1980-tallet: 131 – 140. plass

140 Tro, håb og kærlighed (1984)

Bille Augusts oppfølger til «Zappa», er det enda skarpere portrettet av skjør oppvekst i «Tro, håb og kærlighet» («Twist and Shout»). Dette er historien om to skolekamerater i en liten dansk by. Bjørn er en utadvendt sjarmør som kan velge jenter som han selv vil. Erik er den beskjedne; preget av å bo med en alvorlig mentalt syk mor og streng far som holder ham nede. De ungdommelige følelsene finnes det imidlertid ikke stengsler for, verken i Bjørn og Erik. De blir stormforelsket. Bjørn beveger seg på skyer når han oppdager den store kjærligheten sammen med Anna, mens Erik først må hanskes med hjemlige problemer som stadig holder ham tilbake.

August forteller med usentimental røst om opprivende følelser, berører tabubelagt tematikk og skildrer sterke, men troverdige historier om ekte mennesker med ekte problemer. De unge skuespillerne er sjokkerende gode, både i filmens lavmælte partier og i scenene hvor de må spille ut de store følelsene. Videre gjør Bent Mejding en ikonisk tolkning som Eriks far; en mørkemann forkledd som familiefar, drevet av en indre diskret ondskap som langsomt forderver sønnens oppvoksende liv. Originaltittelen forteller rett frem hva dette handler om: tro, håp og kjærlighet. Et drama om mennesker i avgjørende øyeblikk av livet. Oppvekstfilmsjangeren har gitt oss mange sterke og gode filmer. Denne tåler konkurranse med de beste. Jeg ble rett og slett tatt på senga da jeg oppdaget hvor dypt den stikker. Dette er ikke melankoli på overflaten, men en film som hjemsøker deg lenge etter at du tror du er ferdig med den.

139 Cinema Paradiso (1988)

«Cinema Paradiso» er Giuseppe Tornatores universelt elskede kjærlighetsbrev av en film til et postkortvakkert Sicilia, til barndommens uskyldighet og til filmens magiske verden. Og det er utvilsomt vanskelig ikke å drømme seg bort til de sødmefylte bildene som nostalgisk spiller på en romantisk og uskyldsren forestilling av en oppvekst de fleste kan speile seg i. Fortellingen om den lille gutten med de eventyrlystne øynene, nydelig spilt av Salvatore Cascio, som så inderlig tiltrekkes av filmenes iboende virkelighetsflukter, og ikke minst den aldrende kinomaskinisten spilt av Philippe Noiret, er utvilsomt bevegende.

Tornatore skyr ikke sentimentale grep, men manipulasjonen er elegant og virkningsfullt forløst, da «Cinema Paradiso» beviselig står fjellstøtt som en emosjonelt rørende fortelling. Ankepunktet er derimot en seigtygd andre akt, der den lille gutten har vokst seg stor og søker tilbake til barndommens røtter. Fra det tidspunktet i filmen mister Tornatore sitt magiske manipulative grep om historiefortellingen, og dessverre er det da altfor lenge igjen av filmen til at det blir helt uproblematisk. Mitt forhold til «Cinema Paradiso» er følgelig også noe ambivalent, splittet mellom å bortimot elske første del, før jeg nær dysses i søvn av fortsettelsen og slutten.

138 Grave of the Fireflies / Hotaru no haka (1988)

Den virkelighetsnære animasjonsfilmen fra Studio Ghibli, «Grave of the Fireflies», demonstrerer i sannhet animasjonsformatets sjanger- og formoverskridende potensial – og den gjør aldri noe poeng ut av det.

Filmen skildrer hvordan en fjorten år gammel gutt og lillesøsteren hans forsøker å overleve og forsone seg med en ny hverdag etter at hele den japanske landsbygda blir bombet under 2. verdenskrig. Moren er allerede død, og de får ikke kontakt med faren. Vi vet allerede at barna også kommer til å dø. Det etableres i anslaget. Men verdien i «Grave of the Fireflies» ligger i den uhyre presise og enkelt konstruerte historiefortellingen, som er mer opptatt av å dyrke stemninger og følelser enn rytme og driv.

Det er opp gjennom årene lagd mange sterke filmer om krigens ubarmhjertigheter sett gjennom naive barneøyne. «Grave of the Fireflies» er imidlertid av de sterkeste, fordi den (paradoksalt nok fordi den er animert) føles som så genuint menneskelig.

137 Streetwise (1984)

I 1983 publiserte LIFE Magazine en artikkel under overskriften «Streets of the Lost» skrevet av Cheryl McCall, med en tilhørende bildeserie ved fotograf Mary Ellen Mark, som fanget den usminkede virkeligheten til unge tenåringer på skråplanet i Seattle. Artikkelen dannet grunnlaget for et dokumentarprosjekt, hvor Martin Bell – mannen til fotograf Mary Ellen Mark – fulgte ungdommene på nært hold med kamera og gir et episodisk dokumentarportrett i «Streetwise». Bell har kommet oppsiktsvekkende tett på miljøet, der han nødvendigvis har opparbeidet stor tillit blant de unge tenårene som til slutt agerer naturlig og instinktivt foran kamera. Dette er naturligvis en forutsetning for at noe overhodet skal fungere dokumentarisk, men «Streetwise» fremstår som ekstraordinær genuin i hvordan den så intimt får observere situasjonene som organisk oppstår. Desperasjonen ligger i bildene, men uttrykket er like fullt lavmælt, ikke tydelig iscenesatt – ei heller proklamerende, og i hvert fall ikke moraliserende eller dømmende.

