1980-tallet: 171 – 180. plass

180 Diary for My Children / Napló gyermekeimnek (1984)

En av de viktigste kvinnestemmene i europeisk film, ungarske Márta Mészáros, er nok aller mest kjent for «Diary for My Children» fra 1984 (som hun også vant Grand Prix for i Cannes). Filmen var første del av et filmkunstnerisk, semi-selvbiografisk trilogi-prosjekt som ble etterfulgt av «Diary for My Lovers» og «Diary for My Mother and Father». Vi møter her Juli, en foreldreløs ung kvinne som returnerer fra Sovjetunionen til hjembyen Budapest, hvor hennes iboende opprørskhet vekkes i møte med et samfunn som viser seg å være like preget av undertrykkende ideologiske tanker som det stalinistiske Sovjetunionen hun forlot, og hvor hun ikke minst må forholde seg til en fostermor som er i ferd med å tilrive seg maktposisjon i det nasjonale kommunistpartiet.

Det er sannsynligvis en fordel med noe kjennskap til ungarsk sosial og politisk historie for mest utbytte, men ingen nødvendighet. Det kan også tenkes at «Diary for My Children» snarere åpner opp for kunnskap, uten at den på noe tidspunkt oppfører seg på et leksikalsk vis i kommunikasjon med seeren. Mészáros er i større grad opptatt av en kunstnerisk formidlingskraft, og forteller med en slags elliptisk bildekraft, der selve historiefortellingen også er nokså løsrevet og gjerne formidlet med tilbakeblikk og dagdrømmende skildringer.

Hovedrollen, Juli, spilles av en strålende Zsuzsa Czinkóczi, som er filmens hjerte og motor i et tredimensjonalt menneskeportrett som viser henne sårbar og uskyldig like mye som temperamentsfull og sta. Gjennom hennes blikk og subjektive historie, sammen med den monokromatiske filmfotografiske gjengivelsen i svart/hvitt, oppleves «Diary for My Children» tydelig som en filmisk minnebok – eller som et vindu mot en annen tid, til en annen verden. Dramaet er åpenbart personlig og intimt, og alltid ledsaget av et spesifikt sosialt og politisk klima, hvor bare det at «Diary for My Children» kunne virkeliggjøres som et kommunistkritisk filmverk i Ungarn på 1980-tallet, er oppsiktsvekkende i seg selv.

179 Betrayed (1988)

Etter å ha ristet meg av de litt alarmerende 10-15 første minuttene av «Betrayed», der filmen gir noen uheldige signaler i retning av et mediokert romantisk drama, utvikler alt seg heldigvis raskt til å bli noe veldig annet. Og min innledende bekymring burde egentlig vært unødvendig med tanke på at den integritetssterke Costa-Gavras sitter med regiansvaret. Selv om den greske veteranfilmskaperen ikke har en filmografi som utelukkende preges av mesterverk, har han i det minste aldri vært i nærheten av å redusere seg til å filmatisere rent substansløse beretninger. Som oftest har Costa-Gavras snarere koblet seg på spennende tematiske ideer rundt samfunn og politikk som bakteppe for spenningssøkende historier, noe som også er tilfelle for «Betrayed».

Debra Winger spiller en FBI-agent som sendes til Midtvesten for å infiltrere en høyreekstremistisk organisasjon i kjølvannet av et rasistisk drap, og under arbeidet utvikler hun et sterkt forhold til familiefaren og krigshelten, spilt av Tom Berenger, som anses som en hovedmistenkt. Costa-Gavras graver seg inn i et foruroligende vepsebol av latent amerikansk terrorisme fundamentert på nedarvet rasistisk grums, og spenningsmotivet sys fortreffelig i sømmen mellom FBI-agentens konfliktfylte følelser og ubehaget i det som avdekkes.

Filmspråket er tett og intenst, mens fotograf Patrick Blossier også trekker frem et par virkelig minneverdige billedkomposisjoner. (Blossier har nylig vært fotograf på tv-serien «Les revenants», som er av de absolutt vakreste tv-seriene i nyere tid). Fordi Costa-Gavras legger et tett fokus på forholdet mellom filmens to hovedfigurer som en drivkraft for historiefortellingen, blir det også helt avgjørende at både Tom Berenger og særlig Debra Winger oppfyller rollene, noe de gjør ekstremt godt.

178 I Know My First Name is Steven (1989)

Det tre timer lange tv-dramaet «I Know My First Name is Steven» gjenforteller den sanne historien om sju år gamle Steven Gregory Stayner som i 1972 ble bortført av en barneforgriper, og manipulert til å akseptere at den fremmede var hans nye far – inntil han først som 14-åring rømte fra sitt nye og tilbake til sitt gamle liv – som nå skulle bli nytt igjen. Denne problemstillingen fokuseres på i andre halvdel, da filmen heldigvis ikke stanser etter å ha lagt bak seg et gyselig og effektivt fortalt kidnappingsdrama i halvannen time.

