1980-tallet: 221 – 230. plass

230 Breathless (1983)

«Breathless» er en frekk og overflatetiltrekkende hollywoodsk neo noir-versjon av Jean-Luc Godards nybølgeklassiker «À bout de souffle». Egentlig oppskriften på et filmprosjekt dømt til å bli uglesett fra unnfangelsestidspunktet og vurdert på feil premisser, og dermed ingen overraskelse å lese i retrospekt at den Jim McBride-regisserte remaken ble tilnærmet slaktet i sin samtid. I senere tid har «Breathless» vært blant filmene som Quentin Tarantino har forsøkt å fremheve som en (av mange) personlige favoritter, men egentlig uten at dens status har vokst seg til noe veldig stort i dag heller.

I McBrides versjon overføres den parsiske atmosfæren til et glatt 80-tallskarakteristisk California, det snus litt på figursammensetningen, men ellers er mye av innholdet likt fra Godards film (som den gang ble ført i pennen av Francois Truffaut). Karismatiske Jean-Paul Belmondo er byttet ut med Richard Gere som sklir organisk og sjarmerende inn i filmens stilfulle, glinsende atmosfære av vakre mennesker og raske biler. Dessverre er Valérie Kaprisky en skygge av Jean Seberg, og hennes sensuelle fysiske tilstedeværelse klarer ikke å skygge over at hun også leverer tidvis fryktelig skuespill. Historiefortellingen er derimot tilbakelent og cool, samtidig som man hele tiden føler seg usikker på hvor veien tas videre. Både i form og handling kommer «Breathless» med en uhøytidelig og leken tone, selv om det også er opplagt at McBride ønsker å vise muskler som en filmskaper av estetisk fengslende tablåer. Innimellom skapes Tony Scott-vibber av estetikken, og det stilistiske uttrykket her kan faktisk også minne noe om filmeksperimentene Godard selv bedrev på store deler av 80-tallet i Frankrike.

Uansett er «Breathless» alene uttrykk for en frigjort og et filmatisk spennende prosjekt, som selv om den har sine innholdsmessige skavanker, mest av alt er et gjennomført visuelt filmverk som har overlevd tiden overraskende godt.

229 At Close Range (1986)

Lite er så tilfredsstillende som å bli overveldet over et anslag som er så filmisk inspirert og ambisjonsrikt iscenesatt at man umiddelbart bergtas og forføres. James Foley åpner «At Close Range» nettopp på en slik måte – med en åpningssekvens som gir oss delikate bilder av en mystisk og mysende Sean Penn bak bilrattet, i visuelt finstemte bevegelser i sakte film, klippet mot blikket fra en kvinne på gaten, til forførende musikk originalskapt til filmen av en opplagt Madonna.

Regissør James Foley setter fra første øyeblikk en tone som gjør meg oppstemt, og han holder meg på kroken til siste scene. Ok, filmen hadde kanskje ikke tatt skade dersom den trimmet bort 10-15 minutter i midtpartiet, men det er så mange gjennomtrengende kvaliteter i denne grovt undersette filmen at jeg glatt tar den for hva den er. Filmspråket veksler mellom det sobre og eksessive, kulde og sødme, subtilitet og overtydelighet. Alt dette personifisert i portrettene av far og sønn, spilt av Christopher Walken og Sean Penn. Walken som distansert og ondsinnet farsfigur av voldsomme fakter og overtydelig kroppsspråk, mot Sean Penn i rollen som desillusjonert sønn som naturlig absorberes av farens verden. Og begge, dog især Penn, er eksepsjonelt gode og virkningsfulle figurer i Foleys basert-på-virkelige-hendelser-fortelling. En fortelling som likevel berikes aller mest av en spennende visuell tilnærming.

228 Prick Up Your Ears (1987)

Gary Oldman, tidlig i karrieren, gir ansikt til den britiske dramatikeren Joe Orton som levde et spektakulært, intenst og forholdsvis kort liv inntil sin brutale død på 1960-tallet i den yrende Islington-bydelen i London.

«Prick Up Your Ears» er imidlertid ladet med skarpe vittigheter, servert gjennom fremragende skuespill – ledet an av Oldman i samspill med Alfred Molina som hans partner og elsker, samt en lysende Vanessa Redgrave. Regissør Stephen Frears, fremdeles i startgropen av en begivenhetsrik karriere, lager et svettende og nært kammerspill – nærmere en teater/televisualitet enn ekspressiv visuell filmkunst. Men hjertet slår hele tiden for karakterene og dramaet, og skildringen av det komplekse forholdet mellom Oldman og Molina nærmer seg også skjellsettende kvaliteter i gjengivelsen av homofilt samliv og seksualitet. Kanskje fordi Ortons liv ikke er universelt kjent, men også på grunn av filmatiske prioriteringer, fremstår «Prick Up Your Ears» blant de mer inspirerte biografifilmportretter, en subsjanger som litt for ofte ellers oppleves som forutsigbare pliktløp. Det Stephen Frears gir oss her, vel, det er noe helt annet.

