1980-tallet: 101 – 110. plass

110 Smooth Talk (1985)

I bortimot én time er «Smooth Talk» et ulmende oppvekstdrama om en jentes gryende nysgjerrighet på livet, hormonelle utbrudd og huslige konflikter. Det er først den siste halvtimen at filmen påtennes og totalt skifter stemningsleie i et gjennomskjærende ubehagelig klimaks.

Filmen er basert på en novelle, hvilket merkes i den konsise og konsentrerte skildringen, uten at verket fremstår som ambisjonsløst. Presentasjonen av den 15 år gamle jenta, som lukter på verden med naivitet og eventyrlyst, er gjort med sensibilitet og sans for nyanser. At rollen er ikledd Laura Derns særegne uttrykk forsterker den som interessant og mangefasettert, men fortsatt troverdig. Den første timen tenderer riktignok mot å bli fanget i et repetitivt mønster av kjent tenåringsproblematikk, men det er her Laura Derns kvaliteter på sett og vis kommer filmen til unnsetning. Det hjelper også at de tidvis klisjéaktige konfliktene løses på måter som tjener filmen både dramaturgisk og som en realistisk oppvekstskildring.

Regissør Joyce Carol vet åpenbart hvor hun vil, både narrativt og visuelt. «Smooth Talk» flyter uproblematisk og stemningsfullt i havn, og avsluttes med en intens finale, som i novelleformatets ånd også gir oss et spennende tolkningsrom.

109 Times Square (1980)

To diametralt ulike jenter får gjennom punk-musikk kanalisert frustrasjon og iboende, ungdommelig opprørskhet. Hun ene kommer fra en privilegert bakgrunn, er stille og forsiktig – men kommer ut av skallet og henter styrke i møte med en jente som kommer fra brokete familiebakgrunn med en allerede aggressiv holdning til omgivelsene. Sammen rømmer de fra et mentalsykehus, og danner i skjul et vennskap basert på punk-musikk og motstand mot det etablerte – og ut av intet etablerer en slags kunstnerisk, musikalsk undergrunnsrevolusjon med New York og Times Square anno 1979/1980 som kulturelt bakteppe.

Filmen er regissert av Allen Moyle, men hans mer musikk- og karakterorienterte visjon ble maltraktert av produsentene som krevde final cut og gjorde drastiske endringer mot en mer konvensjonell storyvridning. Det er sjeldent et godt tegn, men «Times Square» har fortsatt sine største styrker i en umiskjennelig audiovisuell råskap som fanger essensen av punk, energiske skuespillerportretter, og et gritty dokumentar-aktig uttrykk som er kvaliteter som har overlevd produsentenes forsøk på kunstvoldtekt.

«Times Square» føles som et unikt tidsbilde, og det hjelper at man har klart å integrere et hinsides sterkt soundtrack (The Ramones, Lou Reed, The Cure osv.). At det ligger et enda mer helstøpt mesterverk i versjonen som aldri så dagens lys virker likevel sannsynlig. Stedvis har «Times Square» noen klare kontinuitetsproblemer, og selv om man kan sette pris på subtiliteten i skildringen av forholdet som utvikler seg mellom de to jentene – som kanskje til og med kan være delskapt av feil grunner – er det lett å kjenne på behovet for å være mer til stede i relasjonen. «Times Square» er uansett helt fantastisk i hva den tilbyr; et rasende godt punk-portrett som i lyd og bilde uttrykker seg både aggressivt, men samtidig sårt og poetisk.

108 Veronika Voss / Die Sehnsucht der Veronika Voss (1982)

Rainer Werner Fassbinders drømmeaktige, melankolske blikk på en forhenværende diva av en skuespillerinne etter at søkelyset har forlatt henne, har noen åpenlyse paralleller med Billy Wilders tidløse mesterverk «Sunset Boulevard». Men den tyske tablåmesteren understreker en særegen artistisk integritet i den billedlige fortellingen som suger all kraft ut alt annet. Selv om filmen har et slags innbitt menneskelig fokus der den kretser rundt Veronika Voss, i tillegg til den enkle sportsjournalisten som fortapes i henne, er kameraet like oppmerksom på det ytre eksteriøret som rammer menneskene inn i smykkepene tablåer i elegant svart/hvitt. I det skapes også en besnærende kontrast som gir filmen flere kvaliteter enn det tragiske karakterdramaet og tungsindige manuset.

