1980-tallet: 201 – 210. plass
210 Merry Christmas Mr. Lawrence (1983)
David Bowie gjør en av sine fineste rolleprestasjoner i krigsfangedramaet «Merry Christmas Mr. Lawrence» av Nagisa Oshima – en filmskaper som forut for 80-tallet hadde etablert seg som en av de mest toneangivende, radikale filmskaperne i Japan (gjerne omtalt som «Østens Godard») med «In the Realm of the Senses» fra 1976 som et hovedverk i sin produktive karriere.
«Merry Christmas Mr. Lawrence» er ganske fjernt fra Oshimas eksperimentelle bakgrunn, og i retning av et mer konvensjonelt krigsfangedrama fra 2. verdenskrig. Det er imidlertid en besynderlig og høyinteressant rollebesetning her: Det vestlige popikonet David Bowie spiller mot Ryuichi Sakamoto – det japanske popikonet av samme tid som også har skrevet filmens musikk. Med disse aktørene setter Oshima også to kulturer opp mot hverandre. Innenfor rammene av en krigsfangeleir, utspilles en japansk og britisk kulturkamp hvor moral og ærgjerrighet settes på prøve. Ved første øyekast kan «Merry Christmas Mr. Lawrence» virke som en film som gir et uheldig stereotypisk og lettvint bilde av den japanske kulturen knyttet til maskulinitet, ære og harakiri – av den typen som en ikke-japansk filmskaper overhodet ikke ville ha sluppet unna med. Det er imidlertid tydelig at Nagisa Oshima nettopp oppsøker denne fremstillingen som en nasjonal provokasjon, der synet på homofili og maskulinitet, ære knyttet til selvdrap, bevisst tydeliggjøres som en utfordring til et hjemlig publikum. I rollebesetningen er det også funnet plass til en beinhard Takeshi Kitano, som i den påfølgende tiden skulle vokse til å bli japansk film aller største ikon, mens Tom Conti er solid i rollen som britisk offiser med kjennskap til det japanske språket og kulturen, og som fungerer som en brobygger mellom de to leirene når splid eller misforståelser oppstår.
Som film er «Merry Christmas Mr. Lawrence» noe ujevn og kanskje ensidig, men også et dypt fascinerende, idiosynkratisk og særegent filmverk. David Bowie utstråler en slags spirituell og trollbindende, karismatisk tilstedeværelse som opphøyer karakteren til en nærmest religiøs skikkelse. Det er også en film ladet med homoerotiske undertoner, spilt av ikoniske popstjerner fra vest mot øst, satt til en krigsfangeleir med julestemning. Så, kanskje er det ikke fullt så konvensjonelt likevel?
«Merry Christmas Mr. Lawrence» har mye å by på, inkludert noen utrolig corny – men likevel rørende – flashback, og til slutt en ganske naiv, men fin tilnærming til den kulturelle- og identitetskampen som foregår foran kamera.
209 Psycho 2 (1983)
Som tidlig tilhenger og senere venn av Alfred Hitchcock, skulle australske Richard Franklin drøye tjue år senere (og i sin første Hollywood-produksjon) få lov til å lage den umulige oppfølgeren til legendariske «Psycho».
Det åpner med en homage til originalfilmen i et tilbakeblikk på den ikoniske dusjscenen, før Franklin våger å sette eget avtrykk på filmen. Og det gjør han med å etablere en atmosfære av psykologisk uro med tydelig Hitchcock-gjenklang, men med en autoritet som demonstrer selvstendige og ganske spennende ambisjoner på oppfølgerens vegne. Å hevde at «Psycho 2» løper inn i filmhistorien som en av få oppfølgere som overgår originalen ville vært blasfemisk, men Franklins film er vitterlig en av filmhistoriens mest imponerende og vellykkede oppfølgerfilmer – særlig med tanke på dens vanvittig krevende utgangspunkt. Anthony Perkins får mer handlingsrom, og filmens tvetydige, tålmodige blikk på den mystiske Norman Bates gjør «Psycho 2» til en mer utpreget karakterpsykologisk horrorfilm – og en film som er like smart som den er snedig og effektivt skrevet.