«I Know My First Name is Steven» avsluttes ikke med gjenforeningen som en positiv note. Isteden åpnes det for en spennende skildring av de problematiske ettervirkningene, der den skjøre Steven forsøker å gjenoppta relasjonene til sin virkelige familie, men samtidig bærer på en sju år tung bagasje som har formet ham i de viktige oppvektårene. «I Know My First Name is Steven» er fengslende og interessant hele veien, ikke minst også fordi det ektefølte skuespillet til Luke Edwards og Corin Nemec i rollen til henholdsvis 7 og 14 år gamle Steven, er så gripende. Samlet utgjør det et ekstremt gjennomført og tematisk komplekst filmverk, som også innehar en uhyggelig balansert soberhet i formidlingen, som bare forsterker inntrykkene, uten at vi mates med noe som helst.

177 Blue Steel (1989)

Det kan diskuteres om «Blue Steel» tilhører 1980- eller 90-tallet (filmen blir noen steder omtalt som en 1989-film, andre steder som 1990). Det som i mindre grad kan diskuteres er noen av filmens kvaliteter. Som kvinnelig filmskaperpionér, er «Blue Steel» Kathyrin Bigelows første actionthriller, som hun senere fulgte opp utover 90-tallet med «Point Break» og «Strange Days». Og det er med selvsikkerhet og selvtillit Bigelow hamrer løs på stortromma allerede i første forsøk; iscenesettelsen av actionsekvenser gjøres med filmatisk kraft, tempoet er finstemt, og det bygges opp en fremragende nerve i samspillet mellom fabelaktige Jamie Lee Curtis og Joel Silver.

Plottet er nokså banalt, men uttalt engasjerende, forfattet av Eric Red som samme tiår skrev den ikke helt ulike «The Hitcher». Jamie Lee Curtis har alltid vært en undervurdert skuespiller, og hun er her like fantastisk som den enda mer undervurderte Joel Silver i en deilig, subtil bad-guy-portrettering. I samspill med et stemningsmettet og stilisert audiovisuelt uttrykk, er «Blue Steel» et intenst og svettefremkallende sjangermøte – og et møte med en kvinnelig filmskaperstemme med en røst som påkaller og fortjener massiv oppmerksomhet.

176 Tokyo-Ga (1985)

Wim Wenders’ «Tokyo-Ga» er en hyllest til den japanske filmskaperlegenden Yasujiro Ozu, og særlig hovedverket «Tokyo Story», i form av en slags filmatisert dagbokreise til den japanske hovedstaden. Her lar Wenders kamera observere den japanske sivilisasjonen i et slags håp om å gjenfinne Ozu-elementer i det moderne samfunnet, slik det forelå for Wenders under besøket i 1983. Men mye handler også om Wenders personlige fascinasjon og fortapelse for Tokyo, og ikke nødvendigvis om å speile hver betraktning mot Ozus arv. Mindre spennende er filmens nostalgiske holdning, der nyere tids globalisering og amerikanske påvirkning, ifølge Wenders’ antydninger, har visket ut de kulturelle særegenhetene som Ozu filmatiserte.

«Tokyo-Ga» fremstår også som Wenders’ personlige forsøk på å gjenfinne ordinære hverdagsøyeblikk i gatene av Tokyo, slik Ozu kunne fanget dem. Problemet er at de knapt finnes, men Wenders lykkes ved én anledning; idet han fanger på kamera en liten guttunge som trosser morens formaninger, og i protest legger seg ned på gaten slik at hun må slepe ham etter seg. Utover dette, er «Tokyo-Ga» klart mest interessant når den fungerer som en ren Ozu-dokumentar. Det uttrykkes klarest i møtet med skuespiller Chishu Ryu, som spilte i majoriteten av Ozus filmer, og den genuine følelsesformidlingen som oppstår i dette intervjuet. Og ikke minst gjennom den innsiktsfulle samtalen som føres med Yuharu Atsuta, som jobbet tett med Ozu som kameramann gjennom hele karrieren, og som etter Ozus død knapt fant det meningsfullt å jobbe mer med film.

175 The Professional / Le professionnel (1981)

Georges Lautners machopregede actionthriller med den karismatiske tøffingen Jean-Paul Belmondo i hovedrollen, er bunnsolid filmhåndverk og ekstremt underholdende. Belmondo spiller en hemmelig agent som under et oppdrag i Afrika sviktes av sin egen oppdragsgiver, de franske myndighetene. Han er antatt død, før han noen år senere dukker hevntørstig opp i Paris. Rollen er som skapt for Belmondo, som elegant balanserer karakterens smartness og fysiske fortrinn med største troverdighet.

