1980-tallet: 151 – 160. plass

160 Tetsuo (1989)

«Tetsuo» er en fascinerende japansk obskuritet på 60 minutter om en mann som opplever å få kroppen gradvis forandret til en maskin. Når filmens hovedfigur kikker inn i speilet og oppdager de første små metallbitene stikkende ut av ansiktshuden, er assosiasjonsrekken kort til David Cronenbergs «body horror»-konseptuelle horrorfilmer om den fysiske og psykologiske sammensmeltningen av mennesket og teknologien. Shinya Tsukamotos formspråklige innfallsvinkel er derimot noe ganske annet og får selv David Lynchs «Eraserhead» til å fremstå som konvensjonell og ufarlig. Ikke bare tas «body horroren» til ytterste potens når Tsukamoto utstyrer filmens maskin/menneskefigur med en roterende kjempedrill av en penis – for like avskrekkende er det mildt sagt rufsete og ugjestmilde formspråket i svart/hvitt som formes som en grotesk marerittutgave av 80-tallets cyberpunkunivers.

«Tetsuo» er aggressivt og hyperaktivt formidlet, tettpakket med industriell lyd (men svært lite dialog). Den eksperimentelle audiovisuelle innpakningen er krevende å forholde seg til, men også hovedkilden til at filmen fascinerer: Følelsen av at Tsukamoto vil noe, og vet hva han sikter mot, er tydelig tilstedeværende. Tsukamoto besitter likevel ikke Cronenbergs unike evne til å injisere det spekulative og skrekk-eksplisitte med en mer vedvarende under-huden-snikende ettervirkning. Som en filmisk symbiose av stål, teknologi og menneskevesenet, er «Tetsuo» først og fremst et ekstremt fascinerende konsept som filmuttrykk.

159 Stage Fright / Deliria (1987)

Michele Soavi jobbet gjennom 1980-årene tett med Dario Argento, deriblant som assisterende regissør på «Tenebre», «Phenomena» og «Opera». Soavi lagde også en dokumentar om Dario Argento før han spillefilmdebuterte først i 1987 med «Deliria», også kjent som «Stage Fright» (må da ikke forveksles med Hitchcocks film).

«Deliria» har det ene beinet godt plantet i den amerikanske slashertradisjonen, og det andre i det italienske giallouniverset som Soavi jo var oppfostret i. Filmen er kanskje mer det første enn det siste, uten at det egentlig spiller noen rolle. Settingen er enkel: En gruppe strebende amatørskuespillere jobber med å sette opp det de selv betegner som en intellektuell musikal. Underveis i forberedelsene blir de terrorisert av en uglemaskert drapsmann utstyrt med elektrisk motorsag. Soavi konstruerer ikke filmen i et etterforskningsperspektiv der et overraskelsesmoment skal ligge i avsløringen av drapsmannen, slik den klassiske giallotradisjonen tilsier. Drapsfiguren gjøres tidlig kjent, og filmens ambisjonsnivå blir i stedet liggende i en stilistisk filmatisk utøvelse. Man aner tidlig konturene av noe ekstremt lovende idet filmens åpningssekvens minner mye om hvordan Brian De Palma flere ganger har åpnet sine 70- og 80-tallsthrillere. Soavi tar umiddelbart innersvingen på publikum med en fantastisk iscenesatt teater-i-filmen-sekvens som tåler sammenligning med De Palmas særpregede film-i-filmen-sekvenser. «Deliria» fortelles også med et stilsikkert formspråk der Soavi nesten fremstår som det rene kjærlighetsbarnet til Argento og De Palma, samtidig som mekanismene i plottet har mer til felles med John Carpenter. Det som fort kunne blitt «trashy» og uoriginalt, er heldigvis gjennomført med en sans og formmessig perfeksjon som matcher ambisjonsnivået og gjør Deliria til en av 80-tallets desidert beste i sitt slag.

158 Matewan (1987)

Vi befinner oss i 1920-tallets virkelighet, hvor kullgruvearbeidere i en liten by i West Virginia velger å organisere seg til kamp mot de profittdrevne og rasistiske lederne av gruveselskapet, og i konflikten oppstår en skarp konfrontasjon som ender i blodsutgytelse.

John Sayles var opprinnelig forfatter, men vokste utover 80-tallet til å bli en særpreget autonom og vital filmskaper, og han brukte en årrekke på å jobbe frem finansieringen som muliggjorde «Matewan, som vel kanskje står igjen som hans største og viktigste filmprosjekt.

Det er muligens en enkel og renskåret fortelling formidlet på klassisk filmskapermanøver og med tydelige sympatistrukturer. «Matewan» er arbeidernes film, formidlet med samme lidenskap som figurene har for saken sin – og presentert med skyhøy skuespillerkunst. Chris Cooper gjør i voksen alder sin spillefilmdebut på imponerende vis som hengiven fagforeningsleder, mens en ung Will Oldham er lysende som tenåringspredikant – som om man skulle håpet han satset hardere på en filmkarriere også senere (selv om jeg også har satt stor pris på hans karriere som singer-songwriter). James Earl Jones, Kevin Tighe og Sayles-favoritt David Strathairn (som generelt er en fantastisk god skuespiller) bidrar også i stor grad til å etablere «Matewan» som en sterkt skuespillerdrevet film. Likevel er det nok fotoarbeidet til Haskell Wexler som opphøyer «Matewan» til et nært mesterverk foran mine øyne. De mettende, atmosfæriske bildene som bades delikat i brunskinnende, diffuse lysnyanser gir et distinkt visuelt uttrykk som i seg selv er altoppslukende å se på. Om dette var en liste over 80-tallets best fotograferte filmer, ville «Matewan» vært enda høyere på lista og trolig innen de tjue beste.

