1980-tallet: 161 – 170. plass

170 De vierde man / The Fourth Man (1983)

Paul Verhoevens siste hollandske produksjon før han satte kursen for Hollywood, var den erotiske, drømmende og surrealistiske thrilleren «The Fourth Man».

Verhoeven smører på med et ualminnelig tjukt lag av marerittaktige og opphissende tablåer i Jan de Bonts nydelige fotoarbeid, mens han grafser rundt i en sleazy fantasiverden som er blind for det opplagte. Riktignok svinger filmen mellom ulike stemningsbilder og tråder som vekselsvis berører bekmørk komikk og religiøse allegorier med hallusinasjonssekvenser, før den kaster seg over i hemingsløs thrillererotikk, antakelig til manges hoderisting. Men samtidig møter alle disse elementene hverandre i et potent filmspråk som er opptatt av en atmosfærisk, ekstravagant helhet. «The Fourth Man» er kanskje overkokt og vassen i kantene, men det er også filmens fuktige sider som gjør den så original og spennende å smake på. Et av 80-tallets definitive høydepunkter blant tiårets europeisk art-house-thrillere.

169 Fear City (1984)

Abel Ferrara var av de aller første auteurene jeg trykket til mitt bryst da jeg sent på nittitallet saumfaret videohyllene etter nye og gamle Ferrara-verk. «Fear City» fikk jeg imidlertid først mulighet til å s ei voksen alder.

Filmen bader i billig 80-tallsestetikk, der en sedvanlig skitten Abel Ferrara pumper bildene fulle med blinkende neonlys og nakne kvinnekropper på strippeklubb til rytmene av tidsriktig synth-pop. I bakgatene begås blodige drap og voldtekter, til en kontrastfylt gråaktig estetikk. Åpningsminuttene og andre enkeltscener i «Fear City» er av episk kvalitet, men som helhet er ikke filmen helt der oppe med Ferraras aller beste. Likevel er dette bunnsolid, sleazy underholdning og en type film som ikke produseres lenger. Rett på video-helten Tom Berenger er dessuten forrykende god i hovedrollen som eksbokser med problematisk fortid, mens Melanie Griffith viser sine beste former slik hun uredd gjorde i flere knakende gode filmer gjennom 80-tallet.

168 The Killing Fields (1984)

«The Killing Fields» er basert på opplevelsene til den amerikanske journalisten Sydney Schanberg (Sam Waterston) og den kambodsjanske journalisten Dith Pran (Haing S. Ngor) som rapporterer fra borgerkrigen i Kambodsja på 1970-tallet. Haing S. Ngor var selv overlevende fra Røde Khmer-regimets folkemord, og var helt uten skuespillererfaring da han ble hentet inn til rollen som Dith Pran. Likevel er det han som ender opp med å stjele oppmerksomheten med en følelsesladet og kompleks tolkning som sågar endte med Oscar-pris for beste mannlige biroller. En ung utgave av Sam Waterston er også fremragende, og båndet som oppstår mellom de to journalistene blir limet som holder fast på en struktur som underveis trues av en fragmentert og litt ufokusert historiefortelling. Men det er et bunnsolid filmhåndverk som ligger i bunn, hvor den britiske regissøren Roland Joffe aldri fristes til en forenklet overdramatisering eller krigsglorifisering.

«The Killing Fields» fremstår som sannferdig og klok, men også tidvis mektig som filmuttrykk i Chris Menges’ Oscar-vinnende fotoarbeid og Mike Oldfields musikalske bidrag.

167 Fitzcarraldo (1982)

Fascinasjonen min for «Fitzcarraldo» er nok sterkest bundet til filmens forunderlige idé og hvordan den ble til som filmverk, og i litt mindre grad til opplevelsen av å se den. For mitt foreløpig eneste besøk i Amazonasjungelen med Werner Herzog og Klaus Kinski ble aldri så stormfullt som jeg var innstilt på, mye fordi unødige krefter ble brukt på å trenge inn i filmens haltende historiefortelling. For det er som om Herzog har medbrakt innspillingens kaos til en tidvis urytmisk og ulogisk historiefortelling, og underveis funnet det mer spennende å hengi seg til den spektakulære naturen som omkranset dem i det dypeste Amazonas. Og det er ikke nødvendigvis noe feil ved det – fordi det er i det storslagne, eventyraktige fotoarbeidet og hele filmens scenografiske uttrykk at filmens kraftfullhet erigerer i takt med den besettende galskapen som Herzog maler frem gjennom Klaus Kinskis eksentriske jeg.