Foruten Perkins, er det kun Vera Miles som returnerer fra originalverket, mens Meg Tilly introduseres som et særdeles friskt og sjarmerende pust som den nye kvinnen i Bates’ liv. «Psycho 2» har opptil flere ekstremt velregisserte, inspirerte klassiske thrillersekvenser. Det er imidlertid mer solid filmskaperhåndverk enn innovativ filmkraft bak tablåene, uten at det er noe med det. Vurdert som en frittstående film, noe som selvsagt er umulig, er «Psycho 2» på grensen til briljant. Det er synd så få har oppdaget det.
208 Music Box (1989)
Costa-Gavras lager tilsynelatende aldri film uten å fundamentere dem i en politisk eller sosial kontekst som engasjerer ham. «Music Box» har noen klare paralleller til «Betrayed» som han lagde året i forveien. Begge er skrevet av Joe Eszterhas (samt produsert av Irwin Winkler) og omhandler personer med en tvilsom politisk overbevisning og historie som de holder skjult for omverden, men der den mørke hemmeligheten plutselig kan bli avslørt.
I «Music Box» spiller Jessica Lange en advokat som skal forsvare sin aldrende immigrantfar i en amerikansk rettssak etter at han er siktet for forfalskning av en gammel immigrasjonssøknad. Aktoratets påstand er at den tilsynelatende godhjertede faren og bestefaren i virkeligheten var en nazistisk sadist i 40-årenes Ungarn med tortur, voldtekter og drap på samvittigheten.
«Music Box» reiser noen interessante moralske dilemmaer, og Jessica Lange må kontinuerlig ta stilling til hvordan og om hun skal forsvare sin far, dersom han virkelig har begått de barbariske handlingene han anklages for. Langes skuespillerprestasjon er også filmens altoverskyggende kvalitet – der hun uten å ty til store fakter likevel sterkt uttrykker hvordan hun påtvinges å bære med seg noen mildt sagt uhåndterlige følelser. Armin Mueller-Stahl evner også å være fryktinngytende og tillitsvekkende på samme tid, slik karakteren er tenkt, og spilt med overbevisende realisme. «Music Box» er et konsentrert og dialogdrevet moralsk drama med en gjennomtrengende moralsk kraft som uttrykkes med en skremmende og vond troverdighet.
207 El nido (1980)
Den oscarnominerte «El nido» er en nydelig, liten spansk film om en eldre enkemann som lever i ensomhet, før livsgnisten på nytt tennes når han treffer en tretten år gammel skolejente. De to utvikler et lidenskapelig og emosjonelt (men platonisk) forhold basert på felles interesser og gjensidig fascinasjon og kjærlighet for hverandre. Forholdet ses på med problematiske blikk utenfra, men filmens følsomme nærhet til karakterene gir oss naturligheten i det.
Foruten det sensible og vakre filmspråket som ligger både i regi og foto, er det skuespillernes virkelighetsnære uttrykksfullhet som gjør «El nido» til en genuin følelsesmessig fortelling på beste ikke-manipulerte vis. Særlig fordi Ana Torrent, som på dette tidspunktet allerede var velkjent som en fremragende barneskuespiller gjennom «The Spirit of the Beehive» og «Cria cuervos», uttrykker en slags diskret praktfullhet som er en sjeldenhet å se, men som man blir desto mer nysgjerrig på. Det sobre, natrugitte skuespillet i scenene med den erfarne Hector Alterio (som hun også spilte mot i «Cria cuervos»), er det som åpner filmen opp for oss, og lar oss få kjenne på kroppen fornemmelsen av uunngåelig tragedie i enden av historiens gang.
206 Violent Cop / Sono otoko, kyôbô ni tsuki (1989)
Tittelen er egentlig betegnede: Takeshi Kitanos regidebut, «Violent Cop», gir oss den Dirty Harry-lignende politimannen Azuma – spilt av Kitano selv – som, mildt sagt, raskt tyr til respektløs vold i sitt politiaktige arbeid.