227 Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains (1982)

Diane Lane, Laura Dern og Marin Kanter spiller tre tenåringsjenter som danner et punkband i «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», regissert av musikkprodusentveteranen Lou Adler som underveis havnet i kunstnerisk konflikt med manusforfatter Nancy Dowd (som tidligere hadde bidratt til manus på filmer som «Ordinary People» og «Coming Home») hvis reelle navn til slutt ble fjernet fra filmen. Først to år etter at filmen egentlig var ferdig innspilt, ble det lagd en montasje i form av en forrykende musikkvideo på høyt nivå ut fra datidens MTV-standard som filmen gikk ut i rulleteksten med.

Utover 80-tallet fikk «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», et slags gjennombrudd på kabel-tv etter sin trange fødsel på lanseringstidspunktet, og sånn sett en god stund etter at den portretterte punkbevegelsen var på sitt skarpeste. Med røtter helt tilbake fra starten av 80-tallet, kjennes det like fullt på kroppen hvordan filmverket har grodd ut av en tid og virkelighet der ungdommelig opprørskhet kunne uttrykkes musikalsk på globalt plan, hvor tre unge amerikanske jenter kaster seg sent på en bølge for å skape feministisk driv til en bevegelse som krever endringer. Det er en komprimert historiefortelling som skyter fart ut av et musikalsk miljø hvor medlemmer fra Sex Pistols og The Clash er med på å sette de musikalske rammene; som en punkbasert feminisme i ekspressfart om en jentetrio som blir et kultfenomen av et punkband, skulle filmen også i seg selv bli et slags kultfenomen. Helheten kan virke som et uorganisert filmverk, styrt av uklare motivasjoner og halvgod fortellerteknikk.

Plottet er overdrevent komprimert, nærmest i form av en altfor lang trailer, eventuelt en altfor kort spillefilm på sine knappe 85 minutter. Men inni dette ligger jo også filmens revolusjonære styrke, gjennom et energisk portrett av retningsløse og nettopp energiske strømninger. «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains» kom trolig som et forfriskende, feministisk bidrag som har utøvd en ikke-ubetydelig inspirasjon for flere – og må absolutt kunne anses som et betydningsfullt og fortsatt vitalt (men også oversett) stykke pop-kulturell, alternativ musikkfilmhistorie.

226 Talk Radio (1988)

Det har ofte vært vanskelig ikke å ha et forhold til enhver Oliver Stone-film, rett og slett fordi han enten har det med å fortelle store historier som forventer og stadig får oppmerksomhet, dyrker det sensasjonelle som skriker etter oppmerksomhet, eller gjennomgående skildrer enhver historie med en ekstrem tydelighet som gjør at verkene alltid stikker seg ut. Men viktigst; opp gjennom årene har Oliver Stone regissert et knippe betydelige og inspirerende filmverk. Derfor er det oppsiktsvekkende at Stone, midt i sin kanskje mest vitale periode som filmskaper, lagde «Talk Radio» – en film det snakkes lite om, og som få tilsynelatende har et forhold til.

Filmen forteller historien om en provokativ radiovert som går fra å være et lokalt til å bli et nasjonalt fenomen (tenk Howard Stern). «Talk Radio» er et konsentrert stilstudie med et begrenset karaktergalleri og location. Med svettende intimitet tar Stone oss inn i det klamme og mørke radiostudioet, der kamera hele tiden ligger nært på karakterene. «Talk Radio» er en atmosfærisk opplevelse av å være til stede i rommet, samtidig er det en film som fra de trange rommene trekker noen store, samfunnsrefsende linjer om samtidens medie- og kjendisdyrkende kultur. Dialogen er smart, kanskje for smart, og filmen bærer på noe av den samme pessimistiske tonen som sett i Sidney Lumets mesterlige «Network». «Talk Radio» er nok ikke helt i samme klasse, men likevel en undervurdert eller i hvert fall oversett film som evner å formidle noe betydningsfullt, og gjør det med et presist filmspråk, stødig skuespill og sterk dialog.

225 The Surrogate Woman / Sibaji (1987)

På 1980-tallet lettet sørkoreanske myndigheter på sin sensurivrige kontroll over filmindustrien, og skapte med det grobunn for uavhengige filmskapere som Im Kwon-taek å vokse frem. Kwon-taek skulle også bli den første sørkoreanske filmskaperen som i denne perioden gjorde seg gjeldende internasjonalt, som i 1987-produksjonen «The Surrogate Woman», hvor særlig hovedrolleinnehaver Kang Soo-yeon fikk oppmerksomhet (og ble belønnet med pris for beste kvinnelige skuespillerprestasjon under filmfestivalen i Venezia).

