1980-tallet: 181 – 190. plass

190 Jean de Florette og Manon of the Spring (1986)

Selv om «Jean de Florette» og «Manon of the Spring» ble utgitt som to separate filmer i 1986, er det nå naturlig å se de som to deler av én film. (De ble sågar spilt inn samtidig med samme apparat og cast). «Jean de Florette» fungerer dessuten mest som en slags omfattende prolog, før den avsluttes abrupt med en tektsplakat som forteller oss at historien fortsetter i del to. Selv om andre del, «Manon of the Spring», riktignok kan ses som en fullverdig film alene, anbefales det sterkt å besøke «Jean de Florette» og «Manon of the Spring» som en samlet, episk film, som over sine fire timer utbroderer et familiedrama over tre generasjoner.

Vi befinner oss på den franske landsbygda, hvor de lokale bøndene sliter for å livnære seg, og hvor tilgangen til vann er prekær. I første del er Gerard Depardieu en sentral figur som den naive bonden som lures av den tilsynelatende egoistiske naboen, spilt av veteran Yves Montand, og hans evneveike sønn spilt av Daniel Auteuil. I «Manon of the Spring» ses også den unge skjønnheten Emmanuelle Béart, som her fikk sitt gjennombrudd, i en rollefigur som igangsetter den virkelige greske tragedien som fullbyrdes i den mørkere og mer grimme andre halvdelen. Det er her konsekvensene av tidligere handlinger kaster skygger over de ulike skjebnene, der Yves Montands karakter blir en hovedfigur som speiler menneskehetens iboende svakheter.

Både «Jean de Florette» og «Manon of the Spring» karakteriseres av å være fortalt med klokhet og konsentrasjon, og regissør Claude Berrí holder stødig i rattet mens han manøvrer historiefortellingen med blikket på målet, og uten å ta avstikkere underveis. Samtidig er den presumptivt enkle historiefortellingen mettet med en dybde og kvalitet som påminner om det litterære, uten at materialet av den grunn fremstår som mindre levende. Uten å ha lest det litterære opphavsmaterialet, fremstår adaptasjonen som særdeles vellykket. Rent filmisk puster dessuten Bruno Nuyttens fotografiske behandling av den franske landsbygda en friskhet til historien, som er mer enn bare postkortvakker.

189 Street of No Return (1989)

I Samuel Fullers stilsikre svanesang, «Street of No Return», dynker den aldrende mesteren en hardkokt «pulp noir» i deilig europeiskinspirert estetikk.

Det skorter altså ikke på vitalitet i «Street of No Return», som utvilsomt lukter mer av et søkende og energisk debutverk enn et gammelmannsverk der den tramper seg uforsiktig gjennom et frodig filmlandskap. Resultatet er en av tiårets store filmeklektiske høydepunkter; et kompromissløst og merkverdig kunstverk der hver innstilling oppleves som nye styrkende pust fra bemerkelsesverdig sterke filmlunger. Men ikke misforstå: Filmuttrykket er også bittert, stygt og tidvis smakløst komponert. Det kraftfulle auteur-engasjementet som ligger i formidlingen er likevel så overbevisende at «Street of No Return» skaper sin egen fantastiske filmnatur.

188 Born on the 4th of July (1989)

Tom Cruise ble umiddelbart 80-tallets glattpolerte tenåringsidol og Hollywood-stjerne nummer én gjennom «Top Gun», etterfulgt av vellykkede underholdningsprodukter som «The Color of Money», «Cocktail» og «Rain Man». Men da Cruise inntok hovedrollen i «Born on the 4th of July», som en skjeggete krøpling av en Vietnam-veteran stinkende av bitterhet, markerte det et interessant øyeblikk i Cruises karriere. Til dags dato er dette også en av de mørkeste tolkningene han har gjort, og sannsynligvis blant de mest utfordrende.