I skjæringspunktet mellom det åpenbare karakterportrettet og det billedlige kunstprosjektet, er denne sene Fassbinder-filmen også en av mesterens mest mettede og fullendte filmopplevelser.

107 Mississippi Burning (1988)

«Mississippi Burning» tar for seg en ubehagelig virkelig hendelse fra skremmende nær historie. I 1964 blir tre unge borgerrettighetsforkjempere myrdet i Mississippi, og filmen følger to FBI-agenter (spilt av Gene Hackman og Willem Dafoe) som må utfordre et foruroligende rasesegregert og lukket samfunn i jakten på gjerningsmennene.

Alan Parker er en mangefasettert filmskaper som har bygd opp en bredspektret filmografi, både tematisk og stilistisk. Selv om han gjerne har vært forbundet med overflatefokuserte perspektiv, har Parker også vist evne og vilje til å dykke ned i en mer kompleks materie med grundighet og realisme for øyet. Og de egenskapene har aldri kommet sterkere til uttrykk enn i «Mississippi Burning». Mye av filmens vellykkethet må tilskrives Parkers evne til å innordne seg omgivelsene som filmskaper, med en filmisk språkføring som absorberer stemningene og kulturen – i dette tilfellet miljøet på begge sider, og i krysningen av det ubehagelige raseskillet under 1960-tallets Mississippi. «Mississippi Burninger» er aldri melodramatisk, ikke engang veldig dramatisk. Men den balanserte og avmålte fortellerkunsten er ikke desto mindre effektiv – som om friksjonen får en enda sterkere klangbunn av filmens kontinuerlige subtile grep. Det gjenspeiles i høyeste grad også i skuespillet med en fremragende Gene Hackmann i tospann med Willem Dafoe, og hvor Frances McDormand står frem fra bakgrunnen som en helt avgjørende, menneskelig skikkelse.

106 American Gigolo (1980)

Richard Gere portretterer en fremgangsrik og eksklusiv Beverly Hills-basert gigolo med stor eleganse i Paul Schraders «American Gigolo». (En rolle som i utgangspunktet var tiltenkt John Travolta). Men en luksuriøs og bekymringsløs tilværelse endres idet en kvinnelig klient blir funnet drept, og mistanken gradvis kastes over gigoloen. Schrader rendyrker imidlertid aldri filmens iboende thrillerplott. Isteden sys drapsgåten inn i et komplekst manus som hovedsakelig belyser et karakterstudium med vekselvis melankoli og romantikk i både handling og uttrykk.

Schraders skildring av eksistensiell smerte og ensomhet, mot det menneskelige behovet for nærhet, speiler også en slags modernistisk overflatekultur som forsterkes i kontekst av 80-tallets opphevelse av suksesslivets fasade som ideal. Samtidig er det et betenksomt og lite understrekende manus som ligger til grunn for historien. Det filmiske uttrykket blander estetisk minimalisme med slørete soberhet – perfekt tilrettelagt for skildringen av ytre dekadens i fall mot en emosjonell grøftekant. Schrader holder filmen i en gjennomgående dempet tone, men tillater å lage rom for enkeltsekvenser som bruser av filmisk intensitet og stilsikkerhet med en smak av audiovisuell eksess. Giorgio Moroders stemningsfulle musikk smelter naturlig inn i det audiovisuelle universet, og det samme gjør fotoarbeidet til John Bailey, som i likhet med Paul Schrader virker tydelig inspirert av Bernardo Bertoluccis «Il conformista» og fotograf Vittorio Storaro. Bailey tillater seg blant annet en visuell homage i en scene der lyset får stråle gjennom vinduspersiennene, som unektelig må være et nikk til et klassisk fotoøyeblikk i «Il conformista». (Schrader hentet for øvrig også inn Ferdinando Scarfiotti, produksjonsdesigneren fra «Il conformista», som skal ha vært en viktig partner med hensyn til filmens estetikk).