Med bakgrunn som komiker ble Kitano først involvert som skuespiller i det som i regi av Kinji Fukasaku var ment som en komedie. Etter at Fukasaku imidlertid hoppet av prosjektet, fikk Kitano også overlevert regiansvaret, og som debuterende filmskaper valgte han å omskrive manus med et ønske om å distansere seg fra komedien. I stedet er «Violent Cop» blitt en grim og hardkokt actionberetning dyrket på realistisk mark, av en prøvende filmskaper som iscenesetter sitt eget steinansikt med statiske bilder, lange tagninger og lite bevegelse/visuell utforskning. Vi ser en filmskapende Kitano som tydelig ikke ønsker å miste kontroll, som et speilbilde av karakteren han portretterer, iskald dog kalkulert.
«Violent Cop» kan være uspennende å se på, og er et stykka unna Kitanos beste verk som skulle komme få år senere. Men den bevisst svakkokende atmosfæren, som vipper over i uraffinert voldsbruk, har også en kunstnerisk effekt og kvalitet i seg selv, og filmen illustrerer på sitt vis en filmskaper på vei til å meisle ut et distinkt formspråk.
205 Gloria (1980)
Selv om «Gloria» ikke er John Cassavetes på direkte sparebluss, føles filmen mindre betydelig og energisk enn hans største verker. Mest fordi Cassavetes kjennetegn, skildringen av sterke personligheter som vises med vrangsiden ut, er mindre tilstedeværende.
Gena Rowlands er imidlertid som alltid strålende, men gis langt mindre å spille på enn i eksempelvis «A Woman under the Influence» og «Love Streams». Når det er sagt, er «Gloria» tidvis svært overbevisende, og især er åpningsminuttene av det mest intenst spennende Cassavetes noen gang regisserte. Samspillet mellom Rowlands og den lille gutten, som sammen rømmer fra mafiaen og parallelt føres sammen på andre plan, resulterer også i flere følelsesladde, finstemte scener. Disse kvalitetene alene gjør «Gloria» obligatorisk.
204 The Legend of Billie Jean (1985)
Helen Slater og Christian Slater spiller et oppvoksende søskenpar (de er ikke søsken i virkeligheten, til tross for sammenfallende etternavn) som møter noen ekstreme utfordringer i Matthew Robbins kombinerte coming-of-age- og road-trip-film «The Legend of Billie Jean» fra 1985. Det er her unge Helen Slater trer frem som en av 80-årenes kuleste feministikoner festet på film. Idet hun og broren utsettes for urettferdighet, ofrer hun egen frihet for at andre skal få øynene opp for det som er galt. Drevet av en iherdig rettferdighetssans følger vi henne fra det fattige trailerparkhjemmet til å bli pop-idol og heltinne for en ny generasjon som vekkes av både budskap og fremtoning. Moralen er enkel: Du skal ikke akseptere urettferdighet, men kjempe for det du tror på.
Det er her en ytre forandring som er katalysatoren, idet Bille Jean fysisk endrer utseende etter inspirasjon fra Jean Sebergs figurering av Joan of Arc i Otto Premingers «Saint Joan». Matthew Robbins vet tydelig hvilken kraft han råder over i billedgjøringen av den fantastiske Billie Jean-skikkelsen, og overlater fokus helt og holdent til Helen Slaters prestasjon. Heldigvis, ettersom karakterene rundt henne aldri blir særlig spennende. Særlig er Yeardsley Smith (som senere ble en kjent stemme gjennom «The Simpsons») mer enerverende enn morsom som et forsøksvis komisk birollealibi. Den idealistiske og naivistiske historiefortellingen har også flere andre svakhetspunkter, men overskygges av kvalitetene: Både av Helen Slaters opprørske og karismatiske tilstedeværelse som Bille Jean, og av Matthew Robbins’ estetiserte filmspråk som hele tiden jobber for å forsterke hovedfigurens flammende engasjement med en gjennomgående flamboyant visualisering.