Filmen er basert på den virkelige krigshelten Ron Kovics historie, og gjennom hans øyne, regissert av Oliver Stone (som selv var Vietnam-veteran) i sin andre film om tematikken, er dette egentlig mer en historie om personlige illusjonstap enn typiske krigstraumer. Men alt henger sammen, og Stone presenterer et slags innblikk i de sosiale og politiske omveltningene på amerikansk jord som fulgte av den tilsynelatende endeløse Vietnam-krigen, og knytter det til et helhetlig bilde av noe dysfunksjonelt, både individuelt og samfunnsmessig.

Til tross for en spilletid på nærmere 140 minutter, fremstår imidlertid filmen som for knapp for sine ambisjoner. Dels fordi manuset, eventuelt klippingen, føles feil disponert i hva som vektlegges, dels fordi dens iboende erkeamerikanske struktur og visuelle fremtoning gir oppdrift til et emosjonelt patos som aldri kan fullbyrdes. For faktum er at jeg opplever «Born on the 4th of July» som et lite medrivende drama, der jeg mer enn å leve meg inn i virkeligheten blir stående på utsiden for å beundre et stødig snekret rammeverk. For all kreditt til Oliver Stone; filmatisk er dette upåklagelige saker med fremragende fotograferte krigssekvenser, og interessante visuelle sprang for å underbygge filmens skiftende sinnstemninger i de ulike fasene filmen pløyer seg gjennom. Men det er altså noe småslurvete og nesten overfladisk over helheten, noe som gjør at jeg aldri har blitt overbevist om dens storhet.

187 Dangerous Liaisons (1988)

Stephen Frears sju ganger oscarnominerte filmadaptasjon av Christopher Hamptons teaterstykke, tegner et storslått aristokrati der en psykologisk djevelskap presser mot en prangende overflate. Glenn Close er mesterlig i rollen som Marquise de Mertuil – et tvers gjennom iskaldt og kynisk portrett av en kvinne som utøver en hemsk makt over personene rundt og under seg. Bærende på en uregjerlig og illevarslende aura, henfaller hun til et manipulativt psykologisk spill av begjær og seksualitet, hvilket også utgjør rammene for det kvelende intimdramaet som utspilles i den overdådige aristokratluksusen.

«Dangerous Liaisons» nyter godt av et imponerende ensemble, som i tillegg til den lysende Close består av John Malkovich, Michelle Pfeiffer, Uma Thurman og Keanu Reeves. Skuespillerne utstyres med mye dialog – dog utfylles dialogtettheten heldigvis med et spennende fotografisk uttrykk der Philippe Rousselot evner å overføre en sensuell og kjærtegnende tone til den visuelle fremtoningen. Jeg har sjeldent vært særlig begeistret over verken Stephen Frears eller kostymedramaer generelt, men kvalitetene i «Dangerous Liaisons» er såpass appellerende at det er vanskelig ikke å sette pris på det, både som et teknisk og følsomt velfundert filmverk.

186 Burden of Dreams (1982)

«Burden of Dreams» er dokumentarfilmen om den fascinerende tilblivelsen av Werner Herzogs «Fitzcarraldo». Dokumentarist Les Blank var til stede helt fra prosjektets første fase i 1979, da filmteamet måtte trekke seg ut fra den søramerikanske jungelen fordi en konflikt ved den peruanske grensen mot Equador gjorde filmarbeidet for risikofylt (dokumentaren viser hvordan bilder fra nazistenes konsentrasjonsleirer ble spredd som fabrikkerte bevis på at filmteamet likviderte de lokale indianerne). To år senere reiste Herzog til et annet sted i den søramerikanske regnskogen, sammen med Jason Robards og Mick Jagger i hovedrollene. «Burden of Dreams» byr her på et unikt innblikk i denne innspillingen, som på et ganske sent tidspunkt måtte avbrytes etter at Robards reiste hjem av medisinske årsaker og Mick Jagger ikke kunne forskyve innspillingen på grunn av turné med Rolling Stones. Dermed måtte Werner Herzog, og Les Blank, reise tilbake for tredje gang. På det tidspunktet tok Herzog med seg Klaus Kinski – og resten er velkjent filmhistorie.

