1980-tallet: 191 – 200. plass

200 God’s Country (1985)

Det var i 1979 at den franske filmskaperen Louis Malle reiste til småstedet Glencoe i Minnesota. Dette resulterte i dokumentaren «God’s Country» som først utkom i 1985, noe som forstås i filmens siste del hvor Malle returnerer etter seks år for å fange utviklingen. Men hovedtyngden av den 90 minutter lange dokumentarfilmen ligger i besøket av 1979, hvor det som fanges for kamera er naturlige hverdagsobservasjoner og uanstrengte samtaler med lokalbefolkningen. Det utspilles som et slags miljøportrett som sier noe grunnleggende om et lokalsamfunn, om verdier og tegner for oss en bit av en amerikansk tidsånd og mentalitet. Louis Malles tilnærming oppleves som sympatisk, og hans oppriktige nysgjerrighet fører aldri til forsøk på å maksimere eller overdrive særegenheter ved menneskene eller miljøet.

Selv om tonen i «God’s Country» har en slags gjennomgående tilstedeværelse av tristhet i seg hele veien, er første del i stor grad likevel gjengitt med positivitet og ikke minst varme i møtet med relativt ukompliserte liv levd i et relativt ukomplisert amerikansk lokalsamfunn. Det er et fragment av det hvite, rurale, hardtarbeidende og konservative USA anno 1979-1986. Etter hvert ses også klarere konturer av en dysterhet i samfunnsskildringen, men en virkelig håpløshet blir først eksplisitt når Louis Malle returnerer til Glencoe seks år senere, hvor særlig den essensielle bondenæringen gradvis har opplevd vanskeligere kår i et USA under Reagan-perioden på første del av 80-tallet.

«God’s Country» er et lite, varmt og intimt dokumentarblikk som fanger noe voldsomt stort på sine knappe 90 minutter. Jeg skulle gjerne sett dette materialet i to-tre ganger så utstrakt lengde.

199 She’s Gotta Have It (1986)

Spike Lees pulserende, energiske debutverk oser av fortellerglede- og kraft. «She’s Gotta Have It» ble spilt inn på bare tolv dager, med trangt budsjett, og resultatet er et sjeldent kunstnerisk potent førstemøte med en av sin tids mest essensielle filmskapere. Det er noe unikt, nakent og prøvende uredd latent i hver bit av «She’s Gotta Have It». De rene, visuelle svart/hvitt-tonene møter et forfriskende og radikalt uttrykk, både i et upolert skuespill, og et sparkende feministisk portrett i omfavnelsen av kvinnelig seksualitet. Form- og fortellerspråket er gjennomsyret av en forrykende, og ikke minst suggererende, råskap – men særdeles vakkert utskåret.

Det er som om Lee har hentet næring fra New York-baserte filmskapere som Martin Scorsese i energiske gateportretter, og Woody Allen i stilistiske og typete miljøskildringer, men overført det til hva som skulle bli distinkt for Spike Lee, og som må ses på som et vitalt øyeblikk for utviklingen av amerikansk independentfilm generelt, og afro-amerikansk independentfilm spesielt.

198 The Burning (1981)

Harvey og Bob Weinstein stod i en av de aller første Miramax-produksjonene bak den fantastiske slasherfilmen «The Burning» fra 1981, et verk som står igjen som en av sjangerens absolutte høydepunkter! Ikke først og fremst fordi filmen er så fryktelig original der den stort sett følger sjangerens fotavtrykk. Men «The Burning» er fremragende hovedsakelig fordi den er ekstremt drivende nettopp på det som er alfaomega for å markere seg i denne sjangeren; besittelsen av et visuelt stilsikkert og finstemt filmspråk som bruker snikende stemningsfullhet sammen med flere komposisjoner av neglebitende, medrivende enkeltsekvenser for å bygge bro mellom de visuelle kvalitetene og et engasjerende/spennende plott.

Essensielt er også den myten som må skapes rundt en bad-guy-skikkelse, i dette tilfellet særdeles effektivt personifisert med den forbrente vaktmesteren Cropsy som søker blodig hevn på et nytt kull med ungdommer på sommerleir, der han fikk ansiktet deformert av brannskader etter et uheldig pek for fem år siden. «The Burning» innehar også skuespillerprestasjoner langt over gjennomsnittet i sjangeren (deriblant Jason Alexander aka George Costanza), mens gorekunstneren Tom Savini har orkestrert effektene til noen vanvittig makabre drapssekvenser som også høyner kvaliteten på de elementene. Men det er altså det overhengende regiarbeidet med en sexy, uhyrlig og filmatisk forførende utførelse som gjør «The Burning» så farlig forlokkende.

197 Top Gun (1986)

«Top Gun» er en deilig filmisk symfoni båret frem av et ikonisk pop-soundtrack og Tony Scotts MTV-estetiserte, men stramt iscenesatte actionsekvenser i luftrommet. I retrospekt var det også her Tony Scott etablerte sitt stilistiske jeg innenfor konvensjonelle underholdningsfilmrammer, slik at filmen også fremstår som en basal del av hans karriereutvikling.

