1980-tallet: 301 – 310. plass

310 Maria’s Lovers (1984)

John Savage spiller Ivan som returnerer til sin amerikanske hjemby etter å ha vært ute i 2. verdenskrig. Han gifter seg med tenåringskjæresten, Maria (spilt av Nastassja Kinski), men sliter med å tilnærme seg henne fysisk og emosjonelt etter krigstraumene. Samtidig kommer en omstreifende musiker, spilt av Keth Carradine, inn i livene deres og fatter interesse for Maria.

Regissør Andrei Konchalosvky var et lovende sovjetisk filmkunstnerprospekt på 60- og 70-tallet, inntil han fikk sjansen til å lage konvensjonelle sjangerfilmer og dramaer i Hollywood på 80-tallet. Det resulterte i en liten håndfull mediokre produksjoner som tiden hovedsakelig har løpt fra, men hvor «Maria’s Lovers» gjerne trekkes frem som viktigste bidrag. Filmen har da også noen fordelaktige kvaliteter, særlig i kraft av Natassja Kinskis tilstedeværelse. John Savage, som gjør litt av den samme rollefiguren som i «Hjortejegeren», tenderer derimot til å overspille og banalisere et potensielt spennende portrett av kjærlighetsdramaets impotente og traumehjemsøkende krigsveteran. Robert Mitchum trer dessuten autoritetstungt inn i en mindre, men viktig birolle.

Fotoarbeidet til Juan Ruiz-Anchia er flott, og gir en europeisk snarere enn amerikansk aura over filmuttrykket. Manuset var underveis innom mange hender, deriblant Polanski-samarbeidspartneren Gerard Brach som blant annet skrev «Tess», som ikke er helt ulik «Maria’s Lovers» verken i tekstlig eller visuell form. «Maria’s Lovers» er likevel i overkant uryddig skrevet og spilt, og langt fra like fullkommen som «Tess». Den samlede filmografien til Konchalosvky signaliserer at han kanskje ikke hadde det i seg å lage et fullkomment mesterverk, men i tilfellet «Maria’s Lovers» er det i det minste scener av nærhet, med Nastassja Kinski, som virkelig berører og har noe særegent ved seg.

309 Starman (1984)

Produksjonsselskapet Columbia og produsent Michael Douglas valgte å ruge noen år ekstra på science-fiction-dramaet «Starman» etter at beslektede «E.T». gjorde det så skarpt i 1982. Underveis sjonglerte «Starman»-prosjektet med mer enn en håndfull filmskapere om bord, før det litt uventet endte opp som en John Carpenter-film. Uventet fordi «Starman» langt på vei skyr det mørke universet vanligvis assosiert med Carpenter, og utspilles isteden som et lettlikelig, romantisk sci-fi-drama. Likevel føles «Starman» som en voksenversjon av «E.T.», fordi den i større grad problematiserer voksne relasjoner og er lite plottdrevet.

I fokus er et nær magisk samspill mellom Karen Allen og et utenomjordisk vesen som på jorda tar menneskelig form som Jeff Bridges. Sistnevnte ble sågar Oscar-nominert for rolleprestasjonen, kanskje ikke overraskende ettersom han forsvinner inn i en «Rain Man»-aktig tolkning som viktigste bidragsyter til filmens sympatiske tone, noe han gjør ekstremt bra. «Starman» er trolig 80-tallets mest undervurderte sci-fi-perle, likeså er musikken komponert av Jack Nitzsche av det mest diskret stemningsfulle fra sin tid.

308 All the Right Moves (1983)

Jeg måtte nylig gjenoppsøke «All the Right Moves» for å forsikre meg om at fascinasjonen for filmen under oppveksten, og ettertidens varme følelser om den, handlet om mer enn at en ung Lea Thompson blottet brystene. Og heldigvis har filmen flere kvaliteter, og heller ikke bare fordi en ung Tom Cruise faktisk gjør en av sine bedre roller.