Herfra og ut er «Burden of Dreams» dels et ekstremt fengslende portrett av selve filmskapelsen med Herzogs besettende idé om å frakte en stor båt over en fjellside, formulert som en grunnleggende metafor i «Fitzcarraldo». Men dels er «Burden of Dreams» også en studie i det utfordrende samspillet mellom en primitiv lokalbefolkning og de vestlige filmarbeiderne. «Burden of Dreams» fanger mye spennende friksjon, også i kraft av Werner Herzogs frittalende og egenrådige tilstedeværelse med den uberegnelige Klaus Kinski i bakgrunnen. Kanskje lykkes til og med dokumentaren stedvis enda mer enn filmen den omhandler i portrettet av besettelsen over en storslått idé?

185 The Horse Thief / Dao ma zei (1986)

Min vei til å se «The Horse Thief» var, trolig i likhet med for mange andre, gjennom Martin Scorsese som på slutten av 90-tallet skulle kåre tiårets beste filmer sammen med filmkritiker Roger Ebert, og som trakk frem nettopp «The Horse Thief» som nummer én – vel vitende om at det er en 80-tallsproduksjon, men filmen ble først tilgjengeliggjort for de fleste på 90-tallet. Om jeg ikke deler Scorseses boblende entusiasme i samme grad, er det utvilsomt at Tian Zhuangzhuangs film er mesterlig i hva den er; en historiefortelling om en tyv som forsøker å stjele en hest, og som blir kastet ut av klanen sin og må vandre med barn og kone – men hvor det ikke er den egentlige fortellingen det handler om. Plottet er nærmest ikke-eksisterende, derimot har den filmatiske utnyttelsen av rommet rundt en besvimende kraft.

Filmen ser også helt fantastisk ut i dag på stort lerret, med krystallklare, vidstrakte bilder skapt av et følsomt fotoarbeid som fanger naturens vakkerhet og brutalitet med en særegen poetisk, åndelig kraft. Det er også en fascinerende filmskildring for den kulturelle/etniske observasjonen, men uten filmskaperens audiovisuelle teft for kraftfulle iscenesettelser, kunne «The Horse Thief» likevel blitt en seig filmopplevelse, men som isteden er blitt så saftig som materialet kunne bli.

184 Zelig (1983)

Lenge før Tom Hanks i rollen som Forrest Gump ble redigert inn i historiske nyhetsklipp så hele verden gispet imponert av forbløffelse, gjorde Woody Allen samme grep allerede tidlig på 80-tallet på imponerende vis i «Zelig». Filmen er en mockumentary om den menneskelige kameleonen Leonard Zelig som fra 1920-årene ble verdensberømt for sin evne til stadig å skifte utseende og personlighet i møte med nye mennesker og miljøer. Det er i seg selv et underfundig konsept, som Allen beriker med morsomme observasjoner og dialoger, samtidig som den tekniske bragden – inkludert Gordon Willis’ oscarnominerte fotoarbeid – tiltrekker seg minst like mye positiv oppmerksomhet.

Det sies at første versjon av filmen klokket inn på knappe 45 minutter, før Woody Allen og/eller produsentene så det nødvendig å legge til en ekstra halvtime. Dessverre, fordi det trolig hadde vært filmens perfekte varighet. «Zelig» er et fascinerende, underfundig og morsomt konsept, som i tid strekkes en anelse for langt ut (men som i sine beste øyeblikk er hysterisk bra og viser Woody Allens kreativitet på sitt ypperste).

183 Friday the 13th (1980)

Det er bredt akseptert at John Carpenters «Halloween» fra 1978 startet den amerikanske slashertrenden som fikk fotfeste på 80-tallet. Men det er ikke sikkert at samlebåndet ville løpt løpsk om det ikke hadde vært for «Friday the 13th» fra 1980. For Sean S. Cunninghams film var den første virkelig kommersielle slashersuksessen i kjølvannet av «Halloween», og den baserte seg på enkle formulariske grep som lett lot seg kopiere. Opp gjennom årene har «Friday the 13th» også utviklet seg til å bli en levedyktig franchise på egenhånd, med en enestående popkulturell posisjon som særlig har kommet til uttrykk via filmseriens antihelt, Jason Voorhees, som med den karakteristiske hockeymaska har figurert i en lang rekke oppfølgere. Som et gjentagende skrekkikon er det bare Freddy Krueger i filmhistorien som er verdig å måle krefter med Jason (noe de to også gjorde i 2003-produksjonen Freddy vs. Jason). Uansett, Jason Voorhees er mer eller mindre fraværende i 1980-filmen, som i større grad handler om å etablere en atmosfære av amerikanske ungdommer som slaktes ned én etter én ved Camp Crytal Lake, og som i mindre grad handler om å avsløre og iscenescette en drapsskikkelse (selv om den i siste akt definitivt også omhandler det).