Det er kanskje ingen overraskelser eller nye perspektiver her, og ungdommene kommer typisk fra brokete hjem med en uheldig bagasje tatt med fra oppveksten. Derfor skildres påbegynte liv med svake forutsetninger for å skape trygghet når de i ungdommen eksponeres for byens gatebilde, hvor veien gjøres kort fra småkriminalitet til prostitusjon, narkotika og vold. Men det er også fint hvordan den grimme hverdagsskildringen av håpløshet tidvis også rommer lag av kjærlighet, som blir liggende som et skjørt skall utenpå hver av dem.

«Streetwise» er sterk som et spesifikt Seattle-portrett av hjemløse tenåringer på 80-tallet, men den har også universelle og tidløse kvaliteter som et bilde på ungdommelig desperasjon og urban fattigdom, ikke egentlig langt unna italienske neorealistiske filmer fra 1950- og 60-årene. Filmens dramaturgiske form, og fravær av tydelige dokumentargrep som «talking heads», gjør også at det underveis er lett å glemme at man ser en dokumentarfilm.

136 The Right Stuff (1983)

«The Right Stuff» er et karakterportrett, en film om amerikansk heroisme, en skildring av romprogrammets utvikling i den tidlige NASA-fasen og en klassisk, erkeamerikansk «feel good film». Med over tre timer spilletid og en historie som strekker seg over flere tiår, burde det også være trygt å betegne «The Right Stuff» som et episk filmverk.

Philip Kaufman reiser indirekte spørsmålet om hvilken drivkraft som ligger i et menneske som får en til å ofre liv og helse i romfartens tjeneste. Alt besvares i et lettlikelig og aldri belærende eller selvhøytidelig tonefall. Den publikumsomfavnende fortellerformen tilfører kanskje ikke originalitet, men faktum er at «The Right Stuff» likevel fremstår som ganske unik i 80-tallskatalogen, og følelsen av å slekte på noe enda mer klassisk amerikansk er påfallende. Dessuten er skuespillet fremragende, toppet med Ed Harris og Scott Glenn. Førstnevnte hadde jo også en sentral rolle i 90-tallets store romfartsfilm, den nært beslektede «Apollo 13» av Ron Howard. Sannsynligvis vil de fleste i dag fremheve «The Right Stuff» i en innbyrdes kamp om et klassikerstempel. Jeg er tilbøyelig til å være enig i det.

135 Foxes (1980)

Det er ikke vanskelig å se at «Foxes» var en viktig inspirasjonskilde for Sofia Coppola under arbeidet med «The Bling Ring». Adrian Lynes debutfilm er imidlertid hakket mer realistisk, og mindre poetisk, i den filmiske tilnærmingen. Likevel er det også noen tydelige stemningsfulle fellestrekk i skildringen av hverdagsritualene til de Los Angeles-baserte tenåringsjentene filmen episodisk omfavner. Det handler om fester, konserter, og eksperimentering med alkohol, dop og sex. Lyne skildrer jentenes lojalitet til hverandre; de henger sammen, overnatter på tilfeldige steder, krangler, og finner sammen igjen. Jodie Foster utstråler en ung modenhet i rollen som en fornuftens dråpe i vennegjengen, som særlig må utøve ansvar for den rotløse venninnen spilt av Cherie Currie (kjent fra bandet «The Runaways») og den jomfruelige, men impulsstyrte venninnen som innleder et forhold til en eldre type (spilt av Randy Quaid).

Jodie Fosters rolleprestasjon er formidabel, ikke minst i scenene der hun står opp mot sin egen mor, som speiler en egen uheldig ungdomstid i møte med datterens dilemmaer. «Foxes» er episodisk skildret, noe som føles passende til ungdommenes lite strukturerte hverdag. Det handler både om å nyte og overleve ungdomslivets store prøvelser. «Foxes» er ikke feilfri som film, men Adrian Lyne er følsomt og nært til stede i de mange skjøre øyeblikkene som samlet gjør filmen så sterk.

134 The Lair of the White Worm (1988)

Med utgangspunkt i Bram Stoker-romanen med samme navn, er «The Lair of the White Worm» i høyeste grad illustrerende for Ken Russell som en av denne epokens mest visjonære, uredde filmskapere i denne skalaen.

