1980-tallet: 231 – 240. plass

240 La femme de l’aviateur / The Aviator’s Wife (1981)

«The Aviator’s Wife» var først ut i Eric Rohmers filmserie «komedier og ordspråk» – og den setter på interessant vis opp den dumsnille og tiltaksløse Francois på rundt tjue år som vår protagonist. Mens Francois jobber natten ved siden av jusstudiene, får kjæresten besøk av en gammel venn og Francois bestemmer seg for å spionere på dem for å se om hun misbruker den friheten de har i forholdet. Idet han forfølger dem inn i en park kommer han i kontakt med en yngre studentjente som oppglødd blir med på spioneringen, og involverer seg i livet hans.

I motsetning til protagonistens ikke umiddelbart sjarmfulle vesen, kvikner filmen til av den unge jentas sjarmerende og forfriskende nærvær. Den mest minneverdige scenen finner også sted i parken; idet den samme jenta forsøker å få to turister til å fotografere henne foran Francois’ kjæreste og venn. Episoden utvikles til en fantastisk fornøyelig og ikke minst morsom sekvens. Derimot flater plottet litt ut den siste drøye halvtimen, da Rohmers sedvanlige kjærlighetsprat blir gående på tomgang uten den nødvendige gløden han har tent over lignende tematikk både før og siden. Men en middels opplagt Eric Rohmer er uansett mer interessant enn veldig mye annet.

239 Room 666 / Chambre 666 (1982)

Det er Cannes-festivalen 1982. Settingen er et hotellrom. Kamera er rettet mot en stol og et bord med en båndopptaker, samt et tv-apparat i bakgrunn. Hit inviteres et utvalg filmskapere som deltok under festivalen, av Wim Wenders, for å dele fritt fra sine subjektive tanker om filmmediets fremtid og kinoen i særdeleshet.

«Room 666» er interessant bare i kraft av å se noen av filmhistoriens vesentligste filmskapere agere alene foran kamera, med kroppsspråk og kommunikasjonsform, i en fri ramme. Fra en rastløs Antonioni, til Herzog som tar av seg skoene, og en veldig tilbakelent Fassbinder. Videre er «Room 666» likevel aller mest interessante i de substansielle betraktningene som ytres, fra diametralt motsatte perspektiver som aller tydeligst med Godard – som uttrykker seg, ofte ganske vittig, i det klart lengste partiet i filmens første del – og til Spielberg som blir den amerikanske, kommersielle stemmen fra et nesten utelukkende økonomisk-kapitalistisk perspektiv.

Innenfor rammene av én location som er et beige/brunt hotellrom, hvor én person snakker til kamera, er «Room 666» likevel såpass variert og eklektisk at helheten blir klart tilstrekkelig dynamisk innenfor svært passende 45 minutter. Med et retrospektivt blikk er det også fascinerende å høre hvordan de ledende filmkunstnerne av 1982 predikerer om kinofilmens fremtid, der vi i dag sitter med fasiten i hånda. Det er som å være i en slags tidskapsel, der man får mulighet til å se de største regissørene av sin tid, i sin tid, snakke om filmkunsten som om det ikke var kamera der. Aller sterkest, dessverre på et negativt vis, er det i ettertid likevel å se en åpenlyst uopplagt Rainer Werner Fassbinder ytre seg i én setning, før han reiser seg og forlater rommet. Bare noen uker senere gikk han tragisk ut av tiden med en overdose.

238 Tightrope (1984)

Det er offisielt Richard Tuggle som er oppført som regissør på «Tightrope», men det hevdes at det var hovedrolleinnehaver Clint Eastwood som i realiteten utøvde regijobben. Filmen er for øvrig av Eastwoods klart mest undervurderte; en mørk, snikende og relativt stilistisk New Orleans-basert thriller om en sleazy politietterforskers dels småparanoide og besettende jakt på en sexrelatert seriemorder.

«Tightrope» er aldri eksepsjonelt original, i den forstand at historiefortellingen i stor grad er konstruert av en tradisjonell politiarbeidskildring. Likevel fremstår dette som klart mer ambisiøst enn Dirty Harry-verkene, hvor det her anes å ligge noen underliggende tematiske egenskaper og en rikere visuell verden som påkaller assosiasjoner til Eastwoods fremragende 70-tallsthriller «Play Misty for Me». Det er en sterk, vibrerende kvalitet i lyd og bilde som kontrast til den innadvendte portretteringen til Eastwood – som likevel blir en interessant kvalitet i seg selv, der han fysisk og psykisk slites mellom livet som alenefar, politijobben og sin iboende seksuelle trang, som gradvis bringer ham selv ut i destruktiviteten. Iscenesettelsen er tidvis fremragende, og underholdningsverdien gjennomgående høy.

