1980-tallet: 111 – 120. plass

120 The Scarlet and the Black (1983)

Gregory Peck spiller en slags rettferdighetens forkjemper, en type rolle han naturligvis er skapt for, i den ekstremt undervurderte tv-filmen «The Scarlet and the Black». At dette i det hele tatt er en tv-filmproduksjon, er for det første ikke merkbart et eneste sekund. Så gjennomsyret av kvalitet er dette verket; fra et inspirert fotoarbeid, til mektige skuespillerpretasjoner (Gregory Peck, Christopher Plummer og John Gielgud) og neglebitende enkeltsekvenser i en fullendt, klassisk filmfortelling. Men høydepunktet er likevel kanskje Ennio Morricones marsjerende filmmusikk som er fantastisk inkorporert i det nervepirrende dramaet som utspilles, og som taktfullt forhøyes av de tydelige melodilinjene.

Regissør Jerry London tar oss med til Roma, nærmere bestemt til Vatikanstaten, under 2. verdenskrig. Hovedpersonen er Hugh O’Flaherty (Gregory Peck), en romersk-katolsk monsignore, som tar ansvar for å skjule allierte krigsfanger bak Vatikanstatens murvegger, samtidig som nazistene har inntatt styringen av Roma. Mens paven – spilt av Sir John Gielgud – har inntatt en nøytral posisjon, er lederen i SS-politiets Roma (Christopher Plummer) ufravikelig på at de allierte og deres samarbeidspartnere, skal bli drept i det de beveger seg utenfor Vatikanstatens suverene murer. Der TV-filmproduksjoner av denne typen alltid står i fare for å bli tørre historiefortellinger, er «The Scarlet and the Black» fulladet av filmiske kvaliteter som gjør den både interessant og genuint underholdende.

119 For All Mankind (1989)

Jeg har ofte tatt meg i å reagere negativt på den gjentagende fiksjonsfilmskildringen av astronauter som er i overkant opptatt av å være vittig mens de skytes ut i verdensrommet på livsfarlige oppdrag. «For All Mankind» dokumenterer imidlertid at disse NASA-astronautene i virkeligheten hadde den samme uhøytideligheten med seg ut i rommet.

«For All Mankind» er Al Reinerts dokumentarfilm, som i virkeligheten består av arkivklipp hentet fra NASA-arkivet over samtlige seks månelandinger i Apollo-programmet, men som i filmen er konstruert som en fortelling om én representativ reise til månen – et dristig, men vellykket grep. På knappe 80 minutter vises unike bilder fra forberedelsene, kontrollrommet i Houston med svettende operatører, egenfilmede sekvenser fra astronautene som er på vei mot måneden, og den ikoniske månelandingen, ispedd kommentarer fra flere av astronautene, uten at de gjøres til «talking heads». Det finnes heller ingen manipulerende fortellerstemme (dog stemningsfull Brian Eno-musikk). Reinert stoler på at fortellerkraften i bildene er sterk nok, noe de er. Her speiles menneskets utforskertrang, materialisert i et historisk grenseskridende Apollo-program som sendte menneskeheten til måneden, i en annen teknologisk tidsalder, men også før politiske hensyn og budsjettkutt skulle sette kjepper i hjulene for beslektede ambisjoner. «For All Mankind» føles også som en hyllest til jordens vakkerhet, og sårbarhet, sett fra rommet. Det er like bevegende som det er fengslende og opplysende.

118 No Way Out (1987)

Gene Hackman er den amerikanske forsvarsministeren som begår et drap på sin elskerinne ved et uhell etter en krangel. Det viser seg at hun også har hatt en annen elskerinne, og det utarbeides en plan på bakrommet som går ut på å finne den andre elskeren og få ham siktet for drapet. Denne etterforskningen skal ledes av Kevin Costner, som tilfeldigvis er mannen de jakter på. Det er altså et arketypisk Hitchcock-utgangspunkt over plottlinjene i «No Way Out» med en spennende vri på tematikken om den mistenkte mannen som må bevise sin uskyld.

Roger Donaldsen demonstrerer et stødig stykke thrillerhåndverk; det er en tålmodig, men finjustert flyt i oppbyggingen av spenningselementene, og Donaldson nyttiggjør seg klokt av Kevin Costners sterke tilstedeværelse. Med fantastiske Gene Hackman, og gnistrende birolleportretter av George Dzundza og Will Patton, er «No Way Out» i sin helhet eksepsjonelt velspilt.

Det er noe eget med de renskårne thrillerne som er så trygg i sjangerforvaltningen som «No Way Out», der alle de klassiske bestanddelene fra sedvanlige intriger til obligatoriske biljaktscener, er mesterlig utført og integrert som en essensiell del av plottet. «No Way Out» har kanskje for små baller til å nå klassikerstatus, men på egen hjemmebane er den definitivt potent nok.

