1980-tallet: 271 – 280. plass

280 Eyes of a Stranger (1981)

En seriemorder med seksuelle motiv herjer og sprer frykt i Miami-området. Saken følges tett av media, og et lokalt kvinnelig nyhetsanker blir sterkt engasjert i saken av personlige årsaker. Hun bor i en leilighet sammen med lillesøsteren som etter en traumatisk hendelse med kidnapping og mulig voldtekt i barndommen har blitt både stum og blind (for øvrig spilt av en ung Jennifer Jason Leigh i hennes første filmrolle).

«Eyes of a Stranger» hopper inn i et ekstremt fengslende thrillerspor når den kvinnelige nyhetsjournalisten starter sin egen etterforskning basert på en ubehagelig følelse av at en av naboene i boligkomplekset kan være den ettersøkte seriemorderen. «Eyes of a Stranger» er en frekk og særdeles forlokkende psykopatthriller som er like effektivt fortalt som den er direkte slibrig presentert. Regissør Ken Wiederhorn manøvrer filmen i grenseland mellom et klassisk thrillerlandskap og blodsprutende slasherterreng, dog uten at spenningen er fundamentert i et who dunnit-spørsmål eller alene i blodrike drapsiscenesettelser. Drapsmannen gjøres kjent umiddelbart, og selv om drapshandlingene er gjenstand for en slags fetisjering der effektguruen Tom Savini har briljert i kulissene, er det selve filmføringen som gir tenning til filmens stemnings- og spenningsskapende metthet.

Wiederhorns atmosfæriske håndtering av seksualdrapene, thrillerritualene og de mange relativt lange tagningene, er på beste vis tett forbundet med elementer fra Brian De Palmas mest snuskete thrillere. «Eyes of a Stranger» er en liten produksjon, men har en gjennomgående stilsikkerhet og intensitet som gjør den ekstremt appellerende, dersom man i utgangspunktet er over middels mottakelig for slik film.

279 The Goonies (1985)

«The Goonies» er en film jeg burde ha sett i barndommen, trykket til mitt bryst og holdt høyt for evig tid av nostalgiske grunner. Av en eller annen grunn fikk jeg imidlertid aldri med meg «The Goonies» i mine formative dager. Det var derfor med voksne øyne, riktignok for en god stund siden nå, hvor jeg første gang så «The Goonies».

Med trioen Steven Spielberg (produsent), Chris Columbus (manus) og Richard Donner (regi) bak spakene for en gutteaktig eventyrfilm, forventes også noe genuint hjertevarmt, underholdende og oppfinnsomt. Det er også hva vi serveres, om enn i kjølvannet av en knotete innledning som sliter med å sette tonen, inntil det rykkes i girspaken og den barnlige magien inviterer oss om bord i berg-og-dalbanen. «The Goonies» eksemplifiserer noe av det Hollywood gjorde best på 80-tallet; skape underholdende, originalbaserte familiefilmer med kvalitet og tidløshet.

278 La Femme d’à côté / The Woman Next Door (1981)

«La Femme d’à côté» av Francois Truffaut er et enkelt konstruert drama om to tidligere elskere som ved en tilfeldighet blir naboer i en fransk småby. Det som ved første øyekast kan virke som et overfladisk og litt uspennende drama med et unektelig tematisk såpeoperadrag, gis først og fremst en helt annen næring i noen formidable skuespillerprestasjoner, ledet an ved Gerard Depardieu.

Samtidig utstyrer Truffaut relasjonene med et dypstikkende alvor og en mørkhet som fører historien i noen kronglete retninger som gjør reisen både vondere og mer interessant. Både den distinkte franske middelklasseskildringen og hvordan ekteskapelige slitasjeproblemer og illevarslende begjær sakte utbroderes i grenseland til å bli en psykologisk thriller, gjør at filmen også får en fin smak av Claude Chabrol (som jo perfeksjonerte denne typen filmer særlig på 60- og 70-tallet).

