1980-tallet: 261 – 270. plass

270 The Sicilian (1987)

Salvatore Giuliano – legendarisk italiensk banditt, og en slags Sicilias svar på Robin Hood – har også vært gjenstand for kulturell oppmerksomhet, ikke minst gjennom en fremragende film av Francesco Rosi fra 1962. «The Sicilian» bygger imidlertid på en senere roman av Mario Puzo, som er destillert til film av Michael Cimino. Resultat er, som ventet fra Cimino; fantastisk storslått, fargerikt og pompøst.

På sitt beste er «The Sicilian» et blendende fotovakkert skue. Den første timen innehar til og med en smittende fortellerglød og følsom struktur, stikk i strid med den gjengse kritikken av Cimino generelt og denne filmen spesielt. Dessverre faller mye sammen den andre timen, der Cimino mister fullstendig kontroll over historiekonstruksjonen. Fremdeles er det spektakulære enkeltsekvenser som imponerer øyet, men som helhet føles det klønete håndtert i en langdryg reise mot rulleteksten. Christopher Lambert gir et flatt og kjedelig portrett av Salvatore Giuliano, og det er mer filmspråket enn karaktertegningen som bidrar til å bygge oppunder en mystifisering av skikkelsen. John Turturro er langt friskere som Giulianos kompanjong, og Terrence Stamp er som alltid god. Men det er visjonæren Michael Cimino som tross en haltende helhet, likevel hever «The Sicilian» til deilig pompøs filmkunst i sine beste stunder.

269 Flash Gordon (1980)

Den britiske regissøren Mike Hodges’ to mest berømte filmverk utspiller seg i to vidt forskjellige univers: Fra den skitne og realistiske kriminalfilmen «Get Carter» på 70-tallet, til det fargerike tegneserieuniverset som definerte det utenomjordiske filmeventyret «Flash Gordon». Til Queens passelig ekstatiske «Flash» introduseres vi for lysluggen og den amerikanske fotballspilleren Flash Gordon, spilt av Sam J. Jones som ankom filmbransjen fra karriere som nakenmodell. Etter noen uheldige tilfeldigheter lander han via en rakett på planten Mango, sammen med et damefølge og en eksentrisk vitenskapsmann. Der blir de tatt til fange og Flash Gordon går i front for å rømme og overvinne de onde kreftene på planeten.

«Flash Gordon» ble i sin tid misforstått av publikum og endte som en kommersiell nedtur for produsentlegenden Dino De Laurentiis. I konkurranse med George Lucas samtidige «Star Wars», innfridde den tøysete og melodramatiske rockeoperaen «Flash Gordon» ikke sci-fi-publikummets forventninger, og i hvert fall ikke etter den nye effektstandarden som Industrial Light & Magic etablerte med den første Star Wars-filmen. «Flash Gordon» er mer som en blanding av en sexdrøm og en melodramatisk rockeopera som oser av 80-tallsestetikk i en retroinnpakning. Filmen er dessuten ispedd lugubre spesialeffekter i en bevisst homagé til 1930- og 40-tallets science-fiction-filmer, med et sluttresultat som i grunn har flere fellestrekk med Dino De Laurentiis egen halverotiske fantasyfilm «Barbarella» enn med George Lucas’ banebrytende stjernekrigfilmer. Man kan til slutt innvende at «Flash Gordon» strekker seg for langt mot det smakløse, enten det er i kulissene, kostymering, effektbruk, manus eller skuespill. Men heldigvis virker alle involverte klar over hva prosjektet går ut på, noe som klarest illustreres med en fantastisk overspillende Max von Sydow som en ufyselig bad-guy-figur. «Flash Gordon» er selvsagt ikke et mesterverk, og heller ingen stor film, ei heller egne premisser. Men jo, den er også en fryd for sanseapparatet og eksepsjonelt underholdende!

268 Sailor Suit & Machine Gun / Sêrâ-fuku to kikanjû (1981)

Shinji Somais «Sailor Suit and Machine Gun» ble i sin tid en formidabel blockbuster-hit i Japan, mye fordi den unge hovedrollen ble spilt av det svært populære popidolet Hiroko Yakushimaru (som også står bak filmens musikalske hovedtema). Selv om filmen etter hvert vel har blitt sementert som en slags kultklassiker, så føles det likevel som den er lite sett og omtalt i vårt hjørne av verden.

Historiefortellingen starter ved at en alminnelig tenåringsjente ut av intet arver en yakuza-klan som hun motvillig må overta ledelsen av – et mildt sagt absurd premiss som legger føringene for en komisk/satirisk visjon, men som egentlig ikke utnyttes til å rendyrke morsomheter over det pussige premisset. Filmen, som er basert på en bok av den populære mystery-sjangerforfatteren Akagawa Jiro, utspilles snarere som en blanding av tragikomedie og thriller med filmatiske avantgarde-trekk og en coolness som tenkelig kan ha vært til senere glede og inspirasjon for Quentin Tarantino. Selve kostymeringen av tenåringsjenta i den sjømannsinspirerte skoleuniformen som yakuza-leder utstyrt med maskingevær, fra å være etablert som naiv ungjente, er et slående element i seg selv. Det søkende regi/foto-arbeidet sørger deretter kontinuerlig for å bygge oppfinnsomme vinklinger, og selv om noen fragmenter av filmen underveis kan føles litt «off», er den audiovisuelle og underholdningsorienterte kraften i «Sailor Suit and Machine Gun» stort sett udiskutabel.

