1980-tallet: 251 – 260. plass
260 Arrebato (1980)
«Arrebato» av Ivan Zulueta (for øvrig kjent som posterdesigner for Almodovar) er en spansk kultfilmskatt som skriker etter å bli sett. I hvert fall av de som har savnet en eksperimentell lavbudsjettskrysning av «Peeping Tom» og «Videodrome». Eller bare de som simpelthen elsker film, slik filmens hovedfigur gjør – den dysfunksjonelle skrekkfilmskaperen José – eller den mystiske skikkelsen Pedro som med sin besettende filmfanatisme personifiserer en slags sykelig voyeurisme.
Zuluetas filmspråk er tidvis psykedelisk ugjestmildt, men innehar også noen barokke tendenser i en forstyrrende og subversiv iscenesettelse av et avhengighetsskapt psykisk forfall. Det ryktes at «Arrebato» hadde en tiltenkt spilletid på tre timer, som senere ble redusert til mer spiselige 110 minutter. Noen vil sikkert innvende at også det er i meste laget, og kanskje har de et poeng. For «Arrebato» er i sine verste stunder regelrett uutholdelig. Samtidig er det så mange særegne filmkvaliteter innbakt i helheten at effekten uansett blir hypnotiserende.
PS! Filmen er noen steder, bl.a. IMDb, oppført med 1979 som årstall. Det kan imidlertid se ut som filmen hadde hovedlansering i 1980 etter en «limited release» i Spania i ’79. I denne sammenheng har jeg altså vurdert «Arrebato» som en film av 1980.
259 Drugstore Cowboy (1989)
Gus van Sant proklamerer en ambivalent narkotikaskildring i «Drugstore Cowboy» som var regissørens virkelige gjennombruddsfilm. Romantiserende eskapisme blandes med realistiske skildringer av narkohverdagens iboende helvete – der filmens narkoavskrekkende ambisjon balanseres befriende av humanitet og humor i menneskeportrettene.
I denne settingen hviler også mye på skuespillet, hvor Matt Dillon, Kelly Lynch og Heather Graham alle er fremragende og nær sine karrierehøydepunkter. I Gus van Sants filmografi står også «Drugstore Cowboy» fjellstøtt, ikke minst som en essensiell film i forståelsen og utviklingen av ham som filmskaper – på veien mot de virkelige mesterverkene som skulle komme i de påfølgende tiår.
258 Péril en la demeure / Death in a French Garden (1985)
Michel Deville spiller på sine sedvanlige sensuelle strenger i denne sofistikerte, dempede og ytterst elegante thrilleren med hengivne noir-referanser. Filmens figurer forflyttes uanstrengt, men kanskje også en smule umotivert av Deville, som i høyeste grad orkestrerer dette som en atmosfærisk kunstøvelse snarere enn å fokusere på logisk, narrative linjer. Historien er påfallende erotisk ladet, der alle figurer agerer og styres som seksuelle vesener. De seksuelle emosjonene visker ut rasjonelle handlingsmønster og gir et distinkt upålitelig univers der det blir vanskelig å forstå og sympatisere med de ulike menneskene (brikkene).
Filmen kan oppleves som noe livløs i sin omgang med figurene og det stillestående, dog stilistisk habile filmspråket. «Death in a Franch Garden» er muligens aldri virkelig eminent, og som erotisk thriller er den for lite dristig, for lite villig til å være spennende og kreativ i sin utførelse. Samtidig er Deville i stand til å iscenesette snuskete voyurisme på smakfullt vis i flere fine innstillinger, og bare i kraft av sin tiltalende særegenhet, er «Death in a French Garden» langt mer severdig enn dens bortgjemte posisjon skulle tilsi. Og for elskere av atmosfæriske, erotiske thrillere fra det europeiske kontinent, er den bortimot obligatorisk.
257 Le rayon vert / The Green Ray (1986)
Få, om noen, kunne skildre den psykologiske desperasjonen i et vennskapsforhold eller kjærlighetsliv, eller tegne opp ensomhet og rotløshet gjennom dialog, så overbevisende som Eric Rohmer. «The Green Ray» er femte verk i filmserien “Comedy and Proverb” som ble påbegynt med «The Aviator’s Wife». Og den er et melankolsk, men likevel fint og gradvis optimistisk portrett av moderne ensomhet.
