1980-tallet: 291 – 300. plass

300 Eureka (1983)

Det er noen merkbare linjer til Orson Welles’ «Citizen Kane» i Nicolas Roegs «Eureka». Gene Hackman spiller Jack McCann, som har blitt milliardær etter å ha kommet over enorme gullmengder, flytter inn i en voldsom residens – Eureka – som et speilbilde av Xanadu, på sin egen karibiske øy. Der opplever han grådighetens bakside; det vil si at kjærlighet eller lykke ikke kan kjøpes for penger.

Nicolas Roeg har kanskje aldri vært noen eksepsjonelt god historieforteller, og det viser han seg heller ikke som i tilfellet «Eureka». Men så prøver han heller ikke veldig hardt? Selv om filmen for all del er tuftet på en tydelig tematikk innbakt i en historie som skal bevege seg fra et start- til sluttpunkt, er det som om Roeg bevisst søler til dramaturgien fordi han tross alt er mest opptatt av fremføringen. Roeg elsker å leke med sammensetning av bilder som er fragmenter av fantasier og subjektive minner for å skape en upålitelig «virkelighet». Like mye handler det om å fotografere og klippe vakre, men intrikate stemningsbilder som flyter i hverandre på en gåtefull måte, og som gjerne tar opp i seg overnaturlige elementer. «Eureka» befinner seg definitivt i dette drømmende og uhåndgripelige landskapet, og filmen er også castet med utpregede karismatiske skuespillere som virker håndplukket for å være en del av et eksessivt filmunivers: Gene Hackman, Rutger Hauer, Theresa Russell, Mickey Rourke og Joe Pesci er alle fenomenale.

Filmen mister riktignok litt av spruten i siste akt, idet historien trekkes inn i en rettssal og Roeg blir overraskende konvensjonell og underveldende. Men totalinntrykket er veldig overbevisende, og «Eureka» er og blir Nicolas Roegs siste store mesterverk.

299 Re-Animator (1985)

Før «Re-Animator» lar overdrivelsene ta overhånd og forvandles til en forunderlig sci-fi-komedie-skrekkfilm, fortoner den seg innledningsvis som en iskald og kirurgisk presis «Cronebergsk» thrillerøvelse, dog med klare antydninger om en galskap som venter på å slippe løs. Og de fleste vil på forhånd være forberedt på Stuart Gordons egentlige intensjoner med denne løsslupne H.P. Lovecraft-adaptasjon; nemlig til å gjøre «gal-vitenskapsmann-vekker-døde-til-liv-plottet» til en fest av en gore-spekket underholdningsfilm, og strekke det så langt som bare han kan. Men Gordon hadde ikke lykkes med det dersom det ikke var for det filmspråklige presisjonsnivået han besitter – fra «timingen» mellom humor og skrekk, den solide dosen med overraskende frekk CGI, og de lysende skuespillerne som åpenlyst vet hva de er med på – og nyter det.

Enda mer imponerende er det faktum at «Re-Animator» var Stuart Gordsons debutfilm som regissør, der han kom direkte fra teaterscenen og i første forsøk meislet ut en av tiårets mest ikoniske skrekkfilmer, som også markerte startpunktet på en fascinerende filmskaperkarriere, kjennetegnet av en grensesprengende vilje og vitalitet.

298 Every Man for Himself / Sauve qui peut (la vie) (1980)

Det er kanskje ikke rart at jeg føler det uoverkommelig å opparbeide fullstendig kontroll over Jean-Luc Godards filmografi, all den tid filmografien teller omlag 120 titler (riktignok inkludert en del kortfilmer). Velger man derimot kun å forholde seg til den utgaven av Godard som opererte på 1960-tallet, slik mange virker å gjøre, tegnes et bilde som er enklere å forholde seg til. Det var i det tiåret Godard etablerte seg som det friskeste skuddet assosiert med la nouvelle vague gjennom å presse formspråket for filmfortelling til nye terreng. Etter at han i 1967 avsluttet «Weekend» med tittelplakaten som pompøst erklærte filmens endelikt, skulle Godard vie 70-tallet til å uttrykke en politisk, revolusjonær venstreradikalisme i eksperimentelle kunstfilmprosjekter – før han ankom 1980-årene usedvanlig friskt med «Sauve qui peut (la vie)» eller «Every Man for Himself» som et slags comeback der filmens kjerne tross alt var rotfestet i en slags semi-konvensjonell form.