237 Sid and Nancy (1986)

En ung Gary Oldman portretterer Six Pistols-bassist Sid Vicious i den Alex Cox-regisserte «Sid and Nancy», der Chloe Webb spiller rollen som kjæresten Nancy Spungen. Cox skildrer deres elendige, lengselsfulle New York-liv gjennom en troverdig portrettering av den dypeste, selvdestruktive heroinavhengighet, krysset med en intens kjærlighetsfortelling mot at boblende bakteppe av punk-nostalgi. Filmspråket er energisk og anarkistisk anlagt, og mesterfotograf Roger Deakins mørktonede fotografiske avtrykk tegner grovkornede bilder av en urban samtid, i London og New York, som gjenspeiler den samme eksplosiviteten og rotløsheten som finnes nettopp i det visuelle.

Men «Sid and Nancy» er ikke frenetisk og ufokusert av den grunn, og den kanaliserer innimellom også en genuin ømhet, og er sågar kanskje nettopp på sitt aller sterkeste i disse sjeldne, rolige partiene – eventuelt når Cox innimellom tillater seg å svømme ut av naturalismen mot drømmesekvenser. Men først og fremst er «Sid and Nancy» en film som sikter mot, og lykkes, i å fange punkens sjel. Derfor har også dens kulturelle verdi i ettertid blitt stor, og som filmverk nær like udødelig som epoken og figurene den viser oss.

236 The Boys from Fengkuei / Feng gui lai de ren (1983)

Hou Hsiao-hsien er en institusjon i taiwansk film, og «The Boys from Fengkuei» peker som en av hans første filmer mot en gryende storhet skapt av en beundringsverdig tilsynelatende enkelhet bak kamera. Filmen åpner med postkortaktige bilder av taiwansk fiskelandsbyidyll, og Hsiao-hsien henfaller til nostalgiske stemningsbilder i etableringen av landsbyens gutter som senere i historiefortellingen reiser til kontrastfylt urbanitet på fastlandet.

«The Boys from Fengkuei» (som også kan gå under den alternative internasjonale tittelen «All the Youthful Days») er på mange måter en klassisk coming-of-age-beretning om det å vokse ut av familiens trygge tilknytning og finne sitt individuelle jeg i en ny og fremmed verden. Dens tiltrekningskraft ligger både i det faktum at filmen langt på vei definerte Hsiao-Hsien som auteur, og i de mange enkeltscenene som stikker seg ut fordi de alene har så sterk filmspråklig kraft eller bare fordi de fanger amatørskuespillerne i noen genuine hverdagsøyeblikk som bringer realismen over i noe uanstrengt poetisk.

«The Boys from Fengkuei» er tidvis sentimental og sjangerkonvensjonell. Men det er noe utover det rent kulturspesifikke som gjør den så forfriskende sett med et vestlig øye, og det har å gjøre med stemmen som gir særpreg til bildene og menneskene i den.

235 Near Dark (1987)

To tiår før bølgen av tenåringsromantiske vampyrfilmer skyllet over oss som en nær hovedlinje i populærkulturen, er det fristende å søke tilbake i tid – til blant annet «Near Dark».

Filmen havnet umiddelbart noe i skyggen av vampyrfilmsuksessen «The Lost Boys» som utkom året før, men i dag står begge fjellstøtt som essensielle og komplementære 80-tallsdokumentasjoner som portretterer vampyrisme ulikt; for i motsetning til Joel Schumachers glamoriserende, eventyraktige innfallsvinkel til vampyrverdenen, skildres vampyrismen her som en grufull sykdom, et virus som vil omvandle smittebæreren til drapsmann. Dødsfrykten er konstant til stede, men den mørke tonen forsterker samtidig den eksistensielle kjærlighetshistorien som bærer filmen fremover. Skuespillet er riktignok noe ujevnt og tidvis litt for rufsete, men det blir aldri ødeleggende. Kanskje fordi et sterkt, substansrikt manus ligger i bunn, og fordi Kathryn Bigelow i sin regidebut håndterer materialet med overbevisende stilsikkerhet.

234 The Sure Thing (1985)

«The Sure Thing» skiller seg fra mengden av 80-tallets mange tenåringsorienterte sexkomedier. John Cusack, som her spiller den ungdommelige hovedrollen, har riktig nok også ligging på agendaen.