Når Eric Rohmer får sving på dialogen, etablerer han en egen kunstform, og tidvis får jeg den opplevelsen under «The Green Ray». Også fordi lokasjonsbruken er så tiltalende – mye er filmet i og rundt stranden, som også er karakteristisk for Rohmer – og ikke minst fordi hovedrolleinnehaver Marie Riviéres portrett av den retningsløse kvinnelige hovedskikkelsen, er så hinsides mangefasettert og interessant figurert.
256 Testament (1983)
80-tallet var tiåret da atombombefrykten materialiserte seg i et nokså vidt spekter av filmverk, deriblant «Testament» i regi av Lynne Littman med bakgrunn som dokumentarist. Etableringen er som snytt ut av en Spielberg-film med sin finstemte, erkeamerikanske familieskildring, dog med anslag av en udefinerbar uro.
At den forholdsvis uspennende og enkle produksjonen for øvrig bærer preg av at filmen opprinnelig ble lagd for tv-mediet, distraherer ikke veldig. Til det er «Testament» for særegen og sterk. For idet øyeblikk landet rammes av en nær altutslettende atombombe, fortsetter Littman den intime, menneskelige hverdagsskildringen i katastrofens etterdønning for de overlevende – en hverdag som ikke karakteriseres av plyndring og anarki, men et lokalsamfunn som sammen forsøker å finne en slags vei videre i livet. På vegne av menneskeheten er det en tydelig optimisme tilstede i «Testament». Samtidig som filmen bærer på et umiskjennelig ubehag og en ubeskrivelig tristhet.
255 G (1983)
Svenske «G» fikk hardt medfart av kritikerne etter lanseringen på 80-tallet, men er gjerne beskrevet som en viktig generasjonsfilm av sin tid, selv om den i ettertid også har fått et litt frynsete rykte. Jeg så den for første gang i voksen alder, og ble overveldet over hvor virtuos den er, både ved å være stilsikker og deilig flagrende til flere kanter samtidig. I tillegg til å ha en bunn av et Wam & Vennerød-beslektet sosialrealistisk blikk på ungdomslivet, er «G» også opptatt av å iscenesette og kommunisere gjennom en estetiserende bruk av spennende tablåer og ikke minst musikk.
Både filmens skrik og pust føles å komme ufiltrert fra ungdommenes organer. Skisseringen er verken oppsiktsvekkende eller ualminnelig nyskapende, enten det er under den gryende oppdagelsen av hasj, kjærlighet eller rockemusikk. Styrken ligger i det genuine nærværet som regissør Staffan Hildebrand etablerer til figurene og miljøet – og (bokstavelig talt) en musikalitet i fortellingen, som tilfører en unik energi til helhetsportrettet av den ungdommelige tilstanden. Skuespillet er ujevnt, fra det gnistrende til det keitete, og med rockelegenden Magnus Uggla som mest minneverdig i en ekstrem homoseksuell karikaturfigur. Men aller best er «G» når lydsporet ikke bare tvinger seg på, men er så sterkt tilstedeværende at Hildebrand like gjerne etablerer musikkvideoer som en integrert del av historiefortellingen. I et kort segment smelter for eksempel musikken fra «Venus in Furs» av The Velvet Underground sammen med et pustberøvende fotoarbeid – slik at «G» også blir en serie av ulike spennende kunstuttrykk.
254 La femme publique (1984)
En ung kvinne, Ethel (Valerie Kaprisky), forlater sitt østeuropeiske hjemland for å søke lykken i Paris. Hun begynner å jobbe som nakenmodell, før hun får sjansen til å spille i en filmadaptasjon av en Dostojevski-roman. I den prosessen involveres hun i et intenst forhold til filmens tsjekkiske regissør, og snart vikles hun inn i et mørkt og bisart psykologisk maktspill der personligheten blir ubehagelig manipulert inntil skilleveggen mot filminnspillingens figur forvitres.