157 Min nabo Totoro / Tonari no Totoro (1988)

«Min nabo Totoro» tilhører de mer jordnære, ukompliserte og lite provokative skildringene i Hayao Miyazakis katalog. Men den barnevennlige historien om to små søsken som i en magisk skog treffer på skogsånden Totoro, er samtidig blant den japanske mesterregissørens aller mest populære, og ofte trukket frem som Miyazakis to-tre beste verk. Det er lett å forstå hvorfor, fordi vi plasseres i et bredt appellerende univers som både oppleves autentisk og drømmende romantisk/nostalgisk. Det er som en idealisert form av en virkelighet som neppe finnes, men som derfor også blir en avslappende og hjertevarm virkelighetsflukt. Man blir glad i og av Totoro og hans naboer.

156 Shoot the Moon (1982)

Ekteskapet er allerede på et stille, men sterkt følbart bristepunkt umiddelbart idet vi kommer innenfor veggene i det klassiske, amerikanske familiehjemmet der Albert Finney og Diane Keaton bor sammen med fire barn, alle jenter. «Shoot the Moon» har et historiefortellende startpunkt som frarøver oss konkret kunnskap om de bakenforliggende mekanismene som åpenlyst har ridd forholdet ut av kurs, men uten at det egentlig blir en svakhet. Albert Finney besitter en teatralsk tydelighet og scenestjelende autoritet som godt utfyller regissør Alan Parker og fotograf Michael Seresins mer nedtonede filmatiske tilnærming.

Der de negative følelsene i åpningen ulmer på personens innside, oppstår ganske snart et flammehav av emosjoner og handlinger for den desillusjonerte, middelaldrende mannen. På motsatt side er Diane Keaton minst like begavet i en mer utpreget nyansert rolletolkning, mens unge Dana Hill er hjerteskjærende god i rollen som parets eldste datter på 13 år (hun var 18 år da filmen ble spilt inn, og døde tragisk av diabetes allerede på 90-tallet).

«Shoot the Moon» handler mye om kraften i skuespillerprestasjonene, i rammeverket av et kontrollert, men medrivende og intenst separasjons- og relasjonsdrama. Det er riktignok et par scener i siste akt som tenderer mot å virke unødig pålesset og melodramatisk, men summen føles likevel virkelighetsnær og sterk. Dermed står «Shoot the Moon» side om side med flere sterke familie- og relasjonsdrama av evig kvalitet som utkom på 1980-tallet, slik som «Ordinary People», og som denne epoken i amerikansk film sjeldent får nok kreditt for å ha gitt oss.

153 Mask (1985)

Peter Bogdanovich lagde tidlig på 1970-tallet en av de virkelig store coming-of-age-sagaene i amerikansk småbylandskap som er festet til film noen gang i den flotte «The Last Picture Show». I «Mask» fra 1985 viderefører den tidligere filmkritikeren mange av de samme ikoniske, amerikanske motivene i en ny hjertevarm og genuin oppvekstskildring. Her handler det imidlertid om en 16 år gammel gutt som allerede har overlevd legenes spådommer om antatt levetid, og som nå går inn i det trøblete ungdomslivet med et maskelignende ansikt grunnet alvorlig sykdom med misdannelse av hele kraniet.

Tematikken i den biografiske beretningen er relativ lik som i «The Elephant Man» fra samme tiår. Bogdanovich leverer et sterkt og sårt drama, der de fleste klisjeer unngås i et manus, og med et skuespill, som treffer de emosjonelle notene med presis tyngde. Den stadig undervurderte Cher leverer en av sine fineste tolkninger (på tross av at innspillingen var preget av konflikt med Bogdanovich), mens vi også får se en av de tøffeste skuespillerne gjennom hele 80-tallet i den ofte oversette Sam Elliott, og ikke minst Eric Stoltz bak den oscarvinnende kostymerte masken, som gir alt av seg selv i et følelsesladet spill som gjør «Mask» til et både rørende og troverdig stykke film.

154 Silip (1985)

Hvor skal man begynne og ende i en beskrivelse av hva «Silip» er, og hvorfor den er så grenseløs fascinerende? Regissør Elwood Perez tråkker på sett og vis i fotsporene til chilenske Alejandro Jodorowsky, og kanskje en anelse Pasolini, når han iscenesetter en forstyrrende røre av sexploitation og surrealisme for å si noe om menneskets trang til tro og kopulere, innsnevret til hverdagen i et filippinsk bondesamfunn.