203 L.A. Takedown (1989)
«L.A. Takedown» er Michael Manns tv-produserte thriller på drøye 95 minutter som hovedsakelig er kjent for å være forgjengeren til 90-tallsmesterveket «Heat». Og likhetene er slående: Historiefortellingen, figurene og mange av scenene er de samme. Men rammen rundt har veldig ulik tykkelse. I den forstand at «L.A. Takedown» fremstår som en skisse og upolert lavskalaproduksjon målt opp mot den massive og sofistikerte storskalaproduksjonen som skulle bli «Heat». Likevel er det aldri noen tvil om at «L.A. Takedown» også er et resultat av en auteur i action. Selv om tablåene er grovere og fotoarbeidet mindre finslipt, er det lett å se at filmen har et visuelt blikk på seg selv som overgår det aller meste i lavbudsjettsegmentet av kriminalfilmer lagd for tv på 80-tallet.
Filmen innehar dessuten minst én fantastisk og høylytt skuddutvekslingssekvens, som Mann senere perfeksjonerte til et av sine varemerker – det samme gjelder for hans evne til å la storbyestetikken kaste et distinkt lys over scenene. «L.A. Takedown» er kanskje ikke veldig matnyttig for andre enn de av oss som er over snittet begeistret for Michael Manns filmarbeider, men da er den til gjengjeld helt essensiell.
202 The Lost Boys (1987)
Det er alltid en viss frykt knyttet til det å se opp igjen filmer man holdt kjær i ung alder. Ikke bare oppdages det fra tid til annen at aldrende verk nærmest objektivt falmer av tidens løp, men i tillegg vil den subjektive opplevelsen og minnene aldri kunne gjenskapes når verket bivånes med et mer modent og kritisk sinn – hvor mye man enn prøver å kontrollere det. For meg og min generasjon er det nettopp 80-tallets lettbeinte underholdningsfilmer som står i denne risikosonen, deriblant vampyreventyret til Joel Schumacher, «The Lost Boys».
Tematisk er imidlertid dette en skjør, ufarlig coming-of-age-film om tilhørighet, og kampen om å passe inn i et miljø. I dette tilfellet et univers av blodsugende vampyrer som brukes som et spennende bakteppe for historien om en gutt som flytter til et nytt sted. Kombinasjonen av det gjenkjennbare i oppveksten og det skremmende, var på et tidspunkt i livet sterkt engasjerende og underholdende. I dag oppleves ikke «The Lost Boys» like sterkt, også fordi man ser at Joel Schumacher med fordel kunne kvesset knivene enda litt mer i de spenningsfylte segmentene, som ganske enkelt verken er veldig skremmende eller spennende løst. Selv om tolvåringen i meg nok opplevde det annerledes da jeg forelsket meg i filmen på video på begynnelsen av 90-tallet, kan jeg ikke huske at jeg fant den eksepsjonelt skremmende. Det handlet snarere om en fasinasjon for konseptet, en eventyrlig virkelighetsflukt, men innenfor rammene av noe godt og kjent. Deri ligger fremdeles dens styrker.
201 Kundskabens træ (1981)
Danskene, i likhet med for så vidt svenskene, har lenge hatt en uovertruffen evne til å feste universelle, troverdige tenåringsdramaer på filmrull. Nils Malmros’ «Kundskabens træ» tilhører de beste.
Møtet med puberteten er ofte blitt skildret med krampaktige provokasjonsforsøk, alternativt klisjeer eller utslitte overdrivelser. I «Kundskabens træ» er skildringen befriende harmløs og virkelighetsnær i konfliktene som skildres. Skuespillet er naturlig. Situasjonene er ektefølt. Dessuten tilfører Malmros filmen en varme gjennom åpenbar omtanke for de unge karakterene, og ikke minst en tiltalende humor som ikke tar brodden fra alvoret i bunn. Legg til at filmen er flott fotografert, så ender «Kundskabens træ» opp som et helstøpt oppvekstdrama av filmisk høy kvalitet.