Som et relativt klassisk oppvekstdrama tegnes filmens fortelling inn i bildet av et amerikansk tettsted som i seg selv gjøres til et viktig symbol. I åpningsscenen skimtes røyken fra den lokale hjørnesteinsfabrikken, mens arbeiderne tusler ut av portene. Like ved trener det lokale fotballskolelaget der alle har som mål å imponere så mye at de får et idrettsstipend, noe som kan gjøre at de i fremtiden får andre muligheter enn å følge i fedrenes fotspor som fabrikkarbeider i det lille industritettstedet. Selv om den industrielle settingen blir virkningsfullt innrammet i fotoarbeidet og virker som en aktiv kulisse i filmen, bikker det aldri over i et slags britisk kjøkkenbenkrealistisk drama. Men det gir filmen et ujålete, atmosfærisk tilskudd som bidrar til at den lite bemerkelsesverdige historiefortellingen fremstår som mer genuin og interessant enn den nok er. Og skildringen av hvordan et lokalsamfunn bindes sammen av prestasjonene til et lokalt fotballag, er faktisk ganske rørende. «All the Right Moves» er kanskje ingen stor eller viktig film, men den er klart undervurdert og har holdt seg minst godt som Tom Cruise selv.

307 Dangerous Encounter of the First Kind / Di yi lei xing wei xian (1980)

Tsui Hark ble ved inngangen til 1980-årene sterkt delaktig i å forme den Hong Kong-baserte nybølgen der «Dangerous Encounters of the First Kind» sterkt eksemplifiserer den vitale filmbølgens audiovisuelle lekenhet og grenseskyvende tilnærming til den underholdningsbaserte, Hollywood-inspirerte filmskapelsen. Men «Dangerous Encounters» er samtidig mer enn bunnløst underholdende.

Tsui Hark stuper ned i en nihilistisk samfunnsskildring av ungdommelig opprørstrang som uttrykkes i tilsynelatende umotiverte terrorhandlinger, og som i sin spesifikke politisk-sosiale setting også innbyr til en mer alvorspreget lesning. Denne symbiosen av hemningsløs underholdningstrang, spekulativ vold og en sosialkommenterende ambisjon kunne fort blitt tung å svelge, særlig akkompagnert av et såpass flamboyant og energisk filmspråk. Men heldigvis gir det voldsomme filmspråket, med en karakteristisk rask klipping og et fragmentarisk perspektiv til historiefortellingen, snarere næring til den ustyrlige råskapen som driver ungdomsfigurenes handlinger. Men galskapen har en pris, og «Dangerous Encounters» er utvilsomt både brokete og ujevnt fortalt – selv innenfor sine skranglete rammer. Tsui Harks uredde og provokative blikk tilfører imidlertid en uforutsigbarhet og nerve som klart overskygger skavankene.

306 In the Line of Duty: The F.B.I. Murders (1988)

Det er kanskje ikke verdens mest naturlige ting å kaste seg over en bortgjemt amerikansk film lagd for tv på 1980-tallet, men «In the Line of Duty: FBI Murders» er såpass god at den fortjener å bli trukket frem. Filmen var for øvrig første tittel ut i en rekke av sju tv-filmer under paraplyen «In the Line of Duty» som en filmserie omhandlende FBI-agenters utfordringer med virkelige hendelser (de seks andre filmene tilhører alle 90-tallet).

I «In the Line of Duty: FBI Murders» følger vi FBIs forsøk på å spore opp to ekstremt brutale menn som utfører flere ran og bankinnbrudd i Florida på 1980-tallet. Som tv-filmproduksjon er filmuttrykket overraskende raffinert og helstøpt, men det er drivet og energien i historiefortellingen som virkelig imponerer. «In the Line of Duty: FBI Murders» er ganske enkelt konstant spennende, og det gis sågar rom til noen ganske heftige enkelsekvenser. Blant annet avsluttes filmen med en vanvittig skuddvekslingssekvens som har sterke likhetstrekk med «Heat», men som produksjonsmessig har nærmere fellestrekk med «L.A. Takedown» som var Michael Manns tv-filmproduserte forløper til «Heat». Og selv om «In the Line of Duty: FBI Murders» står sterkt nok som den gjør, så ville jeg virkelig elsket å se Michael Mann gjøre en nyversjon av filmen, som på alle mulige måter virker skapt og tilrettelagt for hans audiovisuelle, helt unike touch. Men for all del, bit deg også godt merke i denne tv-filmen fra 1988 som veldig severdig.