I kraft av å ha skrevet noen av de mest ikoniske og sterkeste filmmanusene i nyere amerikansk filmhistorie («Taxi Driver» og «Raging Bull»), burde ikke kvalitetene i «American Gigolo» overraske. Men Schraders filmografi er unektelig særdeles ujevn, og særlig som regissør. «American Gigolo» tilhører utvilsomt blant hans beste filmverk som regissør – dog gjør dens ganske avmålte og kalde vesen det litt vrient å bli virkelig bergtatt.

105 Witness (1985)

Harrison Ford gjør kanskje sin fineste rolletolkning i Peter Weirs lavmælte thriller «Witness» som også var hans Hollywood-debut.

Etter at en liten amishgutt blir vitne til et politidrap, tas han under de beskyttende vingende til politietterforskeren spilt av Harrison Ford idet han oppdager at drapet er begått av en korrupt politimann. De søker ly hos den strengt religiøse, pasifistiske amishsekten i innerste Pennsylvania – og filmens hjerte ligger i skildringene skjult bak det ytre thrillerplottet. I de kontrastfylte skildringene og forholdet som oppstår mellom Harrison Ford, den lille gutten (Lukas Haas) og den antydende romansen med guttens mor (Kelly McGillis). Og ikke minst i den gjennomarbeidede bildekomposisjonen i et nydelig fotoarbeid av John Seale.

At filmens fortelling brytes noe urytmisk opp i andre akt fratar den potensiell mesterverksstatus som den innledningsvis lukter på. Men like fullt står «Witness» fjellstøtt som en forfriskende, tidvis innovativ amerikansk spenningsfilm osende av solid filmhåndverk og fremragende skuespillerkunst.

104 The Changeling (1980)

Peter Medaks «The Changeling» er klassisk horror på sitt beste, slik det altfor sjeldent lages. Et gammelt hus, knirkende dører, musikalske lyder fra gamle rør, en rullestol, hviskende stemmer, et mysterium, et hus som ikke får ro før en sak er endelig oppklart. Rekken av klisjeer er endeløse, men gjort på den rette måten, skapes av den oppskriften gyselig psykologisk skrekk av beste sort.

Der andre filmskapere i samme sjanger for ofte haster i vei mot klimaks, utbroderes «The Changeling» i et besindig tempo. Stemningen og spenningen bygges møysommelig opp til du blir genuint foruroliget av hva som ligger i vente. Filmen er i tillegg elegant og sofistikert fotografert og klippet, med enkelhet eller renhet som mantra. Kameraarbeidet underbygger den uhyggelige atmosfæren med effektive vinklinger, mens et spennende og detaljrikt produksjonsdesign tilfører filmen, og huset vi tar bolig i, sjel og noe autentisk. Heri ligger også filmens iboende, genuine spenningsskapende natur. Som psykologisk horror er «The Changeling» perfekt timet, særlig i hvordan den så virkningsfullt balanserer hva du ser – mot hva du ikke får se, og gjennom det gjør seg interessant helt frem til finalen, der andre sjangerfilmer går på trynet i trangen etter å vise for mye. Dessuten er George C. Scott fantastisk i hovedrollen, og bringer inn i filmen en fengslende hovedfigur som både vises robust og sårbar.

103 Mannen från Mallorca (1984)

Åtte år etter suksessfilmen «Mannen på taket», skulle regissør Bo Widerberg endelig returnere til kriminalsjangeren etter noen «hvileår» med Knut Hamsun-, Arthur Miller- og Tennesse Williams-filmatiseringer.

