, og mer som en symbiose av «Friday the 13th» og «The Revenge of the Nerds». For å fortsette i referansesporet må det også nevnes at «Slaughter High» er skapt av produsentene bak den grenseløst forstyrrende slasherfilmen «Pieces» (som det også eksplisitt refereres til underveis). Men «Slaughter High» er umiddelbart mindre grafisk makaber enn «Pieces», i hvert fall innledningsvis. Dessuten bærer «Slaughter High» periodevis på en fornøyelig selvironiserende fiksjonstone som faktisk kan minne litt om «Scream» av Wes Craven. Det litt fjasete stemningsleiet tapper riktignok filmen for det psykologiske kjellermørket som finnes bak de spekulative grusomhetene i «Pieces», men det er uansett filmens besnærende «tongue-in-cheek»-aktighet som gjør den såpass særegen og fornøyelig. I tillegg bys det på en del oppfinnsomme, kjemibaserte drapsscener i siste halvdel, der filmens mobbeoffer og drapsmann – spilt av Simon Scuddamore (som begikk selvmord rett etter filmens lansering) – er like effektiv som stakkarslig mobber og psykopatisk drapsmann (som for det meste spilles bak en maske).

«Slaughter High» er kanskje ikke en opplagt anbefaling til andre enn de som allerede har et snev av interesse for amerikanske 80-tallsslashere, og noen vil sikkert hevde at den står på utrygg grunn selv i det landskapet. Jeg bruker derfor gjerne anledningen til å mene at «Slaughter High» er langt bedre og morsommere enn sitt rykte, derav den relativt overraskende høye listeplasseringen.

313 The House on the Edge of the Park (1980)

Tittelen avslører et utilslørt forsøk på å lokke til seg publikummet fra Wes Craven-suksessen «The Last House on the Left». Men med David Hess plassert i hovedrollen i et nytt sadistisk rape/revenge-helvete av en film, blir det en naturgitt sammenkobling. Etter et forstyrrende anslag som iscenesetter en grell voldtektsscene til et praktfullt og stemningsskapende musikalsk bidrag av Riz Ortolani, forstås det at Ruggero Deodato ikke har til hensikt å behage publikum. Samtidig bruker Deodato innledningsvis tid på å etablere et psykologisk ubehag, og det gjøres i et filmatisk univers som prioriterer estetikk. Deodato spiller et ulmende ubehag opp mot en erotisk ladet atmosfære, både i hvordan han fører kamera og filmer kvinnene, og hvordan de to hovedpersonenes sadistiske vesener avdekkes i det seksuelle spillet. I dette spillet ligger en skremmende, og fascinerende, nerve. Og et stykke på vei, før den psykologiske torturen endres til det sadistiske, minner det hele mye om hva Michael Haneke senere viste oss i «Funny Games».

«The House on the Edge of the Park» kommer naturligvis ikke med samme subtilitet, snarere tvert imot. Men samfunnskommentaren som likevel finnes i all sin tydelighet, legemitererer på sett og vis Deodatos grep, selv om virkningen i siste akt svekkes av den grafiske voldsomheten. Uansett – den sleazyelskende filmgeeken i meg applauderer filmen hovedsakelig for dens visuelle fortrinn og amoralske underholdningsverdi.

312 Licence to Kill (1989)

«Licence to Kill» markerte både slutten på Timothy Daltons for korte 007-karriere, og John Glenn som hadde regi på alle Bond-filmene gjennom 80-årene.

I «Licence to Kill» videreutvikler Timothy Dalton en mer dødelig og ubarmhjertig enn romantisk anlagt James Bond-figur, noe som føles veldig naturlig ettersom «Licence to Kill» samtidig er blant franchisen mest troverdige skildringer, med færrest «over the top»-sekvenser og badguy-skikkelser som ikke ligner på tegneseriefigurer, og som ikke nødvendigvis har ambisjoner om å tilintetgjøre alt liv på jorden. For undertegnede som setter «Dr. No» som en personlig Bond-favoritt, fremstår dyrkingen av realisme og et historiefortellende fokus som veldig velkomne prioriteringer i «Licence to Kill», som må være av filmseriens mest undervurderte verk. Men akkurat da James Bond-universet virket å være på vei inn i en spennende og mørkere fase, endte man opp i en lengre pause som også endte med at Dalton til slutt ble erstattet av Pierce Brosnan, og som igangsatte en ny (og kjipere) Bonda-æra.

311 Rain Man (1988)

Jeg har sett «Rain Man» mange ganger på tv. Men det har aldri vært en film jeg aktivt har oppsøkt eller følt et stort behov for å se. På sine premisser er imidlertid Barry Levinsons film mesterlig i sin velartikulerte, rørende og småmorsomme fortelling om to veldig ulike brødre som etablerer et uventet emosjonelt bånd på reise hjem til farens begravelse.

Selvsagt ligger mye av filmens storhet og hjerte i Dustin Hoffmans legendariske portrett av den autistiske Raymond, og det er strengt tatt vanskelig på stående fot å trekke frem store filmatiske kvaliteter utover skuespillerkunsten, og den knirkefrie, sympatiske historiefortellingen. Likevel føles det naturlig og riktig at filmen ble tildelt Oscar-statuetter både for beste film, manus, regi og selvsagt beste mannlige hovedrolle – selv om det skjedde i et påfallende svakt amerikansk filmår. For «Rain Man» har en uimotståelig allmenngyldig gjennomslagskraft, den er uhyre velspilt, behagelig og velsmurt underholdning.