Filmen er tidvis ganske ekstrem når det kommer til eksplisitte skildringer av voldshandlinger og seksualitet, deriblant avhugging av hoder, nærgående bilder av dyreslakting og erigerte peniser. Scenene dyrkes imidlertid på en funksjonell måte, og brukes for å underbygge en slags mytisk atmosfære. Ekstremiteten får også en emosjonell dimensjon fordi integrasjonen er såpass naturlig gjennomført, samtidig som virkemidlene tydeliggjør filmens kunstneriske ambisjon. Dette er sannsynligvis hva man kaller enten-eller, men selv er jeg nesten personlig skremt over hvor fascinert og medrevet jeg ble av dette filippinske arthouse-dramaet.

153 Hannah and Her Sisters (1986)

Selv om jeg kan slite med å bli absorbert av menneskene i filmen, kjenne meg igjen og forstå dem, er «Hannah and Her Sisters» så overbevisende fortalt og spilt at jeg likevel forstår at den av mange anerkjennes som en av Woody Allens fremste. For meg er «Hannah and Her Sisters» først og fremst en film som promotorer skuespillerkunsten, vel vitende om at de er utstyrt med et over snittet kompetent manus ført i pennen av Allen, og er pent innrammet i Carlo Di Palmas nøkterne fotoarbeid (i sitt første samarbeid med Allen som Gordon Willis’ arvtager).

Hovedrollen gestaltes stødig av Mia Farrow, som tilsynelatende eneste funksjonelle medlem i en dysfunksjonell familie, mens det er det uberegnelige galleriet rundt henne som tilfører filmfortellingen et tidvis spennende liv. Aller best er Dianne West og Michael Caine, begge belønnet med Oscar, men bak dem rommer filmen en håndfull spennende og velspilte figurer. Mitt personlige høydepunkt i møte med «Hannah and Her Sisters» er likevel Woody Allen selv. Her i klassisk positur som notorisk hypokonder og nevrotisk tv-produsent. Det er mulig jeg rangerer disse sidesekvensene i filmen som høydepunkter fordi de skiller seg fra det dysfunksjonelle relasjonsdramet ved å speile alvoret gjennom humoren, og ikke omvendt. Uansett er dette jevnt over intelligent skrevet og imponerende spilt. En obligatorisk del av Woody Allen-katalogen.

152 Henry: Portrait of a Serial Killer (1986)

Det er interessant i et filmvoldperspektiv at «Henry: Portrait of a Serial Killer» på tampen av 1980-tallet var omdiskutert og av mange vurdert som et avskyelig filmverk som måtte forbys. I virkeligheten er filmen en spennende motsats til tiårets mange slasherfilmer som nettopp hadde dyrket vold i underholdningsøyemed. «Henry: Portrait of a Serial Killer» er derimot et realistiskdyrkende seriemorderportrett løselig basert på virkelighetens Henry Lee Lucas, som skal ha erkjent å ha begått over 300 drap fordelt på to tiår.

Hovedrollen spilles av en da umerittert Michael Rooker, som etter hvert skulle bli et kjent ansikt i mange storfilmer på 1980- og 90-tallet, og som her er uanstrengt overbevisende i tittelrollen. Filmens sparsomme budsjett på drøye 100 000 dollar er synlig, men ikke problematisk. Det gråaktige og litt heslige fotoarbeidet, med den dokumentariske kameraføringen, er med på å underbygge ubehaget – som faktisk er like sterkt tilstedeværende i hverdagsskildringene som i de groteske drapssekvensene. Regissør John McNaughton har ikke bare strippet filmen naken for effekter, men også for enhver antydning til smil og empati. Det er som om temperaturen senkes til en gåsehudfremkallende kulde når en uaffektert Michael Rooker og hans romkamerat, spilt av Tom Towles, begår de utallige drapene fordi de kan, og fordi de vil. Filmen er ikke et sekund underholdende, men konstant ubehagelig på mest fascinerende måte.

151 Pale Rider (1985)

Clint Eastwoods stille og gåtefulle tilstedeværelse er karakteriserende for den lavmælte westernfilmen «Pale Rider». Nærmest som et spøkelse beveger han seg mystisk i dunkel belysning, der Bruce Surtees’ minimalistiske fotoarbeid og skyggebruk underbygger hovedfigurens stille aura. Eastwood spiller en ukjent prest som ankommer en amerikansk småby på slutten av 1800-tallet for å bistå en gruppe gullgravere som tyranniseres av en grådig maktfigur (spilt av Richard Dysart) og hans underordnede.

I sin tredje westernfilmproduksjon fra registolen, er Clint Eastwood tydelig sjangertro; det er en tradisjonell westernberetning med gjenkjennelige, klassiske sjangerelementer på plass, der Eastwood underveis gir sine anerkjennende filmatiske nikk til blant annet John Ford. Samtidig som «Pale Rider» etter signende er en åpenlys homagé til George Stevens’ westernklassiker «Shane» fra 1953 (som jeg dessverre ikke har sett), er det et modernistisk og revitaliserende drag over Eastwoods filmatisering. «Pale Rider» står klart igjen som 80-tallets beste, viktigste og mest innbringende amerikanske westernfilm.