1980-tallet: 281 – 290. plass

290 The Last American Virgin (1982)

«The Last American Virging», lansert under tittelen «Unge svermere» i Norge, fortoner seg lenge som en tidsriktig sex-komedie. Situasjonene som settes opp er ikke veldig nyskapende, men filmen innehar en timing – også i skuespillet – som resulterer i flere genuint morsomme sekvenser. Allerede helt i begynnelsen er en banal og nokså forutsigbar, men likevel hylende morsom scene, hvor filmens tre kåte tenåringsgutter blir tatt med buksene nede (bokstavelig talt) når de har jentebesøk og foreldrene kommer uanmeldt for tidlig hjem.

Filmen er likevel mindre simpel enn dette, eller hva tittelen kan indikere. Mot slutten oppleves et veldig tydelig toneskifte, men før det er også «The Last American Virgin» ofte en relativt sår coming-of-age-historie om kjærlighetens vonde sannheter i ung alder. Og den emosjonelt hardtslående sluttscenen er intet annet enn briljant.

289 9½ Weeks (1986)

Adrian Lyne entret den internasjonale filmscenen på 80-tallet med noen spennende og dristige perspektiver, der han forsøksvis trakk det kommersielle filmlandskapet mot et erotisk og sensuelt kammerspill i pop-kunstneriske rammer.

«9 ½ Weeks» fikk i sin tid mye oppmerksomhet, men har med årene mistet mye av sin provokative slagside. Dermed ikke sagt at filmens kvaliteter er tilsvarende forringet, da Lynes forførende kameraarbeid og veloppsatte tablåer heldigvis er tidløse egenskaper (i motsetning til musikken). Et oppdatert blikk på filmen avslører dog noen underveldende, for ikke å si ufrivillig komiske partier som hemmer helheten. Selv om jeg jo på overflaten elsker den manipulerende kraften i Lynes selvsikre og medrivende filmspråklige føring.

288 The Bedroom Window (1987)

80-tallet er også tiåret for undervurderte amerikanske thrillere. «The Bedroom Window» er en klassisk spenningsrett fra den Alfred Hitchcock-inspirerte menyen som ble mye brukt i denne perioden, og Curtis Hansons forsøk er blant de mer velsmakende. Selv om det er lite oppsiktsvekkende over filmarbeidet i seg selv, er Hansons nøkterne og kontrollerte filmspråk en passende håndtering av det ukompliserte thrillermaterialet han jobber med. Dessuten er Curtis Hanson tydelig opptatt av å lage rom for hovedrolleinnehaver Steve Guttenberg som antakelig gjør karrierebeste her.

På vei hjem fra en firmafest tar han med seg sjefens kone, som senere på natten blir vitne til et overfall som hun ser gjennom hans soveromsvindu. Dagen etter leser han i avisen at det er begått et drap av en ung kvinne like i nærheten, og aner at de to situasjonene kan være bundet sammen. Når elskerinnen ikke kan gå til politiet med historien fordi det vil avsløre sidespranget, velger Guttenberg i et samvittighetsfullt øyeblikk å overta hennes historie og avgi forklaring til politiet. Når dette setter i gang en uheldig kjedereaksjon som gradvis gjør ham selv til hovedmistenkt, blir filmen mer og mer en Hitchcock-pastisj over den uskyldige mannens iherdige forsøk på å renvaske seg selv mens han selv må oppklare mysteriet.

Guttenberg har det naturlige og sympatiske nabouttrykket som gjør det lett å leve seg inn i historiefortelleings spiral sett fra hans ståsted, vel vitende om at enhver uheldig sving skyldes hans mange åpenbare feilvalg. Hanson har også vært særdeles heldig med den øvrige rollebesetningen – fra den alltid fremragende Isabelle Huppert i rollen som den elegante elskerinnen, til 80-talletsikonet Elizabeth McGovern i rollen som Guttenbergs nabojente som også vikles inn i dramaet. «The Bedroom Window» er og blir en velartikulert thriller som tidvis er ekstremt fengslende.

287 The Prowler (1981)

En viktig aktør bak mange av 70- og 80-tallets beste slashere og zombiefilmer var makeup- og effektguruen Tom Savini, som blant annet jobbet tett med George A. Romero. Savini er også mannen bak de fantastiske effektdetaljene og det autentiske håndlaget som gjennomsyrer de fantasifulle og virkningsfulle drapene i den litt bortglemte slasherklassiskeren «The Prowler». I denne sjangeren er tross alt iscenesettelsen av de uunngåelige drapene helt avgjørende – og ikke minst hvordan drapsfiguren fungerer og avsløres. Målt etter disse kriteriene er «The Prowler nærmest uangripelig».