305 The Stepfather (1987)

En familiefar pakker kofferten og forlater huset. I bakgrunnen ser vi en stue badet i blod med døde kropper liggende på gulvet. Det er kona og barna. Familiefaren åpner utgangsdøra og går ut. Plukker opp avisen som ligger på gressplenen før han vandrer plystrende ned den erkeamerikanske forstadsgata. Tilsynelatende uberørt over å ha slaktet ned sin egen familie bare for noen minutter siden. Psykobjellene klinger, dette er stefaren fra helvete.

Subtilitet er åpenbart fremmedord for regissør Joseph Ruben som uten å blinke fordummer og forenkler figurer og plott utelukkende for underholningsøyemed. Men de lettvinte løsningene, og de utallige manusproblemene bygger snarere enn det river ned en sitrende spenningskurve. For dette er genuint engasjerende. Jeg elsker tydeligheten i psykopatfremstillingen; den simple dog interessante fremstillingen av psykopatens maniske sug etter å bli del av en verdikonservativ amerikansk kjernefamilie, fasadedyrkingen, og ikke minst Terry O’Quinns iherdige over-the-top-skuespill (som en slags fattigmannsversjon av Jack Nicholson). O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig. I tillegg avsluttes filmen med noen effektive slasher-aktige sekvenser som setter prikken over i’en for en litt glemt, cheesy og grenseløst fornøyelig 80-talls horror-thriller. Ingen skal få meg til å si at dette ikke er bra, selv om det også er dårlig.

304 Friday the 13th: The Final Chapter (1984)

Tittelen burde signalisert at dette faktisk ble siste del i «Friday the 13th»-serien, men som kjent skjedde ikke det. Regissør Joseph Zito, som ankom med sterk slasher-relatert attest fra «The Prowler», har uansett lagd et mer enn verdig tredje kapittel i franchisen – og faktisk kanskje den aller mest fullendte (som nok burde, i retrospekt, vært siste kapittel).

Særlig er skuespillernivået muligens på sitt ypperste her, hvor det er særlig fornøyelig å se Crisipin Glover, og hvor en ung Corey Feldman kommer inn som et friskt pust. Lawrence Monoson, som allerede hadde imponert stort i «The Last American Virgin», bidrar også fordelaktig i en sterk birolle. Skrekkelementene for øvrig er nydelig innlemmet i produksjonen, med legendariske Tom Savini som effektmaker. Filmen er for øvrig ladet med en passelig dosert mengde skrekkmotiver, og det krydres med en nesten uanstendig mengde nakenhet av vekslende motivert/umotivert art, men som i hvert fall aldri blir skadelig på filmens vegne. Når «The Final Chapter» føles fullendt, handler det om en nær perfeksjonert rytme og glid i en underholdende, og gjenkjennelig, historiefortelling – og som sjeldent fremstår som like datert som mange lignende produksjoner fra samme epoke.

303 Cruising (1980)

«Cruising» er betydelig bedre enn sitt frynsete rykte. William Friedkin, som både står for manuset (i form av en romanadaptasjon) og regi, virker lite opptatt av å presentere et vanntett, troverdig plott. Følgelig fungerer «Cruising» heller dårlig som thrillerkonstruksjon, til det er den altfor vaklende.

Det som gjør filmen så minneverdig er snarere den mystiske, dunkle atmosfæren fra New Yorks homofile, lærbefengte underverden. Inni dette svettende mikrouniverset kastes Al Pacinos rollefigur som desillusjonert politimann undercover. Miljøet skildres med noe som minner om forakt, der Friedkin svinger gjennom utskuddene og avkrokene i det kriminelt gjennomsyrede homomiljøet som om han tar oss på reise gjennom en fornøyelsespark. Men jeg tiltrekkes som regel av grepene som tas i bruk av Friedkin her, og når «Cruising» også har elementer av et spennende, eklektisk filmspråk som tidvis gjør meg oppslukt i filmen i kraft av å være filmelsker, kan jeg ikke unnlate å føre den opp som en uvurderlig del av 80-tallet på film.