166 Mishima (1985)

Paul Schrader er naturligvis tungt assosiert med manusene han skrev for Scorsese-mesterverkene «Taxi Driver» og «Raging Bull». Og selv om han i tillegg kan vise til en respektabel filmografi som regissør, har han aldri helt vist samme gjennomslagsevne fra registolen. Men denne filmisk eksperimentelle beretningen om den japanske kunstneren og aktivisten Yukio Mishima er definitivt blant de mest interessante innslagene i Schraders katalog. Visuelt blander han på heldig vis svart/hvitt-segmenter med stilisert fargebruk, legger på iscenesettelser av forfatterens egne dramatiseringer, og etablerer en distinkt kunstnerisk scenografi som prioriterer estetikken minst like høyt som behovet for å uttrykke en konvensjonell biografisk fortelling.

For dette er vitterlig ikke konvensjonelt i noen grad. «Mishima» er snarere et beist av en kompromissløs kunstfilm – som i seg selv representerer Schraders tilsynelatende blinde begeistring for sitt kunstneriske objekts sannhetssøkende livsjakt, i alle sine besynderlige og fascinerende avstikkere fra allfarvei. Med fortryllende Phillip Glass-musikk som følgesvenn på veien.

165 Old Enough (1984)

«Old Enough» er en nydelig liten film om ei gatesmart tenåringsjente som utvikler et vennskap med 11 år gamle Lonnie fra en mer privilegert familiebakgrunn. Regissør Marisa Silver holder, som et troverdighetsskapende grep, dramaet tett og nedpå. Luktene fra et usminket, 80-tallsherjet nabolag i New York kjennes i nesa når kamera føres rustikt langs gateplan, hvor vi blir kjent med jentene og utviklingen av et vennskap.

«Old Enough» er sart og varm, men også en røff coming-of-age-skildring. Interessant er det at Marisa Silver kompromissløst feier voksenfigurene til siden, der de på stereotypisk vis kun skimtes i bakgrunn mens de rammer inn jentene i hver sin klassebakgrunn. Fokus er på barna og deres møter i en hverdag på vei mot å bli unge, selvstendige voksne mennesker i en levende storby. Én av barnerollene gestaltes av en debuterende Alyssa Milano, men det er Rainbow Harvest og Sarah Boyd som danner det imponerende hovedrolleparet. Disse innrammes i Michael Ballhaus’ stilsikre, dunkle kinematografi, som til «Old Enough» har hentet næring både fra tidligere samarbeider med Fassbinder og Scorsese. Det er et gjenskinn som definitivt kommer Marisa Silvers prosjekt til gode.

164 Lola (1981)

Et gjennomkorrupt og skittent Berlin er overhodet ikke renvasket fra krigens dager i andre halvdel av 1950-tallet. Byens mest innflytelsesrike herrer frekventerer uhemmet et bordell eller en nattklubb, hvor vakre Lola opptrer både som kabaretartist og prostituert. Men hun er også elskerinnen til den mektige bygningsherren som eier stedet, og moren til hans barn. På idealistisk manøver kommer en yngre, moralistisk anlagt byplanlegger til stedet, spilt av den alltid strålende Armin Mueller-Stahl, for å renske opp i det politiske grumsvannet og korrupsjonen omkring byens eiendomsutvikling – men som ender med å vikle seg intetanende inn i et forhold med vakre, men upålitelige og kyniske Lola. Det er som humanistisk moralisme er visket ut av tiden, eller i hvert fall en verden der nasjonens innbyggere må bygge og forholde seg til en ny virkelighet i skyldfølelsens farvann.

Mesterlige Rainer Werner Fassbinder retter et bitende, sarkastisk og skjevt blikk på en særegen virkelighetsskildring fanget i et enda mer særegent filmvisjon. Den rytmiske og lettbeinte musikken, ispedd skuespillernes tendens til overspill, bretter ut en komisk effekt. Melodramaet ligger heller ikke langt under overflaten. Samtidig utforsker igjen fotograf Xaver Schwarzenberger, i sitt kunstneriske samarbeid med Fassbinder, stemningsskapende bilder som bader i en spenstig fargepalett av gjennomgående brunt, rødt og grønt. Det er i det hele tatt en kitchy estetikk som på stilistisk vis formidler og fremhever 1950-tallets Berlin. En viril filmskapelse som kraftfullt skildringer en slags pubertal samfunnsoppvåkning. Brautende og energisk, men uten styring over kåt- og villskapen hvor både juridiske og moralske regler er til for å bli utfordret eller brutt. Foran det hele svinger Baraba Sukowa seg i rollen som Lola, som hun også gjorde i Fassbinders episke fjernsynsdrama og egentlige magnum opus, «Berlin Alexanderplatz». Filmspråket er videreført her, og «Lola» er i nærheten av tyskerens aller beste produksjoner.