267 Ferris Bueller’s Day Off (1986)

«Ferris Bueller’s Day Off», eller «Skulk med stil» som jeg kjente den som under oppveksten, er kremeksemplet på velfungerende og varm amerikansk komedie fra 1980-årene, naturligvis regissert av John Hughes. Det er lett å bemerke i ettertid at filmens rennommé baseres mer på nostalgi enn dens faktiske kvaliteter, uten at det nødvendigvis er sant. Selv om den berusende følelsen riktignok uteble med et nylig gjensyn i voksen alder, bekreftet det heldigvis også flere evigvarende kvaliteter – som at filmen besitter en perfeksjonert timing når det kommer til humor og casting (hva ville filmen vært uten Alan Ruck som bestevennen Cameron?), og at det energiske skuespillet til Matthew Broderick akkurat unngår å gjøre ham enerverende – men snarere ikonisk.

I tillegg oppleves filmens helhet som nesten like frisk i dag som den var på slutten av 80-tallet. Ikke nødvendigvis fordi Broderick bryter «den fjerde veggen» og snakker til oss, men i dag mer fordi Hughes’ observasjoner ligger i et realistisk, naivt og uskyldig toneleie som i kontemporær sammenheng er et sjeldent tilfelle når sluttproduktet samtidig er ganske frekt og ikke minst: ofte genuint morsomt.

266 Silverado (1985)

«Silverado» har en imponerende cast og tilhører toppsjiktet av 1980-tallets westernfilmer. I 1880-tallets USA ender en gruppe menn – spilt av Kevin Kline, Danny Glover, Scott Glenn og Kevin Costner – opp med å kjempe mot og drive den brutale sheriffen (Brian Dennehy) og den korrupte rancheieren i Silverado (Ray Baker) ut av byen.

Lawrence Kasdan, mannen som skrev «Raiders of the Lost Ark», finner ikke opp westernkruttet på nytt, men bretter ut en underholdende, klassisk westernberetning. Riktignok er historiefortellingen noe langsom i den etablerende fasen, der mange figurer skal presenteres og møtes. Det tar derimot ikke veldig lang tid før snøballen begynner å rulle, hvorpå Kasdan berører de fleste av sjangerens konvensjoner og motiver, men med et tempo og en filmisk finesse som gjør «Silverado» til mer enn en omfavnelse av klassisk amerikansk western. «Silverado» er bare i kraft av seg selv en særdeles vellykket, fornøyelig sjangerutøvelse som rettferdiggjør din tidløse oppmerksomhet.

265 The Last Emperor (1987)

For en som setter umåtelig stor pris på Bernardo Bertolucci som pur filmskaper, er det paradoksalt at hans mest prisvinnende og største kommersielle suksess, den internasjonale samproduksjonen «Den siste keiseren», ikke når opp blant de beste. Bertolucci gir seg her i kast med en episk biografisk beretning om livet til Kinas siste keiser, Pu Yi, som ble innsatt som treåring på begynnelsen av 1900-tallet. Bertoluccis film følger i stor grad keiserens utfordrende liv i takt med politiske og sosiale svingninger opp gjennom første halvdel av forrige århundre, inntil han døde som gartner og svoren Mao-tilhenger i 1967.

John Lone er ikke ekstraordinær god, men like fullt stødig i rollen som Pu Yi, mens John O’Toole dukker opp som en scenestjelende faktor i en mindre rolle som hans vennligsinnede læremester. Dramaet for øvrig er ladet med biografisjangerens sedvanlige dramaturgiske nødvendigheter, og bidrar til en unødig langdryg gjenfortelling der fokus gjerne kunne vært smalnet inn mot det mer spesifikke. Isteden blir det overordnede episke formatet den største begivenheten: det muskuløse filmatiske rammeverket av Vittorios Storaros blendende fotoarbeid, musikken, de mange tusen statistene, de tidsriktige kostymene og den spektakulære scenografien med en filmhistorisk sjelden lokalisering til Den forbudte by (den første filmen som fikk tillatelse av kinesiske myndigheter). Underveis gis assosiasjoner til «Den engelske pasienten», på godt og vondt. Det er en dramaturgi spunnet over historisk grunn som utbroderes pent, trygt og langsomt. Samtidig er det en eim av «Barry Lyndon» i en psykologisk portrettering av ensomhet og usikkerhet under makten og privilegiets påvirkning av enkeltmennesket, men som aldri biter seg ordentlig fast bak fasaden.