Når en kvinne ikke blir gravid med sin adelige ektemann til tross for gjentatte forsøk, oppstår en frykt for at de aldri vil få en sønn som kan drive familiearven videre. Familien bestemmer seg derfor for å finne en surrogatmor som kan være frem en sønn, og oppsøker en skogkledd liten dal som er kjent for å huse befruktningssterke ungjenter som kan kjøpes fri fra fattige kår for å bære frem barn for de mer privilegerte. Når de først ankommer den frodige, skogkledde dalen og beskuer den fra avstand omtales den som «vulva landsbyen» på grunn av formen. Når kamera panorerer nærmere, og vi kommer forbi trærne, er både vårt og deres første møte med en ungjente som ivrig løper etter en kalv. Det er denne 17 år gamle jenta som håndplukkes som surrogatmor, og som spilles så fantastisk av Kang Soo-yeon – i et portrett som svinger mellom ung opprørskhet, gryende nysgjerrighet, og som virker å bære på en selvsagt blanding av sensualitet og kraftfull personlighet som kommer til ulikt uttrykk gjennom filmene. Fra å slite med tilpasningsproblemer i møte med de kulturelle forventningene i en ny klasse, finner ut seg etter hvert til rette, ikke minst fordi hun lærer seg å sette pris på elskoven og blir forelsket i mannen som bare skal befrukte henne.

«The Surrogate Woman» forteller om klasseskiller, kjønn og overtro – men mest av alt er det en trist/tragisk fortelling, som på tross av sine distinkte kultur- og tidsspesifikke trekk også har en tidløs og høyst universell relevans. At filmen likevel ikke når helt opp, handler om den føles noe sped i konstruksjonen. Det følges som den med fordel kunne vært enda rikere både på nyanser og filmatisk virtuositet. Når det er sagt, så er «The Surrogate Woman» likevel, i hva den selv vil formidle, fortsatt en sterk og vakker filmskildring.

224 Absence of Malice (1981)

«Absence of Malice» fra 1981 føles som en naturlig del av det kunstneriske prosjektet Sydney Pollack utviklet gjennom 1970-årene. Særlig har filmen fellestrekk med den sobre (og fremragende) 70-tallsthrilleren «Three Days of the Condor». I «Absence of Malice» gis full konsentrasjon til en karakterdrevet spenningshistorie som kretser rundt en ambisiøs journalist spilt av Sally Field. Etter å ha fått tilgang på et politidokument velger hun å publisere en artikkel som navngir en person som mistenkt for bortføring og mulig drap av en lokal fagforeningsleder. Den mistenkte spilles av Paul Newman, som kort tid etter oppsøker journalisten for å renvaske eget navn, samtidig som han starter en egen etterforskning. Det fører dem etter hvert enda nærmere hverandre enn det journalisten i hvert fall var forberedt på. I kjølvannet reises en rekke problemstillinger knyttet til journalistiske prinsipper om etikk og etterrettelighet.

«Absence of Malice» drives frem av et innsiktsfullt (og oscarnominert) manus, noen eksepsjonelt gode scener og knakende solid skuespill. Både Paul Newman og Melinda Dillon ble nominert til Oscar, sistnevnte for en eksepsjonelt flott utført birolleprestasjon som et skjørt journalistvitne med sterkt anonymitetsønske som utnyttes av den kyniske journalisten. Det svakeste kortet i bunken er nettopp også valget av Sally Field som den hensynsløse journalisten. Field fremstår som vaklende der hun sliter med å uttrykke troverdighet bak en del av de avgjørende handlingene som driver historiefortellingen fremover. Selv om manusforfatteren selv har hatt bakgrunn som journalist og redaktør, er det også fristende å bemerke at filmen føles en smule urealistisk i fremstillingen av journalistikken, vel vitende om at fiksjonen jo ofte overgår virkeligheten. Det er også skillet mellom fiksjon og virkelighet som er Pollacks overbærende tematikk for filmen, noe som pakkes inn et velkonstruert og dialogdrevet, men likevel underholdende plott.

223 Tragedy of a Ridiculous Man / La tragedia di un uomo ridicolo (1981)

Kanskje er «Tragedy of a Ridiculous Man» den italienske mesterregissøren Bernardo Bertoluccis mest ufortjent oversette verk.

Ugo Tognazzi spiller rollen som en velstående sjef for en ostefabrikk, som en dag ser sin eneste sønn bli brutalt kidnappet av det som angivelig er en venstreradikal terroristgruppe. Han og familien mottar kort tid etter et stort pengekrav, hvilket kommer særlig ubeleilig da det er dårlige tider for ostefabrikken som trues av konkurs. Når vår man får signaler på at sønnen uansett er sannsynlig død, får han en idé om å utnytte situasjonen til økonomisk gevinst for bedriften.