163 A Summer at Grandpa’s / Dong dong de jiàqi (1984)

Der Hou Hsiao-hsien året i forveien skildret overgangen fra landsbylivet til bylivet i «The Boys from Fengkuei», svinger pendelen tilbake i «A Summer at Grandpa’s». Det kaotiske og moderne bylivet avlastes av landsbylivets ro og naturnærhet i det to gutter skal feriere hos bestefaren på landet på grunn av morens sykdom. For guttene blir det som å oppsøke en ny verden – og en fremmed mentalitet. Den idylliske overflaten av naturlige omgivelser skjuler ukjente koder, der de to guttene utforsker sin lille verden, og Hou Hsiao-Hsien lar det utfoldes i et filmisk rammeverk som dyrker nettopp barnas perspektiv.

Filmspråklig kjennetegnes filmen av lange og statiske tagninger – men også av et filmspråk som omfavner karakterene med en genuin nærhet og forståelse for menneskene i historien. Det er en humanisme som formidles med et observerende komponert filmspråk, der Hou Hsiao-Hsien tydelig har hentet inspirasjon fra japanske Yasujiro Ozu. «A Summer at Grandpa’s» er og blir en nydelig, virkningsfull fabel om barndommens blikk. Usentimentalt skildret, og årvåkent observert.

162 Wall Street (1987)

Et nylig gjensyn med «Wall Street» gjorde meg oppmerksom på at kjernen av filmen i større grad er en skildring av et far-sønn-forhold enn et intenst og spennende advokatdrama fra jappetiden. Men den karakteristiske miljøskildringen blir en avgjørende og effektiv katalysator i Oliver Stones velspissede dramaturgi. Men det er samtidig en ganske banal og ikke minst forutsigbar historiefortelling vi tas med på, dels fordi filmen er fremmed for subtilitet og vaghet med hensyn til hvor filmskaperen plasserer sitt hjerte.

Michael Douglas portrettering av det kyniske finansikonet Gordon Gekko er kanskje en altoverskyggende kvalitet i hver scene han deltar i. Men enda mer bærende for filmen, og nesten like imponerende (undervurdert?), er Charlie Sheens mer komplekse figurtolkning som ambisiøs aksjemegler og sønn av en moralsk arbeidsforeningsleder (portrettert av hans egen far, Martin Sheen). «Wall Street» er ikke blant Oliver Stones mest spennende eller imponerende filmprosjekter, men det er en seiglivet produksjon, fordi tidsånden er så sterkt tilstedeværende. Åpenlyst også forsterket av en intens og frenetisk kameraføring, så vel som den sitatvennlige og temposterke dialogen som en annen markant kvalitet.

161 White Dog (1982)

Historien om hunden som ble trent opp av rasister til å gå fysisk til angrep på mørkhudede mennesker, og som ble forsøkt omvendt av sin nye eier, var et filmprosjekt som i tidligere faser ble snust på av både Tony Scott og Roman Polanski. Det endte derimot med at Samuel Fuller fikk muligheten til å skyte filmen på lavt budsjett over ca. 40 innspillingsdager. Det skulle bli en bitter opplevelse, og hans siste amerikanske filmproduksjon. Filmen ble raskt gjenstand for misforstått tolkning, da Fullers metaforiske antirasisme av mange ble oppfattet som det motsatte.

Selv ser jeg «White Dog» som et originalt, konseptuelt filmkunstverk, som gir oss en av filmhistoriens mest interessante kommentarer om rasehets med en hund som objekt. Glemmes må heller ikke at Samuel Fullers atmosfæriske miks av b-filmestetikk og elegante kameraføringer gir det hele en filmisk substans. En tidlig scene hvor hunden går til fysisk angrep på en mørkhudet jente, er eksempelvis filmet med presis bildepoesi i slow-motion. Når disse bildene også lydlegges av en opplagt Ennio Morricone, er det klart at «White Dog» også blir en audiovisuell nytelse.