Filmen sentreres rundt tre figurer, der Jean-Luc Godard kanaliserer en versjon av seg selv gjennom den selvbevisste tv-regissøren Paul Godard som virker inn på de to andre sentrale figurene; hans eks-samboer som er opptatt av å kvitte seg med leiligheten de delte, og en tilsynelatende emosjonsfri prostituert i Isabelle Hupperts skikkelse. Godard belemrer filmen med en gjennomsyrende misantropisk holdning på menneskets vegne, der de dysfunksjonelle figurene misfornøyd kaver seg gjennom problemkonstruerte liv og tar ut en frustrasjon på hverandre. Men det er også en lekenhet og humor i de overdrevne episodeskildringene, som i en fantastisk sekvens der Isabelle Hupperts viser seg mottakelig for enhver ydmykelse i møte med obskure seksuelle preferanser – for øvrig er det jo et gjentagende Godard-motiv å sette en kvinnelig prostituert inn i en filmkontekst som på et nivå også er en kjønnsdiskusjon. Filmatisk er det også mye spennende å observere i «Every Man for Himself», hvor det mest iøynefallende er de gangene Godard fryser bildet og nedjusterer tempo til en slow motion-effekt. Med det tvinger Godard oss å forholde oss til historien på en alternativ måte, uten å diktere hvordan.

297 Desert Hearts (1985)

«Desert Hearts» av debutantregissør Donna Deitch er anerkjent som første film av betydning som på en respektfull måte skildret en lesbisk kjærlighetshistorie. Vi tas med til 1950-tallet, hvor en kvinnelig professor forlater storbyen og tar inn som gjest på en ranch i Nevada i forbindelse med en pågående skilsmisse. Der møter hun en langt yngre kvinne, datteren av rancheieren, som er åpen lesbisk. I dette bildet åpnes en fin og lavmælt og historie om to kvinner som blir forelsket i hverandre – i sin natur ikke helt ulik Luca Guadagninos nylige (og fremragende) «Call Me by Your Name», i en felles inderlig skildring av et gryende homofilt kjærlighetsbånd som tross aldersforskjeller vokser tett sammen i løpet av noen intense og varme sommeruker.

«Desert Hearts» er befriende uanstrengt, naturalistisk spilt, og innehar en filmatisk ro som gjør at den så vidt påminner mer om en 50-tallsproduksjon enn en 80-tallsproduksjon som presser på 50-tallskolloritt. På en annen side kan fraværet av en tydelig stemme innimellom gjøre filmen noe pregløs, både narrativt og audiovisuelt. Men det tradisjonelt anlagte filmarbeidet fremmer også en konservativ verdi i seg selv: følelsen av umiskjennelig ærlighet og oppriktighet styrkes. Karakterene, dialogen og den fysiske kjærligheten uttrykkes med varsomhet. «Desert Hearts» påkaller aldri aktivt oppmerksomhet, er aldri jagende etter det sensasjonelle, men skaper rom for seeren å føle seg frem i. Det er et kontrollert, men også flammende kjærlighetsportrett – om det å ta et valg, og det å lytte til hjertet.

Det er ingen representativ forløper, men en spennende kontrast til eksempelvis «Blå er den varmeste fargen», tydeligst hva angår den erotiske skildringen av det lesbiske kjærlighetsforholdet. «Desert Hearts» er like fullt en milepæl innen skjev film, som neppe har vært uten betydning for fremtidige filmskapere som har utforsket lignende tematikk.

296 Down by Law (1986)

Jim Jarmusch er sjeldent utpreget underholdende. Men i sin beste film, «Down by Law», er han både stilfull, smart og faktisk ganske morsom. «Down by Law» er resultatet av finpussen som uteble på den mer grovkantede «Stranger than Paradise», og Jarmusch perfeksjoner her så langt som mulig det gåtefulle og kantede blikket på amerikanske outsidere.