117 Fast Times at Ridgemont High (1982)

Den legendariske amerikanske kritikeren Roger Ebert skrev i sin tid en famøs anmeldelse av «Fast Times at Ridgemont High» og strakk seg til å gi den én stjerne. Ebert var tydelig indignert over det han vurderte som en sexistisk, vulgær og tonedøv komedie. Nå er jeg kanskje ikke like legendarisk som Ebert, men i min bok er «Fast Times at Ridgemomnt High» eksepsjonelt vellykket i sin sjanger. Kanskje er det sågar subsjangerens friskeste, morsomste og smarteste variant – som attpåtil serverer et uvanlig karaktervennlig figurgalleri med noen virkelig briljante skuespillerprestasjoner. Sean Penn har ikke ufortjent fått brorparten av oppmerksomheten for sin tolkning av det typiske amerikanske dophue, som i dette tilfellet viser seg å være så mye mer. Men det er en ung Jennifer Jason Leigh som for meg er filmens hjerne og hjerte, der hun i den kinkige rollen som usikker og prøvende jomfru uttrykker seg i enhver situasjon med en fantastisk, scenestjelende aura.

I det hele tatt har regissør Amy Heckerling vært ekstremt heldig i skapelsen av både miljø og karaktergalleri, fra en absurd morsom Judge Reinhold til en sympatisk nerdetolkning av Brian Backer, og ikke minst det ikonisk vakre blikkfanget som var den bikini(av)kledde Phoebe Cates. Når Cameron Crowes manus våger å være bitende frekt, melankolsk og ukomplisert fornøyelig på samme tid – og alt leveres så uanstrengt og perfekt timet, er jeg relativt urokkelig på at den utslitte amerikanske High School-sjangeren neppe kan gjøres bedre på film.

116 Dust in the Wind / Liàn liàn fengchén (1986)

Siste del i coming-of-age-trilogien Hsiao-hsien Hou gjorde på 1980-tallet, er den sublime kjærlighetshistorien «Dust in the Wind», helt i samsvar med taiwanerens kunstneriske prosjekt. Filmspråket er tilsynelatende minimalistisk; statisk kamerabruk, lange tagninger (eller sekvenser som føles som en lang tagning) og naturalistiske miljøbeskrivelser. Det er likevel mye som foregår rundt og bak hendelsene, hvor tankene flyer hen både til Ozu – men også til italienske Antonioni, både formmessig og i tematiseringen i en slags depressiv isolasjonsangst som av Hsiao-hsien Hou blir speilet av det modernistiske migrasjonsbildet. Dette illustreres med kjæresteparet som har vært sammen siden skolealder, men som ikke ser en spennende fremtid i småbyen der de har vokst opp samen. Som unge voksne flytter de isteden til storbyen Tapei, uten at motivasjonen om økt frihet og flere muligheter faktisk gir bedre livsverdi.

«Dust in the Wind» er meditativ og melankolsk, også i hvordan den gjentagende minner om tidens ubarmhjertige ustanselige natur, typisk illustrert med tikkende klokker og passerende tog. «Dust in the Wind» føyer seg inn i rekken av de alminnelige historiene om livene våre liv og lengsler, slik nesten bare Hsiao-hsien Hou kan gjøre.

115 House of Games (1987)

David Mamets regidebut fra 1987 smaker av storhet i elegante, små biter. Forfatteren, teater- og filminstruktøren Mamet setter tidlig tonen med sin etter hvert karakteristisk spisse dialog som her presenteres i den mest naturlige form. En mann oppsøker en kvinnelig psykolog og bestselgerforfatter etter å ha pådratt seg en uhåndterlig spillegjeld. I fascinasjon og undring blir hun med ham til pokerbordet i «The House of Games», hvorpå et intrikat formulert hvem-lurer-hvem-spill settes i gang. Heldigvis hopper kompetente Mamet over lærebokens sjangertriks. De stadige vendingene blir isteden forløst med eleganse og smartness med referanse til subsjangermesterveket «The Sting».

Samtidig tilføres en virkningsfull atmosfære i lyssetting og musikk, uten at «House of Games» er i nærheten av å bli en eksepsjonelt spennende visuell thriller. Der ligger nok et større potensial, men like fullt har Mamet lykkes godt i å gi oss en Hitchcock-aktig thriller i hvordan publikum konstant fôres med løpende informasjon, men likevel blir løpende etter før den fullendte løsningen endelig brettes frem.

114 Mephisto (1981)

Under nazismens oppblomstring visner posøren til et sjelløst skall av et menneske i István Szabós mesterlige «Mephisto». Det er en elektrisk Klaus Maria Brandauer som portretterer den kameleonaktige skuespilleren som hylles for sine kunstneriske prestasjoner i 1930-tallets Tyskland, der slik suksess betinger langt mer enn talent. Det er også i denne grandiose, men likevel nære skuespillerprestasjonen av menneskelig sårbarhet at filmen oppleves sterkest, der Brandauer vekselsvis over- og underspiller den tragiske hovedfiguren.