«La Femme d’à côté» er ikke blant de virkelige essensielle Truffaut-filmene, men er en solid og fengslende beretning som omkranser noe av den tematikken som formet den franske mesteren. Og ut fra sin noe «enkle» ambisjon fremstår det i grunn som bortimot feilfri.

277 Antarctica (1983)

Det er 1958 og medlemmer av en japansk forskningsekspedisjon på Antarktis blir i møte med uventet ekstreme værforhold tvunget til å forlate flere sledehunder i det ubarmhjertige naturklimaet for å kunne berge egne liv. De som har levd nærmest hundene tynges naturligvis av ansvar og skyld, og kan bare forestille seg hundenes lidelse og sannsynlige smertefulle død. Historiefortellingen blir imidlertid lenge værende tett på hundenes liv og skjebner, hvor regissør Koreyoshi Kurahara og fotograf Akira Shiizuka filmatiserer og fotograferer en form for hyllest til det dyriske overlevelsesinstinktet i en like forbløffende brutal som vakker naturfilmgjengivelse, og som åpenbart må ha vært en særs krevende filmproduksjon (innspillingen foregikk over tre år).

Men like mye som avbildninger av den voldsomme naturen, er «Antarctica» en film om båndene mellom menneske og dyr. Ken Takakura uttrykker en lavmælt fortvilelse og resignasjon i møte med naturkreftene, men det stadige fraværet av dialog reduserer aldri filmens emosjonelle kraft, og samtidig gir det rom for en mer audiovisuell fortellerkraft. En diskret voice-over finnes, som i en naturdokumentar, men samtidig er «Antarctica» utvetydig i et fiksjonskunstnerisk filmunivers. Til dette bidrar i høyeste grad også Vangelis som leverer et eksepsjonelt stykke, stemningsfullt, minimalistisk synth-orientert bidrag som underbygger mektigheten i de vide naturbildene av polarlandskapene, men også sårbarheten i livet til både menneskene og ikke minst hundene i naturen.

276 Kikis budservice / Majo no Takkyūbin (1989)

Jeg fikk først med meg «Kikis budservice» da den endelig ble satt opp på norske kinoer tilbake i 2007. Filmen så imidlertid dagens lys allerede i 1989 som en tidlig Studio Ghibli-produksjon, skapt av den enestående filmkunstneren og animatøren Hayao Miyazaki rett i kjølvannet av den eventyrlige suksessen med fine «Min nabo Totoro».

I større grad enn i «Min nabo Totoro» er det vakre i animasjonen her preget av et tydeligere realistisk nærvær, selv om magien er usagt innveid i selve animasjonsverket. Miyazaki har kanskje med «Kikis budservice» lagd en av sine enklere filmer, som både er dens styrke og ørsmå svakhet. Vi presenteres for en varm og godhjertet skildring om en 13-årig heksejente, Kiki, som reiser til en fremmed by i et fremmed land. Der skal hun oppholde seg i et helt år sammen med sin snakkende katt og en flygende sopelime, der sistnevnte skal komme til anvendelse når hun starter opp en flygende budbringertjeneste.

De fabelaktige, tegnede omgivelsene er for øvrig inspirert av Miyzakis reiser til Sverige, og tilbyr en bakgrunn som legger en varm og tilbakeskuende nostalgi om historien. «Kikis budservice» er lite forklarende, men desto mer tilstedeværende i egen historiefortelling – hvor det handler om å løsrive seg fra foreldre og definere seg som menneske i en større verden i møte med ulike mennesker. Men det er heller egentlig ingen fortellende, store konflikter her. Det er hverdagsskildringen som bærer filmen, ikke spektakulære handlingstråder med rask utvikling. Verdien ligger i scener med Kiki flyvende over vakre, håndtegnede omgivelser som i sitt tålmodige uttrykk tilbyr ro i behagelig kontrast til sammenlignbare, nåtidige animasjonsproduksjoner for barn og/eller voksne. Det er heller ikke slik at Kiki må reise en til annen, ikke-realistisk verden, ei heller at det må foregå en kamp mellom gode og onde krefter. Isteden er «Kikis budservice» et nært og gjenkjennelig lite oppvekstportrett i unike, tegnede omgivelser som man rett og slett blir smilende av å være i.