Filmens estetikk er gritty og usminket, men den overdrevne volden, tongue-in-cheek-humoren og det nokså urealistiske handlingsforløpet, trekker oss likevel over i et veldig fiktivt filmunivers. Men alt kjøpes, fordi filmen fungerer fantastisk på sine premisser. Når man på kjøpet får Ennio Morricones Chi Mai-stykke som filmens deilige gjennomgangsmelodi, er det aldri tvil om at dette er en veldig behagelig virkelighetsflukt.

174 Altered States (1980)

Kontroversielle Ken Russell realiserte i 1980 «Altered States» som sin eneste nokså rendyrkede science-fiction, hvor han igjen fant anledning til å blande favorittingrediensene: seksualitet og religiøse symboler. Selv om filmen var Russells første i Hollywood-systemet siden 60-årene, er «Altered States» utvilsomt utstyrt med et eksperimentelt uttrykk som gjør den langt mer kunstnerisk enn kommersiell.

Russell introduserer en debuterende William Hurt i hovedrollen; han er vitenskapsmannen som gjør seg selv til forsøkskanin i et hallusinasjonseksperiment – som for seerne utvikles til en grafisk og tematisk mindfuck-reise. Det er lett å trekke filmatiske paralleller til David Cronenbergs tidlige body horror-fase, i det hovedpersonen også kjemper mot fysiske bivirkninger som følge av tekniske eksperimenter. Russells filmiske håndtering er imidlertid enda mer sanselig og orientert mot visuelle bilder, der Cronenberg oftere finner tydelige intellektuelle forankringer.

Audiovisuelt er dette ekstremt fornøyelig med ekstravagante hallusinasjoner på menyen, selv i nokså cheesy åttitallsinnpakning. Den Oscar-nominerte musikken til John Corigliano er dessuten meget bra.

173 Documenteur (1981)

«Documenteur» av Agnes Varda er et poetisk, personlig video-essay på i overkant av én knapp time, subjektivt og naken fortalt i en eksperimentell form; om en fransk alenemor som tar med seg barnet til nye omgivelser i Los Angeles for en ny start i livet.

Det som er en slags umiddelbar oppfølger til Varda-dokumentaren «Mur murs», er likevel noe annet, og som filmuttrykk beveger den seg langs stadier mellom dokumentariske avtrykk og fiksjon på en tiltalende måte. Den selvbiografiske pulsen slår sterkt gjennom bildene, ofte av alminnelige episodiske hverdagsøyeblikk, men i møte med fortellerstemmen får disse bildene likevel en emosjonell og tidvis poetisk kraft som binder meg tett til filmuniverset og dets kvinneportrett – enten til tross for, eller kanskje også forsterket av, en forunderlig livløs stemme og skuespill.

172 Los Motivos de Berta (1984)

Altfor få har sett denne enestående spanske filmen, som oppsiktsvekkende nok var José Luis Gueríns debutverk. Filmen, som dels tar opp arven fra franske Robert Bresson i et asketisklignende filmspråk, og med en spirituell tone, som især slekter på Bressons sekstitallsproduksjoner «Au hasard Balthazar» og «Mouchette», er et vakkert og ettertenksomt drama fra den spanske landsbygda.

Gueríns film er imidlertid noe mer ekstrovert enn Bresson; den føler seg frem i terrenget på en mer utforskende måte, og faller tidvis over i en slags dokumentarestetikk. Likevel, dette er et coming-of-age-drama som skildres etter kunstneriske noter mer enn den setter opp konvensjonelle episoder. Tvetydigheten gjør den utfordrende, men bildene (i svart/hvitt) er alltid fortryllende og uttrykksfulle, på sitt minimalistiske, mystiske vis. Trolig en film som kan analyseres i hjel, noe jeg selv verken vil eller kan.

171 First Blood (1982)

Et nylig gjensyn var nødvendig for å vurdere «First Blood» løsrevet fra nostalgiske strømninger. Suksessen er enkel å forklare, for som ukomplisert action/voldsfilm er «First Blood» uhyre treffsikker. Nå er det filmens anslag som er dens store styrke; det er her John Rambo som karakterikon skapes i møtet med den erkeamerikanske småbyen Hope og dens irriterende, dog velfungerende karikatursheriffen spilt av nå avdøde Brian Dennehy. Den mystiske, mumlende, ensomme ulven av en desillusjonert Vietnam-veteran og krigshelt i Sylvester Stallones rufsete skikkelse, vandrende inn i en skogsomringet småby, til en vekselsvis vakker og ulmende musikk av Jerry Goldsmith.

Det første kvarteret er ekstremt stemningsskapende, og den neste halvtimen formes som en velfungerende action/thriller i villmarken – før den voldsomme sisteakten føles som et uheldig brudd, som dessverre også blir symptomatisk for det som skal utvikles til en filmserie av mer vekslende kvalitet, men av massive høyder.