I neste rekke er Szabos formspråk like tiltalende, kjennetegnet av stemningsfulle og stramme nærbilder og velartikulerte tablåer som er Fassbinder-verdige. Med en spilletid på over 140 minutter over et tungt materiale er kanskje «Mephisto» ørlite for langsom i perioder, men investeringen er opplagt ikke uten belønning.

113 Indiana Jones and the Last Crusade (1989)

Med «Indiana Jones and the Last Crusade» valgte Steven Spielberg å returnere til den mer hjertevarme og lette tonen som skapte suksessen i «Raiders of the Lost Ark». Og atmosfæren er upåklagelig her – det samme er underholdningsverdien. Filmen åpner med en forfriskende og velskapt prologsekvens der karismatiske River Phoenix portretterer den unge Indiana Jones i en spektakulær og oppfinnsom sekvens, som kanskje også står igjen som filmens største høydepunkt. Men det er også mange høyder underveis, samtidig som historiefortellingen denne gangen henger fornøyelig sammen – til tross for, eller på grunn av, mange forenklinger og banaliteter. Med et iboende glimt i øyet, kommer imidlertid Spielberg unna med det meste i dette universet. Bidraget fra Sean Connery som Indiana Jones’ farsfigur, fungerer også fint, og forholdet mellom Ford og Connery er hva som driver filmen fremover; spenningen så vel som komedien. Karen Allen er riktignok fremdeles fraværende, og Fords samspill med den forføreriske Allison Doody slår aldri tilsvarende gnister, selv om sistnevnte er et langt mer velkomment bekjentskap enn hva Kate Capshaw var i nummer to.

Uansett, «Indiana Jones and the Last Crusade» kjennetegnes av en Spielberg-konstruert lekenhet og glede fra øverste hylle. Og da er det som regel fint lite å klage på.

112 Batman (1989)

Jeg var akkurat for ung til å oppleve Tim Burtons «Batman» på kino, og ble først eksponert for Gotham City-universet gjennom de mer kvalitetsusikre oppfølgerne på 90-tallet. Den virkelige begeistringen for Batman kom derfor først med Christopher Nolans filmserie en stund senere, og dermed har også Tim Burtons populære 1989-produksjon havnet urettferdig i skyggen. Det var først nå nylig jeg hentet frem «Batman», hvorpå jeg heldigvis oppdaget at de veldig vage minnene om en uforløst og middels engasjerende film, egentlig er noe helt strålende.

Det må ha vært et dristig valg å slippe den daværende umeritterte Burton løs på en kommersiell storproduksjon som lå i kortene for «Batman», som på mange måter ble smykket av Jack Nicholsons stjernedryssende innmarsj som The Joker. Nicholsons galskapsportretterende over-the-top-oppvisning som bad-guy er også et herlig sirkus i seg selv – dog sørget Tim Burton for å balansere uttrykket elegant med å kaste inn en stadig underbrukt og undervurdert skuespiller i Michael Keaton i tittelrollen. Keatons underfundige sjarme og merkelige komiske utstråling gir ansikt til en spennende og eksentrisk Batman-figur. Både han og The Joker opptrer som helfigurerte tegneserieskikkelser i forgrunnen av en kjølig og moderne byarkitektur. Som et ekko av tysk ekspresjonisme er det urbane bakteppet, som er Gotham City, malt med tidløse, mørke og forvrengte penselstrøk. Filmens produksjonsdesign, inkludert Danny Elfmans mystifiserende og ikoniske musikk, er gjennomsyret av truende gotiske stemningsbilder som er sømløst sammenvevd. Og samtidig handler «Batman» vel så mye om å implementere et taktfast effektfyrverkeri i det ellers gåtefulle og merkelige universet, noe som gjøres uten at Tim Burton & co. faller ut av rytmen. Derfor er «Batman» som et sukkertøy som sannsynligvis smaker like deilig i dag som det gjorde på slutten av 80-tallet.

111 The Evil Dead (1981)

Fem venner reiser ut i skogen for å ha det gøy. I kjelleren på hytta finner de en båndopptaker og en mystisk bok, som de naturligvis fristes til å åpne, hvilket blir startskuddet for et demonisk helvete i Sam Raimis kultomfavnende debutverk.

«The Evil Dead» er i dag en selvskreven sjangerklassiker, som egentlig bygger på et veldig konvensjonelt plott, men som har en iboende skaperglede bak hver tagning som gjør den uimotståelig – og som derigjennom nok har vekket til liv like mange filmelskere som filmskapere. For snakk om imponerende regiarbeid; med sitt ekstremt sparsomme budsjett ser «The Evil Dead» latterlig bra ut, selv med dagens øyne. Kombinasjonen av ellevill skrekk, humor, kreative kameraføringer og imponerende spesialeffekter (alt tatt i betraktning) gjør filmen nesten fullendt, på sitt lett slentrende og uhøytidelige vis. Selv den for mange famøse voldtektsscenen som involverer en kåt trestamme, blir for meg øyeblikket som sementerer filmen som noe essensielt snarere enn det motsatte.