Men regissør Rob Reiner manøvrerer etter hvert historien mot et annet løp, der menneskene og følelsene i historiefortellingen fremstår som noe mer virkelighetsnært og mindre karikert. Sympatiske og ektefølte skildringer av kjærlighet og vennskap innlemmet i en småhumoristisk varme, er også en øvelse Reiner har bevist å mestre gjennom flere filmer, og især på 80-tallet med filmer som «When Harry Met Sally» og «Stand By Me». Filmene kjennetegnes også av innlysende god kjemi mellom skuespillerne, hvilket også er tilfelle her i samspillet mellom John Cusack og Daphne Zuniga. Det er vanskelig ikke å like dette.

233 Midnight Run (1988)

På dette tidspunktet i karrieren hadde Robert De Niro åpenbart evnen til å velge gode sjangerfilmprosjekter som heldige hvileskjær mellom Scorsese-produksjoner og andre soliditetsverk. Som kjent har De Niro dessverre langt på vei mistet denne evnen eller viljen, og derfor får «Midnight Run» en form for ekstra dimensjon av glede blandet med fortvilelse – nettopp fordi filmen påminner om hvor fantastisk De Niro også kan være i et slikt uhøytidelig element.

«Midnight Run» er en eksepsjonelt velsmurt underholdningsfilm i regi av 80-tallets actionkomedie-høvding Martin Brest. Eminensen ligger i det vittige og skarpe manuset, og ikke minst i det kjemignistrende samspillet mellom Robert De Niro og Charles Grodin. Og i selvsagt Danny Elfmans i musikk – som utvilsomt er av hans beste og mest minneverdige filmkomposisjoner – i en av 80-tallets morsomste filmer.

232 Terms of Endearment (1983)

James L. Brooks «Terms of Endermeant» («Tid for ømhet» på norsk) er i første rekke usedvanlig sterkt spilt, men selve behandlingen av materialet kan heller ikke avfeies som en manipulativ og kalkulert tåreperse. Riktignok er filmens uttrykk ikke veldig fremmed fra tv-såpenes pregløse estetikk, og tematisk spinner filmen også tråder rundt godt etablerte familie- og kjærlighetskonflikter. Brooks’ filmatisering har imidlertid en ambisjon og et spenn som strekker seg lengre; delvis uttrykt gjennom en mangefasettert historiefortelling som brettes utover flere år, og som tillater en forseggjort utvikling der karakterer skildres med en følelse av levde liv.

Selv om disse overgangene ikke forløper helt uten uheldige knirk, er kvaliteten i manus og skuespill så øyehevende sterkt at det ikke egentlig kommer filmen særlig til skade. Jack Nicholson, Debra Winger og Shirley MacLaine leverer opp mot det ekstraordinære i et drama som nokså uanstrengt svinger seg mellom det såre, humoristiske og triste. Både publikum og kritikere lot seg også overbevise, og «Terms of Endermeant» vant sågar Oscar for beste film i 1984.

231 Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd / Mujeres al borde de un ataque de nervios (1988)

«Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» skulle markere et betydelig internasjonalt gjennombrudd for Pedro Almodóvar. Uttrykt som en energisk skruballkomedie etter klassisk amerikansk kunst, men formidlet med sydende middelhavstemperament, er denne symbiosen blitt et særegent filmverk som oser av overskuddsbasert glede og finesse på filmkunstens gode vegne. Scenografien, det gjennomført stilistiske designarbeidet og den ultratydelige fargebruken gjør hver innstilling til et mettende filmatiske møter. Den samme lekenheten og villskapen er også gjennomsyrende i manuset som hele tiden vrir og vender seg mot uante retninger, som i en lek med tilskueren.

Almodóvar holder et karakteristisk høyt tempo, kanskje til og med litt for høyt, i det han snedig og raskt syr den klassiske skruballkomedien inn i en forrykende verden av spansk såpeopera på høygir. Når jeg tidvis faller ut og ikke lar meg fullstendig engasjere, handler det aldri om filmskaperens ferdigheter når dette smeltes sammen på best mulige vis, men snarere om noe så enkelt som personlige preferanser. Når «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» munner ut i en forviklingsstyrt folkekomedie, eller en farse, er det med en serie situasjoner og scener som rett og slett ikke er min kopp med te – en innvending som vel også er oppsummerende for mitt lett ambivalente forhold til Pedro Almodóvar. Der jeg elsker den gjennomførte, ofte kompromissløse visuelle slagkraften, er oftere enn unntaket historiefortellingene og det ytre dramaet på ytterkant av det som behager meg. At «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd» likevel fortsatt er av hans klart bedre, også for meg, er udiskutabelt.