Cunninghams regiarbeid har kanskje ingen utpreget egenart, men filmen er unektelig effektivt formidlet – med en fin, flørtende kvalitet i etableringen av den erkeamerikanske ungdomsgjengen, den seksuelle undertonen og en ubehagelig følelse av en fare som hviler bak buskene. Og når Harry Manfredinis virkningsfulle musikk slår inn for fullt (en musikk som minner påfallende mye på Bernard Herrmanns legendariske «Psycho»-musikk), høynes spenningsmomentet betraktelig. «Friday the 13th» spiller perfekt på klisjéene, og er en uunnværlig 80-tallsklassiker.

182 Friday the 13th Part 2 (1981)

Paramount smidde mens jernet fortsatt var suksessvarmt etter «Friday the 13th». Allerede året etter ble oppfølgeren lansert – med både ny regissør, manusforfatter, produsent og skuespillerensemble (det siste av naturlige årsaker). Filmen for øvrig er derimot tro mot forgjengerens suksessformel. En gjeng amerikanske ungdommer samles til sommercamp like i nærheten av Camp Crystal Lake, hvor det nå har gått fem år siden originalfilmens massakre fant sted. De er unge, nysgjerrige, festglade og seksuelt lystne – og derfor også fristende objekter for en hevnsugen Jason Voorhees.

«Friday the 13th Part II» har hevet skuespiller- og produksjonsstandarden, og flyter som filmfortelling stort sett enda bedre enn originalen; særlig er etableringen presentert som mer stemningsfull og pirrende. I det ligger også en mer fullkommen underholdningsverdi, som kun overgås av forgjengeren i det endelige klimakset som ikke når opp til samme høyder i toeren. Regissør/produsent Steve Miner har også en heldig hånd med de obligatoriske slasherøyeblikkene som etter hvert popper opp i effektive tablåer, mens Harry Manfredini fortsatt er med som en essensiell musikalsk bidragsyter i konstruksjonen av det som også er en vellykket suspense-drevet film. I valget mellom eneren og toeren, faller jeg helst ned på et gjensyn med denne.

181 Selskapsreisen (1980)

Skandinavisk, og særlig svensk film, har en stolt tradisjon når det kommer til folkelige komedier. Men det er likevel ingen film i den kategorien som overgår den originale «Selskapsreisen» fra 1980 – fremdeles tidenes mest sette svenske kinofilm med sine bortimot to millioner solgte kinobilletter. Selv har jeg vokst opp med hyggelige og ikke minst veldig morsomme familiestunder foran tv-apparatet til Lasse Åbergs komedieklassiker på nærmest årlig basis. Senere har gjensyn i voksen alder – med selvopplevde erfaringer som charterturist til Syden i bagasjen – gitt nye humoristiske perspektiver til de presise miljøskildringene, samtidig som den umiddelbare, ofte detaljorienterte og visuelle komikken er så gjennomført at det aldri står i fare for å bli utslitt eller for banalt.

«Selskapsreisen» er beviselig tidløs, men også et herlig resultat av tiden den er lagd i og for. Men hovedsakelig er den ustyrtelig morsom; oftest på bekostning av sitt fantastiske typegalleri og observasjonsevnen som uttrykkes i hver eneste scene, der Lasse Åberg selv leder an i den elskverdige portretteringen av den tafatte dog sjarmerende Stig-Helmer, som filmseriens bankende hjerte. Her er oppfølgerne også høyst severdige.