Likevel er det ikke til å komme bort i fra at den daværende hovedingrediensen var filmens hovedperson, hvor en allerede up-and-coming Tom Cruise umiddelbart ble skåret i stein som Hollywood-yndling. Men så er det også knapt mulig å overdrive betydningen av hans bidrag; bak den åpenlyse, gutteaktige karismaen, ligger også lag av spennende integritet i en flammende og selvsikker portrettering av jagerpiloten Maverick. «Top Gun» er som produkt en veldreid tidlig blockbuster-film; uten dybde og nyanser, men fullpakket av kalkulerende actionscener og romantikk i en sømløs 80-tallsinnpakning som fortsatt holder bra mål.

196 The Year of Living Dangerously (1982)

Mye (og fortjent) oppmerksomhet for «The Year of Living Dangerously» har gått i retning av Linda Hunts formidable birolleprestasjon, hvor hun spiller en mannlig fotograf som blir Mel Gibsons journalistrollefigur sin essensielle høyre hånd under ekstreme journalistiske arbeidsforhold ved dekningen av de politiske urolighetene i Indonesia på 1960-tallet. Ikke bare er det imponerende fordi hun uanstrengt gir ansikt til en faktisk mannlig karakter, uten at det føles annet enn organisk, men selve karaktertolkningen er også så nyansert innbitt gjort at den fremstår som en av tiårets mest imponerende.

Mel Gibson og Sigourney Weaver er også sterke hver for seg og sammen, der de tidvis smelter elegant inn i de fargesterke bildene som regissør Peter Weir kraftfullt sender i vår retning. Vi er svettende til stede i begivenhetenes voldsomme sentrum, hvor det virkelig føles på kroppen at Weir er på filmatisk hjemmebane, flankert av sin faste fotograf Russell Boyds atmosfæriske fargespill og Maurice Jarres deilig synthklingende, tidsriktige score. 1980-tallet hadde sin andel politiske/journalistiske-portretter av historisk betydning, og «The Year of Living Dangerously» hører hjemme blant de bedre.

195 Barnens ö (1980)

«Barnens ö» åpner med at kamera panorerer over et badekar, der en barnekropp ligger tilsynelatende livløs under vannskorpen i noen minutter. Så spretter kroppen opp av vannet, oppglødd over å ha satt ny personlig rekord i å holde pusten. «Barnens ö» forteller historien om den snart tolv år gamle gutten Reine, som egentlig skulle tilbragt sommeren på en ferieleir utenfor Stockholm, men som har en nysgjerrighetstrang som fører ham ut på helt andre eventyr. Han starter hver dag med å kikke på kjønnsorganet for å se etter hårstrå, og trekker et lettelsens sukk når det ikke er noe der. Det er hans siste sommer som barn, og det gjelder å ta vare på det.

«Barnens ö» er et lekent, vitalt og energisk blikk på oppvekstens naive nysgjerrighet, hvor regissør Kay Pollak dyrker en tanke om at barndommen er endestasjonen for genuin ærlighet og renhet. Dette gjøres gjennom å speile verden gjennom historiens hovedfigur, spilt av en ung Thomas Fyk, som leverer en sterk og uanstrengt rolletolkning. Regiarbeidet er kanskje ikke like uanstrengt forløst, da Kay tidvis velger å ta uventede dramaturgiske og audiovisuelle avstikkere fra det forventede – blant annet med musikalske bidrag fra Jean-Michel Jarre – noe som setter filmopplevelsen på prøve. Innimellom kan formspråket oppleves som forstyrrende, fordi filmens absolutte kvalitet hele tiden ligger i den intime, sannhetssøkende koblingen til Reine – med Thomas Fyks naturlige, brennende tilstedeværelse foran kamera.

«Barnens ö» vant i sin tid Guldbaggen for beste film og er rettmessig vurdert som en moderne svensk klassiker. Men det er beklageligvis også et verk som er blitt mye omtalt og problematisert for en scene som er blitt assosiert med barnepornografi, og som dessverre har gjort den relativt vanskelig tilgjengelig.

194 Escape from Sobibor (1987)

«Escape from Sobibor» plasserer seg dels i den underholdningsorienterte tradisjonen av amerikanske filmer om rømningsforsøk fra krigsfengsler og fangeleiere, en tradisjon forankret i suksessverk som «The Bridge on the River Kwai» og «The Great Escape» fra 1950- og 60-tallet. Men samtidig slekter «Escape from Sobibor» også på både «Schindler’s List» og «The Pianist» ved å ta for seg krigens uutholdeligheter og ubarmhjertigheter med en massiv emosjonell tilstedeværelse. Selv det enkle tv-filmuttrykket (filmen er en britisk tv-film på tre timer, basert på virkelige hendelser) klarer ikke å overskygge de umiskjennelige kvalitetene i den engasjerende historiefortellingen og den sterke, men sobre skjebneskildringen.