264 The Witches of Eastwick (1987)

Til en «alle-kjenner-alle-landsby» ankommer den ekstravagante Daryl van Horn i Jack Nicholsons skikkelse, til en usedvanlig effekt på tre single heksevenninner (Susan Sarandon, Cher, Michelle Pfeiffer). «The Witches of Eastwick» etableres umiddelbart som et ekstremt idiosynkratisk filmverk som ikke forholder seg til noen kjente rammer.

Regissør George Miller (klart mest kjent for «Mad Max»-filmene) lener seg på en vulgær, bitende og treffsikker dialog – og ikke minst en outrert overnaturlighet i story og visualitet, som grobunn for et univers hvor filmens stjerneensemble også kan spille ut hele sitt register uten at det bikker over. Jack Nicholson er i særdeleshet på hjemmebane når han bretter ut sitt forføreriske, djevelske og underholdende vesen, mens det kvinnelige trekløveret også fungerer særdeles godt. Dog er det Veronica Cartwright som er det aller mest underholdende bidraget i en fantastisk birolle, der hun hysterisk prøver å overbevise den intetanende lokalbefolkningen om ondskapens inntog i nærsamfunnet.

Aller sterkest er «The Witches of Eastwick» den første timen, hvor Miller fremdeles holder fingeren på avtrekkeren mens han leker med seerens forventninger – inntil han de siste 45 minuttene fyrer løs og lar de overnaturlige elementene ta fullstendig visuell styring, og samtidig mister grepet om den atmosfæriske, tidvis subtile og morsomme foranledningen.

263 The Mission (1986)

Vinner av Palme d’Or i 1986 (foretrukket foran Martin Scorsese, Andrei Tarkovsky og Robert Altman), lovprist av de fleste, og tilgodesett med en haug Oscar-nominasjoner. Likevel tok det mange år før jeg faktisk satte meg ned for å se «The Mission». Opplevelsen var blandet. Historien om idealistiske misjonærer som i søramerikansk jungel midt på 1700-tallet forsøker å beskytte isolerte indianerstamme fra imperialistiske krefter, er i utgangspunktet fascinerende og skremmende som historisk dokument. Problemet er at Roland Joffés regiarbeid etter hvert fortoner seg livløst; konfliktene settes intensitetsfattig opp, karakterutforskningen holdes på overflaten, og i mangel på interessante filmatiske grep forblir «The Mission» en konservativt oppbyggelig historie, som i manus også mangler et spenningsjagende driv bak ideen.

Heldigvis er det derfor en nytelse å se Oscar-vinnende Chris Menges kontrollert-majestetiske fotoarbeid av frodig natur og detaljerte nærbilder, som fra begynnelse til slutt gjøres blendende vakkert, til tross for det konservative uttrykket. I tillegg leverer både Robert De Niro og Jeremy Irons innbitt, energisk skuespill fra øverste hylle, selv om de lovende karaktertegningene fra begynnelsen ikke følges opp. Til slutt er det likevel Ennio Morricones gåsehudfremkallende musikk, som ligger konstant i bakgrunnen og tidvis forgrunnen av historien, som er og blir den virkelig tidløse kvaliteten i «The Mission».

262 Heathers (1989)

«Heathers» oppleves som en mørk reaksjon på samlebåndsproduksjonene av intetsigende og ufarlige tenåringskomedier som aldri lyktes i å kopiere inspirasjonskilden John Hughes. Men så hadde manusforfatter Daniel Waters også noe diametralt motsatt i tankene da han utarbeidet det omfattende «Heathers»-manuset, nemlig intet mindre enn Stanley Kubrick og især hans «Full Metal Jacket». Walters jobbet sågar med å få Kubrick til å filmatisere prosjektet til en tretimersproduksjon, men endte til slutt opp med å se Michael Lehmann filmatisere en nedtrimmet versjon av historien.

Det er likevel mengder av spennende egenart værende i «Heathers». Det er en befriende frekk og ondsinnet amerikansk komedie – med en grenseskyvende mørkhet som gir filmen en uforutsigbar tone – som dog ikke utnyttes til det maksimale ettersom filmen gradvis blir fanget av eget gjennomsiktige fortellermønster. Winona Ryder og Christian Slater er strålende i filmens to store roller, men det er den oppfinnsomme og velklingende dialogestetikken som virkelig er den skinnende kvaliteten i «Heathers». Filmen har heller ikke mistet tematisk relevans i lys av senere tids amerikanske skolemassakre, men først og fremst forblir «Heathers» relevant som filmverk fordi universet og dialogen er så tidløst morsom og original.

261 The Entity (1982)

Barbara Hershey er alenemoren som opplever å bli seksuelt trakassert av usynlige, overnaturlige krefter.

«The Entity» representerer i sine beste stunder det ypperste i skrekkfilmsjangeren, og i sine verste stunder det stikk motsatte. Inntil det punkt regissør Sidney J. Furie og forfatter Frank De Felitta bykser over i et uinteressant forløst klimaks i siste akt, er «The Entity» bortimot ekstremt fascinerende og skremmende artikulert, både i Herskeys overbevisende spill, de atmosfæriske bildene, og den virkningsfulle presisjonen i det å legge til rette for genuint angstfremkallende filmøyeblikk.