Mens «Mannen på taket» var startskuddet på en etter hvert lang og suksessfull filmserie om politietterforsker Martin Beck, skapt av romanserien til Sjöwall og Wahlöö, fant Widerberg i 1984 et beslektet prosjekt i «Mannen fra Mallorca». Filmen er basert på en bok av Leif G.W. Persson, som på 70-tallet jobbet for det svenske rikspolitiet, og som nå er mest kjent som en av Sveriges store krimforfattere. Fra den første scenen – som er et fantastisk regissert postran – blir tonen satt; som etterforskningsfilm er dette bygd opp med en vanvittig intensitet, der alle detaljer i etterforskningen gjøres interessante for publikum, men hvor Widerberg hele tiden holder informasjon tilbake. Dialogen veksler elegant mellom hverdagsrealisme og lun humor, og personkjemien er utsøkt; især mellom det utskjelte etterforskningsparet spilt av Tomas von Brömssen og Sven Wollter, som bidrar sterkt til filmens levende dynamikk. Med i filmen er også Håkan Serner som var så fantastisk i «Mannen på taket», og som også er det her. (Tragisk nok begikk han selvmord samme måned som filmen hadde kinopremiere).

For meg er «Mannen fra Mallorca» av det ypperste jeg har sett, uansett nasjonalitet, i sin sjanger. Widerberg gir både historien en dybde gjennom kjærlighetsfulle karakterskildringer, troverdig miljøskapning og politiske spark – men ikke minst også i den tekniske gjennomføringen av filmfortellingen. Kameraføringer, fotoarbeid og klipp tilfører gir filmen konstant driv, og holder spenningen oppe helt mot slutten. Og hvilken slutt!

102 The Big Chill (1983)

Det føles ikke som det har vært filmhistorisk mangelvare på gjenforeningsskildringer i Hollywood. Men i min bok er kanskje ingen bedre enn «The Big Chill» av Lawrence Kasdan. Et sterkt karakterdrevet manus og ekstraordinært godt skuespill er tross alt tidløse kvaliteter for enhver film, og Kasdan vet å dyrke disse kvalitetene her.

En vennegjeng fra skoletiden har på naturlig vis vokst fra hverandre med årene, men møtes nå etter at en av dem i voksen alder har tatt sitt eget liv. De tidligere vennene samles for noen dager i en erkeamerikansk sørstatsvilla etter begravelsen, der de i fellesskap lærer hverandre å kjenne på nytt samtidig som fortidens fellesskapsfølelse sniker seg frem og påvirker nåtidens mer kompliserte hverdag for den enkelte. «The Big Chill» er entusiastisk fortalt med et levende karaktergalleri der samtlige oppleves som viktige for fortellingen, noe som er en sjeldenhet i seg selv. Kasdan nyttiggjør seg av flere sterke skuespillernavn som skulle vokse seg toneangivende i Hollywood utover 80-tallet, men der flere legger igjen noe av sitt aller sterkeste som en del av Kasdans uhyggelig presise, nostalgiske, intelligente og tidvis morsomme gjenforeningsfilm.

101 Back to the Future II (1989)

«Back to the Future»-filmserien, og især de to første bidragene, var av de aller største personlige filmfavorittene i oppveksten. Sterkt fascinert over tidsreiseaspektet, og den fremtidsvisjonen som ble så ekstravagant brettet ut i oppfølgeren, ble denne filmen også satt helt øverst i valget mellom de to. Senere har jeg revidert det synet, da nyere gjensyn har understreket kvalitetene ved førstefilmen like mye som det har tydeliggjort de mindre vellykkede aspektene ved oppfølgeren.

Likevel er «Back to the Future Part II» – i all sin overivrige eventyrlyst, sitt über-karikerte univers og småforvirrende manus – fortsatt en herlig, eklektisk og totalunderholdende filmopplevelse å dykke ned i. Robert Zemeckis’ sprudlende fortellerglede og formspråk toppes av et eksepsjonelt karikert typegalleri. Men det finnes også et bankende hjerte her, og en rytme i hjerteslagene, som gjør at det prangende innholdet likevel føles som en essensiell og integrert del av «Back to the Future» som en todelt helhet (senere kom treeren inn i bildet, uten å være like sterk verken som løsrevet film, og heller ikke nødvendig som en del av fiksjonsuniversets helhet).