Alan Arkin spiller hovedrollen, Leon, en jødisk fange som kun overlever fordi han samarbeider med nazistene i organiseringen av fangeleiren, til prisen av en evig skyldfølelse. Først når han slår seg sammen med en nyinnsatt russisk soldat, spilt av Rutger Hauer, får han en medsammensvoren med kapasitet til å organisere et felles rømningsforsøk. Den store utfordringen er imidlertid at de er over 600 fanger – og for å unngå at et stort utvalg av de gjenværende blir likvidert i straff for at noen få lykkes i å rømme, bestemmer de seg for at det er alle eller ingen. Men hvordan kan 600 mennesker rømme samtidig fra en strengt våpenbevoktet fangeleir? Se filmen.

193 The Unbearable Lightness of Being (1988)

Tidlig på 1980-tallet skrev Philip Kaufman manus til den første Indiana Jones-filmen, før han regisserte det episke og mange ganger Oscar-nominerte romfartsdramaet «The Right Stuff» til flere Oscar-nominasjoner. Med andre ord: Kaufman var utvilsomt i vannskorpen av virkelig storhet i denne perioden. Men et retrospektivt blikk avdekker også en CV av sprikende kvalitet, og en filmskaper som kanskje aldri helt klarte å meisle ut sitt auteur-potensial.

«The Unbearable Lightness of Being» fra 1988 er muligens Kaufmans siste virkelig gode film, og den illustrerer regissørens ubestridelige evne til å male kraftfulle tablåer i en uredd filmskapelse som tar for seg noe storslått. I denne settingen er naturligvis Daniel Day-Lewis et unikum som dominant scenestjeler, for iren får virkelig rom til å boltre seg med sin massive tilstedeværelse i dette politisk-erotiske dramaet satt til et Tsjekkoslovakia under 60-tallets sosiale omveltninger. Filmen byr også på et gnistrende og dampende samspill med både Juliette Binoche og en Hollywood-debuterende Lena Olin. Men det stødige filmhåndverket og skuespillet står ikke i et vakuum. Derimot er «The Unbearable Lightness of Being» virkelig filmen der den ellers ganske konvensjonelle Kaufman dikterer et visuelt særpreg til fortellingen med tydelig inspirert kameraarbeid med spennende vinklinger, klipp og bruk av dokumentarisk arkivmateriale i fiksjonen. Og ikke minst et poesisøkende filmspråk i Sven Nykvists stemningsfulle fotoarbeid. Selv om disse aspektene utvilsomt er med på å berike filmopplevelsen, føles det ikke alltid som om regissøren er i sitt rette element, og den svevende språkføringen blir i perioder ensidig og uspennende. Kaufman mister underveis grepet om filmens nerve, som er mer fremtredende i innledningen enn den er utover i historiefortellingen som gradvis blir mer seig i stegene.

192 Etoile (1989)

Peter Del Montes lite omtalte film stjeler til seg min oppmerksomhet fra første sekund. Med drømmeaktig musikk over klassiske fortekster, der musikken vedvarer til et bybilde der en purung Jennifer Connelly klyver ut av en drosje drapert i uskydsrent helhvitt. Atmosfærisk henfaller «Etoile» til drømmende tablåer der Connelly som ballettdanser personifiserer det vakre, det elegante og det mystiske som filmen visuelt kommuniserer. Man hengir seg til henne – og filmen.

Referansene til Dario Argento-mesterverket «Suspiria» er overhengende (ung amerikansk jente på ballettskole i Europa hvor mystiske ting inntreffer), men Del Montes film forblir introvert mot sin renhet, og bikker aldri over i voldsomhet av noe slag. Deri ligger også dens svakhet; filmen skuffer i det øyeblikk forløsningen av den hinsides stemningsfulle oppbygningen forventes. Innpakningen er praktfull, men innholdet grensende til det frustrerende. «Etoile» er uansett en av tiårets vakreste audiovisuelle filmopplevelser.

191 The Hitcher (1986)

«The Hitcher» er en av de filmene som under oppveksten hadde mest sjokkartet effekt på meg, og bildene av Rutger Hauer i psykopatrollen som den fryktinngytende John Ryder er brent fast i hukommelsen for alltid. Den karikerte og lite troverdige, men samtidig uhyre effektive og fantastiske John Ryder-skikkelsen, står seg også som en av 80-tallets mest skremmende filmikoner.

Senere gjensyn med «The Hitcher» avslører dessverre at filmen er mer blodfattig og mindre spennende enn minnene fra den tilsier. Den klassiske katt-og-mus-leken mellom Rutger Hauer og en ung (og mindre imponerende) C. Thomas Howell, er underholdende og passe velformulert thrillermateriale i b-filmsporet, som innimellom løftes opp av et knippe veldig minneverdige øyeblikk – og av Rutger Hauers voldsomme tilstedeværelse. Filmens uforklarligheter, motivmangler og enkle løsninger er også det som gjør den så effektiv og underholdende. «The Hitcher» vil trolig alltid stå støtt som en beinhard kultklassiker, men det merkes allerede at tiden ikke har gjort den bedre.