Selv om plottet er nokså mediokert utbrodert og avsløringen ikke er helt optimal, er presentasjonen av drapsfiguren ikledd militærdress og maske, uhyre skremmende og effektiv. Regissør Joseph Zito fyller prosjektets makspotensial med spenningsoppbyggende scener i subsjangerens toppsjikt, noe som sikkert også var sterkt medvirkende til at han senere fikk i oppdrag å regissere den fjerde filmen i «Friday the 13th»-serien. «The Prowler» er herved anbefalt.

286 The World According to Garp (1982)

Hvorfor var jeg ikke engang kjent med denne filmen da jeg startet å grave i amerikansk 80-tallsfilm? «The World According to Garp» er en finstemt John Irving-filmatisering, der særlig den første timen briljerer med stemningsfulle blikk på oppvekst og miljø. Filmen følger Garp fra fødsel til død, i voksen alder spilt av Robin Williams tidlig i karrieren, som har lykkes både i kjærligheten og i den store målsettingen om å bli forfatter. Men det har også hans mor, spilt av en entusiastisk og fremragende Glenn Close, hvis radikalt forskjellige bokprosjekt skulle bli en kioskvelter og gjøre henne til et nasjonalt ikon. (Selveste) John Lithgow dukker etter hvert også opp i en morsom, eksentrisk karakter av en trans-seksuell person.

I regi av George Roy Hill er «The World According to Garp» en sympatisk beretning og hyllest om et levd liv, og en film det er lett å like – og kanskje særlig i en meget fornøyelig første halvdel.

285 When Harry Met Sally (1989)

«When Harry Met Sally» omtales gjerne som en av filmhistoriens ypperste romantiske komedier. Det er en film som tilhører populærkulturen, løsrevet fra tiden, som det stadig refereres til – og som jeg derfor lenge har følt at jeg har sett, uten egentlig å ha gjort det før nå.

I Rob Reiners regi burde det heller ikke være direkte overraskende at filmen lykkes i å lage ikoniske filmøyeblikk i krysningen av humor og varme. Det er den samme Reiner som har laget 80-tallets kanskje morsomste film i «This is Spinal Tap», og muligens den aller varmeste i «Stand by Me». Nå har riktignok ikke «When Harry Met Sally» en mer dyptloddende ambisjon enn å utbrodere en passelig overfladisk romantisk komedie, og filmen oppfyller de mulighetene som ligger i premissene. Mye fordi hovedrolleinnehaverne, Billy Crystal og Meg Ryan, utstyres med et manus og settes i situasjoner som ligger høyt i mellomsjiktet av det Woody Allen kunne frembringe på samme tid.

«When Harry Met Sally» er rett og slett, tidvis, veldig morsom. Men fremfor å la komedien være motoren i dramaet, hentes komedien heldigvis ut av episodene og figurene som drives frem av en velfungerende, konvensjonell historiefortelling. Som romantisk komedie er «When Harry Met Sally» klassisk og tradisjonstro, bestående av klisjeer og forutsigbare vendinger, men forløst og fortalt så veldig mye bedre enn gjennomsnittet.

284 For Your Eyes Only (1981)

Etter den i overkant tøysete «Moonraker» var det åpenbart viktig for Bond-produsentene å finne tilbake til en klassisk James Bond-utgave. I «For Your Eyes Only» settes agent 007 ut på jakt etter et avansert britisk kontrollsystem for atom-ubåter, for at det ikke skal havne i feil hender.

Regissør John Glens første Bond-bidrag tar filmserien tilbake til et mer rendyrket agentunivers – der det faktisk tillates at konfliktene har et snev av troverdighet, og jordens eksistens ikke nødvendigvis står på spill. Det innebærer også at filmens bad-guy, spilt av Julian Glover, gjøres befriende lite karikert – samtidig som fraværet av en tydelig ondskap og storslått særegenhet gjør karakteren litt forglemmelig. Roger Moore gjør en av sine bedre prestasjoner i sitt femte forsøk som agent 007, men er fortsatt ikke voldsomt overbevisende i de hektiske actionsekvensene. Det oppstår heller ingen kjemisk eksplosjon i scenene han deler med vakre Carole Bouquet – selv om både hun og den yngre Lynn-Holly Johnsen gir en fin søtsmak til det ellers kjølige agentuniverset. Men det er en finjustert balanse mellom action og humor i John Glens retroversjon av James Bond – som er et velkomment konsentrat av de klassiske Bond-ingrediensene: heseblesende stunts, action og romanse i en høytidelig uhøytidelighet.