Filmatiseringen starter forunderlig og langsomt: En arkeologstudent graver i Skottland frem en uhyrlig, slangeaktig hodeskalle – noe som kobles til en legende om en gigantisk orm som menneskene rundt ham anser som folklore. Men om filmens begynnende del lefler med konservative skrekkfilmmotiver i form av hodeskallefunn og gotiske omgivelser, blir «The Lair of the White Worm» fantastisk forfriskende fra det øyeblikk Russell vrenger frem sine mest billedlig spektakulære og bisarre ideer, med sterkt seksuelle overtoner (med falliske symboler overalt), til en radikal, visuell skrekkfilmoppvisning i siste del. Det som kunne resultert i en klønete og smakløs b-filmorgie, er heldigvis isteden blitt en serie av snedige, finurlige og styggvakre bildekomposisjoner. Derfor er «The Lair of the White Worm» av Russells beste; et kunstnerisk potent, pirrende og særdeles underholdende filmverk.

133 O Sangue (1989)

Pedro Costas debutverk er imponerende komponert; den særegne visuelle innpakningen gjør den både sober og ekspressiv om hverandre. Det er noe Robert Bresson-aktig over hvordan Costa instruerer skuespillet med en ektefølt perfeksjon over enhver detalj, fravær av sentimentalitet og det presise, avmålte filmspråket som nærer filmens ånd.

«O Sangue», eller «Blood» som er den engelskspråklige tittelen, føles egentlig aldri tilhørende 80-tallet, og dens åpenbare referansepunkter ligger da også noen tiår tilbake i filmhistorien. Ikke bare fordi Costa også hengir seg til en gjennomarbeidet svart/hvitt-fotografering som fører tankene til en av tidenes vakreste filmer, «The Night of the Hunter», men også fordi filmen har en iboende tålmodighet i fortellertempoet, og fordi filmens lynne i seg selv tar oss tilbake i tid. Selv om «O Sangue» er en sterk mellommenneskelig skildring av familieliv og kjærlighetsbånd i en mørk og eventyraktig – dog realistisk – setting, er det filmens slående visuelle kvaliteter – den nøye bildekomposisjonen – som virkelig gjør den så praktfull å se på. Blant filmhistoriens mest imponerende debutfilmer fra en regissør.

132 Angel Heart (1980)

I nå avdøde Alan Parkers allsidige og mektige filmografi representerer «Angel Heart» den britiske filmskaperens pompøse slagside. «Angel Heart» er en overlesset og overtydelig okkult thriller som nettopp derfor også har vært gjenstand for en del kritikk. På samme måte som filmkjennere gjerne angriper fengselsthrilleren «Midnight Express» fra 70-tallet, føles det som «Angel Heart» møter motstand på samme grunnlag; verkene bedømmes som for effektive, ladet med et substansløst indre i en spinkel intellektuell konstruksjon der alt handler om billedlig manipulasjon. Heldigvis deler jeg ikke det perspektivet, verken i tilfellet «Midnight Express», som er en ikonisk og intens thrillerkonstruksjon av beste sort, eller i tilfellet «Angel Heart» som fremstår som en av 80-tallets mest mettende og atmosfæriske mysterium fanget på film.

Et varmekvelende New Orleans der stanken av død hjemsøker de atmosfæriske bildene, der Parker lar figurene bade i sitt selvbevisste, hypnotiske filmspråk som damper så noir-hetende som mulig. «Angel Heart» er visuell eksess, men også fremragende spilt med Mickey Rourke som perfekt bærer oss forbi det stilistiske universet. I et svakt øyeblikk kan jeg innrømme å elske «Angel Heart».

131 The Empire Strikes Back (1980)

Selv om George Lucas og hans Industrial Light & Magic etablerte en ny effektstandard i science-fiction-segmentet med «A New Hope» på slutten av 70-tallet, føles det likevel som hele Star Wars-produksjonen tok et betydelig steg videre med «The Empire Strikes Back». Historien er full av eksempler på at større budsjett og økte produksjonsmuskler ikke nødvendigvis fører til mer spennende eller velgjorte filmverk. Men «The Empire Strikes Back» fremstår på de fleste områder som en vellykket oppgradering; filmfortellingen er rikere, manuset tyngre, dramaturgien enda mer tettpakket, og hele konstruksjonen og filmuttrykket virker mer gjennomarbeidet enn i forløperen.

Å være midtre del av en trilogi (om vi vurderer de tre første filmene som en selvstendig trilogi, som det selvsagt ikke er), gir filmskaperen også noen klare fordeler. Eksempelvis nyter filmen godt av at de obligatoriske figurintroduksjonene allerede er unnagjort, og isteden kan tid settes av til en mer spennende utvikling av figurene og relasjonene, mens historiefortellingen kan åpnes opp på nye måter, med også et større kreativt handlingsrom. «The Empire Strikes Back» er dessuten originaltrilogiens visuelt mest spennende filmfortelling, der den dykker ned i mørkere stemningslag, gjenspeilet i et slags melankolsk og mørknyansert fotoarbeid som skiller seg fra «A New Hope». Likevel innehar universet fremdeles den eventyraktige lekenheten i lettbeinte figurer og snedige dialoger. At «The Empire Strikes Back» samtidig lokker med en av filmhistoriens mest ikoniske avsløringer, er også et essensielt element som ikke kan undervurderes. Men mest handler dette om å fortape seg i et univers, bli bergtatt av spesialeffekter, og samtidig drømme seg bort i figurenes kamp i en galakse – lang, langt borte.