275 La belle captive (1983)

Som en ledende eksponent for the nouveau roman (en eksperimentell litterær retning som i 50-tallets Frankrike brøt med tradisjonelle fortellerstrukturer), er det lite overraskende at forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet også i «La belle captive» avviker fra konvensjonene, og gir oss en filmfortelling som ikke nødvendigvis innbyr til noen umiddelbar forståelse, kognitivt sett. Men for Robbe-Grillet er den lineære historiefortellingen underordnet andre sider av filmmediets kraft og potensial. «La belle captive» er såvisst filmkunst mer enn plottorientert, konvensjonell filmfortelling. Det er bildenes kraft og innhold, vår persepsjon, som forblir filmens drivkraft, mens mye av dialogen står på siden uten å tilføre noe.

Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens forståelse, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv. «La belle captive» er kanskje ikke et fullendt mesterverk av en film (i motsetning til den på mange måter beslektede «Last Year at Marienbad» som Robbe-Grillet skrev for Alain Resnais). Men jeg merker likevel at den fortsatt spirer og gror i meg som et veldig interessant bekjentskap.

274 Less than Zero (1987)

«Less Than Zero» er basert på en bestselgende roman av Bret Easton Ellis. Uten å ha lest boka, har jeg forstått at filmatiseringen legger seg et lite stykke unna opphavsmaterialet. Samtidig føles det lett å spore elementer tilbake til miljøskildringer og tematikk som ligger i Ellis’ gate, dog med en snikende følelse av at man befinner seg i en lettere pyntet versjon. Regien er ved den lite meritterte Marek Kanievska, som strukturelt forteller historiefortellingen i konvensjonell form, men som heldigvis har et fint øye for det visuelle, trolig i samarbeid med den langt mer meritterte fotografen Edward Lachman.

I filmen møter vi tre venner som skiller vei ved avslutningen av High School, hvor Andrew McCarthys figur reiser utenbys til college. Når han kommer tilbake til hjemstedet på juleferie, er det bare for å oppdage at hans to beste venner, spilt av Robert Downey jr. og Jamie Gertz, har innledet et forhold. Samtidig flyter de ulovlige rusmidlene tett i det øvre sjiktet av Los Angeles’ velstående strøk, der ungdommene får utfolde seg i arvet rikdom og luksus.

Robert Downey jr. er farlig overbevisende i ungdomsportrettet av en som er i ferd med å miste seg selv fullstendig, der det er uunngåelig ikke å tenke på rollefiguren som et speilbilde av skuespillerens egne narkotikaproblemer og Hollywood-oppvekst på omtrent samme tid. Videre er James Spader, fordi han har en egen evne til å fremstå så kynisk og uberegnelig, perfekt i rollen som slesk narkotikalanger blottet for moralske kvaler der han åler seg rundt i de glatte, kokainflytende 80-tallsomgivelsene. Gjengivelsen av den perverst, overfladiske eksessen i 80-tallet på sitt mest uhyrlig luksuriøse, er udiskutabelt filmens styrke (sammen med Thomas Newmans originalskrevne musikk).

Kanievska/Lachman ville blitt anklaget for å bedrive overdreven 80-tallsfetisjering om dette hadde vært en skildring av dagens blikk på 80-tallet; musikken, klærne, de knallsterke fargene, det lyseblåe svømmebassenget som speiles av solbrillene, de raske bilene osv. Filmen bader i stereotypiene, men det ligger også i bunn en ganske fin og sår skildring om avhengighet, vennskap og samhold som settes på prøve. At Andrew McCarthy ikke fullt ut klarer å bære alt dette på sine skuldre (det er hans perspektiv vi som publikum skal innta) gjør dramatiseringen noe mindre virkningsfull enn den kunne ha vært, samtidig som man kan mistenke at Kanievska holder tilbake noe av den saften som sannsynligvis fantes i Bret Eason Ellis’ roman. Når det er sagt, er «Less Than Zero» uten tvil blant de 80-tallsfilmene som fortjener mer oppmerksomhet enn ettertiden har gitt den.