283 Barefoot Gen (1983)

Jeg har aldri vært noen storkonsument av japansk animasjonsfilm, men manga-filmatiseringen «Barefoot Gen» er virkelig et knyttneveslag i magen som lenge gjør vondt. Den Mori Masaki-regisserte versjonen fra 1983 (det er gjort flere filmatiseringer, jeg har dog kun sett denne) er en ekstremt konsis, følelsesladd og sterk skildring av blomstrende menneskelighet i en vissen virkelighet. Atombomben slippes over Hiroshima, og vi følger hverdagen forut og etter tragedien gjennom øynene til det som var en livsglad, vanlig japansk gutt.

Det er en hjerteskjærende historie, men skildringen er blottet for sentimentalitet og enkle løsninger. Filmen viker fri fra alle konvensjoner, mens animasjonen brukes til å forsterke realismen snarere enn distansere seg fra den. Visualiseringen i lyd og bilde av atomnedslaget og de umiddelbare virkningene, er i sin animerte ekspresjonisme uten sidestykke, og gir filmen en særegen dimensjon. På mange måter en overveldende film, men til slutt likevel aller mest for hva den har på hjertet, og hva den forteller gjennom den unge guttens heroiske handlinger.

282 52 Pick-up (1986)

John Frankenheimer er en filmskaper som har ligget hjertet mitt nær siden jeg oppdaget ham som regissøren bak «Ronin» på kino mot slutten av 90-tallet. Siden har jeg systematisk sett alt jeg har fått tak i, og for lengst slått fast at Frankenheimer fremstår som en av de mest undervurderte amerikanske filmskaperne i sitt format.

Riktignok ble 80-tallet et kvalitetsfattig tiår for Frankenheimer (som på denne tiden dels mistet grepet på grunn av alkoholen). Men Elmore Leonard-filmatiseringen «52 Pick-up» fra 1986 står igjen som et forfriskende lyspunkt; det er snakk om en velskrudd thrillerfortelling, der Frankenheimer legger et Hitchcock-aktig agn på kroken og trekker publikum med seg fra anslaget. Filmen er både estetisk og sjangermessig et produkt av sin tid, hvor den dels lener seg mot en tidsriktig erotiskflørtende sjargong (eller det litt mer snuskete), dels mot klassisk, hardkokt krimsjargong som et Elmore Leonard-karakteristisk produkt. Dessverre skjemmes filmen noe av en lite spennende siste akt, som ikke står helt i stil med friskheten fra den første timen. Men med karismatiske Roy Scheider i toppform foran kamera, står «52 Pick-up» overraskende fjellstøtt som et veldig habilt underholdningsprodukt.

281 Cobra verde (1987)

Det særegne, temperamentsfulle og etter hvert legendariske kunstneriske samarbeidet mellom Werner Herzog og Klaus Kinski opphørte med «Cobra Verde» fra 1987 som siste felles prosjekt. Filmen er basert på romanen «The Viceroy of Quidah» fra 1980 og omhandler en brasiliansk banditt, Cobra Verde (Kinski), på begynnelsen av 1800-tallet. Etter å ha havnet i unåde med eieren av en sukkerplantasje der han jobber som oppsynsmann, blir han sendt til Vest-Afrika med en tilsynelatende umulig oppgave om å tilrive seg makt og gjenoppreise slavehandel med Brasil.

Rollen som Cobra Verde er som skapt for Klaus Kinskis iboende energiske vanvidd, hvor han på mange måter gjentar de uregjerlige portretteringene han gjorde så ikonisk i de forutgående, og mer anerkjente, «Aguirre» og «Fitzcarraldo». Figurene forenes i en usympatisk og aggressiv invadering for egen vinning over usiviliserte samfunn, og dette inntoget og iakttagende tilstedeværelsen i disse samfunnene og den spesifikke naturen er hva som opptar Herzog mest. Historiefortellingen er underordnet og uryddig, ikke alltid uvanlig for Herzogs nysgjerrighetstrang som avledes i andre retninger. Dramaturgisk er nok likevel «Cobra Verde» av hans mindre vellykkede prosjekter – der den dokumentarisk-lignende observasjonen over det primitive og slavebaserte samfunnet blir skildret med en gjennomgående usentimental tone og ukonvensjonelle grep, noe som gjør filmopplevelsen både ubarmhjertig og utilgjengelig. I den utallige mengden av statister, er det Klaus Kinskis kraftfulle tilstedeværelse som blir filmens utstrakte hånd å ta i mot.