Jarmusch karakteristika hviler over hver atmosfæriske tagning, og fraværet av engasjerende dramaturgi føles på en måte som ubetydelig i møte med en nøye skildret musikalitet som ligger innbakt i samtlige scener. Men «Down by Law» er ikke bare utstudert – det er også en film som i høyeste grad puster, og som føles frisk og levende i et improvisasjonsbasert skuespill av trioen Tom Waits, John Lurie og Robert Benigni.

295 The Postman Always Rings Twice (1981)

James M. Cains krimroman «The Postman Always Rings Twice» fra 1943 nyter en forholdsvis høy litterær status i sin sjanger, og romanen er blitt gjenstand for flere filmatiseringer. Mest anerkjent er nok den amerikanske versjonen av 1946 som tidsriktig utkom i noir-sjangerens gullalder, men det også har blitt et par europeiske filmatiseringer, inntil Bob Rafelson gjorde sin versjon i 1981. Rafelson hadde allerede jobbet med Jack Nicholson på to av sine 70-tallsproduksjoner, «The King of Marvin Gardens» og den fantastiske «Five Easy Pieces», og Nicholson var trolig et naturlig valg i rollen som den småkriminelle kvinnebedåreren Frank Chambers.

På høyden av karrieren, gnistrer Nicholson i et erotisk ladet og hett samspill med Jessica Lange. Særlig er den første timen ekstremt intens, der brorparten av filmens kvaliteter ligger i skuespillerkjemien. Men flere deler av produksjonen er gjennomsyret av kvalitet – de bruntonede fargene og den dempende noir-estetikken i Sven Nykvists gjennomarbeide foto, den undervurderte musikken fra Michael Small som er et ekko fra de store noir-klassikerne, og naturligvis David Mamets manus der dialogen er som smurt i Jack Nicholsons munn.

Jeg har riktignok ikke sett de tidligere versjonene av «The Postman Always Rings Twice», men 1981-versjonen har jeg sett to ganger, med 10-15 års mellomrom, og likt den særdeles godt begge ganger. Rafelson klarer riktignok ikke å holde historiefortellingen like tett oppunder kokepunktet den siste timen, men den første timen er tett inntil briljant, mens både Jack Nicholson og Jessica Lange gir så mye til rollefigurene, at filmen likevel aldri mister grepet om meg.

294 Nausicaä of the Valley of the Wind (1984)

Hayao Miyazakis andre spillefilm, «Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal», var filmen som i tema og form dannet grunnlaget for den japanske animasjonsfilmkunstnerens imponerende filmografi, og som gjennom sin suksess ble fundamentet for opprettelsen av hans legendariske Studio Ghibli året etter.

Her tegner han med dystre streker en dystopisk fremtidsversjon av et verdensbilde i et nærmest ulevelig klimatisk forfall. Den unge prinsessen Nausicaä, fra en dal der vinden aldri blåser, lever imidlertid i ly for den toksiske luften som forurenser mesteparten av kloden. Når andre menneskekrefter ruster til angrep mot en forgiftet skog og dens insekter, er Nausicaä overbevist om at en slik ødeleggelse også vil påføre naturen og menneskeheten fatale følger.

«Nausicaä – prinsessen fra Vindens dal» forteller med originalitet og oppfinnsomhet om en sterk og ung kvinnes kamp for hva hun tror på – med et karakteristisk, feministisk driv som relateres til pågangsmot og selvstendighet, noe som jo også er en gjenganger i flere av Miyazakis senere filmer. Samtidig er det et slags fravær av dynamikk i den narrative konsentrasjonen rundt Nausicaä, mens andre sideplott tidvis oppleves som forvirrende integrert i en samlet historiefortelling som dessverre ikke holdes kontinuerlig engasjerende. Filmen kunne med fordel vært strammet opp, nærmest som en fabel, og gjort mer presis innenfor sin tross alt relativt korte spilletid. Uansett har Miyazaki allerede her konstruert et spennende filmmøte, ikke minst i hvordan genuint mørke og skremmende bakgrunnstegninger skaper kontrast til den lysere tonen i hovedpersonens vesen som uttrykker et visst håp og humanisme i det pessimistiske landskapet. I dette bildet føles det også passende at verket fremstår som mer rustikk i kantene, rent teknologisk, sammenlignet med senere Studio Ghibli-produksjoner. Det tydeliggjøres kanskje aller best i flere actionpregede sekvenser som kan smake av en 80-tallsaktig, tegneserieskapt televisualitet – som ikke er filmens sterkeste side, men som på samme tid er en del av dens sjarmerende, egenartede karakter.