273 Tequila Sunrise (1988)

Vi er på midten av 80-tallet, og ikke mange i Hollywood var mer ettertraktede enn Mel Gibson og Michelle Pfeiffer. De møtes her i en romantisk noir-thriller i regi av Robert Towne, manusforfatteren bak selveste «Chinatown». Towne er imidlertid ingen Roman Polanski, og materialet i «Tequila Sunrise» innehar heller ikke den mangefasetterte kompleksiteten som lå lagvis i Polanskis innflytelsesrike mesterverk.

Likevel, «Tequila Sunrise» er på sitt vis også fremragende skrevet, særlig i konstruksjonen av det sentrale karaktergalleriet, hvor Kurt Russell, Raúl Juliá og J.T. Walsh også gestalter viktige brikker med pålitelighet. Towne etablerer ganske snedig et univers der ingenting viser seg å være som man først ledes til å tro, men mister kanskje litt det narrative overblikket. Filmens uoversiktlige puslespill-plott gir riktignok et klart totalbilde til slutt, men noen av brikkene må først trykkes ned på en måte som ikke nødvendigvis gir hundre prosent mening.

Historiefortellingen – et romantisk thrillerdrama om upålitelige personer i kretsen rundt narkotikahandel – er i seg selv heller ikke det helt store. Kvaliteten ligger mer i filmens egen karisma, som også i høyeste grad kanaliseres av en absolutt strålende og forførende Michelle Pfeiffer, i en rollefigur som også er spennende skrevet. Dessuten er, som alltid, fotoarbeidet til Conrad L. Hall av ypperste klasse, hvor han her særlig bidrar med noen fantastisk stemningsfulle siluettbilder som smaker av 80-tallet på sitt aller beste.

272 The Long Good Friday (1980)

«The Long Good Friday» er filmen som støpte Bob Hoskins som skuespiller (eller var det omvendt?). Filmen suger oss inn i begivenhetsrikt døgn for en London-basert gangsterboss, spilt av Hoskins, som er i ferd med å inngå en lukrativ avtale med amerikanske forretningsfolk. Samme dag som det skåles i champagne over innbringende framtidsutsikter om bord på gangsterbossens luksuriøse yacht, begynner det imidlertid å tikke i strategisk plasserte bombekofferter samtidig som flere av gangsterens medsammensvorne likvideres rundt om i London.

I en stiltung og ganske glamorøs, men samtidig skabbete og erkebritisk gangsterfilm, er det Bob Hoskins skuespillerprestasjon som binder det tidvis komplekse og uoversiktlige plottet sammen til en berikende filmopplevelse. På sidelinjen står også Helen Mirren fordelaktig frem som hans bedre halvdel med en finger med i det kriminelle spillet. Filmen har dessuten et overraskende fint saksofonbasert soundtrack som kler helheten veldig bra. Guy Ritchie hadde sannsynligvis «The Long Good Friday» i bagasjen da han lagde sine populære 90-tallsfilmer, men oppsøk mye heller dette oversette John Mackenzie-verket!

271 Airplane! (1980)

Dette er essensiell, klassisk filmhumor på beste amerikanske måte.

Selv om «Airplane!» langt på vei er en parodifilm som særlig refererer til 70-tallets katastrofefilmbølge som rammet Hollywood, reduseres den aldri som selvstendig filmopplevelse. Ganske enkelt fordi den i sin komediebehandling oppleves som tidløs med en tilsynelatende ustanselig rekke av overraskende seiglevde morsomheter. 1 time og 20 fantastiske minutter med uredd, politisk ukorrekt, overdreven, kreativ, lavpannet og tidvis smart humor man altfor sjeldent har sett før eller siden.