Andrzej Zulawski er på hjemmebane når han hemningsløst manøvrer i ytterkanten av menneskets mørkeste irrganger, og han tillater seg å befrukte filmuttrykket med en kameraførende tilnærming som fetisjerer kvinnefiguren portrettert av Valerie Kaprisky på mest mulig sensuelle vis. Samtidig er Zulawskis håndtering av film-i-film-perspektivet spennende integrert og iscenesatt. Og selv om det kan være krevende å hekte seg på de emosjonelle og intellektuelle trådene som kastes ut, fordi det umiddelbart reduseres til noe uangripelig, er den eksessive filmskapelsen som dytter frem hver scene en sterk nok kvalitet i seg selv. «Le femme publique» er ganske sikkert ikke av Zulawskis aller beste, men det er av hans aller vakreste.
253 Hellraiser (1987)
Clive Bakers britiske debutfilm basert på hans egen historie står som en av 80-tallets mest originale horrorverk av høyt nivå. Dette var faktisk av filmene som glapp mellom fingrene mine i de formative årene, og som jeg først plukket opp i forbindelse med dette prosjektet.
Det som skulle forbause meg mest er hvordan kjernen av filmen baserer seg på en fryktskapende atmosfære, snarere enn å dyrke en skrekkorgie i det helvete som filmen også åpner opp via en karakteristisk pusleboks. Men heldigvis vet Baker å holde «den andre siden» skjult som et truende element bak en nesten mer skremmende forgrunn av et ubehagelig familiedrama, noe som også forsterker den perverse vemmeligheten når Baker setter døra på gløtt til det grafiske S&M-helvetet. Men først og fremst er «Hellraiser» en kompromissløs, mørk horrorfilm som tar andre og interessante vendinger fra samtidens mange slasherproduksjoner, og som har en smartness og atmosfære i seg som ikke finnes i majoriteten av nåtidens torturpornoproduksjoner.
252 Say Anything… (1989)
Camerons Crowe regidebut er en av 80-tallest mest genuint følsomme og modne High School-baserte romantiske dramakomedier. Det er en film som virker hentet ut fra virkelighetens verden, der karakterene og utfordringene er ordinære og gjenkjennbare, og der filmskaperen ikke gjør annet enn å ta temperaturen på en ungdommelig kjærlighetshistorie, uten egentlig å gjøre noen stor sak ut av det.
John Cusack og Ione Skye er framragende som det forelskede paret, ladet med ektefølt tilstedeværelse for seg selv, og en like ektefølt kjemi i de mange scenene de deler. Crowe behandler ungdommene med innsikt, forståelse og respekt; her er ingen sexfikserte, endimensjonale og karikerte objekter – men snarere et håpefullt portrett fra en flott tid. Og naturligvis ispedd et ganske fantastisk soundtrack, håndplukket av en alltid musikkbevisst Cameron Crowe.
251 Big (1988)
Jeg vokste opp med filmer som dette – og elsket «Big». Det er kanskje ikke rart, for selv gjennom voksne briller fortoner dette seg som sømløs mainstream-film av beste merke, merket med smartness, glimt i øyet og balansert sentimentalitet. Dessuten gjør en keitete utgave av Tom Hanks faktisk en av sine aller beste roller som den 13 år gamle gutten som plutselig fanges i voksen kropp (mange virker å ha glemt at Hanks ble Oscar-nominert for «Big»).
Filmen utkom i samme tid som en rekke lignende produksjoner, men står i ettertid igjen som den mest sjarmerende og universelle. Jeg var i oppveksten over snittet glad i hverdagsmagiske filmfortellinger. Men et gjensyn med «Big» handlet likevel om mer enn nostalgiske følelser over en film som for mange år siden traff meg i min naive guttemage. Etter at jeg tilfeldig kom over filmen på tv nå i voksen alder, ble jeg igjen grepet av det magiske universet. Dette er definitivt et sjangerhøydepunkt, og en film som bør tas videre av nye generasjoner oppvoksende barn.