293 Breaker Morant (1980)

Tre australiere blir stilt for krigsrett etter å ha kjempet på britenes side, som en del av det britiske samveldet, under den sørafrikanske Boerkrigen på begynnelsen av 1900-tallet. De stilles til retten for å ha begått drap på fiender i fangenskap, men det er i realiteten en rettssak styrt av overordnede politiske interesser, og som kun fremstår som en formalitet før en uunngåelig henrettelse. Blant de tre tiltalte er Harry Morant (fremragende spilt av Edward Woodward), mens Jack Thompson leverer sterkt i rollen som den uerfarne forsvarsadvokaten som gis én dags forberedelse før han overgis saken.

«Breaker Morant» er Bruce Beresfords adaptasjon av et teaterstykke han selv var med å forfatte, og tidvis føles verket litt bundet til teatralske rammer der spillerommet og formspråket ikke er særlig filmisk utforskende. Bruken av flashback-perspektiv i historiefortellingen, fremstår derimot som et effektivt grep og bidrar til at filmen åpnes noe opp. Dessuten er det vanskelig ikke å bli bergtatt og rørt av filmens ekstremt nedstrippede, men vakre og virkningsfulle avslutningsscene.

«Breaker Morant» har klare tematiske og fortellende paralleller med Stanley Kubrick-mesterverket «Paths of Glory» fra 1958, men var også i seg selv en viktig inspirasjonskilde for australsk filmproduksjon, blant annet som en slags døråpner for Peter Weir og hans «Gallipoli» som utkom senere på 80-tallet.

292 Matador (1986)

Det er meningsløst å kritisere en film for å være noe annet enn man ønsker den skulle være. Pedro Almodóvars «Matador» åpner som en snuskete og mørk psykologisk thriller, men dessverre følger ikke fortsettelsen i samme sjangerfotspor (for de av oss som setter særlig pris på slikt). I stedet vrir den spanske mesteren filmens stemningsleie mot den mørke komedien, krydret med sedvanlig absurde innslag, og avslutter historiefortellingen med noen banale plottløsninger og logiske brister som ikke helt kler filmens underliggende, alvorlige psykologiske dimensjon.

Men altoverskyggende er filmens grensesprengende vitalitet og fortellerglede; Almodóvars regissørstemme er energisk, og uforutsigbarheten han gir filmfortellingen føles viktigere enn at alle konvensjonsbruddene ikke lykkes helt ut. «Matador» er alltid en sann fornøyelse å hvile øynene på, og Antonio Banderas gjør dessuten en av sine beste og mest interessante rollefigurer noensinne.

291 The Deliberate Stranger (1986)

Det er mulig at «The Deliberate Stranger» teknisk sett er en todelt miniserie, men den omtales gjerne også som en av tidenes beste amerikanske tv-filmer, og den er også tilgjengelig som en tre timer lang spillefilm.

Filmen, regissert av Marvin J. Chomsky, er en adaptasjon av en bok utgitt av en Seattle Times-journalist om seriemorderen Ted Bundy og tar for seg ulike sider av jakten på den psykopatiske seriemorderen som herjet i USA på 1970-tallet. Med et bredspektret perspektiv søker Chomsky å skildre både innsiden av FBI-etterforskningen, seriemorderens bakgrunn og virkningene på de etterlatte, og med tre timer til rådighet gis det også alle perspektivene rikelig med tid. Men det gjør også at filmen kan oppleves som ufokusert og ujevn; sidesporene rundt de pårørendes følelsesliv, eller kaffekoppsamtalene på politihuset, bidrar til at filmen mister den nerven og intensiteten som er sterkest tilstedeværende i scenene med Mark Harmon som Ted Bundy. Selv om det generelle filmhåndverket fremstår som solid, uten å være verken spektakulært eller dristighetsskapende på noen som helst måte, er det Mark Harmons iskalde og effektive psykopatportrettering av Ted Bundy som gjør «The Deliberate Stranger» så foruroligende og underholdende, selv over tre timer.