302 One from the Heart (1981)

Etter at han på 1970-tallet regisserte fire av de mest imponerende verkene i nyere amerikansk filmhistorie, hadde Francis Ford Coppola åpenbart et behov for å gjøre noe veldig annet etter at han var ferdig med den altoppslukende produksjonen på «Apocalypse Now» som avsluttet den oppsiktsvekkende mesterverksrekken. I 1982 presenterte han «One from the Heart» som nok var tenkt som en vitamininnsprøytning av en forfriskende lavskalaproduksjon som tillot seg å leke med mediet på en helt annen måte. Men etter hvert som filmen endte opp med en prislapp på over $ 20 millioner (som var et betydelig beløp for en «liten» film i 1982), og kun spilte inn noen skarve hundretusener, ble «One from the Heart» en formidabel økonomisk fiasko som satte Francis Ford Coppola betydelig tilbake som filmskaper. Men sett fra utsiden er det samtidig lett å fryde seg over hva som kom ut av pengebruken. For i stedet for å skyte filmen på location, i Las Vegas der handlingen finner sted, ønsket Coppola å bygge hele scenografien i studio, for dermed å skaffe seg en fullstendig kontroll over filmens produksjonsdesign og hver minste visuelle detalj. Og i samarbeid med mesterfotograf Vittorio Storaro er filmen blitt en magisk lek med filmens muligheter, der farger, lys og vakre bilder smelter i hverandre. Som et neoneksploderende, men samtidig sofistikert visuelt fyrverkeri satt til Las Vegas 4. juli, om et kjærestepar som slår opp for å dyrke lidenskap med en annen part.

Man kan innvende at «One from the Heart» er som en delikat presentert og appetittvekkende tallerken av eksotiske frukter som lukter og ser fantastisk ut – men som etter noen biter egentlig ikke er veldig saftig. For det er udiskutabelt noe uforløst, lite gnistrende og substansløst over historiefortellingen og dens figurgalleri. Men selv om den virkelige metthetsfølelsen aldri oppleves, fordi filmens totalitet tross alt er i spinkleste laget, er det vanskelig ikke å bli forført av den lidenskapelige og kreative filmformidlingen som Francis Ford Coppola og Vittorio Storaro demonstrerer. Selv om førstnevnte forståelig nok sterkest assosieres med de nevnte 70-tallsklassikerne, er det en uheldig tendens til undervurdering av de kunstneriske kvalitetene i hans mindre og mer eksperimentelle produksjoner – som han på imponerende vis har utfordret både seg selv og publikum med på 80-tallet, og som han faktisk har gjenopptatt etter tusenårsskiftet.

301 Begjærets lov / La ley del deseo (1987)

Pedro Almodóvar har siden sin egen etablering vært en viktig eksponent for såkalt skeiv film, men samtidig også en pålitelig leverandør av bredspektret delikatesse-underholdning som oser av filmisk pasjon, uavhengig av tematikk. I «Begjærets lov» åpner han symptomatisk med en scene ladet av glassklar homoerotikk, men som også er en karakteristisk film-i-filmen-sekvens som tematiserer voyeurisme, av typen som umiddelbart trekker tankene til Brian De Palma (en kjent inspirasjonskilde for den spanske filmskaperen, hvilket merkes flere steder i «Begjærets lov»).

Almodóvar vikler de eksentriske figurene inn i et slags Hitchcock/De Palma-aktig mysterium, men det er dyrkingen av begjæret som opptar ham mest. Det understrekes aller tydeligst i en bortimot grenseløs fascinasjon for alt som er attraktivt, og med en intens fokusering på fargesterk dekor i enhver scene. Antonio Banderas og Carmen Maura er velfungerende brikker for Almodóvar, men de melodramatiske intrigene og filmens plottmekanisme forblir en mindre oppløftende kvalitet målt fra personlige preferanser. «Begjærets lov» er kanskje en dessert av en film, men den metter ikke like lenge som Almodóvars beste retter.