Tognazzi ikler hovedrollen en karismatisk pondus, i en rolleprestasjon han også høstet skuespillerpris for i Cannes (Ugo Tognazzi er for øvrig faren til norsk films egen Thomas Robsahm). Tognazzi kanaliserer filmens tragikomiske, realistiske tone på mesterlig vis – og figuren kan lett ses som en aldrende Olmo (spilt av Gérard Depardieu), den unge revolusjonære som vokste opp til å bli rik og selvgod, i en slags spirituell oppfølger til Bertoluccis egne episke drama, «1900», fem år i forveien. «Tragedy of a Ridiculous Man» er imidlertid ingen film av episk størrelse – derimot er det et intimt, tett fortalt og engasjerende drama som stilistisk i sin dempede form ligger nærmere «The Spider’s Stratagem» enn «The Conformist» i Bertoluccis filmografi. I fravær av fotograf Vittorio Storaro (som var opptatt med Coppola-prosjektet «One From the Heart»), hentet Bertolucci inn Carl Di Palma – til da mest kjent for sitt samarbeid med Antonioni – som fotograf. Di Palmas høstlige og robuste foto tilfører andre kvaliteter enn Storaros skarpere, stilistiske omgang med farger og skygger som typisk gir et klarere kunstuttrykk. Uttrykket i «Tragedy of a Ridiculous Man» forteller heller en filmatisk historie om personer som puster og lever i en virkelig verden, hvor Carlo Di Palmas fotoarbeid fremhever dette, og hvor de ikke først og fremst skal ses som politiske eller psykologiske symboler i en større kunstnerisk filmkonstruksjon.

Ennio Morricones dempede piano- og munnspillmusikk harmonerer også med dette bildet, men uten å ha de ekstraordinære kvalitetene her som når den italienske maestro er på sitt beste, slik han for eksempel var nettopp i Bertoluccis «1900». Uansett, «Tragedy of a Ridicuouls Man» er særdeles vellykket og interessant som en «mindre Bertolucci-film», og fortjener definitivt å bli snakket mer om.

222 Désordre / Disorder (1986)

Tre unge mennesker som i et øyeblikk av uforsiktig desperasjon forårsaker en annen persons død, og som avgir felles ed om å holde det skjult for omverden, kunne også vært plottet som igangsatte en ordinær Hollywood-film. «Disorder» tilhører likevel en helt annen sfære. De tre er en del av et strebende post-punk-band, og etter hendelsen søker de tilbake til musikken, men må samtidig bearbeide hva som har hendt

«Disorder» er den etter hvert markante Olivier Assayas debutverk, og fremstår som en metodisk, minimalistisk anlagt skildring med gjenskinn av Robert Bresson, men innehar også en forfriskende røffhet, et markant blåtonet fotoutrykk, samt en eksplisitt musikalitet som gir en interessant audiovisuell dynamikk. Den Joy Division-lignende musikken, og konsertsekvensene, holder alene skyhøy kvalitet – og under den omkransende filmatiske kjøligheten skimtes psykologiske portretter av hovedfigurene som bærer filmen over 90 minutter sterkere enn narrativ fremdrift. Sett i lys av Olivier Assayas samlede filmografi, er det i retrospekt også særs interessant å se hvordan han allerede her mestrer å kombinere et konsist formspråk med konstant gåtefull tone og innholdsmessig uforutsigbarhet. Filmen fremstår fremdeles som en av hans friskeste og beste.

221 Lethal Weapon (1987)

Mer velskrudd, klassisk action-komedie alá 80-tallet, med mer vekt på action enn komedie, finnes kanskje ikke. Nøkkelen ligger i samspillet mellom Mel Gibson og Danny Glover, der tonen og kjemien som skal gjennomsyre hele filmserien, settes umiddelbart i første scene. Som to karikerte motpoler etableres de to figurene for oss med elskverdig tydelighet gjennom engasjerende eller genuint morsomme sekvenser, som rundt middagsbordet hos Roger Murtaughs med familie, eller idet Martin Riggs (Mel Gibson) skal snakke et suicidalt tilfelle fra å hoppe ned fra et tak.

Et nylig gjensyn minnet meg også over hvordan Richard Donner iscenesetter flere imponerende actionsekvenser som virkelig holder stand. Heldigvis, fordi plottet i seg selv sjeldent blir ekstremt spennende, og filmens forskjellige badguykarakterer fungerer midt-på-treet med en noe svakt utnyttet ressurs i Gary Busey. Filmens største kvaliteter ligger utvilsomt i Gibson/Glover-samspillet, og et knippe intenst gode enkeltsekvenser.